Kapittel 10

De første årene som kristen

Norge var et godt land å bo i og det syntes den unge Anders Helge Myhren også. Hele verden lå på en måte foran hans føtter, og selv om han ikke var blitt noe stort, så synes han at han hadde det meget bra. Det er klart at han etter hvert ønsket seg en kone og noen barn, og en bedre bil, han begynte å bli dyktig lei av alle Ladaene han måtte kjøpe i Froland. Men hva skulle han gjøre. Lønna i bussjåførbransjen var dårlig, men som han trøstet seg med, greit arbeid og lite lønn passet godt sammen.


Anders Helge giftet seg en dag i 1978, med sin Bente Liv og alt var herlighet og glede. Huset i Myra kom på plass etter hvert og 106 kvadratmeter boligflate var stort nok. Dessuten var eiendommen nær tilknyttet skole, butikker og byen. Jo da, den unge Myhren visste å få det til! Det er rart med det, noen pene gutter har det i genene! Når mannen også er pen i tøyet, har pene sko og bein i nesen, så har man rett til å lykkes! Men var det dette som var livet?


 Anders Helge hadde en kristen mor og far som han var veldig glad i. Ja, begge to var søylene i hans liv. Da Karen Myhren var 62 år gammel, døde hun etter lang tids sykdom. Det var et stort savn og et sjokk, for det er ikke vanlig å dø så ung.


Noen måneder senere, så kjente Anders Helge plutselig en angst inne i seg som lamslo han. Døden! Han hadde aldri tenkt på døden før, ikke på den måten! Han visste godt at moren hadde reist hjem til Jesus i himmelen, og da kom spørsmålet, hvor ville han selv ha havnet dersom han døde der og da? Jo, svaret gav seg selv, han ville da havnet i fortapelsen for å si det pent. Det verste navnet på det stedet er helvete. Så hva skulle han gjøre? Jo, klok som han var fant han ut at naturligvis måtte han begynne å gå i kirken! Så tenkt så gjort.

I ettertid har Anders fått tolket noen skriftsteder i bibelen på grunnspråket, og da har han sett og blitt forklart, at helvete er en plass hvor folk blir tilintetgjort, og ikke en plass hvor de pines i all evighet!


Menneskene i Frikirken ble naturligvis strålende fornøyd da Myhren med familie troppet opp en vakker søndags formiddag på et møte. Siden Anders Helge hadde mange av slekta si i Frikirken gled han fort inn i menigheten som en av deres folk. Han kan enda huske sin far som satt stille, men fattet på sin etter hvert faste plass, omtrent midt i kirken, på høyre side. Avkommet selv satt med familien sin ved siden av. Faren skulle senere bli hans beste støtte da sønnen arbeidet i nærradioen. Han var hele tiden veldig begeistret for programmene til Anders Helge, noe som han slett ikke la skjul på. Dette var som en daglig vitamin følte sønnen. Men dette lå enda 2 år fram i tid.


Nå skulle en tro at alt var såre vel, som det heter på bibelspråket. Men Anders Helge trivdes ikke i kirken, menneskene var det naturligvis ikke noe i veien med, men det var talene som ble vel lange og vanskelige å forstå. Sant og si så følte broderen seg som fisken på land. Han kjente ikke Guds nærvær i det hele tatt, og å bidra til litt aktivitet selv, var for han helt utenkelig. Men han måtte jo forsøke, og en torsdags kveld satt han hjemme og skrev noe på et papir som han ville framføre. Det handlet om det å være en kristen, men det ble ingenting ut av det. Vitnesbyrdet ble så tørt, som sanden i Sahara! Myhren måtte kaste lappen i papirkurven og der og da holdt han på å gi opp det spirende kristenlivet sitt.


Den forholdsvis unge mannen grep likevel det lille halmstrået han hadde. Han hadde jo mange ganger hørt om veien til Gud i hjemmet, at det var gjennom en personlig henvendelse til Jesus. På en mirakuløs måte fikk han til slutt kontakt med både Gud og Jesus og det av alle steder inne i en buss, og det gikk slik til:
I 1982 var Anders Helge 34 år gammel, og han var tidlig en morgen på vei til Eydehavn. Han var som vanlig på arbeid, da han var bussjåfør i ADS. Sjåføren hadde merkelig nok merket noe av Guds nærvær i det siste, og der, like etter Dyvika skjedde det som han alltid vil huske:


På en impuls sa han halvhøyt for seg selv: "Jesus, dersom du lever, kom inn i mitt liv nå, og jeg vil gi deg hele livet mitt!" Plutselig, i neste øyeblikk, kjente Anders Helge at noe skjedde i hans sjel, han kjente seg brått annerledes og han begynte å tenke annerledes. For første gang merket han at han hadde kontakt med den levende Gud gjennom navnet Jesus. Jesus sier: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg!" Ja, tårene rant kraftig den dagen, han kan enda godt huske den turen, strekningen Arendal - Eydehavn med retur kl.07.05!


Etter den dagen var Anders Helge både glad og liten, men på samme tid grensesprengende i sitt univers. Han skjønte fort at det som hadde skjedd, det var det som Bibelen kaller for en ny fødsel. Den Hellige Ånd, som er den tredje personen i guddommen, hadde omsider fått flytte inn i Anders Helge sitt liv. Da fikk han endelig den freden og gleden som han måtte ha for å kunne leve som en kristen.

Følgende sang synes nå å være vitnesbyrdet fra denne dagen:

I am free

So long I searched for life's meaning,
Enslaved by the world and my greed.
Then the door of my prison was opened by love.
For the ransom was paid, I was free!

I am free from the fear of tomorrow.
I am free from the guilt of my past.
I have traded my shackles for a glorious song -
I am free, praise the Lord, free at last

I am free from the guilt that I carried.
From the dull empty life I am set free.
For when I met Jesus -
He made me complete.
He forgot the foolish child I used to be

I am free from the fear of tomorrow.
I am free from the guilt of the past.
I have traded my shackles for a glorious song.
I am free, praise the Lord, free at last

Det første Anders Helge gjorde da han hadde blitt frelst, var å gi beskjed om hva som hadde skjedd til hans kone, Bente Liv. Så begynte Anders Helge og kontakte alle kjente fra indremisjonen på hjemstedet og ventet på at alle skulle gratulere han og ønske han lykke til. Det gjorde noen av dem. Unge Myhren forklarte også lederen for bedehuset Fredly, Åse Watne, at nå var han herlig frelst og ville tjenestegjøre hele livet for Jesus, og det mente han. Da unge Anders Helge hadde forklart det hele for henne og noen andre, sa Åse: "Nei, nå får vi komme oss ned på jorda igjen!" Men det var jo ikke så greit å få til. Likevel klarte den unge mannen å holde litt igjen, når han var sammen med Åse og de gamle vennene sine.


En av de mest kjente kristne musikere på 1980 og -90 tallet var utvilsomt Larry Norman. Med sitt lange lyse hår og sin noe verdslige livsførsel, ble han en meget annerkjent kristenrocker! En av hans mest kjente sangene var utvilsomt, "Why should the devil have all the good music?"

Det er rart at bibelen skriver veldig lite om musikk. Riktignok skrives det litt om kong David i Jerusalem da han danset naken i takt med musikken gjennom gatene der. Men resten av bibelen er nesten helt mangelfull angående musikkopplevelser. Dette er rart, da vi i verden idag har blitt oppfostret med musikk, helt fra 1700 tallet med Mozart og fram til idag! Jeg lurer av og til på hvordan Jesus og disiplene hans hadde reagert på foreksempel Larry Norman, Per Søetorp, The Rolling stones og The Beatles! Hva tror du?

Jeg vet også, at mulighetene på det musikalske området var svært begrenset for 2000 år siden, men de hadde da harpe, lyre, harpleik og sikkert mange dyktige sangere! Men ikke et ord om stemmene til enkelte sangere, det er merkelig synes jeg. Men det skrives riktignok om sangen i himmelen, den blir himmelsk, men vi skulle vel tru at de øvde litt her nede først!

Rett før Jesus gikk til Getsemane, skriver evangelistene, at de alle sang etter nattverden. Paulus mente, at på møtene skulle sangen være et av virkemidlene i gudstjenesten. Men det er vel stort sett det hele!

Den dagen jeg ble kristen i 1982, tok jeg alle mine Rolling Stones LP plater i en plastpose og gikk ned i søpla med dem og jeg hadde en stor samling, faktisk alle sammen! De hadde jeg spilt på siden 1963, og jeg kan enda kjenne hvordan den musikken gikk like inn i nervesenteret i ryggraden, intet mindre. Min pastor den gang, jeg nevner ikke navn her, mente at verdslig musikk hørte fortiden til, og den musikktypen var noe vi kristne skulle være ferdig med! Jeg kan enda huske jeg satt i stolen i stua og så ned på søppelkassen, i visshet om at mine beste musikkopplevelser lå der nede til avhenting av søppelmannen! Etter noen timer, fant jeg dog ut, at så drastisk trengte jeg ikke å være! Jeg gikk ned i søppelkassen igjen, og hentet tilbake platene, og gav dem til...naboen min! Han tok imot dem med en taktfull mine, intet mere, intet mindre. Da jeg angret meg 30 år senere, spurte jeg han om jeg kunne få platene mine tilbake! Ja, det var greit det, sa han, og vi begynte å lete etter dem i hyller og skap! Men ingen plater ble funnet! Jeg har i noen måneder nå trodd at han hadde kastet dem i søpla han også, men da jeg spurte han rett ut om dette, sa han et klart nei! Jeg så at han snakket sant!

Jeg må innrømme, at jeg for et år siden kjøpte alle de eldste CD platene av Rolling Stones i en butikk. Da jeg spilte orginalene, hadde musikken den samme virkningen på meg enda, ingenting hadde forandret seg på 30 år!
Og jeg sa til meg selv, som en unnskyldning: "Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken!"

Siden Anders Helge hadde halvt medlemskap i Frikirken, helt fra dåpens tredje måned, var det naturlig for han å bestemme seg for å fortsette i Frikirken. Da med fullt medlemskap, siden han nå fortalte at han trodde på Jesus. I denne kirken skal jeg bestandig være, sa den nyfrelste mannen til folk i øst og vest.

Men i min første tid som kristen i den lutherske frikirken i Arendal fikk jeg en gang i oppdrag og kjøre menighetbussen! Den første og den eneste utfordringen menigheten gav meg på turen var å spille "verdslig" musikk! Musikk som jeg hadde omvendt meg fra, og for meg den gangen, gjaldt det bare åndelige sanger og Aage Samuelsen! Hele den 3 dagers turen ble jeg mast på om å spille forskjellige favoritter til de yngre medlemmene, men jeg holdt knallhardt stand! Ikke en verdslig kassett inn i bussens kassettspiller! Til slutt spilte de resignert på en kassettradio helt bakerst i bussen, men det var jo ikke noe trøkk i den da! Men det var nå godt at jeg ikke nektet det også!

Jeg har mange ganger tenkt på den turen, og jamen trur jeg at jeg ville ha gjort akkurat det samme om igjen! Menigheten bør og skal holde seg til kristen musikk, verken mere eller mindre. Privat stiller det seg annerledes, da kan du spille både det ene og det andre!

Men det var enda et stort problem for Myhren, for han klarte ikke å si noe under møtene enda. Det kan kanskje kalles beskjedenhet eller noe sånt, men det var helt umulig for han å komme opp av stolen og avlegge et vitnesbyrd. Helt til den torsdagen, noen måneder fram, da han bestemte seg for å lese noe opp fra et sanghefte og det var sangen, "Jesus har frelst min sjel." Sangen var skrevet av evangelist Finn Arne Lauvås. Så tenkt så gjort, og for ikke å besvime støttet han seg til en stol som sto beleilig framme. Da diktet var til ende, var Myhren der han ville være, på en sky av roser som aldri senere slapp taket i ham. Han lurte etter hvert på om han hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd den kvelden, men det skjedde først ett år senere. Men fra den kvelden i Frikirken, kunne han fritt reise seg i en hver forsamling og avlegge sitt vitnesbyrd og etter hvert synge sanger.

Evangelist John Magnar Petersen:

TRYKK PÅ BILDET FOR Å LYTTE TIL SANGENE

"HALLELUJADALEN" OG "GLAD JEG ER FRELST"

Anders Helge pratet mye om Jesus på bussen han kjørte. Det varmet godt da en gammel kristen kvinne fra Myra sa: "Jeg har hørt du har blitt en kristen!" Ja, han bekreftet det, og da sa den gamle: "Det var fint det Anders Helge," Den unge mann synes dette var svært godt å høre og han takket for de gode ord han hadde hørt fra henne, og navnet var Klara Ulsted.

Slik gikk livet sin vante gang, og Anders Helge hadde kommet godt i gang med Lille Yngres på hjemstedet sitt. Det kunne nok være omtrent 15 stykker der, en fin gjeng med gutter fra 7 til 12 år. En kveld skulle han, etter Lille Yngres, på et mannsmøte i regi av Frikirken. Da veltet det ut av bedehuset i Myra glade og fornøyde unger og Anders Helge ble mektig stolt av denne fine flokken han var blitt hyrde for. På utsiden satt det to herrer og ventet i bilen, og han spankulerte stolt inn i baksetet til dem, og ventet på å få høre noen gode ord fra dem om barna... Men ikke er ord kom, verken om antallet, den nye jobben til Myhren eller de glade barn. Ja, ja, tenkte den unge skuffet, det er vel slik indremisjonen har det inne i seg. De som ingen ros får, klarer ikke og rose andre.

Etter hvert torde han ta et skritt ekstra og da var det "eldre Yngres" som sto for tur. En bråkete forsamling som gjorde det de ville, og mye Guds ord fikk ikke lederne framført. Myhren tok på seg jobben og satt i gang med friskt mot. Han sang og vitnet over hodet på de 20 hedningene som var kommet, og avsluttet med et gnistrende godt vitnesbyrd om frelsesdagen sin. Det som skjedde da var at de 20 ungdommene reiste seg i protest og gikk ut, og det endte med at en av dem kastet en sykkel inn i gangen og så forsvant dem.

Neste gang det skulle være ungdoms møte på Fredly kom det ingen, men en enslig svale, Trond Tveiten dukket opp. Han hadde en beskjed fra de andre, at dersom de ikke fikk ha det slik som de var vant med, så ville de ikke komme mere. Trond Tveiten kom hver gang senere, men han var den eneste. Det er nå over 25 år siden. Etter den episoden roet Anders Helge seg ned noen hakk, uten å gjøre noe for det selv, for dette var en alvorlig vekker for han. Gjorde han feil eller gjorde han riktig? Du får dømme selv.

Evangeliesering var vanlig på 1980 tallet, og Frikirken hadde mangfoldiggjort en kassett med vitnesbyrd og sanger. Ved siden av kassetten gikk vi rundt til forskjellige husstander med litt reklame for frikirken. Jeg har alltid trodd at når noen så en nyfrelst Anders Helge, ville alle bli veldig glade! Men Røde-Rudi på Tamburodden utenfor Arendal ble det ikke. Vi var godt kjente siden vi bodde i samme bygda og Røde-Rudi var også en trofast benkesliter på Filadelfia i Arendal. En pinsevenn var han vel, du vet, det med voksen dåp, tungetale og et sug etter å sitte på plattformen. Og da Anders Helge sto på utsiden av boligen hans, ble han faktisk litt sur da han måtte anstrenge seg for og åpne døren og ta imot kassetten! Ikke mye halleluja, og prise Gud der i gården!

Og 35 år senere har pinse-gutten ikke forandret seg i det hele tatt! Det politiske partiet, Arbeiderpartiet har i flere generasjoner inntatt familien, ikke så mye å gjøre med det dessverre...

Allerede den gangen fikk den nyfrelste mannen en anelse om hvordan det var i de kristne sirklene i Norge. Og den opplevelsen kan godt stå som en overskrift over det som hendte senere...

Som gitarist og sanger reiste Anders Helge mye rundt i distriktet. Evangelist Finn og pianist John Myhren, reiste han etter hvert mye sammen med. Anders Helge kunne mange ganger ta halve møte selv, så tent og nyfrelst var han. Han kunne ikke tenke seg et annet liv, og det så ut som de andre likte å høre på det han sa. Men etter hvert begynte kroppen hans å bli sliten. Det var ikke bare å kjøre buss hele dagen, og så reise ut nesten hver kveld for å synge og vitne. Etter omtrent et års tid, så sovnet en av møtedeltakerne nede i salen, mens Anders Helge sang. Han tok det som et tegn på at nå var sang- og vitneperioden slutt. De gamle herrene reiste da på møtene uten han, og hva gjorde den stolte og noe slitne mann da?

Kapittel 11

Til Skytebaneveien / Farvel Frikirken


Her har den tidligere journalisten i Agderposten, Jon Gelius og fotograf Erik Holand, foreviget et "friskt" møte. Til venstre Kjell Haltorp.

På 1970 og -80 tallet brøt det ut en vekkelse i Norge og Sverige. Den varte til begynnelsen av 1990. Den karismatiske vekkelsen ble den kalt. I begynnelsen av 1980 tallet ble det startet en frittstående kristen gruppe i Arendal. Lederen var pastor Kjell Haltorp.

 Menige Anders Helge Myhren snakket en dag i byen med Rolf Thorbjørnsen. Han var en gammel venn som hadde blitt frelst under Kjell Haltorps møter. Han ivret veldig for at Anders Helge skulle komme på et av disse spesielle møtene. Så tenkt så gjort. Den framdeles nyfrelste og nyfikne mann troppet opp, og av alle steder på Phøniks hotel! Det var en plass som Anders Helge hadde vært glad i. Og grunnen var kvinner vin og sang. Men denne gangen var det annerledes.

Kristne møter på hotellet hadde han aldri hørt maken til. Det var fullt av folk der, og den fine atmosfæren med lovsang var noe nytt. Anders Helge som i sitt kristne liv alltid hadde sittet på første benk, sto nå foran den bakerste stolen, godt skjult for Kjell Haltorp og noen andre ledere. Der sto han og vugget fram og tilbake med lukkede øyne, til rytmen av lovsangmusikken. Fred, fred og ingen fare, var det, men da han plutselig åpnet øynene, så han Kjell Haltorp stå rett foran seg og så han like inn i hvitøyet. Snakk om å bli skremt. Han hoppet i været, men så hørte han en stemme som sa: "Skal jeg be for deg?" Anders Helge rakk ikke å svare før en hånd ble lagt ned på hodet hans og som videre ble trykket godt ned i luggen, og Haltorp ropte, "Velsign denne nye broderen vår!" Det var det første møtet med Kjell Haltorp, men det skulle ikke bli det siste!


 Dåpen

Anders Helge Myhren var mye i byen og den gangen i begynnelsen av 80-tallet, hadde bussjåførene god tid til en prat og en kaffekopp. Her kom Anders Helge i kontakt med en annen bussjåfør, Hans Erik Haldorsen, en kristen venn av han. Der og da kom de i snakk om dåpen, og Hans Erik Haldorsen, som var medlem i Filadelfia, visste alt om den voksne dåp, som den villfarne lutheraneren Anders Helge den gang kalte det.

Etter å ha studert og hørt på overbevisende argumenter, lest om barnedåp og troende dåp, lot han seg overbevise. Anders Helge ønsket og ta skrittet fullt ut. En bevisst neddykking med hele seg under vann, det var nok det rette, en begravelse fra det gamle livet og over i det nye. Det var jo det som moren hans også hadde gjort i 1975. Det hjalp også godt med Haldorsens stadige mere og mere overbevisende argumenter.

Den unge mann, som alltid visste råd, ringe da til en spesiell person, og mannen var ingen ringere enn Kjell Haltorp. Selv han ble nok litt overrasket da den unge lutheraner og frikirkemann ringte, men jo, det var en del andre unge som også skulle døpe seg. To uker etterpå ble han dukket godt under vann av Kjell Haltorp på Moltemyr skole. Han var da sammen med 6 - 7 andre og etterpå var frikirkemannen bare glad!


 I Frikirken

I Frikirken i Arendal hadde Anders Helge fått tillit av eldsterådet, og han var ofte på møter. Spesielt på tordag kveldene. Ellers var han på bønnemøtene fra klokken 10.30 til 11.00 på søndager. Det kristne livet lå så trygt og forankret foran han, og mellom oss sagt, så skulle en nesten tro at en gang i framtiden ville Anders Helge bli med i eldsterådet. Ja, det skulle nesten bare mangle, mente han. Rank og spenstig fra sin kneler-stilling reiste han seg opp etter bønnemøtet, som så mange andre søndager, og sa i forbifarten. "Jeg har døpt meg!" Det ble stille som i graven, og etter et minutt, visket formannen i eldsterådet, Ivar Nilsen fram: "Hva har du, sa du?" Og en stund etterpå, enda et sukk: "Jeg er blitt helt klein!"

 En måneds tid etterpå satt Anders Helge rundt et bord i Frikirken sammen med forstander Alheim, eldsterådet og et ektepar til. De hadde også døpt og forbrutt seg. Anders Helge åpnet så kjekt med å si: "Ja, det står jo i Bibelen: "At den som tror og blir døpt skal bli frelst!" Intet gehør overhodet. Forstander Alheim og eldsterådet så ut som de hadde fått i seg 7 sorger og 8 bedrøvelser. Takk og farvel, og nedskrivning fra fullt til halvt medlemskap igjen. Det er der de ufrelste befinner seg.

I dag hadde nok Anders Helge gått fram på en litt annen måte. Men i ettertidens skarpe lys er det jo lett å mene det! Men det som var det positive var jo at broderen hele tiden var ønsket i Frikirken, det var hvertfall tydelig. Men forfatteren burde nok ha snakket med eldsterådet FØR han døpte seg, men resultatet ville vel neppe ha blitt annerledes. Uansett, så var han overrasket over den sterke reaksjonen dåpen skapte, da skjønte han for første gang hvorfor det var så mange kirkesamfunn i nærområdet.


Kvalitet eller kvantitet?

I dag legges det stor vekt på kvantitet i mange kirkesamfunn, men mindre på kvalitet. Men hvor er det blitt av den rene Jesus forkynnelsen og læren om omvendelse (frelse), tro, dåp (dåp i vann og dåp i Den Hellige Ånd) de dødes oppstandelse, håndspåleggelse og budskapet om den kommende dom?

Mange steder senkes tydeligheten av Guds ord for å få nye mennesker til og komme til kirken. Det er en god tanke, det med nye mennesker på møtene, men menneskene lar seg ikke lure inn i Guds rike! Det må en omvendelse til, og da må det spørres høyt og tydelig hver gang om noen ønsker og omvende seg til Kristus. Kort fortalt, for å forstå det hele: En sykkel blir ikke til en bil fordi om den kjøres inn i en garasje, eller om den står i en garasje i mange år!

En historie i den forbindelse. En organist som hadde vært ansatt 30 år i en eller annen kirke, visste ikke veien til Gud. Grunnen var at han aldri hadde hørt presten snakke om omvendelse. Det var først da det kom en evangelist fra ett annet samfunn, at det ble klart for han, at veien til Gud var en omvendelse til Kristus. En bevisst bestemmelse. Organisten hadde alltid trodd, at barnedåp og konfirmasjon var det som skulle til.


Kjell Haltorp ønsker velkommen

Da Arendal Frikirke ikke godtok pinsevenner og karismatikere som kristne i sine egne rekker, gikk Anders Helge til pastor Kjell Haltorp og mange andre kjekke mennesker, og var sammen med dem. Kjell, som alle kalte pastoren, kom fra Østlandet og hadde vært ungdomspastor i Filadelfia, Oslo. Der hadde han kommet i skade for å reise til Sarons Dal i Kvinesdal og blitt kjent med Aril Edvardsen. Det likte eldsterådet i Filadelfia Oslo dårlig, så Kjell følte seg tvungen til å slutte der, og reiste da til Arendal. Uvisst av hvilken grunn valgte han den byen. Det var nok litt vanskelig for Kjell å bli godtatt i Arendal, sånn med en gang. Men aldri hørte Anders Helge at Kjell Haltorp hadde noe negativt å si om sine medmennesker. Det skal han ha!


 Nybegynner igjen

I de 28 årene som kristen, fram til 2009, har Myhren vært med på mange møter, på bedrifter, eldresenter og gjerne også i bygatene. Fra begynnelsen var det ganske nervepirrende, men etter hvert ble faktisk også møter en vanesak. Mange ganger skulle Anders Helge ønsker litt mer nerver i sin kropp, så rart det enn høres ut. Men slik var det ikke. da han vitnet for første gang i en ufrelst forsamling! Det var på en bedrift i Åmli. Aldri hadde han vært så nervøs. En ting er å stille seg fram i et kirkelokale, en annen er å stå foran en flokk med ufrelste mennesker. Da vitneflokken kom fram så broderen at mange mennesker var opptatt av en fotballkamp i nærheten. Da de kom inn, var det bare en håndfull mennesker der. Det var for dem de vitnet og sang, og aldri har vel Anders Helge vært så glad noen gang for en fotballkamp i nærheten. Den tok nemlig oppmerksomheten bort fra dem. Antallet de vitnet for, 5 i tallet, var akkurat så mange som han hadde frimodighet til å klare uten å besvime. Gud så nok i sin visdom ned på han og ordnet det hele til det beste for den nyfrelste!

En annen gang var da han forberedte seg til andakt på Plankemyra bo- og omsorgsenter i Arendal. Der sto Anders Helge og stemte gitaren sin og han la godt merke til en eldre dame der som fulgte ekstra nøye med på tonene. Etter noen minutter var gitaristen fornøyd med stemmingen og la ned gitaren. Da kom det blidt, høyt og tydelig fra den hyggelige damen: "Den var fin!" Fra den dagen tok ikke Myhren helt nøye på om folk skrøyt litt av hans spilling eller sangstemme!

Da Kjell Haltorp kom til Arendal var Myhren på et møte i Filadelfia. Der var Kjell Haltorp også og han var i storform. For Anders Helge, som var nyfrelst, var dette med Kjell en ny opplevelse. Guds ord ble mer levende, liksom, når han talte om Jesus og bibelens lære. Så en kan vel si at Myhren ble hektet på hans form for forkynnelse og hans væremåte fra første stund. Under dette møtet kom jammen Kjell Haltorp bort til Anders Helge og hvisket noe til han. Problemet var bare det, at broderen ikke hørte hva Kjell sa til han. Men, men, tenkte den nyfrelste, det var sikkert ikke noe viktig.

Etter hvert som møtet skred fram ble en del unge mennesker bedt om å komme fram, og en av dem var selvfølgelig Anders Helge. Da de sto i en lang rekke der, omlag 10 stykker, sa Kjell: "Og nå vil Anders Helge lede oss i bønn!" Akk og ve! Den stakkars broderen var totalt uforberedt på dette, siden han ikke hadde hørt hva Kjell Haltorp hadde sagt til han. Anders Helge ble derfor stående fullstendig stum, og hadde ikke en kjent kristen frue, Ingeborg Thygesen kommet han til hjelp, så hadde han nok stått der ennå! Fru Thygesen kunne dette med bønn. En nydelig ramse på omlag 5 minutter kom fram fra hennes munn, og aldri hadde Myhren hørt en slik fin bønn verken før eller senere!


 Litt om menighetshuset

Da Kjell Haltorp og den forholdsvis lille nystartede menigheten overtok den gamle møbelfabrikken på Skytebaneveien 3, ble det for alvor fart i sysakene. Etter hvert kom det på plass et fint og stort møtelokale i første etasje, kafé i andre etasje, og i tillegg kontor til pastoren selv, Kjell Haltorp. Etter hvert ble det bygget klasserom i tredje og fjerde etasje hvor flyktningkontoret i Arendal kunne flytte inn, og gav sikker inntekt til denne dag! Og tilslutt juvelen i kronen, Radio Lys i Sør studioet! Anders Helge var så heldig å være med fra den spede begynnelsen. Alt var nytt og spennende, både i det åndelige og det timelige. Menneskene var nye, forkynnerne var nye og lokalene var nye. Anders Helge formelig snuste inn atmosfæren, og av og til virket det meste som en drøm. Alt gikk på skinner som en sier, og i denne menigheten ville han være resten av livet, det var hvertfall sikkert!

Bygget var opprinnelig en møbelfabrikk. Arendals Møbelfabrikk var en av landets største
møbelfabrikker (1898 - 1963). Etter at industriproduksjonen var avviklet, sto bygget for det
meste tomt, men ble brukt til noen formål, blant annet som møbelbutikk (Johns Møbler) og
lager (Myhres kjøkken). I 1985 var bygget eiet av en mandalitt. Kjell Haltorp følte at det var
dette bygget menigheten skulle ha. Etter kort tid ble de nærmeste vennene overbevist om å
forsøke å kjøpe Skytebaneveien 3. Audun Eik reiste til Mandal for å forhøre seg om bygget.
Det viste seg å være lovet bort til Brødrene Reme. Brødrene Reme hadde fattet interesse og
fått opsjon i bygget gjennom et kontantbeløp. Huset var derfor ikke til salgs. Audun Eik hadde
fått et "rhema-ord" som han mente omhandlet bygget: "Løs det og før det til meg". Han
forteller videre: "Jeg ble ikke kvitt disse ordene i hjertet". Uviljen mot å selge skulle endre
seg. Det viste seg at det ble en strøken, tyskimportert Mercedes som åpnet opp for et kjøp.
Eieren av Skytebaneveien 3 fattet interesse for bilen, og sa at han bestandig hadde ønsket seg
en slik, og Eik tilbød bilen som forskudd på bygget. Mannen sa at bygget allerede var lovet
bort, og Eik måtte ta turen hjem uten noen avtale. Noen uker senere ringer mannen for å
spørre om å låne bilen. Han ønsket å prøve bilen til Oslo. Eieren av bygget hadde i
mellomtiden drømt ved flere anledninger at Skytebaneveien 3 var full av glade mennesker.
Han kunne ikke få drømmene ut av hodet, og det var som om han ikke greide annet enn å
selge bygget til Eik. Eik mistet sin Mercedes, men opsjonen til Reme ble opphevet slik at
salget kunne gjennomføres (AE og IE 17.08. 2012).

Kapittel 12

Nærradioen Lys i Sør

 Noe som gjorde at Arendals befolkning ble interessert i hva som skjedde i Skytebaneveien 3, hvor menigheten hadde sitt hus, var nærradioen Radio Lys i Sør. Det var noe helt nytt på den tiden.

Radio Lys i Sør ble startet den 10. desember 1984. Nærradioen var den første som kom på lufta i Arendal og i Aust-Agder, og siden kom radio Pollen og radio 3.

Den alltid optimistiske, og forholdsvise nyfrelste og enda oppegående mann, Myhren, holdt framdeles hodet høyt hevet. Da han satt i stuen hjemme og hørte på den første nærradio sendingen fra Østregate 1, var ikke noe øye tørt. For en seier, for en framtid! Programmet varte i omlag 20 minutter, og Anders Helge slukte det fra begynnelsen til slutt. Etterpå kunne han hele programmet utenat. Han konkluderte med følgende: Dette måtte han også være med på!


 Bønnemøter

Før den nystartet menigheten var etablert, hadde "kremen" bønnemøter i Østregate 1. Her ser du et bilde av bygningen, og flokken var i øverste etasje, rett under teglene. Senere ble det første studioet til Radio Lys i Sør etablert der. Under dette taket har det vært mange glade medarbeidere, som opplevde seier i Jesu navn.


Anders Helge Myhren begynte etter hvert å starte dagen kl. 5 om morgenen. Klokken 6 var det bønnemøte i byen og der var Kjell Haltorp og de andre store gutta. Da klokken ble 07.15, var det tid for den første kjøreturen med bussruten til Midtstøl, en bygd ikke langt unna. Etter noen turer var det pause klokken 9. Da løp Anders Helge opp den bratte bakken fra Langbryggen til Skytebanen, på vei til det store eventyret. Der fikk han være med på nærradioen! Han måtte klype seg i armen får å se om han var våken eller om han drømte. Men det var aldri en drøm, det var alltid en virkelighet.

 Det å stå så tidlig opp om morgenene og reise ned på bønnemøter i Arendal var ikke helt enkelt bestandig. Der kom det mange trøtte mennesker, og i den forbindelse har forfatteren en god historie. En av de aller mest ivrige var en gutt som hette Ivar Johnsen. Han var trofast på de fleste bønnemøtene og hadde en fast plass på den høyre siden av Kjell Haltorp. Det var slik i bønnerommet, at først ba han som pleide å be først, så andremann som alltid ba som nummer to, og så videre... Da turen kom til Ivar var det ingen reaksjon hos han. Han satt tilbakelent, slik som han pleide, og blundet med øynene. Det tok Anders Helge som tegn på stor åndelighet, og at han var inne i den himmelske atmosfære. Da det ikke var noen igjen som skulle be, var det framdeles ingen reaksjon hos Ivar Johnsen. Da ante Kjell Haltorp noe, han satt jo ganske nærme, og han dultet bort i skulderen til Ivar, og miraklet skjedde. Ivar rørte på seg, han hadde bare tatt seg en høneblund der på morgenkvisten. Dette likte Kjell Haltorp dårlig, og med en smart formulert irettesettelse, fikk han den unge mann til å våkne, mens de andre humret diskré i bakgrunnen.


 Daglig leder i radio Lys I Sør

Det første året var nærradioen i Østregate 1, se bildet. Men etter hvert ble den flyttet opp til Skytebaneveien 3, og der ble radioen for alvor bygget opp.

Da det hadde gått 2 år, kom den virkelige store seieren. Anders Helge hadde blitt valgt til daglig leder for over 10 mennesker, som gjorde så godt de kunne. Snakk om glede hos han!

Radioen sendte hele 25 timer i uken, og den største arbeidsbyrden måtte Myhren ta selv. Men når det gjaldt lønn fra menigheten, ble det aldri snakket om det.

Men selv om han arbeidet i Herrens arme, så ble de daglige bønnemøtene, arbeidet med busskjøringen, nærradioarbeidet, og møter om kveldene noe som tæret hardt på kreftene. Så hadde han også sitt daglige arbeid hjemme. Men han trodde hele tiden at etter hvert ville alt bli meget bedre i radio staben. For menigheten ville jo vokse og vokse og vokse…

 "Hjelp, hvor er du Kjell," ropte Anders Helge i stille stunder. "Jeg trenger mer av hjelpen din!" Ikke høyt selvfølgelig, bare slik at han selv hørte det. Det vil si, en gang sa han i fra, og da fikk han hjelp av P. Haltorp, han var sivilarbeider i menigheten. Det var sønnen hans... Men, akk o ve. Det ble som med en strikkmotor, han startet og stoppet fort, og så ble alt med det samme igjen. Til Kjells forsvar må det også sies, at han selv hadde fullt opp å kjempe mot andre steder i menigheten, så det var vel ikke noe ekstra å hente hos han heller.

Sivilarbeiderne kom og gikk, det var nok en 5 og 6 stykker innenfor de årene Myhren var der. Men de hadde en forunderlig evne til å holde seg langt borte fra nærradiostudioet, akkurat som pastor Haltorp selv. Et eksempel: En som kalte seg lovsanger, gikk støtt og stadig og skrev på sine selvkomponerte sanger. Men han kunne ikke belastes med noe så simpelt som nærradioarbeid, det kunne gå ut over de kunsteriske komponist evnene hans, fikk Anders Helge vite! Slå den!

 På bildet ser du den eneste avisen fra menigheten som ble formidlet til alle husstander i Arendals-distriktet, desember 1986.

En del av medarbeiderne i Radio Lys i Sør, foran fra venstre: Ivar Gundersen, Peter Haltorp.

Bak fra venstre: Anders Helge Myhren,(Daglig leder nr. 2), Redaktør og pastor Kjell Haltorp, Inger Lise Brandt, Tone Linda Flørnes, Liv Haltorp, Tor Rui, Bård Henriksen, Helge Kolflaath og David Henrickson.


  Kjell Haltorp var pastor og redaktør i Radio Lys i Sør fra 1984 til 2002. Her er han avbildet sammen med sin kone, Liv Haltorp. De hadde i mange år program sammen hver fredag. Deres undervisning var til stor velsignelse for Arendals innbyggere.


Som det er slått fast, Anders Helge var ofte på radioen og der trivdes han. Radioprogrammene startet kl. 06.00 om morgenen. Det var mange som tok sin del der og naturlig nok slet mange med å komme seg tidsnok opp om morgenen. Så dersom lytteren var oppe på den tiden, så hørte du lett om programlederen hadde lagt seg tidlig eller sent!

 Her er en del av platesamlingen til Radio Lys i Sør som er igjen. Mesteparten var i privat eie, og kassettene og platene ble ganske slitte etter hvert. "Lapplisa, Wanda Jackson og Egil og Arne," var musikk som stadig gikk igjen, og som lytterne ønsket å høre.

Kl. 10.00 startet hovedprogrammet, og det hadde Anders Helge stort sett selv, unntatt fredagen, da kom Kjell og Liv Haltorp med sin undervisning. Forfatter Myhrens program besto av en innledning og ett par plater, ofte med Aage Samuelsen. Da kom programlederen i åndelig modus og programmets høydepunkt var undervisning med en kjent forkynner. Dette var korte andakter som han likte svært godt selv og da gikk han ut fra, at lytterne gjorde det også. Selvfølgelig hadde Anders Helge et vitnesbyrd, og det hele ble avrundet med flott musikk, foreksempel med Wanda Jackson!

Kl 17.00 kom repriseprogram på fredagene, med Liv og Kjell Haltorp. Ellers i uken var det rundt 5 programledere som byttet på dagene. Ekstra eksklusivt var dersom noen hadde tatt opp et intervju med en eller annen.

Hver fredagskveld hadde Radio Lys i Sør sending til midtnatt. Den startet hver gang kl. 21.00, og da var det innringningsprogram, med ønskesanger. Da var det en del "kule personer" innom, og programlederne var som oftest Odd Tabben Kleivene, Harald Risdal og Anders Helge Myhren. Dessuten måtte det 2 telefonvakter til og selvfølgelig tekniker, slik at det ble en ganske stor stab som måtte være på plass for at alt skulle fungere.

Økonomien til radioen var et stadig tilbakevendende tema, det ble gitt lite eller ingenting penger fra menigheten. Men radioen hadde noe som het "Frivillig lytterlisent." Den fungerte slik, at lytterne tegnet seg for ett visst beløp i måneden, foreksempel 50 kroner. Radio Lys i Sør hadde nok omtrent 20 stykker av disse trofaste hjelperne. Dessuten hadde radioen sponsorer, de kom fra forskjellige butikker i byen, og disse gavene gjorde sitt til av radioen hadde råd til å betale de utgiftene som kom.

Takk til alle glade givere, uten dere hadde det aldri gått!

 Bente og Anders Helge og deres lille sønn klarte seg godt økonomisk ved hjelp av bussyrket, hvertfall i begynnelsen. Men på grunn av alt ekstra arbeidet i menigheten så orket ikke Myhren noe mere overtid i buss-selskapet, slik som han brukte å gjøre i begynnelsen. Døgnet har som kjent bare 24 timer. Kollekten om søndagene, det var stort sett 100 kroner, det gjorde også et visst innhogg i kapitalen, så da ble det Lada i Froland denne gangen også.

http://www.gracepano.com/index.php?lng=no&menu=3&art=629

Men pytt, pytt, hva gjorde det, mente den unge mann. Kona, murret litt, men hun var så grei at hun ikke la stein til byrden. Det ble slik at Anders Helge tok en tur i banken og fornyet aksepten, ja, slik gjorde mange før i tiden. Da gikk alt på skinner igjen og solen skinte varmt og godt. Men når Myhren tenkte seg om i ettertid, så skjønner han at han tapte noen hundre tusen kroner på manglende overtid på Nettbussen i de 5 årene han var aktiv på radioen. Men siden all tiden hans gikk til menighetsarbeidet, så gjorde det ikke noe mente han. Men det ble snakket om at han en gang skulle få en gratis tur til Israel av menigheten, men han har ikke vært i Israel enda, 19 år senere. Men det var kanskje like godt, da forfatteren ikke er noe glad i å fly!.

Men etterhvert så begynte han også å bli sliten. Dette var ikke vanlig trøtthet, men noe som gikk gjennom marg og bein. Men disse signalene tok radiomannen ikke så høytidelig, Herren ville nok sørge for å gi ham nye krefter!



Hva står det i dagboken

 La oss gå litt tilbake i tid for å se hva Myhren skrev i sin dagbok:

Her ser du et bilde fra møtesalen på 1980-tallet. Lite er forandret siden den gangen. Menigheten har enda møtene i denne salen. Det er lett å huske seg tilbake...

Dersom et menneske ikke vil være aktiv med i den kristne hæren, som en menighet er, så kommer vi oss sjeldent videre i Guds rike. Jeg husker godt en Herrens tjener, det var evangelist Lester Sumaral, som sa følgende til en flokk mennesker: "Dere må ikke være så eksklusive!" Denne setningen har fulgt meg, og jeg må dessverre si, at det er nettopp dette som har med stolthet og en følelse av eksklusivitet å gjøre, som har gjort at mange aldri kommer videre i sitt kristenliv.

Det er vel naturlig å ta med lederskiftet i radioen. Den 20. desember 1990 syntes undertegnede at nå var hans tid som daglig leder over i Radio Lys i Sør, og overlot arbeidet til Kai Johansen.


Utbrent!


Skal jeg komme med en personlig betrakning om mine år sammen med Kjell Haltorp og de kristne på Skytebanen, så var nok disse årene spennende, men de var også, for noen av oss, svært slitsomme. For å si det rett ut, så ble jeg selv utbrent.

Hva er utbrenthet?

Utbrenthet er en tilstand preget av utmattelse, mangel på entusiasme og motivasjon, og en følelse av å ikke strekke til. Den som opplever det glemmer det aldri. Den følelsen av å være 70 år i stedet for 40 år gammel, er noe jeg aldri vil tillate en gang til. Det meste ble et ork og det var bare det aller viktigste jeg kunne være med på. Så hadde jeg det følelsesmessige også, det er noe som det tar lang tid å bearbeide.

Heldigvis hadde jeg en lydhør kone, som måtte tåle de samme problemstillingene om og om igjen. Hvor var alle de medarbeiderne i menigheten som ikke ville gjøre noe, bare sitte og høre? Og alle dem med de bredeste smilene og de kjappeste replikkene? Heldigvis slapp de negative tankene taket etter hvert, men det tok lang tid å bearbeide det jeg hadde vært gjennom.

 Det største problemet var altså at det store flertallet i menigheten bare var innstilt på å nyte og ikke å yte, og da er det som kjent ingen hjelp å få fra den kanten. Jeg skulle gjerne ha skrevet en bok om den tiden, men jeg finner det best å la det være! Men hadde jeg skrevet et manuskript til en film, så tror jeg nok boken kunne blitt svært underholdende! Men for all del, jeg hadde gjort det samme om igjen, men med noen store justeringer! (Nå er boken skrevet!)

Det tok meg 4 år og komme skikkelig til krefter igjen etter opplevelsene på Skytebaneveien 3, og som du vet, brent barn skyr ilden! Jeg var med på Skytebanen fra 1984 til 1991, og siden har jeg aldri vært der. Tiden fra 1991 til 1995 var en rehabiliterings periode for meg vedrørende mitt aktive kristne liv.