Kapittel 1

De første årene

 Så kom gutten til verden, en vårdag i 1948.

Det var nesten 3 år siden krigen sluttet.

Vinteren hadde også mistet taket, og de fleste kunne nok kjenne at våren var i anmarsj.

Fuglene begynte hver morgen med sin vanlige sang, og enda en gang var det som alt liv fikk en ny sjanse!

  I huset hvor barnet lå, var det glede hos foreldrene. Det var den førstefødte av tre barn som så dagens lys, og foreldrene fyrte godt opp i ovnen for at alt skulle bli så behagelig som mulig.

Huset var av den gamle typen, høyt under taket og ett glass i vinduene. Isolasjon i veggene var det ikke, og det måtte anselige mengder ved til for å holde på varmen, selv i mars.


I mange dager var foreldrene opptatt av hva barnet skulle hete. Etter en del diskusjoner om hvem gutten skulle kalles opp etter, ble navnet Anders Helge. Bestefar på fars siden het Anders og bestemor på mor siden het Helga, og dermed var valget gjort. Etternavnet gav seg sjøl, det var et etternavn som hadde vært brukt i mange generasjoner. Anders Helge Myhren ble guttens fulle navn.


Eiendommen var en liten gård tre kilometer på østsiden av Arendal. På gården var det høns, griser, kalver og noen få ender. Høres ikke det hyggelig ut? Men det var jo ikke nok til å livnære seg av, så far til gutten hadde et yrke ved siden av gårdsdriften, og det var slakter. Slaktemester Ole Myhren hadde det nok stått i telefonkatalogen! Han hadde arvet yrket etter sin far, og hadde en liten bedrift hjemme hos han i Amjørnsplass. I disse omgivelsene vokste gutten opp, sammen med faren og moren som het Karen, og etter hvert broren Svein og søster Evelyn.


 Den gang som nå var det vanlig å få navnet sitt skrevet inn i kirkeprotokollen, men da måtte barnet først døpes. Det ble gjort denne gangen også. Omtrent tre måneder etter fødselen, en dag i juni måned, ble tre håndfuller vann skjenket på barnets hode. Barnet kunne naturligvis ikke huske noe av dette, men det ble fortalt han senere. En av "Eldste brødrene" i menigheten så på den pene skapningen i vognen og utbrøt: "Hvor vakre klare øyne denne gutten har," Og det hadde han! En annen i menigheten sa: "Hva skal det bli av denne kjekke gutt?" Her var det bare velvillige personer, som du skjønner, som gjorde alt for at den nye familien skulle trives i Arendal Frikirke. Og det gjorde de alle!

Den gang var det ikke mange biler ute på veiene. Dette var jo i etterkrigstiden, og det var enda restriksjoner på biler av alle slag.

 Ole hadde fått kjøpt seg en lastebil, en Opel Blitz i embetets medfør, som det heter. Med den kjørte han land og strand rundt, for det var mange dyr som skulle avlives og slaktes i de dager. Den gangen kostet det gårdbrukeren 14 kroner å få slaktet dyret, og det var inkludert frakt. Men pappa Ole syntes han tjente gode penger, og det gjorde han.

Lille Anders Helge var med sin far ganske tidlig i livet, han var så interessert i bilen til sin far. Å å sette seg bak rattet og si, "ænn, ænn," var det gildeste han visste. Da han ble litt større og beina fikk kontakt med pedalene, lærte han seg å kjøre bilen. Men av og til måtte han vente flere timer før bilen var klar til å kjøres, fordi det sto ofte både kuer og griser på lasteplanet som ventet på å bli slaktet. Men det visste de heldigvis ikke! Men da bilen var tom for dyr, kjørte Anders Helge så steinspruten sto i bakken, og Ole ropte: "Ikke så fort, ikke så fort!" Som du skjønner var det lykkelige dager både for Ole og Anders Helge.

Siden faren ofte var ute å hentet kreatur med bilen, var Anders Helge ofte med. En gang gikk gutten alene inn i en låve, da falt han ned i et hull i gulvet, som bonden brukte til å kaste ned høy til dyrene. Heldigvis datt han ned på en planke, en meter ned mot gulvet, ellers kunne det gått han ille. Senere omtalte Anders Helge denne planken som en redning fra en engel.

 Søndagsskolen

Ganske tidlig begynte gutten på søndagsskolen. Denne skolen het Fredly og det var omtrent 2 kilometer og spasere, men det gjorde ingenting for denne spreke gutten, som en gang i framtiden skulle bli en god fotballspiller og skøyteløper. Ikke så god at han ble kjent av de mange, men han ble hvertfall kjent av de få, og det er ikke så verst det heller. På søndagsskolen gikk han sammen med mange andre barn, store og små.

Da Anders Helge ble eldre, gikk tankene ofte tilbake til guttens barndoms lyse vår. Det var mange gode minner forbundet med søndagsskolen på Fredly i Myra, og hvor Jesus ble forkynt. Den gang alle fikk stjerne i søndagsskolekortet sitt for hvert frammøte, og diplom på års-avslutningen.


Flesteparten i guttens skoleklasse var tilstedet hver søndag, og 2 fulle "klasserom" ble det hver gang. Den største salen for de store, den lille salen for de små. To av søndagsskolelærerne het Ole Theisen og Åse Watne. Mot slutten av deres liv fikk de Kongens fortjenestemedalje, noe som var meget fortjent.

Men så var det egentlig om Oskar Westlund denne delen skulle handle om! Ja, det hadde seg slik, at hver søndag etter søndagsskolen gikk alle som kom fra Myhren-slekta innom familiens 2 onkler og 2 tanter. De bodde i Amjørnsplass-veien. Dette var i midten av 50-årene. Der samles både voksne og barn en times tid før alle gikk hjem til søndagsmiddagen.


Det er her Oskar Westlund kommer inn. Hver søndags formiddag kom han sammen med en annen i slekta, kjørende til Amjørnsplass-veien for en prat. Barna hadde hørt at han hadde drukket noe reint forskrekkelig da han var ung, men nå hadde han blitt en kristen så nå var det ikke lenger en dråpe alkohol som rant ned gjennom hans hals. Oskar var pent dresset med slips, og han var alltid nybarbert og i godt humør, og gjett hva han hadde med seg? Jo, sjokolade og sukkertøy! Det var tante Marte som delte ut "beholdningen" på hver sin serviett. Ja, det kunne bli både 7 og 8 porsjoner i tallet, men alle barna fikk rikelig. Dette gjentok seg hver søndag i noen år. Da Oskar Westlund ble eldre, tok han riktignok turen bare annenhver søndag.


 Det er rart med det, etter som årene går og vi tenker tilbake, da er det vel alltid noen mennesker som har gjort spesielt inntrykk hos barna, og for Anders Helge var Oskar Westlund en av dem. Ikke bare for gavene sin skyld, men også for hans pene framferd og måten han var på overfor voksne og barn. Det gjorde inntrykk i et barnesinn.


Her er et bilde av geita Mads. Den har fått seletøyet sitt på og i vogna sitter en av de mange brødrene fra Amjørnsplass, Ivar Myhren. Bildet er vel tatt i ca. 1940.

Hunden ved siden av heter Bob. Det gjorde alle bikkjene, etter hvert som en ny erstattet den gamle. Bukkeselen som Mads har på seg, ble laget på gården og er i forfatterens eie den dag i dag. Men når alt det andre er borte, er det rart å tenke på hvordan livet er.

Men nå skal det skrives noe om julen på bedehuset, Fredly. Den gangen, på 1960 tallet, tilhørte innbyggerne en kommune som het Moland, idag er den tilsluttet Arendal kommune. Myra het den delen av kommunen som Anders Helge bodde i, og det var mange gårdsbruk og bondefamilier på den tiden. I dag er vel alle gårdene nedlagt som gårdsbruk, og det er barn og barnebarn om nå har overtatt eiendommene.

Da forfatteren var tenåring på 1960 tallet, blomstret disse gårdene på sitt beste, og det var ikke få pene jenter som også blomstret til hans store fryd på skole og bedehus på den tiden, og som kom fra både gårder og andre boenheter. I dag er de bestemødre og tilogmed olderforeldre! Ja, det er ikke til å tro som tiden har gått!

Rundt hver julehøytid hadde indremisjonen i bygda noe som het juletrefester. Joda, undertegnede vet at det finnes i dag også, men den gangen var "alle" i byda med på disse juletrefestene. Da var alle kledd i sine aller fineste klær, og gode lukter av parfyme, kaffe og kake forenet seg til den reneste symfonien! På disse juletrefestene var det sangkor fra bygda som underholdt og som sang til alles oppbyggelse, de var av den ypperste klasse! Anders Helge kan enda se for seg bygdas beste menn og kvinner synge for hverandre i skjønn alder og forening. I dag, når han ser tilbake og treffer noen av de gjenlevende, minnes han den generasjonen med takknemlighet.

På bedehuset, senere på kvelden, gikk alle rundt juletreet! Det var bygdas egne folk som skaffet grantreet, som ble pyntet etter alle kunstens regler! Den gildeste sangen var, "O jul med din glede!" Da kunne guttene ta et godt tak rundt en jente eller to, og kjenne for første gangen hvor godt det gjorde! Rundt treet knyttet alle "kjærlighetens bånd og lovte og elske hverandre!" For å skjønne hvor skjønne jentene var, må Anders Helge fortelle om den gangen under festen han lot to av dem tupere håret sitt! Dette må vel forfatteren tro var til alle tre`s fornøyelse. Da hadde han dem tett innpå seg så lenge det varte, men han kan enda huske hvor vanskelig det var å få håret sitt slett etterpå! Da han kom hjem etter juletrefesten lurte foreldrene fælt på hvordan sønnen hadde fått til en slik høysåte på hodet, men selvfølgelig gav han ingen forklaring. Litt måtte han jo ha for seg selv, må vite! Ja, hva gjorde Anders Helge ikke for kjærligheten i de dager!

Nå tenkte han slett ikke på at dette var en form for sjekking, som sikkert noen velger å tro, det var mere en følelse av noe som er vanskelig å gjenskape senere. Følelseslivet er vel sterkest når vi er unge, derfor er det veldig viktig å starte i det små, men gang rundt juletreet og annet småting. Anders Helge er veldig tilhenger av at undommene skal få ting inn med teskjeer og ikke med spader!

Av og til kan Myhren i et sekund kjenne noe av det han opplevde den gangen. Det gjelder også fra naturen, musikken, familien og ute hos almuen og de kondisjonerte! De sterke følelsene som ikke er blitt preget av livets endringsprosesser. Myhren er av dem som gjerne skulle ha levd livet sitt om igjen, riktignok med noen justeringer.


 Da Anders Helge begynte å skjønne litt om livets realiter, så skulle han for første gang på barneleir. Det var noe som skjedde hver sommer, etter at de var ferdig med søndagskolen. Leiren var i Froland og het Eikely, og for første gang var han borte fra far og mor. Det var ingen fornøyelse for den unge gutten, men han var likevel med på turen hver gang. Men han var ikke alene, fetteren Knut Samuel Myhren var også med og da ble leiren aldri kjedelig. Den gutten led av noe som het astmabronkitt, og for å få lettere luftveier, fikk han lov til å røyke. Ikke tobakk riktignok, men noe som lignet. På Eikely fikk Anders Helge for første gang lyst på en røyk, men lysten var foreløpig forbigående. I leiren spilte guttene fotball og deltok på bibeltimer, leiren var i luthersk regi og lederne het tante Kjersti og onkel Reinum. Middagen besto av lapskaus og kjøttkaker og fiskeboller. På brødet hadde de leverpostei, ost og syltetøy. Drikkevarene besto av melk og saft. Siden dette var i 1950-årene hadde barna enda ikke lært å fråtse i matveien. Det kom først senere. Slik gikk livet sin vante gang, men så var det folkeskolen da. Den var et kapittel for seg selv.


På Myra skole hadde de håpefulle mange lærere, noen var strenge og en var snill. Han het Gundersen. Han hadde en makeløs evne til å være på samme nivå som elevene selv om de gikk i første klasse. Anders Helge kan godt huske at de av og til fikk lov til å plassere læreren oppi vedkassen. Ja, vedkassene var store i de dager. Det var også gildt å ha følge med han til skolen om morgenen, han kom syklende på en fin sykkel, men tok seg alltid tid til å gå ved siden av den sammen med elevene. Da Gundersen sluttet var det stor sorg i klassen. De andre lærerne var strengere, det var utenkelig å plassere dem i vedkassen, selv om vi nok mange ganger hadde lyst!

Da Anders Helge Myhren for første gang fikk syn for det annet kjønn, var det stor stas. Men til alt overmål forelsket han seg i sin tremenning som også het Myhren, Torild Myhren. Da ble han ertet av sine få kamerater på grunn av det nære slektskapet, men hvert all fikk ungdommen konstatert at alt var normalt.

Kapittel 2

Gamle Arendal


Dette er Vegarheim, i den bygningen, og på utsiden, hadde Anders Helge det veldig moro!
Toyotaen som var et koselig trekk i bybildet!

Skal vi ta en runde i gamle Arendal?

Arendals by var noe spesielt på den tiden. 1960 årene kom, og da var det mye som skjedde.

Vi lar Anders Helge Myhren fortelle selv:


Når den gamle rutebilstasjonen for lengst er revet og det nye kulturhuset står ferdig, så går tankene tilbake til 60- og 70-årene. The Beatles og The Rolling Stones dukket opp på platetallerkenen i 1963. Ja, at musikk gir oss mye er sikkert. Jeg kan ennå kjenne hvordan den musikken gikk løs på nervesystemet.

Den gang, i gamle Arendal, gikk vi runden. Eller som vi pleide å si det: "Ska mi ta en ronde?" Da gikk eller kjørte vi traseen: Peder Thomassens gate, Kirkegaten, Havnegaten og Strandgata. Ungdommene som var så heldig å ha egen bil, og de var det ikke så mange av, sto parkert langs gatene og hadde full oversikt. Jeg kan huske spesiellt en hyggelig kar som hadde en flott Toyota, en amerikaner, som malte koselig under panseret. Den hadde fast plass og var et trekkplaster.

Senere på kvelden gikk turen ofte til Nidarhall eller Vegarheim. (Se bildet.) Der var det dans annenhver lørdag kveld, og hvor The Golden Rocket, The Group six og Blue Band ofte spilte. Jeg kan aldri huske på alle disse årene at det var slossing eller noen uoverstemmelser på disse stedene. Bare hyggelige mennesker fra Vegårshei, Tvedestrand, Åmli og Arendal. ADS satt opp buss hver gang til Vegarheim med retur etter festen. En gang i måneden var det dans på Søndeled og der kunne vi høre Freddy Kristoffersen.


Men tilbake til Arendal. Jeg husker godt den gode ertesuppen på kafe Gimle og de gode kompene på Bondeheimen. Og pølsene fra Gerda Øyas kiosk. Ellers var det 3 hoteller i byen. Central hotel med Hesteskoen. Hotel Phønix hvor turen gikk opp i 2. etasje og hvor Blue Band pleide å spille. Det 3. hotellet var Victoria med den gode middagen, pent servert av en hyggelig eldre dame. Jeg må heller ikke glemme Lilltvedts kafe.
Lørdagskvelden i Arendal startet ved 17-tida og byen var folketom etter kl. 23. Da kjørte alle bussene den siste turen og byens 3 skjenkesteder stengte.
Jeg vet faktisk svært lite om den kristne virksomheten i Arendal på 60- og 70-tallet. Det undrer meg den dag i dag at jeg ikke var mere interessert i den delen av bylivet.. Jeg som hadde 10 år med søndagskole og yngres i oppveksten! Men jeg husker godt sommerleirene på Eikely på 60 tallet, med bibeltimer, lapskaus, og leverpostei og syltetøy på brødskiva. Hvem husker vel ikke "tante Kjersti" og Reinum fra den tida. Så noe åndelig har nok festet seg. I begynnelsen av 60-årene var det noen fine teltmøter på skytebanen med John Olav Larsen, hvor hele 2000 menneskker var samlet, og mange fikke ikke engang plass i teltet. Så menighetene var tydeligvis store. Men var jeg der? Nei, ikke jeg, nei.

Det er i grunnen rart at vi nordboere er så lite opptatt av den åndelige dimensjonen. Alle vet at vi en gang skal forlate denne verden, og livet er kort. I hele verden finns det religioner. Ja, bibelen forteller oss "Også evigheten har Han lagt i deres hjerte". Predikanten 3, vers 11. Bibelen forteller også, at det vi tror på her på jorden, bestemmer hvor vi skal tilbringe evigheten.

Men tilbake til Arendal igjen. Etter at du har vært ute "på livet" i 10-15 år, begynner vel noen og hver og lete etter meningen med livet. Jeg var i 1982, 34 år gammel, og da fikk jeg vite det. Jeg var tidlig en morgen på vei til Eydehavn, og jeg kjørte bussen selv, da jeg var bussjåfør i ADS. Jeg hadde kjent Gud kalle på meg i det siste, og der, like etter Dyvika skjedde det. Jeg sa: "Jesus, dersom du lever, kom inn i mitt liv!" Plutselig, i neste øyeblikk, kjente jeg meg annerledes og jeg begynte å tenke annerledes. For første gang merket jeg at jeg fikk kontakt med en levende Gud, gjennom navnet Jesus. Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet, den som kommer til meg skal leve om han enn dør". Fantastisk!!

Nå er jeg opptatt av at andre skal få oppleve det jeg fikk oppleve. Heldigvis så kan "alle" få høre de gode nyhetene gjennom satelittfjernsyn. TV Visjon Norge, som sender fra Drammen, er en slik kanal. Det gode livet er fortsatt å finne i Arendal, men du vil vel også ta imot det gode Livet i himmelen?



Kapittel 3

Skoletiden


Men nå har vi gått for fort fram, nå må vi tilbake til de glade tenårene på 1960 tallet.


 Anders Helge glemte fort barnelæredommen om Gud og milde Jesus du som sagde. På en mirakuløs måte kom han seg inn på realskolen. Men var det noe som unge Myhren ikke var klar på, så var det fortsatt lekser og ansvar. Men likevel, realskole ble det. Hele 4 år faktisk, ett mer enn normalt. For på den skolen hadde han det så fint, at han like godt tok et år ekstra!

Friminuttene i Arendals by, sammen med sine kamerater, Eizbrand Shipper, Armand Wethal, Michael Olsen og han selv, var det store på den tiden. Disse elevene var en uslåelig kombinasjon. Bare så synd det tok slutt en gang, slik som det alltid gjør. I dag er det bare minnene som er igjen.

Fredriksen, som de hadde som lærer, var veldig glad i Hamsun og boken Markens Grøde, og lærer Fredriksen er verdt å stoppe opp ved. Han humret i vei mellom kapitlene og han gjorde et uslettlig inntrykk på elevene. Mer enn boken og dikteren.

Realskolen 1963




Da elevene møtte lærer Fredriksen for første gang, fikk de en lekse som de nok aldri glemmer. Jo da, mannen kom jammen marsjerende inn i klasseværelset, han stoppet brått opp, og ropte noe slik som: "Giv akt!" Selv sto han foran klassen, rett som en tinnsoldat. Alle elevene begynte naturlig nok å le, dette var tydeligvis en morsom lærer! Men det skulle de ikke ha gjort. Lærer Fredriksen trampet med det ene beinet så hardt i gulvet, at det var et under at han ikke havnet i rommet under! Da stoppet latteren, og resten av skoleåret satt elevene som 25 tente lys! Det var også en måte og skape respekt på. Myhren er i dag ikke i tvil at dette var et innøvd trekk fra lærer Fredriksen side, som han sikkert hadde brukt mange ganger tidligere i andre klasser!

 En historie til fra denne skoletiden. I engelsk hadde Anders Helge en lærer som het Knudson. Han var både snill og lavmælt, men det må sies at elevene bråkte fælt i timen hans. Dette varte i mange måneder, og lærer Knudsons smil ble mer og mer krampaktig. Inntil denne fryktelige dagen og timen, da gjenopprettelsen tid fant sted. Vår snille og lavmælte lærer tok plutselig en eske full av halve og brukkne kritt, og hev de over alle elevene med et brøl! Men han var ikke ferdig med det, han satt kursen mot en av de verste bråkmakerne, han med det krøllete håret, og trakk han opp av stolen. Om det var etter ørene skal være usagt, men i en eller to legemsdeler var det! Da eleven hadde landet, tok han pulten til denne stakkars eleven og kastet den over hele klasserommet, til den klasket i veggen på den andre siden! Siden den gangen satt lærer Knudsons smil igjen som det skulle, han var fortsatt lavmælt, men det var også klassen!

Ellers er det nok mange dyktige lærere som skulle vært nevnt, men for den unge eleven er alle de andre navnene glemt.


 Etter hvert, på slutten av 1960-tallet, var Anders Helge gjennom enda en skole, denne gang var det Fritz Pettersens handelskole. Nå var eleven blitt litt mer moden oppe i toppen, og han klarte faktisk å få til en ganske bra eksamen. Ja, han fikk til og med skryt av lærer Pettersen selv, og det i Ole Myhrens nærvær, da faren sto klar til å betale læreren på kontoret. Da dette var en privat handelskole, kostet det faren ganske mange penger. Det som Anders Helge hadde mest igjen for fra denne skolen var at han lærte å skrive på skrivemaskin. Det kalles touchmetoden. Så dersom du ønsker å kappskrive med han, må du bare ringe!

Da skal forfatteren gå langt fram i tid, helt til 1990 og fram til 1996. Da skjedde det mye interessant. Da begynte Anders Helge på kveldsgymnas, og i løpet av 2 år tok han gymnaset, som det het den gangen. Drømmen hans var, for å si det rett ut, å slippe unna busskjøringen på sine eldre dager. Dette arbeidet begynte virkelig å bli kjedelig og hva var vel bedre enn å begynne i et nytt arbeid. Men da måtte det mer skolegang til! Da den videregående skolen var ferdig på kveldstid og alle fagene bestått, tok han valget mellom sykepleierhøyskolen eller vernepleierhøyskolen. Det ble vernepleien!


 Dette var en studie som varte i 4 år, og det var nok i det lengste laget. Men etter 2 år på denne skolen, fikk han tatt grunnutdanningseksamen. Den klarte han veldig bra.


Etter dette havnet han jammen bak bussrattet igjen, og det er nok et sårt punkt i livet hans, men han angrer tross alt ikke på valget. Med tvillinger på 3 år, ingen fortjeneste i noen år og ekstra gjeld på grunn av skolene forteller det meste. Legg så til tapte krefter, les om menighetslivet, så kommer du nær sannheten. Men litt klokere og en lang pause fra bussrattet hadde gjort underverker!

En annen viktig årsak tror han kommer fra Herren. Dersom han hadde fullført og fått seg en vernepleierjobb da hadde det nok ikke blitt start av noen ny menighet senere. Men så lenge utdannelsen varte fikk han andre ting å tenke på, og så lærte han da også ganske mye i den tiden. I svake stunder, så trøster han seg med de tankene!

Til sist, men ikke minst, har han gått igjennom Livets Skole, og det har jo du også!

Konklusjon: Les på leksene når du er ung, og fullfør all din utdannelse før du har fast arbeid og stifter familie.

For at ikke ungene skulle gjøre samme feilen som faren, så har Anders Helge alltid ivret dem til å gjøre leksene skikkelig. For som han pleide å si: "Da slipper dere å arbeide som bussjåfør!"

Noen uker senere satt familien Myhren bak sjåføren og eieren som kjørte Haugen-bussen til Danmark. Underveis kom det høyt og tydelig fra en av ungene: "Har ikke han heller lest på leksene?"