Kapittel 19

New Life Mission, Blakstadheia

 Da Anders Helge Myhren var formann i Blå Kors, hadde foreningen en god del med vitnemøter i Arendal sentrum. Stedene var på Torvet og på Kanalplassen, og der opplevde han mye fint. Så vidt han kan huske, så varte disse vitnemøtene gjennom en periode på 3 år. Det var her de traff Jørn Strand for første gang. Han var da ny i kristen sammenheng, og en kan vel si at de oppdaget han. Han kom fra Kristiansand og hadde en vanskelig oppvekst. Men tross for piller og rus i en lang periode, tok han imot Jesus. Etter den opplevelsen sto han i flere år i Kristiansands gater og vitnet og sang. En god historie hører med i forbindelse med Jørns kristne liv. Da moren til Jørn Strand hørte at sønnen hadde tatt imot Jesus og blitt en kristen, utbrøt hun: "Ja, er det ikke det ene, så er det det andre!"

Da Blå Kors bad han komme til Arendal, hadde de møter med han både i lokalet på Grensen og på Torvet. Formannen hadde en 150 Watts forsterker som de brukte og den gav god lyd fra seg, både fra gitarene og mikrofonene. Det var beklageligvis svært lite folk som hørte på, men Blå Kors lot seg ikke affisere av det. Det ble en flott tale fra Jørns Strand og mye bra musikk fra foreningen.

Ved et hushjørne i Arendal sto en familie og hørte på møtet. Det var familien Dalen fra Froland. De hadde tatt en tur til byen, og hadde tilfeldigvis kommet til møtet. Men de fortalte senere, at de ikke hadde gått helt fram, men stått et stykke unna. For å gjøre en lang historie kort, hadde de siden invitert Jørn Strand til Froland for samtaler, og den historien som følger nå, er interessant.


Anders Helge ble også kjent med familien Dalen, og var med på oppstarten av "New Life Mission." Det var noen spennende måneder, da alt skulle settes på plass i det store og fine lokalet på Blakstadheia i Froland. Her kjente Anders Helge seg straks hjemme, så lenge det varte. I starten ble det arbeidet med kafeen og rom til TV og radio, og så skulle plattformen på plass. Men etter hvert merket Myhren at kjemien mellom han og Jørn Strand ikke var som den skulle være. Jørn Strand lot som Anders Helge ikke var til stede i rommet, han verken hilste eller snakket til han. Det er slik de gjør i religiøse miljøer, når lederene vil kvitte seg med noen. Så Jørn hadde nok sine egne planer hvordan dette skulle være og hvem som skulle få være med.

Men åpningsdagen kom og stiftelsen hadde fått stor fint besøk. Det var Evangeliesenteret med Jostein Kirkenes i spissen som sang og spilte, og selvfølgelig var det Jørn Strand som talte. Siden det var så mange av dem fra evangelie-senteret, bad Anders Helge mesteparten av gjengen med seg ned på Blå Kors kafeen og leilighetene, hvor de også kunne overnatte. Da de også fikk en stor gryte med lapskaus til kvelds, var de overmåte fornøyde.


Men Jørn Strand var ikke fornøyd, men det tjener ikke til noe og gå i detaljer, og enden på visen var at Knut Olav Dalen og Myhren ble enige om at det var best at sistnevnte trakk seg. Egentlig var det Jørn som skulle ha gått, men forfatteren synes at dette var greit nok. Senere fikk Anders Helge også muligheten til å starte en virkelig menighet. Han fikk pastor-tittelen av Staten, og hovedansvaret for menigheten, Evangeliekirken Arendal. Den ble stiftet en stund senere, den 14. september 2005. Når det gjaldt New Life Mission, så var og ble den en stiftelse, folkene der fikk aldri den til å bli en menighet. Ikke så rart det, dersom du spør forfatteren...

Det har vært mange forskjellige mennesker på besøk på Blakstadheia, og Jørn Strand har etter hvert blitt ganske kjent som taler, gjøgler og sanger i Norge. Men "åra går," som det står i sangen, og Jørn Strand og Knut Olav Dalen har etterhvert gått hvert til sitt. Ikke så rart det heller...

En liten kommentar til 3 viktige ord i denne forbindelse:

Hvordan er det med motivene våre, vår lydighet og kraften fra Herren?

Er ditt motiv å bli stor i egne og andres øyne, da vil verket ditt garantert brenne opp.

Er du bare lydig til Gud hver gang det er til nytte for deg selv, så vil verket ditt garantert brenne opp.

Bruker du Guds ord for å tjene penger, da vil verket ditt garantert brenne opp

Kapittel 20

"Politiker og dikter"

 Det som nå skal skrives, er vel som en liten parantes å regne. Det var den gang Anders Helge Myhren ble politiker. Det var vel det siste Anders Helge ville kalle seg, men måtte han, så måtte han. På den tiden ved årtusen skifte, kom en mann på besøk til byen. En pen mann var det, med skjegg, og han var formann i et politisk parti som het, og heter framdeles, Kristent Samlingsparti. Det var veldig viktig å få til en base for partiet i Arendal, og hvem andre enn Myhren stilte seg til disposisjon. Han åpnet opp dørene til Blå Kors lokalet og var veldig spent på hvor mange som kom av Arendals innbyggere. Ja, det ble jamen en god del, ca. 20 stykker. Det var en god begynnelse, syntes både Anders Helge og formannen i Kristent Samlingsparti, Ivar Kristianslund.

Men for å gjøre en smertefull historie kortest mulig, så ble det uenighet på landsmøtet i partiet samme år, og det rett før stortingsvalget i 2001! Den gangen hadde faktisk partiet hatt sjansen til å få noen plasser på Stortinget, men dette ble forkludret av spetakkelet i partiet. Resultatet ble at hele partiet ble delt i to, og jeg røper vel ingen hemmelighet, at partiet idag er mindre enn noensinne, og Anders Helge Myhren forsvant fra partiets lokale topp enda fortere enn han kom. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute! Selv om eventyret var ute for Anders Helge, så har faktisk partiet klort seg fast, slik at om noen år har partiet igjen sjansen til å bli synlig. Men det må et mirakel til for at Kristent Samlingsparti noen gang kommer inn på Stortinget, desverre.

Siden dette kapittelet var så kort, så kan ikke Anders Helge holde seg for å fortelle nok en historie. Hans sønn, Kim Øystein Myhren, var nede på Kilden i Arendal og hadde årsavslutning blant mange kulturdeltakere. Noen sang, noen spilte piano, det gjorde Øystein også, og noen spilte gitar. Men så kommer selve historien. Myhren satt og hørte på en vakker ung jente, ja, hun var nok i 18 års alderen. Hun sang så utrolig vakkert, og for første gang i sitt liv, formet Anders Helge et dikt i sitt indre. Det bare kom til han, og her er det:


 Kraftfullt

Jeg så henne på Kilden i november,

hun sang så kraftfullt og vakkert,

med rødmende hals og med blussende kinn.

Jeg tenkte på henne...

som en fødende kvinne!

Anders Helge Myhren (1986)


Enda et dikt, denne gang til min Bente Liv

Jeg ser

Jeg ser på deg,

og du ser på meg

Alt er så trivelig idag!

Anders Helge Myhren (2013)


 De åndelige fruktene?

Som den våkne leser sikkert har merket seg, så har mye av Anders Helges daglige liv vært preget av mye slit og lite penger, men likevel så har Herren alltid sørget for familiens behov. Hver gang Anders Helge har vært ferdig med et prosjekt og vært dyktig sliten etterpå, så har han hver gang fått en velfortjent pause, slik at han kunne få kreftene sine tilbake.

Men fruktene da, Anders Helge, fruktene? Har det blitt noe av dem? Det må forfatteren innrømme, at det har han liten oversikt over. Gud skal jo dømme om det han har gjort brenner opp eller blir stående. Men selv om nesten alt skulle brenne opp, så har hvertfall Myhren vist, at han har forsøkt å bringe ut Jesus Kristus til folket i Arendal by og verden. Selv tror han nok, at halvparten blir stående, men det blir spennende å se, når alt skal bedømmes av Jesus Kristus selv.



Misjonsbefalingen

16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»


Og her leser du hva som sies om lønnen i 1. Korr.3:15:

8 Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid.9 For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.

10 I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. 12 Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, 13 skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.





Kapittel 21

Evangeliekirken Arendal blir startet

 xxx

Året var 2005 og Evangeliekirken Arendal ble til, ja, det måtte jo gå slik til slutt. Etter å ha tjent en rekke organisasjoner gjennom mange år, så startet Anders Helge Myhren en menighet. Høres ikke det enkelt og greit ut? Men det var det ikke, og som det ble skrevet tidligere i stykket, Janteloven lever i beste velgående.

Men før Anders Helge startet Evangeliekirken i 2005, så kan det være greit å fortelle, at fra 2002 kjente han et kall fra Herren til å starte en menighet. Hva er et kall? Jo, det er en indre stemme som forteller deg hva som du bør gjøre framover, en lyst du har som driver tanken til virkelighet. Men det er ikke bestandig det skjer over natten.

Når Anders Helge tenker tilbake, så luftet han tankene med enkelte kristne venner, men der var det ikke mye respons å få! Noen så egentlig ut som små spørsmålstegn, og janteloven kom hele tiden og banket på. Men Myhren gav ikke opp, og enden på den første visen var at han abonnerte på en postboks nede i byen, og kalte menigheten for "Saron!" Det var det hele, men du kan skjønne at det ble ikke noe vekst av det. For å gjøre en forholdsvis lang historie kort, så forandret han navnet enda en gang til "Pinsemenigheten!" Men heller ikke det var noen suksess. Men hele tiden lå lysten der, men det skulle gå en del år mens han arbeidet som formann i Arendal Blå Kors før den rette menigheten viste seg. Men i 2005 skjedde det noe, hele 3 år etter kallet kom! Da ble en del folk enige om å registrere menigheten og kalle den for Evangeliekirken Arendal, og etter en del arbeid så fikk fylkesmannen og registeret i Mo i Rana det de skulle ha.

Du verden å greie myndighetene er å ha med å gjøre. Her var det høflighet og varme brev fra myndighetene, det kom penger hvert år, etter som antall medlemmer kirken hadde.

En plass var det taust som i graven, ingen livstegn overhodet, som det pleier å være down under. Det var hos de andre menighetene i byen. Myhren lurte en stund på om de andre menighetene trodde han hadde startet en djevelkirke! Nå burde kanskje styret i Evangeliekirken ha skrevet til de respektive menigheter og spurt om å få lov til å starte den nye menigheten, det var kanskje grunnen til det ble så stille!

En kveld fikk Anders Helge en telefon. Det var 2 fra Evangeliekirken, Trygve Paulsen med frue, som ville melde seg ut igjen. Han fortalte at han hadde hatt en drøm, som sa at han måtte gjøre dette. Men som Myhren sa til dem senere, det var hvertfall godt de var med i starten, da var de faktisk veldig viktige for Evangeliekirken Arendal.

Det er rart med det, det Gud starter blir det alltid noe av, ihvertfall dersom personene i menigheten er lydige. Og det var noen i denne kirken.


Møtene

Gjennom 28 år, så har Myhren hørt på mange som taler Guds ord. Som en slags overskrift kan det sies, at en tale som varer mer enn 30 minutter, kan ikke forsvares. Da bør predikanten gå over til ettermøtet, og spørre, dersom det er noen ukjente der, om det er noen som vil bli frelst. Men likevel, spesielt fra den spede begynnelse av den karismatiske tidsalder, var det interessant å følge med på alt sammen. Der var Kjell Haltorp, Aage Åleskjær, Aril Edvardsen og Ulf Ekman. Disse talerne var nok blant de beste som Anders Helge har hørt noen gang..

Men så gikk det noen år og så kom lovsangen inn for fullt i møtene. Den varte mellom en halv og en time. Disse enkle lovsangstekstene ble sunget om og om igjen.. En lovsanger som holder på en halv time, kan være bra. Det kommer helt an på salvelsen og tekstene i sangen, og hvem det er som synger. Men når nåtidens talerere starter på sin time, etter times lovsang, så blir denne tiden vanskelig for mange.

I dag føler Myhren seg spørrende, og mange med han, til både lang lovsang og lange taler. Gjennom TV ruten har han også hørt på dem som skulle være blant de beste til å forkynne, men for han har det vært som om det verken har vært en begynnelse eller en slutt på deres ordflom. Det er som om de kombinerer et maksimum av ord med et minimum av innhold og mening! Forfatteren klarer ikke å sitte stille særlig lenge på slike møter lenger, det er som å ha klausofobi i en heis!

I dag ønsker Anders Helge å være delaktig i møtene selv. Helst gjennom en undervisnings runde.

En del livsvisdom vedrørende menighetslivet

Det er en ting som er nyttig å ta med seg som lærdom. Dersom du har fått deg en lederposisjon, må du vite at du også kommer til å miste den en dag. Det er naturens orden. Se for eksempel i dyreverdenen, der kjemper de om lederposisjoner og i menneskeverdenen er det ikke annerledes. Der ute er det mange ærekjære mennesker! Så en dag sitter du på "siste benk" i ditt kirkesamfunn." Det er vel fra 60 års alderen du er spesielt utsatt for å miste all din innflytelse. Det er faktisk bare dersom du eier noe selv, at du kan være rimelig sikker på å disponere det senere.

For selvfølgelig smerter det og se, at en del av dine beste arbeider i menigheten blir senere skuslet bort av andre. Det er også viktig å skjønne, at dersom du skal ha noe gjort, da må du som oftest gjøre det selv.

Lærdommen er: Du bør eie noe eller ha en viss styringsrett i noe på utsiden av menigheten så lenge du lever, da sparer du deg for mye lediggang og ergelser senere. Men i begynnelsen bør du nok starte som leilending i en menighet, da får du den nødvendige erfaringen.

Alternativet er å gå og slenge i menigheten fra du er 60 år, til du går i graven som 80 åring. Nå lenger er det stort sett ingen som har bruk for en eldre mann eller dame i dagens menigheter i Norge! Det måtte i så fall være å vaske toaletter.

Inkludering?

Jesus viser stadig sin inkluderende holdning da Han sier "La alle barna komme til meg, for i min fars hus er det ubegrenset med plass til alle. Til tross for dette ser vi ofte det motsatte i menighets livet. Gjennom mange år har jeg fulgt flere trossamfunn på nært hold og sett hvordan menneskene styres av prektigheten og statuskulturen. Er du nært beslektet med biskopen, pastoren eller offiseren er sjansene atskillig større for å bli inkludert i menighets-fiffen, enn om ditt slektskap tilhører en ufør trygdet eller en med bare ett bein. Om ditt slektskap befinner seg utenfor menigheten og du i tillegg har noen ytre laster er sjansene mikroskopiske for at du inkluderes i "Det gode selskap."

Fra en menighet...

«Elsk hverandre inderlig av hjertet» 1. Pet 1.22. 1. Joh 3.18

«Mine barn. La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!»

Jeg sitter her og tenker på disse versene. Det plager meg litt. Eller kanskje det er rettere å si at jeg plages av det sprik jeg opplever mellom det jeg leser her og det jeg erfarer og har erfart fra kristne i menigheter.

Jeg og min mann har opplevd at livet ikke helt har blitt som en forventer. Ting har gått i stykker, men igjennom alt er troen blitt bevart. Vi har måttet begynne på nytt i voksen alder og i den prosessen også finne et nytt menighetshjem.

Vi har aktivt prøvd å «komme inn» i flere kristne sammenhenger de siste årene. Vi har vært på møtene, vært åpne med ledere og med menighetens medlemmer. Vi har tatt initiativ og invitert og spandert. Vi har vært positive og stilt opp, men opplever allikevel at vi ikke får kontakt. Resultatet er at vi på disse årene ikke klart å få venner i en menighet.

For oss som ikke lenger har nettverket fra oppvekst og skoletid rundt oss er det ekstra viktig å komme inn i fellesskapet i menighets livet. Vi har flere ganger bedt om å få komme inn i en gruppe (cellegruppe/husgruppe/husmenighet), men vi har ikke fått tilbud om noe. Min mann har til og med invitert seg selv inne i en etablert gruppe, men fikk kort svar at gruppen nå var full.

For en tid tilbake pratet jeg om temaet sårede kristne med en bekjent. Under samtalen husket jeg plutselig ting som ble nevnt på et møte jeg var på, for mange år siden. Jeg husket et utrykk som ble brukt: «Sårede kristne.» I betydningen sitter på gjerdet, bitre, negative, kranglevorne, snakker fra sårede følelser, kommer ikke videre.

Jeg har grunnet på dette uttrykket, og jeg undres på om dette gjenspeiler en oppfatning flere menighetsledere har om kristne som av ulike årsaker må finne et nytt fellesskap og ikke er 20 år lenger, og i tillegg har noen arr på «kroppen».

Om denne type kristne blir pratet om og diskutert over kaffekoppen på lederseminarer og samlinger og muligens og fryktet.

Om denne type kristne da er enklere å håndtere hvis de blir puttet i båsen ««sårede kristne» med underliggende forutintatthet at de har «valgt det selv - vi kan ikke gjøre noe - problem løst»-tankegang.

At disse «sårede kristne» blir B-produkter i kristne sammenhenger og en håper at de ikke kommer hit til oss. De er ikke helt velkomne, for de er så slitsomme. «Ikke plage oss med deres erfaringer, spørsmål og behov...»

Men skal menigheten alltid søke nytt og ikke forbinde de med «verkende sår»? Skal disse «sårede» bli liggende ved veien - forbigått av religiøse ledere og menigheten - og overlatt til omstendighetene?

Hvem har bruk for disse «sårede kristne»?

Jeg opplever at den plass jeg er mest ensom i hele verden - er i foajeen i menighetene. Der vi skal mingle og prate og bygge fellesskap. Det fungerer ikke.

Min mann og jeg har stått der alene søndag etter søndag. Skuet ut over mylderet av brødre og søstre og tenkt «nå gjelder det. Jeg skal ta initiativ - prate med noen, by på meg selv. Ok, hvem skal jeg prate med?»

Vi har tatt kontakt og pratet med noen, men ikke fått «napp».. Noen prater litt for så å bli opptatt med å hente kaffe, noen hilser bare kort og svinser videre. Vi har og regelrett blitt etterlatt og gått ifra når noen mer «populære» kom i nærheten.


Givertjenesten

Givertjenesten er vel det viktigste de kristne her til lands kan drive med. I den hvites verden er pengene mye mer verdt enn i resten av verden. Dersom du gir en hundrelapp til for eksempel en kampanje i Afrika, kan det resultere i mange frelste sjeler. Istedet for at du reiser rundt på møter og legger fra deg mye penger til bensin og kollekter, så kunne du mye heller gi disse pengene til foreksempel misjonær Reinhard Boonke, Jan Ernst Gabrielsen eller Sarons Dal. Men de fleste pengene dine går nok til din lokale menighet, som bruker selv opp mesteparten av det du gir.

En av de største syndene en menighet gjør, er pengesløsingen til annonsering. Til tross for at alle vet, at det er bare de faste kirkegjengerene som kommer. År etter år legges det ut ti tusener av kroner. Hvem er det som tjener på dette? Jo, det er avisene. Så anmodningern er, slutt med det meste av annonseringen, og gi heller muntlig, eventuellt skriftelig beskjed om møtene til de faste møtedeltakerne. Dessuten så har menighetene sine sider på internett, som blir mere og mere brukt av alle. Bruk heller pengene til å støtte evangelistene nede i u-landene!

Som en pastor sa det, de hadde sluttet med annonse sløsingen: "Hovedgrunnen for all denne annonseringen i avisene, er å bli sett av andre kristne."


Evangeliekirken støtter de som gir gode frukter.

I mange år har mennesker i Evangeliekirken støttet misjonsreisene til Reinhard Boonke fra Tyskland. Dessuten har det gått penger til Aril Edvardsen i Sarons Dal. Og en stund gikk det ganske mye til den suksessrike TV kanalen, TV Visjon Norge. Ja, den var Evangeliekirken med å støtte helt fra starten av og sørget for, sammen med mange andre, at TV kanalen fikk etablert seg i den vanskelige starten. Dessuten var kirken med på et evangeliseringshefte av Derek Prince, og gav også en del  penger til bøker og dvd`er, som gikk til China, Russland og andre land. Dette skrives bare for at det skal være et eksempel til etterfølgelse!

Det er mange andre ting som også kunne sies, og når noen spør hvordan det går i menigheten, tenker han på alle de innfødte misjonærene som Evangeliekirken støtter og alle de menneskene som har blitt frelst, og da svarer Anders Helge alltid, "Takk, bare bra!"

Så startet Evangeliekirken egne nettsider. Det var meget interessant syntes Myhren, og det gikk hundrevis av timer for å få alt på plass av bilder, fortellinger, bibelsitater og mye annet. Du får gå inn selv på nettet og se.


Fredly er Evangeliekirkens lokale!

 Evangeliekirken leier det gamle bedehuset i Myra til sine møter.




Anti-janteloven

1. Jeg er et enestående menneske!

2. Det er ingen andre som er helt lik meg!

3. Forskjeller mellom mennesker er mye viktigere enn likheter!

4. Det er noe ved meg som andre liker!

5. Jeg er et verdifullt menneske!

6. Jeg er sikker på at jeg kan gi noe til andre mennesker!

7. Jeg bestemmer selv hva som er godt for meg!

8. Den jeg er og det jeg kan skal jeg bruke slik jeg vil!

9. Jeg har en egen evne til å snu det verste til det beste!

10. Min følelse av lykke kommer innenfra!


 Konklusjon...

Noen vil kanskje spørre, hvorfor denne boken? For det første, når undertegnede skriver litt om det som har skjedd, så er det en god del saker som faller på sin rette plass. For det andre, så kan det som er skrevet om organisasjon og menighetsliv, være en advarsel for andre godtroende mennesker, som tror at de kristne er bedre enn andre.


Det er ikke for ingenting det står i Fader Vår, "Led oss ikke inn i fristelse." Paulus skriver også, "Hold dere gjerne til det lave!" Alle blir som kjent påvirket av det "gamle mennesket" i oss! Det er nok å rette blikket mot Den Katolske Kirke, og se hva den kirken gjorde av overgrep i middelalderen. Den Lutherske Kirke har også hatt sitt og stri med. Det får det som er skrevet her til å ligne på en søndagsskole i sammenligning. Rikdom, makt og en pen religiøs fasade, er nok et forbilde på hvordan de religiøse ønsker å ha det og hvordan man ønsker at andre skal se oss! Så kan man jo alltids diskutere, hvor mange prosent den åndelige biten er, kontra den timelige. Her i vår hjemlige sandkasse i Norge, kan vi jo også grøsse litt av "kampene'" som ble kjempet mellom broder Aage Samuelsen og pinse"vennene!" I boka til broder Aage, som nå kan leses på nettet, så kan man lese hva som har foregått blant tidligere venner i "broderringen!" "Stakkars broder Aage," sier forfatteren!

La meg nå avslutte med et enkelt spørsmål: "Hvorfor blir og er de fleste menighets pastorer og ledere noen hovmodige blærer? Jeg tror det kommer av en synd som heter hovmod.

Nei, nå overdriver du, Anders Helge...Nei, det gjør jeg dessverre ikke. Jeg har alltid trodd at beleste bibel-kristne blir preget av Jesus. For meg ser det ut som det er stikk motsatt. Desto mer lesing i bibelen og tusentalls møter, desto vanskeligere og stolte i egoet sitt blir dem. Skriver du til dem, får du sjeldent svar tilbake. Og noen form for samarbeid er også utelukket. Et godt råd er derfor: Hold deg langt unna de større menighetene dersom du vil være til nytte, for der vil du til slutt bare oppleve frustrasjoner, elendighet og psykiske problemer.Det beste er nok om du kan finne en husgruppe/ bibelgruppe, som ikke har noen forbindelse med noen kirke. Men er kirken liten, så kan den kanskje være bra for deg.

Mange menigheter er et klikksystem der eliten sitter på første benk og viser seg fram på talerstolen, mens heiagjengen sitter på første halvdel av salen og er ivrig med på gymnastikken. Men bakerst sitter det en liten saueflokk som såvidt tør å breke. Om de da i det hele tatt får lov til det.

Gud bevare oss fra andres drømmer og visjoner....

TI BUD TIL EN UNG MANN SOM SKAL FREM I VERDEN

(og i menigheten)

Av Jens Bjørnebo 1963...

1.Det første bud er ganske lett De som er flest har alltid rett.

2. Tenk alltid på hva folk vil si.Og ta de sterkestes parti.

3.Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

4.Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

5. Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.

6.Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannheten bringer sorg og nød,mens daglig løgn gir daglig brød)

7. Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.

8. Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

9. Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)

10. Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert:


Hvorfor lykkes vi enda ikke skikkelig i Evangeliekirken?

Eksperimentet, bygge menighet...
Tenk deg den tanken, at det er du som skal bygge en menighet! Hvordan tror du det ville gått da? Hva ville du gjort for å få noen mennesker til å høre på deg?

Men la oss først ta noen eksempler av noen mennesker som har lykkes med menighets-bygging:
Ulf Ekman, Aage Samuelsen, Aage Åleskjær, Kjell Haltorp,Enevald Flåten, Aril Edvardsen og flere...Hva har disse menneskene til felles? Jo, plenty med talegaver og noen nære venner som dekket bordet for dem. Da mener jeg økonomisk, og muligheten til å komme i selskap med andre størrelser. Dette er universale behov.Dersom du ikke har disse egenskapene kan du glemme hele menighets-byggingen.

Men det er også en annen måte du kan lykkes med menighets-bygging. Du kan for eksempel fortelle tilhørerne at du har vært i himmelen og møtt Jesus, eller at Jesus viste deg rundt i helvete. Da vil du noknoen nære bibelske venner. Eller du har sett et annet lys enn de fleste andre kristne, da tenker jeg på en ny åpenbaring, som fengsler tilhøreren. Eller du er en kjent person fra før, en politiker, en med et viktig verv i samfunnet. Dersom disse stiller seg fram har de en stor sannsynlighet for å lykkes, ihvertfall en stund framover.

Så er spørsmålet: Hvem er den potensielle tilhører og tilhenger. De er slike som deg og meg...Vi har basale behov, som vi føler vi må få dekket. Først og fremst, det å bli sett sammen med noen som har en betydning i samfunnet. Det er derfor navnet, tilhenger...en som henger seg på...Så er det også av økonomisk art, tjener du noe penger på tilhenger-skapet, eller taper du penger...Dersom det siste skjer, så henger nok medlemskapet ditt i en tynn tråd. Har du muligheter til opprykk i menigheten, dersom den mot alle odds skulle lykkes? Dersom ikke, så henger nok ditt tilhenger-skapet ditt i en tynn tråd. Slik kan vi forsette. Vi mennesker er alle like slik, vi er trofaste og allierer oss med den sterke, du vet, den sterke overlever, det gjør ikke den svake. Det verste er nok når du føler at du mister anseelse. Det er en sikker vei til å stoppe opp og si adjø til lederen!

Konklusjon: Evangeliekirken Arendal har små muligheter til å lykkes, det vil si, og bli en menighet med en normal størrelse. Fordi...det ikke er populært å bli "bananas (knust) for Jesus!" Da er det bedre å henge seg på en gammel menighet, som du ikke trenger å yte noe, men bare "nyte"...

Men nå er Evangeliekirken i den heldige situasjon, at i de seneste årene har pastoren fått en uvanlig åpenbaring. Nemlig den, at den hvite befolkningen er de 12 israelske stammene. Dette er en sannhet som mange har sett tidligere også, men denne gangen er det undertegnede som har fått dette av Herren. Derfor er det store muligheter framover, fordi Gud gir ikke åpenbaringer til de som vil mislykkes, men til dem som til slutt vil lykkes med å bringe fram et bestemt budskap rundt Jesus Kristus. Og hemmeligheten er ikke bare å skrive om dette som jeg har gjort, men å forkynne gjennom det nye fantastiske mediumet som heter Web-TV. Gjennom dette vil nok gjennombruddet en gang komme.

Efterkommerne av Israels 12 stammer er den hvite befolkningen i verden...


Bibelen beretter, at størstedelen af Israels 12 stammer omkring år 721 f.Kr. blev deporteret bort fra Israels land til områder syd for Kaukasus-bjergene og det Kaspiske Hav. De blev kendt som "Israels fortabte stammer".

På Jesu tid var der kun en lille del af Israels 12 stammer tilbage i Palæstina. De var primært af Judas stamme, og derfor kaldtes de "jøder", som jo kommer af navnet Juda. Det var derfor, at Jesus sagde:

"Gå ikke ud på hedningers veje og ikke ind i samaritaneres byer! Gå hellere til de fortabte får af Israels hus!" (Mattæus 10:5-6) og:"Jeg er ikke udsendt til andre end til de fortabte får af Israels hus." (Mattæus 15:24)

Samtidig beretter de ældste nordiske kilder, såsom Snorre Sturlasson (1178-1241), at de nordiske og germanske folkeslag stammer fra Tyrkland og områder syd for Kaukasus-bjergene og det Kaspiske Hav, og at de vandrede til Nordeuropa under ledelse af en præstehøvding kaldt Odin. Thor Heyerdahl bekræftede dette i Jakten på Odin (2002), hvor han skrev, at nordboerne kom fra Azerbajdjan.

Efterkommerne af størstedelen af Israels 12 stammer er ingen andre end folkeslagene i Nordvest-Europa, samt dem, der er beslægtet med dem i resten Europa, Amerika, det sydlige Afrika, Australien og New Zealand!

En lang række kendte kristne har været klar over deres israelitiske oprindelse, bl.a. George VI, Konge af Storbritannien og det Britiske Commonwealth 1936-52 og Kejser af Indien 1936-47, der skrev:

"Jeg er sikker på, at den britisk-israelitiske sag er sand. Jeg har læst meget om det for nylig, og alt, lige meget hvor stort eller lille, peger på, at vi er 'den udvalgte race'."

Les om dette på våre nettsider, www.evangeliekirken-arendal.no

Noen mennesker som Evangeliekirken har hatt kontakt med...

Det stykket jeg skal skrive idag, slår tilbake på meg selv. Derfor er jeg så frimodig at jeg også skriver fullt navn på noen av dem...

Det har aldri vært lett å starte en menighet, og det er flere som blir nedlagt enn det som blir startet. Tross dette, så er det en voldsom motstand når noen finner på å starte en ny menighet.
NÅ vil jeg med noen få setninger, fortelle hvordan Evangeliekirken Arendal har blitt sviktet.

Evangeliekirken ble startet med friskt mot i 2005, og jeg hadde til og med et lokale å være i, det er et bedehus i Myra.

Jeg startet sammen med Trygve Paulsen og kona. Myndighetene var greie og alt gikk på skinner når det gjaldt å starte det hele. Organisasjonsnummeret var snart på plass og kontonummeret i banken.
Men det gikk ikke mer enn ett par måneder,så ringte Trygve og sa at han hadde hatt en drøm om å trekke seg fra menigheten. Han tok da kona med seg ut av menigheten, og inn i Betania i Arendal. Om de hadde blitt overtalt av eieren der, Roald Halvorsen, det er uvisst. Resultatet 10 år etterpå er, at han og kona sitter på sine faste plasser i Betania uten å bli brukt. Hvorfor? Fordi plassen deres var i Evangeliekirken Arendal.

Frustrert, men fast bestemt på å fortsette, så satte jeg min lit til Hans Erik Haldorsen. Han var medlem i Filadelfia Arendal, men var så på hugget at han var med på det første møtet vårt i bedehuset. Der fikk han utfolde seg kan jeg huske, han både sang og vitnet. Flink og salvet den Haldorsen. Neste uke skulle vi ha et nytt møte, men da var han opptatt fortalte han. Det var et lørdags møte vi skulle ha, og ha ville heller feie sand vedrørende bil-parkeringen utenfor Filadelfia. Dugnad kalles det. Jeg fortalte han at han måtte prioritere, og da falt valget glatt på den støvete sanden utenfor Filadelfia. Men hans kone har nok også bråket en smule. Siden den gangen har han aldri blitt brukt verken hos oss, i Blå Kors og i Filadelfia Arendal. Hvorfor? Fordi han ikke var tro mot kallet han hadde hos Evangeliekirken. Der kunne han om en stund blitt pastor...

Men Anders Helge Myhren gav ikke opp, så ringte han til den tidligere pastoren og sangeren, Kai Falck. Han fikk spørsmålet om å bli pastor i kirken vår, men svaret var et kontant nei! Han ble siden også spurt om det samme, men svaret var fortsatt nei. Idag har han ingen oppgaver i noen menighet. Over 10 år har gått fløyten for han, og han venter kun på en ting, Herrens gjenkomst! Ja, tiden vil nok falle lang, når han ikke har en tjeneste i Guds rike.

Etter disse trøkkene, kan jeg vel også legge inn noe om meg selv. Det er et ordtak som sier om noen:" Veid og funnet for lett!" Det er kanskje den egentlige grunnen, jeg var ikke dugelig nok for å starte en menighet? Ja, det er greit det og mene det, men det synes nå ikke Herren selv. Og resultatet kan vi jo se, menigheten holder på enda og har hatt et rimelig bra resultat...

Men det kan også være andre bi-årsaker vedrørende manglende støtte: Slike som for liten menighet å betjene, eller vanskeligheter med å komme seg opp av godstolen. Det kan også være trynefaktoren som har gjort seg gjeldende.

Siden har ikke framdriften av møter vært særlig stor, men heldigvis har vi nett-tjenesten. Der har det vist seg å være store muligheter på verdidebatt i avisen Vårt Land. En god erstatning til tjenesten. Jeg har også skrevet på vegne av Evangeliekirken sine 50 nettsider, som har en rimelig stor leserkrets, den har ihvertfall ligget foran Evangeliesenteret sitt nettsted i noen år nå.
.
Men jeg har aldri gitt opp menigheten, hvorfor skulle jeg det, den er Gud-gitt.

Men jeg har ringt til evangelist Jørn Strand, og fruen Pernille tok telefonen. Hun fortalte etter en prat med mannen, at Jørn holdt på med noe i garasjen og ikke hadde tid til å ta telefonen. Jeg kjente godt Jørn fra tidligere, han var i Blå Kors og talte og sang, mens jeg var formann der.

Så var jeg venn med John Magne Petersen, Vennesla, på Facebook, du vet han som synger og skriver sanger. Jeg ville gjerne ha han med på møtene, også som ansvarlig økonomisk. Men da sa han at han ikke kunne svare på det enda. Grunnen var at han hadde ferie!!

Så har vi Henning Lunde, mannen som startet en Web TV stasjon. Han leverte jeg 6 programmer til, som han lovte og sende. Men enda har jeg ikke merket noe til det, fordi han nok først venter på noen tusenlapper til driften.

Jeg har også skrevet til evangelist, Håkon Martinsen, på mail. Hos han fikk jeg ikke engang svar!

Det samme skjedde hos Arvid Bentzen, jeg spurte han om de 12 israelske stammene. Ikke noe svar fra den kanten heller.

Så har vi samboerparet utenfor Arendal. De var med i starten, men falt av underveis. Grunnen skal ha vært at de var med i statskirken...

Jeg skrev også til Kanal 10, de som er på sattelitt -TV. Der fikk jeg svar hos en på kontoret, men med videre formidling var det bare taushet.

Jeg har også sendt en pakke med bøker/ DVD`er og et brev til Jan Hanvold i Visjon Norge. Hos han fikk jeg verken takk eller brev tilbake. Men dette kan være på grunn av dårlig tid og dårlige rutiner.
Men fra dag en i oppstarten av TV kanalen, har vi støttet den med mange tusen kroner.

Hvorfor er kristne mennesker så kalde og lite interessert i andres arbeid i Gud rike , det er for meg en gåte...Jeg er jo bare en av mange... Andre som har søkt etter hjelp og samarbeid, har sikkert ikke hatt det noe enklere enn meg.

Om de første kristne sa folket: "Se som de elsker hverandre!"
Idag ser det ut som de sier: "Se hvordan de overser og sårer hverandre!"
Kjærligheten har blitt kald hos de fleste...Jeg kan vel legge til, at temperaturen sikkert har blitt noen grader kaldere hos meg også...

Kristus har EN menighet og IKKE mange...og det er Hans menighet!
Og han/ hun som er kristen er en del av legemet til Jesus.

Avslutning... Hva slags endringer til det bedre ser jeg, når noen sier de har blitt kristne?

I de fleste tilfeller, ingen! Men tenker jeg, skal vi alle bli snillere,kjekkere, mer gavmilde, oppofrende, barmhjertige og gode? Joda, alt dette er bibelsk etikk, rettesnorer og ideal som nok burde være mer tilstede hos kristne. Som sagt ser jeg lite av dette blant kristne nå for tiden, og sannelig mangler jeg noe av det jeg også!

Likevel vet jeg at vi er frelst, fordi frelsen avhenger ikke av våre gjerninger og prestasjoner. Gud bestemte at slik ville han befolke himmelen... Han vil ikke ha ett prestasjons-system eller konkurranse i hellighet.

Jesus døde for våre synder, tok dem på sin kropp, fjernet dem og dermed er vi rettferdiggjort. Rett-ferdig-gjort. Altfor enkelt synes du kanskje?

Vi som har levd en stund som aktive kristne, har etterhvert fått tildelt rikelig med skrammer og sår i vår kristne tilværelse.

Dersom vi skal se stort på det, så skjønner vi at Jesus oppstandelse er av avgjørende betydning. Ja, Paulus sier, at dersom ikke Jesus har stått opp fra det døde, så er vår tro uten mening. Så legger han til…men nå HAR Jesus stått opp fra det døde.Det er det jeg har valgt og tro, så enkel er den saken.

Men at de kristne rundt meg, og de som kommer etter blir noe bedre enn i min generasjon tror jeg ikke. Ei heller verre. Jesus gjorde alt for oss, og I HAN har vi evig liv. Uten Han dør vi en evig død, fordi det bare er EN som har evig liv i Seg, og det er Gud!

Oss selv er det nok ikke så mye å gjøre noe med. Vi ligner veldig mye på idrettsfolket som konkurrerer, hvor egoismen er satt i system. Det er nok det som dominerer kristne ledere, når alt kommer til alt.

Epilog... Et liv går fort og er det ikke en dikter som beskriver livet, som et pust i sivet? Og det er det det er i den store sammenhengen. Gleder og sorger går sammen side om side og det å bare være til, det er det som er livet! Det er mange veier å velge, og bibelen forteller om to, den smale og den brede vei. Dersom jeg kunne leve om igjen, ville jeg nok ha gjort mye av det samme, men kanskje det er på grunn av at jeg ikke har fantasi nok til å se andre muligheter.

Når teppet faller ned for godt, da er det flere saker som er viktig for meg. Det ene er, at jeg etterlater meg etterkommere. At jeg er på vei til et evig liv i himmelen og på jorden. Det tredje er, at jeg har betydd noe for noen. Det fjerde er, at jeg har vært med på å fått noen med på himmelveien. Det femte, at jeg har hjulpet mennesker til å se bibelen i sin helhet; Du vet, det at sjelen IKKE er udødelig. At det evige livet, som vi har i Kristus, skal leves i himmelen og på jorden. At jeg har vist at den hvite befolkningen er Guds Eiendomsfolk, inkludert Juda stamme, som er jødene.

Dersom jeg kan få maksimum uttelling på disse ønskene, da er jeg fornøyd!




En stor del av denne boken har jeg viet til menighetslivet mitt.

Jeg har av og til stilt meg spørsmålet, hva hadde skjedd i mitt liv dersom jeg ikke hadde blitt kristen? Svaret mitt har hele tiden vært, ikke så bra.

Jeg takker Gud for kjærligheten Han gav meg, som jeg kunne videreføre til mine nærmeste og dem til meg...

Jeg skulle gjerne også ha skrevet mer om min familie etter jeg giftet meg, men du har nok fått noen gløtt av det også...

Ta kontakt med oss:

Adr: amyhr@online.no

Org. nr. 988972304

Kontonummer. 6311.05.50938