Kapittel 4

60-årene, musikkens topp år

 Som tenåring fikk jeg gleden av og vokse opp i Arendal på 1960-tallet. Det er vel det tiåret som har skapt mest og best musikk noen gang. Hvem husker vel ikke The Rolling Stones og The Beatles? 1963 ble det store gjennombruddsåret for meg når det gjaldt musikkopplevelser.

Min mor spilte gitar hjemme og sang kristne sanger, og da jeg lånte gitaren hennes fikk jeg enkelte ganger et kurs i gitarspilling. Det var de enkleste grepene, som a, d, e, c og g, for å nevne noen. Med disse grepene kunne jeg for første gang spille og synge noen sanger. Da min bror også ble interessert, så var ikke veien lang til grepene som har fellesbetegnelsen, barregrep. Disse var vanskelige å lære, og det tar gjerne 1 års tid før de sitter som det skal. Dessuten var det moll grep, septimgrep og så var det rytmen med høyre handa da, det var heller ikke helt enkelt. Men det er med gitarspill som med å lære å sykle, har du først lært det så kan du det livet ut!

Den første platen jeg fikk var en gave fra mine foreldre. Jeg hadde fått penger til å kjøpe julegaver og jeg visste hva jeg ville ha. Platen var med Brian Poole and The Tremeloes. Sangene het: "Why Can`t You Love Me" og "Do You Love Me" så det var ikke småtteri på en gang. Da jeg satte "skiva" på platetallerkenen og radioen på "full guffe," ble det jul i stua for meg. Den gikk rett inn i ryggmargen og har vel ikke helt sluppet taket enda. Musikkopplevelser er noe subjektivt, og jeg kan huske min mor ropte til meg, mens min far var på vei ut: "Skru ned den gyselige musikken!" Hun var helt forferdet over hvor ille platen var, og så var den i tillegg en gave fra dem! Ja, jeg har "skiva" enda jeg, både slitt, skeiv og støvete riktignok, men minnene skal vi jo alltid ta vare på!

I Arendal var det to platebutikker på den tiden, "Sophus Rensch sport og musikk," som lå midt i byen, og så var det "Simonsen & Moe musikk," som lå med utsikt over Pollen. Butikkene gikk inn i en gullalder vedrørende salg. På den tiden hørte "alle" på Radio Luxemburg. Radioen lå i England og sendte ut popmusikk til hele Europa. England var også det landet som sendte ut flest plater med forskjellige pop grupper. Selv i dag spilles denne musikken over hele verden, på grunn av deres originalitet og kvalitet. For meg var det pop gruppen, "The Rolling Stones" jeg likte best.

 Sangene var enkle i sin oppbygging, "The Rhythm and Blues" kalles den musikken. Og så var det sjefen sjøl da, vokalisten Mick Jagger, han sto i en særstilling på den tiden. I dag nærmer han seg de 70 år, og jammen holder han på enda med både det ene og det andre. Plater som, "Come On" og "Have You Seen Your Mother, Baby, Standing in the Shadow," (godt at mine foreldre ikke kunne engelsk), gikk rett inn i en tenårings sinn. Hva var livet for meg på den tiden? Rolling Stones musikk og jenter. Det var en nyoppdaget verden.


Det gikk mye penger til Rolling Stones plater, i tillegg til diverse pop-blader og bilder. Og så var det en rekke gitarblader å få kjøpt, øynene ble store og runde når vi så alle de fine gitarene som var til salgs. Både nye og brukte. Dessuten solgte butikken innerst i Pollen instrumenter i andre etasje, både bassgitarer, plankegitarer, hel og halvakustiske gitarer. Og så var det slagverk og keyboard. Alt var ønskelig å kjøpe, men den manglende kapitalen gjorde drømmen umulig.

Det første ordenlige pop-bandet jeg så "live" var en gruppe fra Tyskland. De kom fra det store utland og like til fiskekaia i Barbu. For første gang så jeg en pop gruppe lys levende med langt hår, ja, da mener jeg virkelig langt hår! For meg kunne de gjerne ha kommet fra en annen planet, så spennende var det. Der var gitarer og forsterkere, trommer og scenekant, og tenåringssinnet bare sugde det inn, for aldri helt å slippe taket. De snakket også et fremmed språk, tysk riktignok, og det er rart og tenke på at i 1963 hadde krigen bare vært slutt i 18 år. Etter den opplevelsen kom ideen om å starte et pop-band selv, men det er som kjent langt fra en idé og en tanke som lar seg realisere med suksess!

Jeg har alltid tilhørt en vennegjeng på 5-6 personer. Vi har holdt sammen helt fra den tidligste barnedom, og da vi i tillegg var i familie, så ble vi sterkt knyttet til hverandre. En del av gjengen, vi som var mest musikalske, fant ut at vi skulle starte en popgruppe. Navnet, "The Black Stones" skulle vise seg å bli det enkleste å få til. I dag når jeg tenker tilbake, så var det en ting vi manglet, og som var helt avgjørende for at vi aldri helt lykkes med gruppa vår, nemlig en voksen person som kunne ha rettledet oss. En person som kunne ha fraktet oss fra a til b, og som hadde med engelske tekster og besifringer til sangene. En person som kunne spille selv og som var pedagogen vår. Hadde dette vært på plass så tror jeg at 15- og 16-åringene kunne fått til mye bra musikk, men det er jo slik, at dersom grunnmuren ikke er på plass så kan heller ikke huset bygges.

Mens vi forsøkte å bygge opp gruppen vår, fikk vi kjøpt oss en brukt gitar, en mikrofon, et slagverk og en Vingtor rør-forsterker. Jeg fikk overtalt min far til å kjøpe forsterkeren, og jeg tror at den koster 1800 kroner. Det var mye penger den gangen, men det var faktisk ikke noe annet som var på markedet til den prisen, mye var enda dyrere! Enda kan jeg kjenne lukten av olje og lær fra gitarer og forsterkere i butikken til Rønningen Musikk som lå øverst i Østregate. Kabinettet hadde både forsterker og høytaler i felles kasse, og vidunderet sto på fire bein. Den hadde i tillegg rom klang og fire innganger, en til mikrofon og tre til gitarer. I dag står den hos min bror i Stavanger og samler støv, men den gang, i 1965 var den et syn verdt! Selv om kabinettet har vært gjenstand for røff behandling gjennom tiden, så er den faktisk helt i orden enda! Gjennom årenes løp har det blitt flere forsterkere, gitarer og keyboard. Men aldri har jeg fått tilbake den følelsen jeg hadde som eier av "vingtoren" i 1965.

På den tiden arrangerte Odd Tabben Kleivene, "Gøy i salen og gøy på scenen," på Saga kino. Planen var å spille der, men vi kom oss dessverre aldri til det. The Black Stones ble etter hvert en blandet gjeng, De som først var med var, Tore Wroldsen på trommer, Knut Magne Ellefsen spilte rytmegitar, Svein Myhren hadde sologitaren, og undertegnede var både vokalist og bassist, mens Svein Jarl Caspersen kom inn etter hvert som vokalist. Vi var litt stolte av han, for han ble på en måte oppdaget av oss, de første guttene i bandet. Senere ble Svein Jarl vokalist sammen med den populære gruppen, "The Golden Rocket!" Sist, men ikke minst, hadde vi også med oss vokalisten "Akka!"

På den tiden vi øvde, hadde vi vanskeligheter med å finne et lokale som vi kunne spille i. Men jammen fikk vi overtalt bedehusstyret i Myra til å øve i lokalet der! Jeg kan huske jeg sto på talestolen på Fredly og der dro vi til noen skikkelige Rolling Stones låter! Dette var jo meget respektløst gjort, men vi tenkte vel ikke på at bedehuset var noe annet enn et hvilket som helst hus. Resultatet ble hvertfall, at to damer fra bedehusstyret hadde tatt seg en "tilfeldig" tur samme kvelden. Jeg sto selv i lyset fra talerstolen og så de strenge damene gikk forbi, og de så nok meg også, for ikke snakke om hva de hørte! Dagen etter ble vi tilsnakket angående musikken, og det var første og siste gang The Black Stones fikk låne bedehuset!

Men bandet gav ikke opp, og vi fikk låne en flott hytte med strøm av en av bøndene i bygda. Harald Thorbjørnsen het den snille bonden, og der kunne vi spille så lenge og så høyt vi ville. Takk til han, i dag er han jammen blitt hele 103 år gammel, og det er vel fortjent! Jeg kan enda se oss, da vi kom med sykkelen og den nye vingtor forsterkeren på pakkebæreren, gående opp til det røde huset.

Den følelsen og det samholdet vi hadde i gruppen i de dager glemmer jeg aldri, og det var verdt alt sammen bare det! The Black Stones ble aldri helt oppløst, den bare forsvant ut i historien!

Jeg har i alle år senere hatt stor nytte av min musikkinteresse fra de yngre år. Det var da jeg lærte å spille gitar. Det er et ordtak som sier: "Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe!" Slik ble det også for meg. Det er også sant at: "Vi må tørre å begynne som dårlige for å bli gode!"

Musikken har fulgt meg trofast siden 60-tallet, men tekstene har forandret seg. Før sang jeg: "Everybody Need Sombody to Love," og det er jo sant, men nå synger jeg også: "Jesus er livet for meg!"

Denne teksten ble virkelig for meg i 1982, men det er en annen historie.

Kapittel 5

Sommerjobb, kjendis og militæret

 Fra 1962 til -66 hadde Anders Helge fast sommerjobb. Det var hos grosserer O.G. Ottersland. Der var han i ganske mange sommerferier og han tjente godt med penger til å være på den tiden. Det var hans onkel Alf, som hadde gått god for han og hadde fått han inn i varmen. Alf Myhren arbeidet selv på Otterslands lager i en mannsalder.

Men solen så Anders Helge ikke så mye til i sommermånedene, og han kan huske at han var litt flau over sin hvite kropp, da det ikke var mye sol som skinte inne på lageret hos Ottersland! Lønna forresten, en del av den, fikk hans familie til å kjøpe matvarer for. Den gang var maten veldig dyr, og blant de vakreste minnene Anders Helge har, det er nå han tenker tilbake på den tiden han var med på og betalte for matvarene hjemme, som ble kjøpt og betalt hos kjøpmann Rolv Eikaas & Co i Torsbudalen.


Fra avisen Agderposten

Hvis det å bli en kjendis er noe mål i seg selv, så kunne Anders Helge godt ha ønsket å bli kjent for noe annet enn en geitebukk.

Det var nemlig tilfelle, da avisen Agderposten fikk vite at han hadde en bukk stående hjemme. Da den i tillegg var grei til å gå turer med, var suksessen et faktum. Her ser dere to av bildene som ble tatt og som kom i avisen, og som gjorde Anders Helge Myhren kjent en stund over hele Arendal og omegn. Bukken het Bockhus.

Mange ganger senere har han fått spørsmål angående geitebukken sin. Men det var egentlig hans bror, Svein, som eide bukken. Men da han flyttet til Stavanger ble Myhren den nye eieren. Spørsmålene var, om bukken levde enda, og om hvordan det var å gå turer med den? Da svarte Anders Helge etter beste evne, og hver gang var han litt brydd over oppmerksomheten. Men nå er historien tydeligvis glemt, og nå er det han selv som gjenoppfrisker historien. Dette bildet er tatt på 60-tallet.

 I 1966 begynte helårsarbeidet. Det vil si alle jobbene han hadde midlertidig. For det var ikke så lett å finne seg et arbeid som han kunne trives i. Han var jo meget godt vant med god komfort fra skolelivet. Men det ble arbeidet på Pusnes Mekaniske Versted som kontorassistent. Det var en tid hvor tiden nesten sto stille. Fra kl. 0700 til kl 16.00. Nei, denne fengselstilværelsen av en jobb var ingenting for Anders Helge. Da var det bedre å kjøre for Drammens Is, men arbeidet var dårlig betalt og var på det mest intense om sommeren. Det var ikke helt etter hans smak, men isen var hvertfall god! Til slutt kom heldigvis militæret!

Vi lar enda en gang Anders Helge Myhren slippe til med sin mimring:


I militæret

Når jeg først tenker litt tilbake, så må jeg si, at min førstegangstjeneste i militæret er jeg stolt av.

Jeg synes at alle friske mennesker bør gjøre sin borgerplikt fordi: Her i landet har vi indre fiender og de tar politiet seg av, og utenfor landets grenser har vi ytre fiender, og de skal militæret ta seg av.

Her er minnediplomet (det gule bildet) som jeg fikk etter endt tjeneste på Maukstadmoen, Troms i Nord-Norge, fra januar 1968 til januar 1969.

Link: http://www.ikrist.com/cgi-bin/lederartikler/viewnews.cgi?id=1048157108


I 1968 var nervene i høyspenn ved grensen mot Sovjetunionen. En junidag rullet sovjetiske stridsvogner mot Nord-Norge. Denne dokumentaren kommer med hittil ukjente opplysninger om den mest nervepirrende dagen i den kalde krigen.

Link: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/430134

Ja, det kunne ha godt riktig galt for oss soldater i Nord-Norge, noen korte sommeruker i 1968. Som noen husker var det i august måned at Sovjetunionen gikk inn i det frihetselskede landet Tsjekkoslovakia. Jeg kan enda huske Sovjetunionens maktbruk med sine tanks og soldater.

Det mange ikke visste var at russerne truet også Norge noen måneder før, og hadde tatt oppstilling langs grensen vår, og jeg kan godt huske at vi ble utkommandert fra garnisonen i Sør-Varanger, Maukstadmoen, og ut i terrenget, hvor vi lå i beredskap i ca. 14 dager. Vi lå da i telt, og vi hadde hele tiden tilgjengelig skarp ammunisjon i tilfelle russerne gikk over den norske grensen.

Vi som var soldater på den tiden hørte stadig rykter om at noe var i gjære, men det var først etterpå vi skjønte litt av sammenhengen.

<< Menig 24, Anders Helge Myhren >>


I januar 1969, da kompaniet vårt dimmiterte, sa kaptein Silseth at nå som vi var topptrente soldater skulle vi ha vervet oss i det norske forsvaret. Slik ble det ikke…

13 år senere ble jeg med i en annen armee, Herrens armee, Halleluja!!

Kapittel 6

Myra krets, Arendal

Anders Helge tenker nå litt mer på den plassen han vokste opp i. Myra er stedet som du nå skal få lese litt om:

I fotballens fotspor og litt til...

Når vi nå ser Bjønnes stadion gjort ferdig til kommende generasjon, går tanken tilbake til min barndom og til den tiden vi brukte bondens jorde som fotballbane. Og jeg tenker også på den store utviklingen som har skjedd i samfunnet de siste 50 årene.

Var det et enklere og bedre samfunn vi hadde før? Jeg tror imidlertid ikke de er mange som ville bytte ut nåtidens velsmurte tilværelse med det våre forfedre hadde. Men når vi blir eldre, så ser vi at det er en del ting, som den oppvoksende slekt burde vite litt mer om, og som vi "gamle" er glade for vi fikk oppleve. Det er noe av det jeg ønsker å få fram i denne artikkelen.


Myra Krets var før i tiden en innlukket "blindtarm" til Moland. Selv om kretsen bare lå tre kilometer fra Arendal sentrum, så var Myra med i Moland kommune. Jeg har aldri klart å se grunnen til dette.

Da jeg vokste opp i Myra på 1950 og 60-tallet, gikk jeg på Myra skole, en liten skole med to klasserom og et lærerværelse. Våre lærere tittellærte vi alltid med etternavn, men vi kalte de helst for lærer eller frøken! Det var på den tiden vi virkelig hadde respekt for læreren, og hvor orden, flid og god oppførsel var en selvfølge. Hadde noen av elevene i klassen sagt fornavnet til læreren vår, da hadde jeg garantert besvimt!

Da vi hadde engelsktimer, ble vi kjørt til Nesheim skole, som lå en mils vei inn mot sentrum av kommunen. Han som kjørte oss het Jørgen Hesthag, en staslig mann med gull i tennene og med alt til faget tilhørende. Det var en folkevognbuss han hadde, og da klassen ikke var særlig stor, fikk vi plass i den alle sammen. Det var alltid gildt å kjøre med Hesthag, og det var det absolutte høydepunktet den dagen! Der fikk vi også kontakt med andre molendinger, men vi følte oss vel da også som arendalitter.

Den forrige skolen, som mine foreldre gikk på og som lå ved siden av min, ble revet og min gamle skole brant ned. I dag ligger det et grendehus på plassen og en idrettshall. Ved siden av den har den nye Myra barneskole reist seg, med fotballbane, hoppbakke, tennisbane og sykkelbane. Rundt den nye skolen har det kommet flere hundre nye hus, og jeg overdriver vel ikke når jeg sier at "nye Myra" er framtidens "navle" i Arendal kommune. Fra å være et glemt " Setersdal" har vi nå blitt framtidens vekstsenter. Det skal bli spennende å se Heidal platået reise seg med 750 boenheter. Det skal bli interessant å være vitne til den nye videregående skolen som kommer. Skolen vil være på ca. 18 000 m2 og dimensjonert for nærmere 1100 elever, og som vel også har alle faseliter som tenkes kan. Rundt dettekommer atter hundrevis av nye hus som vil få en tilknytning til framtidens Myra. Flyplassen "Gullknapp" ligger faktisk også ganske nær ved, bare 4 kilometer i luftlinje fra Myra sentrum. Det blir vissnok ny motorvei forbi Myra, Bjørka, over Assev-vannet og til flyplassen.


Før i tiden var det også mye aktiviteter i Myra. Vi hadde ikke TV og internett, så vi måtte klare oss med sysler på utsiden av hjemmet. Da var det fotball som nok var det gildeste. For å få tak i en god fotball, som var en sjelden vare, ble vi hvert år med i Granes fotballturnering på Skytebanen. Der kunne alle som kunne stille et lag, komme og spille. Jeg tror ikke vi vant så mange av kampene der, men en fotball fikk vi med oss tilbake hver gang og som vi brukte i Myra.

Fotball målene våre var laget av staur og fotballbanen var et jorde. Som velvillige bønder gav oss lov til å spille på. Det har blitt mange jorder som eierne fikk "pløyd opp" og i farten så husker jeg 5 fotballbaner som vi hadde rundt omkring i Myra i løpet av barne- og ungdomstiden.


 På Bjønnes stadion regjerte fotballklubben Grane og Arendal Ballklubb. For å komme til fotballkampene på Myrene, gikk vi over Harebakken som den gang var helt ubebodd og hvor det kun sto en grønn transformatorbygning. Skiløypa til Granestua gikk forresten også gjennom der. Videre gikk vi gjennom Arendal kirkegård, og så kom vi til Myrene med DEN fotballbanen! Min drøm var en gang å få spille på den banen som hadde DEN grassmatta, og hvor målene hadde netting bak!

Det var "alltid" Grane-patrioten, Mangor Andersen som solgte billetter i billettluken, og når vi gikk inn på stadionområdet ble det alltid spilt de samme fine gamle melodiene i høytaleranlegget. I pausen kjøpte jeg alltid en pose med peanøtter til 50 øre og et krus med buljong som kostet 1 krone. Vi fikk fort noen fotballhelter som vi heiet ekstra på, og driblekongen William Rose var en av favorittene.

En gang vi spilte fotball i Myra stoppet det en bil, og ut steg vår lokale fotballhelt! Vår reaksjon var vel omtrent som om Lillestrøm spilleren, Tom Lund hadde kommet på besøk i hans glans dager. Jeg kan enda huske at William Rose driblet oss "sønder og sammen" og vi hadde vel også så stor respekt for hans fotballferdigheter, at vi ikke torde gå skikkelig innpå han. Jeg husker enda en straffe han tok, som selvfølgelig gikk rett i mål. Jo da, det var tider det!


Etter hvert som jeg ble eldre, kom jeg med på A-laget til Arendal Ballklubb, og da fikk jeg endelig oppleve å spille på Bjønnes stadion. På det laget spilte jeg i 6-7 år, og som jeg bare har gode minner fra. Vi spilte mot Imås, Dristug, Froland, Lia, Rykene og mange andre. Ballklubben lå alltid en divisjon under Grane, dessverre, og vi klarte aldri helt å komme på høyde med dem, ei heller i cup kamper eller privatkamper. Grane spilte mot Sørfjell, Øyestad, Jerv, Donn, Vigør og andre sterke lag, og interessen var stor i begge leirer. Den patriotismen som mange hadde til disse lagene, var like så sterke som på noen engelske fotballbaner!

Den fotball spilleren som nådde lengst i datidens Aust-Agder, var Grane spilleren, Kristian Zachariassen. Det var veldig gjevt da han oppnådde å komme med i landslagstroppen. Enda husker jeg navnene på både Grane spillerne og på mitt lag, ABK, selv om det er 45 år siden. Det som gjør inntrykk, det sitter fast.


Jeg tror at i framtidens Norge vil det bli et sterkt fokus på hvordan menneskene levde før, kall det gjerne nasjonalisme. Det var vel Henrik Ibsen som skrev følgende: "Det folket som ikke har noen fortid har heller ingen framtid." Gamle dager har sin plass i framtidens Norge, og det må synliggjøres på best mulig måte. Et russisk ordtak som en avslutning: "Vi må se til fortiden med ett øye, for dersom vi glemmer det, blir vi som blinde på begge!"