Kapittel 7

Mongstad, arbeidsplassen

 Da er Anders Helge tilbake i virkelighetens verden, men det varer ikke lenge. Nå skal han mimre litt om de første skikkelige jobbene han fikk. Enda en gang lar vi han fortelle selv:


Alle kjenner til Mongstad utenfor Bergen. Men på begynnelsen av 70-tallet var Mongstad bare et navn for de fleste, og det var bare noen få gårdsbruk der på halvøya. De livnærte seg mest av sauedrift. Det som er litt interessant i den forbindelse, var at gårdseierne fikk arbeid på Mongstad som vakter på området. De fleste av dem måtte legge ned gårdsdriften, og en del av gårdene ble også revet. Jeg kan huske de var kledd i uniformer med hvitskjorte og slips, og holdt orden på inn og utkjøringen på Mongstad. Det var en bom der ved vakthuset som de holdt til, og bommen ble heist opp og ned i takt med biltrafikken. Unntaket var om natten, fra kl. 22.00 til kl. 06.00. Da var bommen stengt.

Jeg var så heldig å få jobb på Mongstad-raffeneriet helt fra starten av. Det var min kjære Ford Corsair som fraktet meg dit. Den gangen visste jeg ikke hvor farlig det egentlig var å kjøre ned i disse store tunellene. Det var ikke lys der inne. Vi var helt avhengig av lyset fra bilene. Dessuten føltes det som om det var endeløse tunellgater der nede, og det var det også. Men det gikk bra, men enda kan jeg kjenne eksoslukten og lukten av dynamitt og støv.

 Vi kjørte ut steinmasse fra disse enorme underjordiske hallene, som i dag er fullt av råolje, ferdig til å raffineres til bensin. Jeg kan huske at i 1973 tjente jeg 17 kroner timen i Arendal, da som kontorassistent på Pusnes Mek. Verksted på Tromøy. Da jeg senere reiste til Mongstad, og fikk arbeid i tunellene, fikk jeg en timelønn på nesten det dobbelte, 32 kroner! Men det verdt å merke seg, at de som kjørte hele tiden i friluft, hadde bare litt over halvparten av timelønnen!

Bildet er tatt av undertegnede i 1971. Det er naturlig nok The Rolling Stones og The Beatles perioden som inspirerte meg til å la håret gro. Dette bildet er tatt på Pusnes Mek. Verksted, like før jeg sluttet jobben og tok klasse 2 lappen i Asker utenfor Oslo og 2 år senere reiste jeg til Mongstad.


Dersom noen er interessert, så tok jeg lappen p.g.a. transportselskapet Myrvang på Tromøy. Selskapet hadde noen trailere som de kjørte med daglig, rett forbi kontorvinduet mitt, og der satt jeg og skrev på skrivemaskinen. Det frie livet til sjåførene tiltalte meg, og jeg ble blank i øyene bare jeg så et trailerlys! Jeg ble senere noe kurert, da jeg ble med en av bilene og overnattet i Larvik. Etter en søvnløs natt, så syntes jeg ikke trailerlivet var like forlokkende lenger. Men det gikk jo an og kjøre andre former for transport, og da tok jeg det nødvendige sertifikatet på den tanken. Og det har jeg aldri angret på. Det ble faktisk over 25 år bak rattet til Nettbuss Sør i Arendal.

I dag i 2009, kjører jeg for Arendal Kommune, som minibussjåfør. Alderen? Ja, den har jammen passert 61 år!


Epilog

Da jeg reiste til Mongstad var det for å tjene penger, for lønnen der var omtrent dobbel så stor som det jeg hadde i lokalmiljøet. På den tiden var jeg veldig interessert i hest! Og det var faktisk hovedgrunnen til at jeg reiste. Min plan var å bygge ut uthuset hjemme og kjøpe meg en ridehest. Så tenkt så gjort.

 Etter 1 års tid flyttet jeg tilbake, og med hjelp av min bror, Svein, bygget vi ut uthuset og om jeg må si det selv, det ble veldig bra. Hesten kjøpte jeg i rideklubben på Birketveit, Fevik. Det var et kjøp som jeg raskt angret på! Hesten var vant til å gå rundt i ring i ridehuset, og det viste seg at når jeg red hesten ute, og kom til et jorde eller en annen åpen plass, så ble det bom stopp. Da ville den bare en ting, nemlig hjem til stallen igjen. Jeg var en forholdsvis uerfaren rytter, og jeg mestret ikke den store hesten, som var en fullblods vallak fra Holland. Heldigvis så hadde jeg bare betalt halvparten av prisen, for jeg skulle ha hesten en stund på prøve. Og min hestedrøm varte i nøyaktig en uke! Da leverte jeg hesten tilbake, og pengene jeg hadde betalt havnet atter i min lomme.

Siden den gang har jeg hatt diverse kalver, okser og kviger der, og til og med en geitebukk har bodd i uthuset. Etter noen år så ble rommene bygd om til et treningssenter til min sønn, Øystein, men da han flyttet til Oslo, gjorde jeg om bygningen til garasje til de 2 bilene. (Den ene bilen tilhørte forresten min kone!)

Men nå kommer jeg til det jeg egentlig hadde på hjertet. Etter jeg startet Evangeliekirken Arendal har jeg hele tiden manglet et kontor, et WebRadio studio, og et WebTV studio. I disse dager har jeg gjort ferdig et av rommene i det nå omtalte uthuset til kontor og radio studio. Dette har jeg gjort for en forholdsvis billig penge, da mesteparten allerede var gjort i mine hestedager! Så jeg tror at den egenlige grunnen til at jeg fikk så lyst til å reise til Mongstad, var at jeg engang skulle bruke og innrede bygningen til det Gud hadde tenkt, nemlig et senter i Herrens tjeneste! Men det skulle gå enda 8 år før jeg fikk den gleden og ta imot Jesus som min Herre og frelser.

Når Evangeliekirken Arendal engang er blitt stor nok til at medlemmene kan kjøpe sitt eget menighetslokale, skal jeg flytte studioene til det nye menighetshuset.

Kapittel 8

Hovedjobben i livet

 Året 1975 ble et spesielt år for meg. Da hadde jeg lagt bak meg militærtjenesten og jeg hadde i noen år smakt på arbeidslivets bitre frukter. Selv om du har litt dannelse, men ingen utdannelse, bare realskolen, så må du nok, den gang som nå, ta til takke med jobber som andre helst ikke vil ha. Når du ser på klokken og teller timene til du skal hjem, så bør du finne deg noe annet å gjøre. Men det er jo lettere sagt enn gjort. Inntil en dag i 1975…

En tidligere arbeidskamerat fortalte meg at det var jobb å få på ADS, Arendals Dampskipsselskap. Han var full av lovord over arbeidsplassen, så den anbefalte han på det varmeste. Jeg hadde året før klart å  ta klokka 2 sertifikatet, da jeg gjennom arbeidskontoret i Arendal fikk reise på et 10 ukers kurs til Asker utenfor Oslo. Veien til Strømsbu var kort, og neste dag troppet jeg opp på kontoret til "Dampen." Rundt bygningen sto det mange busser oppstilt, og det var som om de ventet på meg! Jeg ble hyggelig tatt i mot av trafikksjef, Daniel Hansen, men han kunne ikke love meg fast arbeid. Ikke sånn med en gang. Men jeg kunne være på prøve en tid, så skulle vi se hvordan det gikk. Så tenkt så gjort. Den første turen gikk til Tvedestrand, og da jeg rundet svingene ved Longum, så tenkte jeg: "Denne bussen skulle jeg gjerne ha kjørt gratis!" Da visste jeg at her var mitt framtidige yrke.

Det varte og det rakk med å få fast ansettelse. Uker ble til måneder, men en dag da jeg snakket med en annen sjåfør om dette, sa han smilende: "Jeg har vært på prøve i over 30 år nå og enda har jeg ikke hørt noe om fast arbeid!" Da følte jeg meg trygg. Busselskapet skulle bli min arbeidsplass i over 25 år. Den dagen jeg fikk buss uniform ble en stor opplevelse for meg, fra og gå daglig med vanlige arbeidsklær, til å få hvit skjorte og slips, uniforms lue og en skreddersydd uniform. Jeg kjente meg nesten ikke igjen i stasen, og for å understreke over hvor fin jeg var, så har jeg en liten historie om det. En eldre dame kom inn i bussen, og da hun fikk se meg, utbrøt hun: "Nei, men så appetittlig du ser ut!" Dette tror jeg er det fineste komplementet jeg noen gang har fått.

Kameratskapet i selskapet var helt unikt, synes jeg. Den gang hadde vi tid til å bli kjent med hverandre. Det var en del kristne sjåfører der, som jeg var en del av, og når vi hadde tid så satt vi oss ned og pratet om løst og fast og om åndelige ting. Jeg husker godt Hauge fra Vegårdshei og Johansen fra Froland. Jeg tar også med Haldorsen fra Nedenes, som overbeviste meg om dåpssynet sitt, om at troenes dåp var det rette!

Ellers så var det veldig greit å være ungkar i selskapet. Vi fikk jo førstehånds kjennskap til mulige koneemner som var på markedet, og det varte ikke så mange årene, før jeg hadde møtt min utvalgte på en busstur. Som jeg nå har vært gift med i over 30 år.

Den gangen var det ikke noen strenge hviletids bestemmelser, så når Daniel, som vi alle var på fornavn med, kom med ukens kjørelister, så var det alltid noen skift som var ledige. Vi som helst ville være "på lausen," det vil si forskjellige slags kjøreruter hver uke, skrev oss ofte på listen for ekstra overtid, slik at det ble noen kroner mer i lønningsposen. For det var ikke til å stikke under en stol, at lønningene våre var heller så som så. Da var overtiden en kjærkommen mulighet til å øke kapitalen en smule.

Bussene var av merket Scandia og Volvo. På 70-tallet hadde noen av lokalbussene enda høyrestyring og jeg husker godt nummeret på dem, det var nr. 15 og nr. 30. Men de forsvant etter hvert og ble erstattet av nye, fine busser med 2 dører på høyre side, en foran og en bak, og bussrattet på venstre side. Det har i det hele tatt hvert en stor utvikling i bussenes komfort, fra kalde skai seter, til stoff seter som kan reguleres. Støynivået er også blitt betydelig redusert, fra å ha motoren ved siden av seg, til å få motoren helt bak.


Gjennom årenes løp så har det, naturlig nok, vært noen sjåfører som har sluttet i selskapet for å begynne i annet arbeid. Det har også jeg gjort, da for å utdanne meg videre, og da sa Daniel ofte til de bortkomne sjeler: "Dere kommer nok tilbake!" Det fikk han som oftest rett i, gresset pleier som kjent ikke å være grønnere på den andre siden, ei heller for meg. En gang bussjåfør alltid bussjåfør.

I dag er jeg pensjonist, men når jeg nå tenker tilbake og minnes alle de flotte menneskene jeg traff gjennom yrket mitt, kan jeg ikke annet enn å si: "Takk for godt reisefølge!" Gamle "Dampen" på Strømsbu, hvor busselskapet holdt til tidligere, ble solgt. I dag er det en kolonialbutikk som holder til i verkstedshallene. Dessuten holder yrkeskolen til i de gamle vaskehallene. Selve eiendommen er overtatt av O.G. Ottersland.


Her ser du oppstillingsplassen fra gamle "Dampen" på Strømsbu. Som du ser, så er det lite plass, og bussene sto tett. Ingen av disse bussene eksisterer nok i dag.

Disse bussene sto på gamle Dampen på Strømsbu, og bildet er tatt i 1977.

Disse bildene er fra den beste tiden min på ATS. Gullalderen for meg varte fra 1975 til 1990. Men jeg kjørte "på Dampen" fra 1975 til 2005, riktignok avbrutt av noen år med skolegang. Men det ble for meg som mange andre, og som Daniel (trafikksjef Daniel Hansen) pleide å si når noen sluttet i selskapet:" Han kommer nok igjen!!"


Noen gode historier fra busslivet

Ti kroner pr. drittsekk

Seint en kveld var det kommet om bord i Tromøybussen en noe bedugget passasjer, gretten og sur. Han ropte i en sarkastisk tone til sjåføren: "Hvor mye koster det å kjøre med denne møkkabussen din?" Sjåføren var rask i replikken, og svarte, "Vi pleier å ta ti kroner per drittsekk!" Da rusla passasjeren slukøret på plass.

Hendt på Porsgrunnbussen

En av våre eldre sjåfører kjørte Porsgrunnbussen, forteller Daniel Hansen. Dette var før den nye E18 kom, og i nærheten av Sørlandsporten kom sjåføren uforvarende opp i en diger hump i veien. Dermed fikk samtlige passasjerer et kraftig hopp opp mot busstaket. Sjåføren følte seg pinlig berørt, stoppa, snudde seg mot passasjerene og sa: "Dersom alle er kommet vel ned igjen, tror jeg at vi kjører videre," Da måtte alle le, og situasjonen reddet.

Kapittel 9

Surretiden


Det er rart med det, når ungdommene står midt i livets flora, så synes mange at det bare er å forsyne seg av livets "goder." Senere i livet omtaler mange denne tiden som den lykkelige ungdomstiden. For mange varer ungdomstiden til de blir 35 år og vel så det, og de fleste synes nok at fest, piker/gutter, vin og sang, hører denne tiden til. Anders Helge kan godt huske da han kjørte isbilen for Drammens Is, da han sang av full hals: "I Am Free to do What I Want, Anytime!" Og han mente hvert et ord!

Dette var på slutten av 1960 tallet, tiden hvor The Rolling Stones gav ut sine plater. Jo da, det var lett å leve livet ifølge disse sangene...

Da gutten fikk sertifikat for personbil, ble det meste en god del lettere. På kjøreskolen hadde han bare en time med kjøreskolelærer Rose, før han kunne kjøre opp med bilsakkyndig Lie. Siden han kjørte sammen med en mindre øvd sjåfør, trengte han selv bare å rygge inn mellom to biler, og så var lappen hans. Utgiftene til sertifikatet beløp seg til 300 kroner, og det er jo ikke så mye!

På den tiden var dansefester på bygdene vanlige, det er et fenomen som ikke finnes i dag, 50 år senere. Hvor mange dansefester Anders Helge var på vites ikke, men det må ha vært mange hundre, kanskje fem hundre! Hendelsesforløpet er vel kjent nok: Det ble kjøpt inn en kasse øl hos kjøpmannen, eller "ei halv ei" på polet, og varene ble fortært hos en kamerat, eller ganske enkelt i baksetet på en bil! Privatsjåføren var en i gjengen, det gikk på omgang. For senere på kvelden, etter engelsk tippekamp, øl og dram, gikk turen til 6 forskjellige alternativer, alt etter mulighetene. I byen var det, Central hotell og Phønix hotell, og på landet var det Vegarheim, Søndeled, Vegårshei og Nidarhall i Froland. Drikken var inngangen til en løssluppen og humørfull kveld, og da gjaldt det å finne seg en dansepartner, som var ute i samme ærend som gutten selv. Den velkjente "veggen" slo mot festdeltakerne hver gang de ankom danselokalet. Der var lukten av parfyme, hormoner, svette, røyk og dram. Oppe i hodet var det vel lite eller ingenting som fungerte normalt så lenge festlighetene varte, det var vel først dagen etter det begynte å fungere som det skulle igjen.

Da dette hadde gjentatt seg 500 ganger i løpet av 14 år, så begynner vel noen og enhver å gå litt lei. Hvertfall så ble det slik med Anders Helge, men det rare var at han aldri tenkte på å senke litt på tempoet, og heller prøve å finne seg et koneemne, nei, de tankene kom først senere. Men mange ganger senere i livet har gutten vært plaget av dårlig samvittighet, for det var mange ting han ikke ville ha gjort i dag, selv om det han gjorde vel ikke var så ille? Fattig manns trøst er jo å trøste seg selv! Det er jo slik at den som er med på leken må smake steken. Men likevel, i de senere år har han mange ganger tenkt på de jentene som han likte, og som han hadde følge med over tid, men som forlot han, eller som han forlot. Hvordan har de det i dag tro? Hvor mange barn har de og hadde han kjent dem igjen i dag tro?

 De beste kameratene til Anders Helge var Tore Wroldsen, og Harald Danielsen. De er fortsatt gode venner i dag, og av og til snakker de om fortiden sin. Da blir det mye latter av gode minner, for det var tross alt mest glede i disse årene! I disse årene var de også på mange hyggelige telt turer. Den byen de likte best, var Sandefjord. Se bildet! Ut mot sjøen var det en campingplass, som de leiret seg i mange år. Der traff de mange hyggelige og pene mennesker, og bylivet var jo også noe som ble verdsatt!


Nå ser det nok ut for at ungdomstiden til disse lystige karene besto mest av jenter, musikk og fest, og det har du nok rett i!