Beviser om Israels 10 stammer


HVEM OG HVOR ER DE TAPTE FÅR AV ISRAELS HUS?

av Jorunn Pettersen

Verken Jesus eller apostlene ble fra begynnelsen av sendt til hedningene, bare til
de tapte får av Israels hus. Først på et senere tidspunkt skulle de dra til hedningene.
Jesus sa om seg selv: "Jeg er ikke utsendt til andre enn til de tapte får av Israels hus!" Matt.15,24. Hvem var og er de tapte får av Israels hus? Selvsagt jøder som har mistet sin jødiske identitet, men like selvsagt også de ti tapte israelittiske stammene. Og hvor er de? Moses gir svar: "Herren skal spre deg (israelittene) blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre." 5.Mos.28,64. De tapte får av Israels hus er altså å finne over hele jorda, blant alle folkeslag. Men særlig befinner de seg i et landområde Bibelen betegner som "landet i nord". Derfra skal svært mange av dem vende tilbake til Israel, i de siste dager: "I de dager skal Judas hus gå til Israels hus. De skal komme sammen fra landet i nord til det land jeg gav deres fedre til arv." Jer.3,18. "Se, de kommer langt borte fra, noen fra nord og noen fra vest …" Jes.49,12. "Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jorden ytterste ende." Jer.31,8.

I de siste dager skal noen rope ut budskapet om hjemvendelse, nettopp til folk i nord: "Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne …" Jer.3,12. Når den rette tiden opprinner, oppfordrer Gud disse folkene til å finne ut hvilken hovedvei deres forfedre i sin tid vandret nordover på, og merke den slik at alle kan se hvor deres vei engang gikk: "Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på den hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel, vend tilbake til dine byer her!" Jer.31,21. Dette er en tydelig oppfordring til Guds folk om å prøve å finne ut hvor forfedrene deres i sin tid kom fra.



Jakob, Jesu bror, stiler sitt brev til alle verdens israelitter: "Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene." Jak.1,1. Det var de kristne som mottok Jakobs brev og regnet det som sitt. Teksten indikerer derfor at mange kjødelige israelitter befinner seg i de kristne nasjonene. Og bare om det er slik, kan man forstå og forklare Jesu utsagn - "Jeg er ikke utsendt til andre enn til de tapte får av Israels hus!"

Heller ikke apostlene ble sendt til andre enn Jakobs kjødelige etterkommere. For Jesus sa til dem: "Gå ikke på veien til hedningene … men gå heller til de tapte får av Israels hus!" Matt.10,5-6. Kristendommens historie viser at det i begynnelsen hovedsakelig var til Europa budskapet om Jesus utgikk. Kristendommen er den hvite manns religion, hovedsakelig båret ut over verden av europeere og deres etterkommere. Bare om store deler av de israelittiske etterkommerne befinner seg i Europa, kan vi forklare Jesu ord til apostlene om at de bare skulle gå til de tapte får av Israels hus.



Gud sier: " … Israel er ikke skjult for meg." Hos.5,3. Han vet hvor de til enhver tid befinner seg. Men i en periode skulle de være skjult for menneskeheten. Den norske oversettelsen av Salm.83,4 lyder slik: "Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner." I den engelske King James utgaven, oversettes imidlertid dette verset slik: "They have taken crafty counsel against thy people, and consulted against THY HIDDEN ONES." Her bruker man ikke oversettelsen "dem du verner", men "dem du skjuler". Israelittene som her nevnes, befinner seg altså i tiden Salme 83 peker mot, i utlendighet, og deres egentlige identitet er skjult for verden. Denne salmen vil jeg komme tilbake til, for de hemmelige planene den omtaler, avsløres helt tydelig i våre dager.



33

GUDS LØFTER TIL ABRAHAM OG HANS ÆTT, PEKER INNTIL

ENDEN UT HVEM ISRAELITTENE ER.



Løftene Gud ga Abraham, Isak, Jakob og hans tolv sønner, er egentlig veldige profetier som peker ut deres etterkommere ned gjennom hele historien. Disse tekstene burde derfor studeres med den aller største interesse, av alle Guds menigheter.



Det første løftet Gud ga Abraham, ble gitt da han kalte ham til å dra fra Karan i Mesopotamia til Kanaans land, og det lød slik: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli til en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." 1.Mos.12,2-3. Løftet peker mot opprettelsen av nasjonen Israel, etter utgangen av Egypt. Den gang skulle Abrahams etterkommere bli til "et stort folk". Teksten peker også mot Jesus, Abrahams ætling, som senere i historien skulle komme til å bli en velsignelse for hele verden - "i deg skal alle jordens slekter velsignes."

Nødvendigvis må den også peke mot de som har forkynt budskapet om Jesus for verden, for også de har vært og er til velsignelse for alle jordas slekter. Dessuten peker den på det faktum at Gud på en særlig måte vil velsigne de nasjonene og menneskene som velsigner Abrahams og Saras folk - selvsagt fordi deres etterkommere bringer verden sannheten. Forbannelse vil derimot ramme de som forbanner folkene som overbringer Abrahams sanne religion til menneskeheten.



OMSKJÆRELSENS EVIGE PAKT.



Abraham trodde på løftene Gud ga ham. Derfor forlot han Karan og dro til Kana'ans land. På denne tiden var imidlertid mannen som skulle bli så fruktbar, barnløs. Men en tid etter at han hadde slått seg ned i Løftets Land, kom Gud igjen til ham i et syn. Og nå, i Abrahams nittiniende år, forteller han ham at Isak - løftesønnen - endelig skal bli født. Samtidig inngår han omskjærelsens pakt med Abraham og alle hans etterkommere. "Dette er min pakt som dere skal holde, pakten mellom meg og dere og dine etterkommere. Alt mannkjønn hos dere skal omskjæres ... Slik skal min pakt være på deres kjød - en evig pakt." 1.Mos.17,10.13. Omskjærelsens pakt som ble inngått mellom Gud og Abraham og hans etterkommere, skulle gjelde til historiens slutt.



I dag ser vi at jøder og muslimer (mange arabiske muslimer stammer fra Abraham, gjennom etterkommerne etter de to hustruene han tok seg utenom Sara - nemlig Hagar og Ketura) fremdeles holder fast ved omskjærelsens pakt. Men alle israelittene som lever rundt om i verden og ikke kjenner til sitt slektskap med Abraham og Sara, vet ikke at denne evige pakten med Gud angår dem i like høy grad som den angår jødene.

Årsaken til at seglet på pakten mellom Gud og Abraham og hans ætt, skulle settes på alt hankjønns kjønnslem, var at pakten ga løfte om veldig fruktbarhet. Gud forandret nå Abrahams navn fra Abram som betyr "opphøyet far", til Abraham som betyr "mange folks far". Samtidig ga han ham følgende veldige løfte: "Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk … Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg." 1.Mos.17,4.6. På samme tid forandret Gud Saras navn fra Sarai som betyr "min fyrstinne", til Sara som betyr "fyrstinne". Inntil nå hadde Sara vært Abrahams fyrstinne. For ettertiden skulle hun være stammor og fyrstinne for en mengde folk. "Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne. Ja, jeg vil velsigne henne og hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne." 1.Mos.17,16. På bakgrunn av disse profetiske tekstene som forutsier at Saras etterkommere skal komme til å utgjøre mange kongedømmer, samt en hærskare av folkeslag (se 1.Mos.28,3), måtte israelittene forlate Løftets Land. De skulle dra ut i verden for å underlegge seg landområder, der de kunne vokse og bli til alle disse store nasjonene.

Hadde de blitt i Israel, hadde de selvsagt bare blitt værende en nasjon. Men liksom de fikk utvikle seg til et stort folk i det fruktbare Gosen, har de nå fått i eie en mengde fruktbare områder på jorda, der de må ha utviklet seg til å bli alle disse store folkene Gud i sin tid profeterte om. Og like sikkert som at israelittene fikk vende tilbake til Kana'ans land etter oppholdet i Egypt - er det at alle disse ukjente folkene en dag kommer til å vende tilbake til Israel, fra alle landområdene de har underlagt seg i tidens løp.



GUD VELSIGNET ISRAELITTENE PÅ GRUNN AV ABRAHAMS

TRO OG HANDLINGER.



Da Abraham hørte at Sara skulle bli mor i en alder av nitti år, syntes han det var så komisk at han "falt på sitt ansikt og lo". Da bestemte Gud seg for guttens navn. Han skulle hete Isak, som betyr "han ler". Mon ikke Gud selv lo i denne stunden, både fordi det var morsomt at en så gammel kvinne skulle komme til å få ny ungdom gjennom svangerskap, fødsel og barnestell - men også fordi Gud visste hvilke veldige hendelser som skulle komme til å finne sted ned gjennom historien, på grunn av løftesønnen Isak og hans etterkommere.



Vi bør merke oss at det er viktig å forstå hva bibelske navn betyr. For betydningen kan fortelle mye om personen som bærer navnet, samt at det noen ganger inneholder viktige profetier knyttet til dette mennesket og dets etterkommere. Isak var sikkert i henhold til sitt navn, en lys og glad person som hadde lett for å le.

Da Isak var blitt en ung mann, satte Gud Abraham på en veldig prøve. Herren ville gjennom denne prøven fortelle sin venn Abraham noe om seg selv og sin sønn, Jesus. Gud ba Abraham ofre sønnen sin til ham, liksom han selv en dag skulle ofre sin sønn Jesus for Abraham og alle andre mennesker.

Abraham stolte helt på Gud og besto prøven med glans. Han lærte gjennom denne erfaringen ennå mer om sin store Far. Og da ga Gud ham ennå flere løfter: "Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes. Fordi du adlød mitt ord." 1.Mos.22,16-18. Nå får altså Abraham ved siden av løftet om at hans etterkommere skal komme til å utgjøre en mengde folk, også løfte om at disse folkene skal være sterke og erobre andre nasjoners landområder - "Din ætt skal ta sine fienders porter i eie." Alt dette skulle skje, ikke bare på grunn av Abrahams tro på Gud, men også på grunn av hans handlinger - "Fordi du adlød mitt ord."



Profetien om at alle jordas folk skulle velsignes gjennom Abrahams ætt, peker selvsagt ikke bare mot Jesus og hans frelsesgjerning for menneskeheten. Den peker også mot folket som skulle komme til å forkynne budskapet om Jesus for verden. For hva kunne vel Jesu frelsesgjerning ha utrettet for menneskeheten, om ikke noen hadde forkynt budskapet om ham? Derfor må også folket som i begynnelsen brakte dette budskapet ut over verden, være av Abrahams ætt - liksom Jesus var. For Gud sier jo klart at det var Abraham og hans ætlinger som skulle bli til en velsignelse for hele verden. " … i din ætt skal alle jordens folk bli velsignet …" 1.Mos.26,4. Dessuten sier Gud til israelittene: "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle folk på jorden." Amos 3,2. De som etter apostlenes dager forkynte budskapet om Jesus for verden, kom som alle kjenner til, hovedsakelig fra europeiske nasjoner og folk som stammer fra dem.



Gud gjentok gjennom velsignelsene Isak lyste over sin sønn Jakob, løftene som profeterer om israelittenes overherredømme over andre folk, ned gjennom historien. Isaks velsignelse bekrefter også løftet om at de skal få jordas mest fruktbare områder i eie: "Gud gi deg av himmelens dugg og jordens fruktbarhet - korn og most i overflod! Folk skal tjene deg, og folkeslag skal falle deg til fote. Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg ned for deg. Forbannet være den som forbanner deg, og velsignet være den som velsigner deg!" 1.Mos.27,28-29. Denne profetien har siden år 70 e.Kr., ikke gått i oppfyllelse på jødene. De har jo ikke engang har hatt et hjemland, før de fikk igjen deler av det i 1948. De er blitt forfulgt og trakassert ned gjennom historien, og har ofte lidd under sult og nød. Profetien må derfor fra Jesu tid og inntil våre dager, ha gått i oppfyllelse på de ti bortkomne stammene. De må det være som har fått i eie de mest fruktbare områdene på jorda. I henhold til profetien må de også være blant verdens ledende nasjoner - for "Folk skal tjene deg, og folkeslag skal falle deg til fote." Nasjonene som fra og med den kristne tidsalder har vært ledende i verden, har overveiende vært europeiske.



Da Isak var blitt en voksen mann, lyste Gud følgende velsignelse over ham og israelittene, samtidig som han minnet ham om årsaken til disse velsignelsene: "Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham hørte min røst og holdt mitt ord - mine bud, mine forskrifter og mine lover." 1.Mos.26,3-5.



Paulus sier i Rom.4,13: "For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet." Den uttalelsen kommer faktisk i strid med løftet Gud ga til Isak. For til ham sier Gud at det nettopp var på grunn av Abrahams handlinger, han ville velsigne hans ætt - fordi Abraham "holdt mitt ord - mine bud, mine forskrifter og mine lover."

Abraham hadde altså allerede på dette tidspunktet, mange hundre år før Gud møtte israelittene på Sinai, blitt gjort kjent med Guds lover. Og han holdt dem nøye, uten å synes at dette var å leve i trelldom, slik Paulus karakteriserer det. Det var Abrahams handlinger, sammen med troen på Guds løfter, som førte til alle disse velsignelsene over hans etterslekt. "Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene." Jak.2,21-22. Jakob, Jesu bror, viser gjennom denne teksten at han er uenig i Paulus' forkynnelse, som går ut på at vi blir frelst ved tro uten gjerninger. Han slår fast at - "Troen uten gjerninger er unyttig … Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro." Jak.2,20.24.



Gud ga Abraham enda et viktig løfte som peker ut hans etterkommere ned gjennom historien: "Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg." 1.Mos.17,7. Abrahams kjødelige etterkommere kan altså identifiseres gjennom sin religion - for den Gud alle disse folkene etter hvert skulle komme til å tro på, var Abrahams Gud, som også er Israels Gud. Jødefolket og kristenheten er de eneste i verden som tror på Israels Gud.



LØFTET OM DE MANGE FOLK, GÅR VIDERE GJENNOM JOSEF,

TIL HANS SØNN EFRAIM.



Der er en profeti som går igjen i stort sett alle Guds løfter til Abrahams ætt, og det er profetien om veldig fruktbarhet. De skulle ikke bare komme til å utgjøre ett folk, men skulle bli til en hærskare av folkeslag: "Må Gud, Den Allmektige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag." 1.Mos.28,3. Dette løftet går fra Abraham, videre gjennom Isak, Jakob og Josef, til hans sønn, Efraim. For det er bare en av de tolv stammene som får lovnad om at den skal bli til mange folkeslag, og det er Efraim.

La oss først se på følgende løfter til Josef - som går videre til hans etterkommere: "Et skudd av et fruktbart tre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, grenene skyter over muren … Din fars Gud, han skal hjelpe deg … Din fars velsignelser stiger høyt opp, over mine forfedres velsignelser, de når opp til de evige høyders grense." 1.Mos.49,22.25.26. Dette sier Gud gjennom Jakob, Josefs far.

Også ved Moses lyser Gud velsignelser over Jakobs sønner. Han sier om Josef: "Velsignet av Herren være hans navn med himmelens ypperste gaver … med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode … han som er fyrste blant sine brødre! Herlig er den førstefødte av hans okser (sønner), og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efraims ti tusener, det er Manasses tusener." 5.Mos.33,13.16-17. Her ser vi gjentatt løftene om at israelittene skulle komme til å bosette seg i jordas mest fruktbare områder, og at de skal være sterke og herske over sine fiender. Disse løftene oppfylles særlig gjennom Josefs to sønner, Efraim og Manasse. Av disse skal Efraim bli størst - "Efraims ti tusener … Manasses tusener".



I den forbindelse kan det være verdt å merke seg at selv om velsignelsen som gir løfte om at Messias skulle være en av Abrahams ætlinger, ble gitt til Juda stamme - så gikk førstefødselsretten til Josefs stamme: " … førstefødselsretten (ble) gitt til sønnene av Josef, Israels sønn, som likevel ikke ble innført i ættelisten som den førstefødte. For Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere. Men førstefødselsretten tilhørte Josef." 1.Krøn.5,1-2. Førstefødselsretten gir en arving dobbelt del av arven. Derfor fikk også Josefs ætt en dobbelt del av Løftets Land.

Josefs "grener skyter over muren", sa Jakob i sin velsignelse. Langt bortenfor Israels "mur" - dets grenser - skulle Josefs etterkommere komme til å bosette seg. Josef hadde to sønner. Den eldste var Manasse, den yngste Efraim. Men når Jakob velsignet disse to, satte han den yngste foran den eldste. Da Josef misbilligende protesterte mot dette, sa Jakob om Manasse: "Han skal også bli til ET folk, han skal også bli stor." 1.Mos.48,19. Men om Efraim, sier Jakob: " … hans ætt skal bli til en mengde folkeslag." vers 19. Løftet om de mange folkeslagene gikk kun i oppfyllelse gjennom Efraim. Men de andre stammene utgjør selvsagt også sine folkeslag.

Det er svært interessant å legge merke til hva navnene til Jakobs tolv sønner betyr. Josefs navn betyr "tillegg". Og det fikk sin profetiske oppfyllelse ved at hans to sønner ble adoptert av Jakob, slik at også de ble to av Jakobs tolv stammer. Manasse betyr "glemme" - for, sa Josef: "Gud har latt meg glemme … hele min fars hus." 1.Mos.41,51. Dette uttalte han etter at han mot sin vilje, hadde bodd mange år i Egypt. Ute i verden et sted har Manasse vokst til et stort folk som i henhold til sitt navn har glemt "sin fars hus" - glemt at de er israelitter.

Efraims navn betyr "som bringer frukt". Denne stammen skulle bli den mest fruktbare av dem alle. Gjennom den skulle profetien om de mange folkeslagene gå i oppfyllelse. Guds løfte til Sara var: " … hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne." 1.Mos.17,16. Men det var bare Efraim som skulle komme til å utgjøre en mengde folkeslag. Og det var Efraim og Manasse som ifølge Guds løfter til deres far, Josef, skulle få i eie de mest fruktbare egnene på jorda og leve i overflod. Det var også de som skulle bli verdensherskere: "… han (stanger) alle folkene like til jordens ender." 5.Mos.33,17.



Bibelselskapets overs. 1997, oversetter 1.Mos.48,16, slik: "Engelen, min forløser fra alt ondt. Han velsigne guttene (Efraim og Manasse)! I dem skal mitt navn nevnes, og mine fedre, Abrahams og Isaks navn. Må de vokse og bli store i jordens midte!" Disse to ættene har altså vokst seg store i det som regnes for jordas sentrum. Og Israels Guds navn blir nevnt over dem.

Videre, i samme oversettelse, sies det om de to brødrene: " … hans (Manasses) yngre bror (Efraim) (skal) bli større enn ham, og hans ætt skal bli til hedningenes fylde." vers 19. Dette siste utsagnet er meget interessant sett i relasjon til Rom.11,25 - der Paulus sier: " … forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst …" Stiller vi disse to tekstene sammen, forteller de oss at Efraims etterkommere er den fylde av hedninger som mottar frelsesbudskapet først. Når de har tatt imot det, viker forherdelsen fra de resterende israelittene - OG SLIK BLIR HELE ISRAEL FRELST! Efraim må med andre ord utgjøre de folkene som først tok imot Jesu evangelium. Og disse folkeslagene befant seg som kjent i Europa.



JUDA, FOLKET SOM EN DAG SKAL VÅKNE OG REISE SEG TIL DYST.



Da tiden nærmet seg når Gud skulle frata jødene (som hovedsakelig nedstammer fra Judas og Benjamins stammer) oppgaven med å bringe frelsesbudskapet ut over jorda, sa Jesus til dem: "Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter." Matt.21,43. Og så ble forkynnelsen om Guds rike, overgitt til de kristne.

Juda, som betegnelsen jøde stammer fra, betyr "Herrens pris". Jakob kommer med følgende interessante profeti om denne sønnen: "En ung løve er Juda ... Han bøyde seg - han legger seg ned som en løve ... Hvem tør vekke ham? Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige." 1.Mos.49,9-10.



Bileam, den frafalne profeten som møtte jødefolket på deres ørkenvandring, ble tvunget av Gud til å framsi en del sanne profetier om Israel. At disse hovedsakelig peker mot jødefolket, ser vi bl.a. av det faktum at Bileam nesten ordrett gjengir Jakobs profeti om Juda. Bileam sier: "Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne. Hvem våger å vekke ham?" 4.Mos.24,9. Jakob sa: "En ung løve er Juda … Han bøyde seg - han legger seg ned som en løve … Hvem tør vekke ham?" Bileams profetier peker helt ned mot endetiden, for han sier til Moabs konge: "La meg ... varsle deg om hva dette folket skal gjøre med ditt folk i de siste dager." 4.Mos.24,14. Med andre ord - både Israels og Moabs etterkommere eksisterer i de siste dager.

Jakob og Bileam profeterer begge om Judas første storhetstid, da han var å likne med en løve. Men løven "bøyde seg" og "la seg ned" og sovnet. Jødene har inntil i dag ikke innsett oppgaven sin. Da Jesus kom, var tiden ikke inne for dem til å ta imot ham. I henhold til Guds symboler og i egenskap av Guds prest, drepte de fullkommenhetens offerlam. Da var det de måtte bøye seg. De ble ydmyket av hele verden, og menneskeheten har forfulgt dem uten skånsel under hele den kristne tidsalder. Men løven skal en dag våkne - "Hvem tør vekke ham?" Den dagen han våkner, gjennomgår verdenshistorien en fantastisk forandring. Og alle folkene som har tråkket på jødene ned gjennom historien, kommer til å få sin straff. "Når tiden er inne, blir det sagt til Jakob og til Israel hva Gud vil gjøre. Se, et folk reiser seg som en løvinne, springer opp som en løve! Det legger seg ikke til ro før det har mettet seg med rov og drukket blodet av de drepte." 4.Mos.23,23-24.

At Bileam hovedsakelig profeterer om jødefolket, ser vi også av følgende utsagn: "Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke." 4.Mos.23,9. De ti stammene har i mer enn 2500 år blitt regnet blant hedningefolkene. De bor ikke for seg selv, men rundt om i verden blant de andre folkeslagene. Jødefolket derimot ønsker å bo for seg selv, og de regner seg ikke blant hedningene.



Videre sier Bileam om israelittene: "Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel … Stort velde vinner Israel. En hersker går ut fra Jakob." 4.Mos.24,17-19. Profetien indikerer en ventetid, før dette folkets storhet blir til virkelighet - "Jeg ser ham, men ikke nå." Men brått en dag stiger stjernen opp fra Jakob, spiret løfter seg fra den stammen i Israel som herskeren skal utgå fra.

Jakob sa om Juda: "Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer …" 1.Mos.49,10. Bileam sa: " … et spir løfter seg fra Israel … En hersker går ut fra Jakob." Noen storhetstid opprant ikke for verken Jesus eller jødene, ved hans første komme. Tvert imot! Jesus var den gang Guds offerlam. Og det var da han ble ofret, jødenes trengsler begynte for alvor. Profetiene må derfor peke mot tiden da Jesu gjenkomst nærmer seg. I tiden straks forut for dette, er det at jødefolket blir den verdensherskeren profetiene forutsier at Juda stamme skal bli.

Bileam får se Juda idet han vekkes av søvnen og springer opp: "Se, et folk reiser seg som en løvinne, springer opp som en løve." 4.Mos.23,24. Jakob, Judas far, sier dette: "Juda, dine brødre skal prise deg! Din hånd skal være på dine fienders nakke. For deg skal din fars sønner bøye seg." 1.Mos.49,8.

Profeten Sakarias får se at når jødenes storhetstid opprinner, blir alle israelittenes ledere utvalgt blant jødene: "For Herren, hærskarenes Gud, ser til sin hjord, Judas hus, og gjør den lik sin stolte stridshest … fra det skal alle herskere utgå. De skal være lik kjemper som tråkker sine fiender ned i krigen som avfall på gatene. Ja, stride skal de, for Herren er med dem … Jeg vil styrke Judas hus og frelse Josefs hus og føre dem hjem. For jeg forbarmer meg over dem, og de skal være som om jeg aldri hadde forkastet dem." Sak.10,3-6. Profetien oppfylles når Gud i endetiden fører Judas hus og Josefs hus hjem fra landflyktigheten. Da skal de bli som om de aldri hadde vært forkastet. Og da er det at etterkommerne etter de elleve andre stammene må bøye seg for jødene og utvelge sine ledere blant dem - "For deg skal din fars sønner bøye seg." 1.Mos.49,8.



ER JØDENE SÅ OPPBLANDET MED ANDRE FOLKESLAG, AT DE IKKE LENGER KAN REGNES SOM ISRAELITTER?



For å degradere jødene og få dem til å miste motet, er det mange i våre dager som hevder at dette folket er så oppblandet med andre folkeslag, at de ikke lenger kan regnes som etterkommere etter Abraham, Isak og Jakob. Og Satan har selvsagt prøvd å få dette til, helt fra begynnelsen av. Blant annet lokket han Juda, Jesu stamfar, til å ta en hustru blant kana'aneerne - se 1.Mos.38,2-10. Han fikk tre barn med henne, men Gud lot to av dem dø. Så fikk Juda tvillinger med sin svigerdatter Tamar, som var av israelittisk herkomst. Den ene av disse tvillingene, Peres, ble Jesu stamfar.

Både Esra og Nehemja straffet de jødene som inngikk ekteskap med kvinner fra andre folkeslag, og sørget for at de skilte seg fra disse og tok barna de hadde fått med israelittene, med seg. Så fikk de grundige instrukser om ikke å gifte seg med fremmede. Dette har senere vært en viktig regel for jødene. Men selvsagt har de blandet seg med ikke-jøder. Imidlertid har nok de fleste slike blandingsekteskap vært med mennesker av europeisk avstamning. Og Guds Ord viser jo at svært mange blant europeerne er israelitter fra de ti stammene.



Det er imidlertid ikke bare jødene som har blandet seg med andre folkeslag. Det har også mange blant de ti tapte stammene gjort. Profeten Hosea sier: "Efraim blander seg med folkene." Hos.7,8. Men Gud forkaster ikke Efraim av den grunn, like lite som han forkaster jødene som er oppblandet med andre folkeslag. For det er ikke disse folkeslagenes blod som forurenser israelittene, men derimot deres avgudsreligioner. Dersom de fremmede antar den israelittiske tro, blir de regnet som fullverdige medlemmer av Guds folk.

Gud lar oss få innblikk i sitt syn på disse tingene, når han gjennom Esekiel gir sine instrukser for hvordan landet skal deles, når israelittene får det tilbake igjen i endetiden: "Dere skal skifte det ut til arv for dere og de fremmede som bor blant dere, og som har fått barn blant dere. De skal være for dere som de innfødte blant Israels stammer. I den stammen hvor den fremmede bor, der skal dere gi ham hans arv, sier Herren …" Esek.47,22-23. Her ser vi at "de fremmede" ikke skulle bo i egne landområder, slik palestinerne krever. Nei, de skulle bo spredt blant alle Israels stammer.



EFRAIM, STAMMEN SOM BÆRER FRUKT.



Da jødenes oppgave var foreløpig til ende, sa Jesus til dem: "Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter." Matt.21,43. Juda stamme blir som vi har sett, beskrevet som en løve som måtte bøye seg og la seg ned for å sove. De fikk i oppgave å ofre Guds Sønn og mistet velsignelsen for en tid. "Han (Jesus) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." Joh.1,11.

Nå skulle Guds rike ifølge Jesu ord, bli overgitt til "folket som bærer dets frukter". Hvilket folk var det? Velsignelsen ble i opphavet gitt til Juda. Når han mistet den, er det nokså selvsagt at den gikk videre til de to som hadde førstefødselsretten, nemlig Efraim og Manasse. Det var nemlig ikke slik at Gud ville la Juda bære hele velsignelsen ut til verden. Oppgaven skulle i tidens løp deles mellom alle Jakobs stammer - de skulle alle bli til velsignelse for verden. Også på grunn av dette måtte Gud forhindre at jødene tok imot Jesus. For på denne måten fikk han fordelt oppgaven.

Vi vet at den jødiske nasjon, Juda, hovedsakelig besto av mennesker fra Juda og Benjamin, samt noen fra Levi stamme og et lite antall fra noen av de andre stammene. Alle disse ble kalt ved navnet til Juda - noe som senere ble omskrevet til jøder.



På samme måte ble Efraim etter hvert betegnelsen på alle de ti stammene i nordriket. Når Gud taler til og om Efraim gjennom profetene, finner vi at han ofte gjennom denne betegnelsen, sikter til hele tistammeriket. Ja, Gud viser oss at særlig i endetiden skal betegnelsene Juda og Efraim forstås slik, se Esek.37,15-19: "Herrens ord kom til meg, og det lød så: Du menneske, ta deg en stav og skriv på den: For Juda og hans brødre blant israelittene. Ta så en annen stav og skriv på den - på Efraims stav: For Josef og hans brødre blant alle israelittene. Sett dem sammen, så de blir til en stav i din hånd. Når så dine landsmenn spør: Vil du ikke la oss få vite hva du mener med dette? da skal du svare: Så sier Herren Gud: Se, jeg tar Josefs stav som tilhører Efraim og hans brødre, Israels stammer, og setter den sammen med Judas stav. Så gjør jeg dem til en stav; de blir til ett i min hånd." Her ser vi at Juda står som representant for jødene, mens Efraim står som representant for Israels ti stammer. De ti stammene befinner seg i et fellesskap. Jødene er en gruppe for seg selv. I dag er Juda og Efraim som to staver. Men i framtiden skal disse to symbolske stavene settes sammen til ett hele, jøder og israelitter blir til en felles folkegruppe.



I Hos.13,15 står det om Efraim: "Han bærer frukt, der han står blant sine brødre." Her tales det ganske tydelig om Efraims stamme separat, for han står blant sine elleve brødre og får ros. Denne stammen bærer med andre ord mer frukt for Gud, enn de andre - slik navnet hans også bærer bud om.

Men ellers i Hosea-boka taler Gud ofte til og om hele tistammefolket - når han snakker til Efraim. Betydningen av Efraims navn, samt flere av de nevnte tekstene, viser oss at det er de efraimittiske folkeslagene som har båret mest frukt for Jesus, ned gjennom historien.

Tidspunktet da Hosea kom med profetien om Efraims framtidige fruktbare periode, var straks før nord-riket gikk til grunne. Vi vet at det som gjorde at oldtidens Efraim gikk under, var et veldig frafall som kom til uttrykk gjennom gullkalvene som ble oppstilt i Dan og Betel, helligbyene deres.

Efraim bar altså lite frukt så lenge de bodde i Israel. Hosea sier imidlertid om dem, at - "Efraim blander seg med folkene …" 7,8. Det er klart at det er i tiden mens Efraim blander seg med folkene, profetien om hans fruktbare periode går i oppfyllelse. "Efraim! Hva har jeg mer med avguder å gjøre? Jeg vil bønnhøre ham og se til ham. Jeg er som en grønn sypress, din frukt kommer fra meg (Jesus)." Hos.14,9

.

Profetiene om Efraim viser oss hvor stor Den Allmektige Gud er. Lenge før jødene forkastet Jesus og forårsaket hans død, hadde Gud plantet en annen del av Abrahams ætt der ute i verden, "i jordens midte". Det var et folk han visste ville komme til å ta imot budskapet om Jesus, helt fra begynnelsen av. Og det var disse etterkommerne etter Abraham (betegnet som "hedningenes fylde"), som skulle bringe "velsignelsen" - budskapet om Jesus - ut til verden. "Guds rike skal … bli gitt til et folk som bærer dets frukter.", sa Jesus til jødene. Og så overga han oppgaven til Efraim - "han som bærer frukt". Det var umulig at budskapet om Jesus kunne bringes ut til verden av andre enn etterkommerne etter Abraham. For Gud har jo sagt: "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens ætter." Amos 3,2.



Velsignelsen ble gitt til Juda stamme - det var fra dem Messias skulle komme. Og vi vet at løftet gikk i oppfyllelse, Messias ble født i Juda stamme. Men fordi de i samsvar med Guds profetier skulle forkaste sin Messias, ble velsignelsen tatt fra dem og gitt til "folket som bærer dets frukter", altså Efraim - som står som representant for tistammefolket. Deretter hviler velsignelsen over Efraim. Det vil si at Messias og budskapet om ham, fra nå av tilhører dette folket. Og de bærer rikelig frukt, idet de bringer velsignelsen - budskapet om Jesus - ut over hele jorda.



Peter adresserer sitt første brev til dem: "Peter, Jesu Kristi apostel - til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring …" 1.Pet.1,1. Så sier han videre til dem: " … dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk …" 1.Pet.2,9-10. Det var Europas befolkning som først tok imot kristendommen. Det er også de kristne som er mottagere av Peters to brev.



HOSEA PROFETERER OM DET SOM HENDER EFRAIM I DE SISTE DAGER.



Den siste del av Hoseas bok ble skrevet i Hiskias dager, (se Hos.1,1). Israels ti stammer ble bortført til Assyria ca. tre år etter at han ble konge. Fra og med kapittel 5, gjelder Hoseas advarsler kun de ti stammene - som profeten kaller ved navnet Efraim. Hoseas peker på ugudeligheten som preget de ti stammene i hans dager, og lar den stå som eksempel på ondskapen som kommer til å prege deres etterkommere i de siste dager.

I kap.3, vers 5, sier han nemlig om folket han peker mot: "Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager." Og i begynnelsen av sin bok, sier han: "Judas barn og Israels barn skal fylke seg sammen og ta seg en høvding og dra opp over landet." 1,11. Denne profetien har inntil i dag aldri gått i oppfyllelse. Jødene har aldri inntatt Israel sammen med de ti tapte stammene. Leser vi Hoseas bok med det for øye at det er de siste dager han snakker om, får vi en aha-opplevelse. For han skriver om mange ting som går i oppfyllelse rett foran øynene på oss, her i Europa.

Profeten gjør det klart at de ti stammene til sist kommer til å forkaste Israels Gud og hans lover og bud. "Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn." Hos.4,6. "Efraim blir undertrykt, knust ved dom. For han fant for godt å følge menneskers bud." 5,11. Israelittene forkaster Guds lover i tiden da denne profetien går i oppfyllelse, samtidig som de innfører en mengde menneskebud. Nettopp det har de kristne nasjonene gjort. De har i sannhet forkastet Guds bud og innført sine menneskelagde bud.

"Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke." (7,9) sier Hosea om de av Efraims etterkommere som eksisterer i de siste dager. De aner ikke noe om sin ærverdige fortid fra gammelt av. At de ble utvalgt som Guds spesielle folk for mer enn tre tusen år siden, kjenner de overhodet ikke til.

I denne tidsepoken befinner de seg ute blant folkeslagene: "Efraim blander seg med folkene."( 7,8). Så sier Hosea videre: "Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke." (7,9). Fremmede folkeslag gjør i denne tiden sitt inntog hos de ti stammenes nasjoner, og de fortærer deres kraft. Men dette innser altså ikke Efraims stammer.

Sin kraft har de gjennom sin helt spesielle Jesus-religion, som har gjort dem til opplyste og kunnskapsrike nasjoner. De fremmede som en dag tar bolig hos dem, suger ut denne kraften - som helt klart er å finne i den kristne religion. Det hele kommer til å ta ende med forferdelse. Dette at de forkaster kristendommen - som har gjort Efraims nasjoner til de mest stabile og rettferdige i verden - forårsaker at de ender opp som horkarer, drukkenbolter og spottere: "Alle sammen er de horkarer. De … drikker … seg syke av den hete vinen. Han rekker spottere hånden." 7,4-5. "Deres døtre driver hor, og deres sønnekoner gjør seg skyldige i ekteskapsbrudd." 4,13. "Alle deres førere er opprørere." 9,15. Dette at storparten av menneskene i de kristne nasjonene forkaster kristendommen, har som vi i dag kan se, gjort mange av dem til horkarer og skjøger, nøyaktig som Hosea har forutsagt. Hos oss er blasfemiparagrafen opphevd fordi gudsbespottelser er blitt en del av vår nasjons hverdag. Og flesteparten av Europas ledere har forkastet den kristne religion.



I dag oversvømmes de kristne nasjonene av utlendinger med muslimsk bakgrunn. Disse er med på å sette fart i avkristningen av våre samfunn, selv om islam på forskjellige områder gjør dem mer moralske, enn folkene de innvandrer til. Men de motarbeider kristendommen, og dette har de fått den ateistiske del av befolkningen med på.



Mange straffedommer venter de kristne nasjonene, på grunn av deres frafall fra Israels Gud. Når vi forlater ham, forlater han også oss. "Ve dem når jeg forlater dem! … Efraims herlighet skal fly bort som en fugl. Ingen fødsel, intet fruktsommelig morsliv, ingen unnfangelse! … Gi dem morsliv som føder i utide, og bryster som er uttørket." 9,12.11.14. "De skal drive utukt og ikke utbre seg." 4,10. Hvor uhyggelig er det ikke å se hvordan disse profetiene begynner å gå i oppfyllelse blant europeerne og de som stammer fra dem, i våre dager.

Flere og flere tilfeller av kunstig befruktning vitner om hvor store problemer mange kvinner har med å unnfange sine barn på naturlig vis. Ufrivillig barnløshet er et tiltagende problem, og det er også for tidlige fødsler - "morsliv som føder i utide". Prematuravdelingene utvides på de fleste sykehus. Til sist vil kvinnene heller ikke kunne amme sine barn, fordi melken uteblir - "G i dem … bryster som er uttørket." 9,14. Forbannelsene som er myntet på Efraim, rammer i dag helt tydelig europeerne, og de som stammer fra dem.

Krig kommer til å reise seg mot disse frafalne folkene: "Som en ørn kommer fienden over Herrens hus, fordi de har brutt pakten med meg og syndet mot min lov." 8,1. "Folkeslag skal samles imot dem, når jeg tukter dem for deres dobbelte synd." 10,10. Etterkommere etter de ti stammene har vært verdensherskere. De har levd i overflod og tråkket ned andre folk. Til sist rammer straffen dem, og de mister sin glans. "Israel er oppslukt. Nå er de blant folkene lik et kar som ingen bryr seg om." 8,8. "Min Gud skal forkaste dem, fordi de ikke har hørt på ham. De skal vanke om blant folkene som flyktninger." 9,17. Deres hjemland skal bli til øde ørkener: Efraim skal bli til en ørken på straffens dag." 5,9.



ASAFS PROFETI AVDEKKER EN UHYGGELIG HEMMELIGHET.



Efraim skulle være skjult for menneskeheten i en periode. Men for Gud er de kjent: "Jeg kjenner Efraim, og Israel er ikke skjult for meg." Hos.5,3. Gud vet hvor det skjulte Israel er.

Jeg har før pekt på Salme 83, hvor den norske oversettelsen av vers 4 lyder slik: "Med svik legger de lumske planer mot ditt folk, de rådslår sammen mot dem du verner." Den engelske King James utgaven, oversetter imidlertid verset slik:"They have taken crafty counsel against thy people, and consulted against THY HIDDEN ONES." Israelittene blir her betegnet som "thy hidden ones" - "dem du skjuler". Folket er med andre ord skjult eller uidentifisert i det aktuelle tidsrommet, da profetiene i denne salmen går i oppfyllelse.

Resten av innholdet i Salme 83 inneholder en uhyre interessant og meget uhyggelig profeti, som faktisk går i oppfyllelse rett foran øynene på oss, i disse dager. Vers 4 gjør det altså klart at i tiden da disse tingene skjer, er israelittenes identitet ukjent. Og da er det at deres verste fiender legger hemmelige planer mot dem. " De legger lumske planer mot ditt folk, de rådslår sammen mot dem du skjuler: Kom, la oss utslette dem som folk, så ingen lenger minnes Israels navn! De holder råd og blir enige, så slutter de forbund mot deg …" vers 4-6.

Hvilke folk er det som legger disse hemmelige planene mot israelittene (europeerne og deres etterkommere), mens deres identitet ennå er skjult? Salmedikteren Asaf avslører dem som etterkommere av Edom, Ismael, Moab, Hagar, Gebal, Ammon, Amalek, filisterne, assyrerne og de som bodde i Tyrus, se vers 7-9. Ammon og Moab (Lots to sønner) samt Edom (Esau, Jakobs bror) bodde i gammeltestamentlig tid i landområder som i dag tilhører nasjonen Jordan. Ismael, Abrahams sønn med Hagar, fikk tolv sønner som bosatte seg rundt omkring i Arabia. Gebal var et landområde mellom sørenden av Dødehavet og byen Petra.

I arabisk tradisjon omtales Amalek som Arabias eldste stamme, og som de første grunnleggere av Medina, i Saudi-Arabia. Filisterne bebodde den sørligste delen av Palestinas kystripe. Deres land, Filistea, kalte de for Pelasat - et ord som ligger til grunn for det senere Palestina. Navnet indikerer at filisterne kan være forfedrene til dagens palestinere. Tyrus lå i et landområde som i dag omfattes av nasjonen Libanon. Assur lå der Irak ligger. Alle disse folkene var nabonasjoner til oldtidens Israel. I tiden mens israelittenes identitet er ukjent, skal etterkommerne etter folkene i disse oldtidsnasjonene, legge lumske planer mot dem.



Det var først 11/9-2006 at det plutselig gikk opp for meg hva denne profetien egentlig advarer mot. USA mintes denne dagen de nesten tre tusen menneskene som omkom fem år tidligere, da muslimske terrorister fra Midt-Østen slo til mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington. Terroristene som utførte denne udåden, var nettopp etterkommere etter noen av oldtidsnasjonene Asaf profeterer om i Salme 83. I alle fall bor de i dag i de samme landom-rådene som disse folkene levde i.

I tiden når de nevnte arabiske folkene i Midt-Østen legger hemmelige planer mot israelittene, er de ti stammenes identitet skjult for størstedelen av verdens befolkning. Men noen i de arabiske folkeslagene Asaf nevner, må faktisk, på en eller annen måte være klar over hvem de er. Det viser Salme 83 oss. Det er nettopp på grunn av dette forholdet, de legger lumske planer om å utrydde dem. "Kom, la oss utslette dem som folk, så ingen lenger minnes Israels navn." vers 5.



Stort sett alle folkene i Midt-Østen er muslimer, unntatt jødene. Den islamske lære er imidlertid utledet fra både jødedom og kristendom. Derfor fins det dogmer fra begge disse religionene i Koranen. Men muslimene mener at islam erstatter både jødedom og kristendom, og at alle derfor må slutte seg til dem. Dette er deres mål for hele verden, og det kjemper de for med våpen i hånd.

Islams religiøse ledere går inn for sin religion med liv og sjel. De bruker hele sitt liv til studier i Koranen. Ettersom de vet at islam bygger på både jødedom og kristendom, er det klart at de også studerer Bibelen, for å undersøke bakgrunnen for enkelte av dogmene i deres egen religion. Salme 83 indikerer at noen av islams ledere faktisk må ha avdekket hemmeligheten som avsløres av mange bibelske profetier, nemlig at de europeiske folkeslagene og de som stammer fra dem, er deler av Israels ti ukjente stammer..



Profetiene jeg har sitert i dette kapitlet, er så tydelige, at det på bakgrunn av vår tids hendelser, ikke burde være vanskelig for noen å se hvem som er etterkommere etter de ti stammene. Nettopp de arabiske folkene Asaf nevner, infiltrerer i dag nesten alle nasjoner befolket av europeere. Men ætlingene etter Israel forstår ikke bakgrunnen for det som skjer - for "Efraim er blitt som en enfoldig due, uten forstand." Hos.7,11. Derfor innser de ikke dette som noen lærde muslimer tydeligvis må kjenne til, nemlig at også mange europeere er etterkommerne etter Isak, Ismaels bror og rival.



Det er egentlig underlig at så mange arabiske muslimer strømmer inn i de kristne nasjonene i dag. For svært mange av islams tilhengere hater jo den kristne Gud og vår kultur. Mange hater også folkene i nasjonene de innvandrer til, og som de i mange tilfeller rett og slett går inn for å destabilisere. Salme 83 beskriver nettopp disse forholdene: "Se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du skjuler. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt …" Salm.83,3-6.

Myrderiene som fant sted 11/9 2001 og mange etterfølgende terrorhandlinger rundt om i de kristne nasjonene, gir beviser for islamitters hat mot etterkommerne etter europeerne. Hvorfor strømmer de til deres nasjoner? De ønsker selvsagt å ta del i de vestlige landenes rikdom. Men jeg tror også at svaret ligger i dette at noen blant dem på enhver tenkelig måte vil forhindre en del bibelske profetier fra å gå i oppfyllelse. Bibelen forutsier jo at jødene og de ti stammene til sist kommer til å slå Israels nabonasjoner, og deretter opprette Guds rike i et veldig Israel - som omfatter store deler av nabonasjonenes landområder. Dessuten hevder Bibelen at noen av Israels nabonasjoner skal omvende seg til Israels Gud i endetiden. Og de som nekter å gjøre det, skal bli så å si utryddet. Den eneste måten muslimene kan forhindre dette på, er ved å søke utrydde folkene som disse profetiene peker mot.



Menneskene i Vesten forstår ikke muslimenes voldsomme religiøse engasjement. De har stort sett forlatt sin religion, og deres irreligiøse tilstand etterlater dem nesten bevisstløse på det religiøse området. Derfor har det ennå ikke i dag gått opp for dem at islam har deres utslettelse som mål. Naive fortsetter de med å ønske muslimer velkommen til sine nasjoner, fordi de innbiller seg at den vanlige muslim har vennlige hensikter. Mange av dem har nok også det. Men vi kan ikke annet enn å legge merke til at når det virkelig gjelder, står Koranen over menneskelige følelser, hos disse som fra barnsben av er opplært i islam.

Jeg vil ikke påstå at muslimer flest kjenner til og hater europeerne, fordi de er klar over at deres forfedre var israelitter. Men jeg mener at deres største religiøse ledere må ha kjennskap til dette. Og på grunn av at de har slik en fanatisk religiøs innstilling til livet, er det nok noen blant dem som ikke føler seg sikre på om ikke noen av Bibelens profetier faktisk kan være sanne. Det er ikke utenkelig at de, for å sørge for at disse profetiene ikke skal kunne oppfylles, hemmelig danner forbund i den hensikt å utrydde alle som kan være med på å sette profetiene ut i live. Det er i hvert fall hva profetien i Salme 83 indikerer. Sannelig er det på tide at Europas befolkning og de som stammer fra dem, forstår hvem deres forfedre var!



La oss nå ta et tilbakeblikk på alle forhold som jeg har nevnt i dette kapitlet, og som peker ut de ti skjulte stammenes identitet:



De skulle der ute i det ukjente, bli til en mengde beslektede folkeslag og nasjoner. Noen av disse folkene skulle i henhold til løftene til Sara og Abraham, være kongedømmer.



Nasjonene Efraim utgjør, skulle ta i eie de mest fruktbare områdene av jorda - "Måtte Herren velsigne hans land med det beste fra himmelen … med den fineste avling som modnes i sol … med alt godt som fyller jorden, og med velvilje fra ham som bodde i tornebusken." 5.Mos.33,13-16. Efraims ætt skulle være verdensherskere og underkue sine fiender: " … han (stanger) alle folkene like til jordens ender." 5.Mos.33,17. De skulle også erobre mange andre folks landområder: "Din ætt skal ta sine fienders porter i eie …" 1.Mos.22,17.



Vår nasjon bør dessuten legge merke til hva Moses sier om Sebulons stamme: "De suger til seg rikdom fra havet og skjulte skatter i sanden." 5.Mos.33,19.



Løftet om at Abrahams etterkommere ned til enden skal kunne pekes ut gjennom dette at de tilber Israels Gud, blir selvsagt oppfylt på både Judas og Efraims nasjoner - "Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg." 1.Mos.17,7.



Profetiene viser oss at når israelittene en dag vender tilbake til Israel, er det en stor del av dem som kommer strømmende fra "landet i nord", et landområde som også på en måte ligger i "jordens midte": "Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende … Som en stor skare skal de komme tilbake hit." Jer.31,8. Store deler av Efraims etterkommere bor altså i endens tid, i det som betegnes som "landet i nord". Mot nord ligger som kjent både Nord-Europa og Nord-Amerika.



Til sist skulle imidlertid Efraims nasjoner forkaste kristendommen og begynne å drikke, drive hor og spotte Gud, Hos.7,4-5. Og fremmede skulle fortære hans kraft, uten at han forstår hva som skjer, Hos.7,9.



Hvem var de første som tok imot budskapet om Jesus og brakte det utover jorda? Jo, det var mennesker som på Jesu tid bebodde Europa. Det er hovedsakelig europeerne og de som stammer fra dem, som har utgjort menigheten Jesus ga sitt oppdrag, da han forstøtte jødene for en tid. De må derfor nødvendigvis være "folket som bærer dets frukter". Kristendommen er den hvite manns religion, båret ut over verden av europeere - som faktisk også for en viss del bor i "landet i nord".



Europa har ned gjennom store deler av den kristne tidsalder, bestått av en mengde beslektede kongedømmer. I lange perioder har nasjoner i vår verdensdel vært kolonimakter som har lagt store deler av verden under seg. Folk som stammer fra europeerne har tilrevet seg landområder bl.a. i Nord- og Sør-Amerika, Australia, New Zealand, India og deler av Afrika.



Europa er i samsvar med profetiene et fruktbart kontinent, der folk ofte har levd i overflod. Da istiden var over i Europa, ble kontinentet etter hvert det grønneste i verden.



Som vi før har sett, opplyser 1.Mos.48,19 om at Efraims ætt "skal bli til hedningenes fylde". Ganske klart befinner den "hedningenes fylde" som skal bli frelst før jødene møter sin Messias med glede - seg blant de europeiske folkeslagene og de som stammer fra dem.



Europeerne forkaster i dag kristendommen. Og i samsvar med det, går Hoseas profeti om barnløshet og for tidlige fødsler, på skremmende vis i oppfyllelse på disse folkene.



I dag blir også europeerne og de som stammer fra dem, angrepet av arabere og andre folk fra Midt-Østen som sammensverger seg mot dem - nøyaktig slik Salme 83 profeterer om. Også dette er et sterkt bevis for deres israelittiske herkomst.



Dessuten er Israels Gud de kristnes Gud.



Europas nasjoner og de som nedstammer fra dem, oppfyller hver eneste profeti som peker mot Abraham og hans etterkommere. Det kan ikke sies om noen andre nasjoner eller folk.





33

HVOR DRO DE TI STAMMENE, DA DE FORLOT ASSYRIA?



"I Hoseas niende år inntok den assyriske kongen Samaria og bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer." 2.Kong.17,6. Assyria falt i år 612 f.Kr. Da ble Ninive ødelagt av babylonerne og mederne, som delte Assyria mellom seg. Etter dette benyttet selvsagt mange av de bortførte folkeslagene - deriblant israelittene - anledningen til å rømme fra Assyria.



Men på den tiden var det umulig for israelittene å dra hjem igjen til Israel, for det bodde fiendtlige folk i alle byene deres: "Kongen i Assyria lot det komme folk fra Babel og Kuta og Avva og Hamat og Sefarva'im og lot dem bo i Samarias byer istedenfor Israels barn. De tok Samaria i eie og bosatte seg i byene der." 2.Kong.17,24.



Den eneste omtalen vi finner av israelittenes utgang fra Assyria, er en bemerkelsesverdig profeti fra den apokryfe boka "Fjerde Esra". Denne boka er helt tydelig "klusset med" av mennesker som ønsket å "kristne" den, slik det også har skjedd med mange andre apokryfe skrifter - bl.a. Enoks bøker. Men helt tydelig finnes det en kjerne av sannhet igjen i disse bøkene. Deler av 4.Esra inneholder beskrivelser av vår tid som er helt forbløffende. Disse vil jeg komme til senere.

La oss se på hva dette skriftet sier om de ti bortkomne stammene: "Du så ham (Jesus) samle en annen, fredelig menneskemengde om seg. Dette er de ti stammer som ble ført bort fra sitt eget land til fangenskap den gang Josjia (Hoseas) var konge, han som ble tatt til fange av assyrerkongen Salmanassar. Han førte dem over Eufrat, og de måtte bo i fremmed land.

Men de holdt råd sammen og ble enige om å forlate hedningefolkene og dra lenger bort, til et sted hvor mennesker ikke hadde bodd tidligere, for at de iallfall der kunne holde de lover de ikke hadde overholdt i sitt eget land. Så kom de til de vanskelige overgangene ved Eufrat. Da gjorde Den Høyeste jærtegn for dem og stanset elveløpene inntil de var gått over. Reisen gjennom dette området var lang og varte ett og et halvt år.

Landet kalles Arsaret (betyr: et annet land), og de ble boende der helt til de siste tider. Men nå har de igjen gitt seg på vandring, og Den Høyeste stanser på ny elveløpene så de kan gå over … Men sammen med dem er også de som er tilbake av ditt folk, og som bor innenfor grensene til mitt hellige land (jødene). Når han så begynner å ødelegge den mengden av folkeslag som har samlet seg, skal han også forsvare det folket som er tilbake. Og da skal han vise dem mange store tegn." 13,39-50.



Profetien burde være svært interessant for oss europeere. Den forteller at israelittene, da de flyktet fra Assyria, bestemte seg for å dra til landområder der det ikke hadde bodd folk tidligere. De måtte selvsagt dra langt nordover for å finne ubebodd land. De finner et landområde som de kaller Arsaret - "Et annet land". Der blir de så boende helt til de siste tider. Da oppdager de hvem de er og bestemmer seg for å vende tilbake til Det Lovede Land.



Følgende profeti fra Jeremia, samstemmer med siste del av Esras profeti: "I de siste dager skal dere forstå det. På den tid, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk … det kommer en dag da vektere skal rope på Efraims fjell: Stå opp og la oss dra opp til Sion, til Herren vår Gud! … Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende … Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på den hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel …" Jer.30,24-31,1.6.8.21. Det er Efraim - de ti stammene - Gud taler til i disse versene. Det ser vi av følgende uttalelse: "Er da Efraim min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? … jeg skal være en far for Israel, og Efraim er min førstefødte." Jer.31,20.9.

Efraim bor i tiden denne profetien peker mot, ute i verden. Mange av dem befinner seg i "landet i nord". På fjellene i Efraims landområder, skal det "i de siste dager" stå fram "vektere" som skal rope til folket at de må vende tilbake til landet de stammer fra, nemlig Israel - "Vend tilbake, du jomfru, Israel!" Og så blir de pålagt å finne ut hvilken vei det var deres forfedre gikk, da de utvandret fra Assyria - "Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på den hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel …" Disse nordboerne skal tydeligvis vende tilbake langs den samme veien forfedrene gikk, da de utvandret - og det var jo en meget lang vei.

Esra forteller at Gud hjalp folket på overnaturlig vis da de i oldtiden krysset Eufrat på vei mot nord. Den dagen de vender tilbake til Løftets Land og på ny må krysse Eufrat, skal Gud igjen hjelpe dem på mirakuløst vis. " … de ble boende der helt til de siste tider. Men nå har de igjen gitt seg på vandring, og Den Høyeste stanser på ny elveløpene så de kan gå over."



Jesaja støtter opp om denne delen av profetien: "Den dagen skal Herren for annen gang rekke hånden ut for å vinne tilbake resten som er igjen av hans folk … Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner ... Da skal Herren tørke ut havbukten ved Egypt og svinge sin hånd over Eufrat, kløve elven med en sterk storm, så den blir til sju bekker, der folk kan gå tørrskodd over. For resten av Herrens folk som blir berget fra Assur, skal det være en ryddet vei, slik det var for israelittene dengang de drog ut av Egypt." Jes.11,11-12.15-16. Disse profetiene er så eventyrlige at kristenheten velger ikke å tro på dem. At de bortkomne israelittene skal vende tilbake til Israel fra hele verden, mens Gud på ny tørker ut Rødehavet for deres skyld og gjør Eufrat til sju små bekker som de kan gå tørrskodd over - blir tydeligvis litt for drøy kost. Men det er hva som faktisk står.



"Efraims menn skal bli som helter, de skal være glade til sinns … Sår jeg dem ut blant folkene, vil de komme meg i hu i fjerne land. De skal leve sammen med sine barn og vende hjem igjen." Sak.10,7.9. Mens de ennå befinner seg i fjerne land, vil de komme Gud i hu og forstå hvem de er. Så vender de tilbake til Israel, der alle Guds fantastiske løfter til israelittene, etter hvert går i oppfyllelse.



Laban, Abrahams og Saras nevø, har et navn som peker ham ut som en person som var meget lys i hud og hår - navnet hans betyr nemlig "Hvit". Sara og Abraham var halvsøsken, de hadde samme far. Begge var de i slekt med Laban. Og ettersom han var svært lys, er det sannsynlig at også de var det. Både europeerne og jødene tilhører den hvite, såkalte kaukasoide menneskerasen. Vi vet at jødene er semitter, og det er også deres frender araberne - som også tilhører den hvite rasen.

Ingen kan i dag si hvor den kaukasoide rasen i sin tid kom fra. Men ettersom europeerne er av samme hvite rase som jøder og arabere, burde det være nokså selvsagt at vi i opphavet må ha hatt samme forfedre - nemlig semittiske.



Alle profetiene jeg pekte på i forrige kapittel, indikerer at store deler av Europas hvite befolkning og de som nedstammer fra dem, er etterkommere etter de ti bortkomne israelittiske stammene. I tiden da de ble spredt ut over i verden, hadde de ikke noe eget hjemland. De dro mot ubebodd land i nord. Og derfra skal de vende tilbake når tiden er inne.



I den apokryfe 1. Makkabeerbok, kan vi lese følgende: "Areios, spartanernes konge, hilser øverstepresten Onias. Det er kommet for dagen et dokument som viser at spartanerne og jødene er brødre, og at begge stammer fra Abraham." 12,20-21. Den jødiske øverstepresten Onias levde på slutten av 300-tallet f.Kr. Areios, som sendte brev til ham, var konge over spartanerne - som altså var grekere. Dokumentet som var kommet for dagen, viste at også grekerne stammer fra Abraham.



JØDENE KOM TIL SINE EGNE SOM IKKE TOK IMOT DEM.



Ned gjennom den kristne historien har europeerne vært noen av jødenes verste fiender. De har jaget dem ut av landene sine og gitt dem skylden for de verste ting. De har torturert og drept dem på de mest bestialske måter.

Da tyskerne myrdet seks millioner jøder under annen verdenskrig, brukte de den antisemittiske propagandaen til protestantismens grunnlegger, Martin Luther, som bakgrunnsmateriale. Luther utartet nemlig etter hvert som han ble eldre, til å bli en skrekkelig jødehater. I en alder av 60 år, i 1543, skrev han en liten bok med tittelen "Om jødene og deres løgner". Der skriver han bl.a. følgende: "Mitt råd er … først må deres synagoger brennes ned, og alle som kan, kaste inn svovel og tjære, og det hadde vært bra om noen også kunne kaste inn helvetesild … For det andre, at deres bøker - deres bønnebøker, deres Talmud, og også hele Bibelen, må bli tatt fra dem, slik at de ikke har et eneste ark tilbake, og at disse må bli tatt vare på til dem som muligens kan konverteres … For det tredje må de med dødsstraff forbys å prise Gud, til å takke ham, til å be, og til å spre sin lære offentlig iblant oss og i vårt land … For det fjerde at de forbys å uttale Guds navn i vårt påhør … Brenn ned deres synagoger, forby alt jeg har ramset opp tidligere, tving dem til å arbeide og vær hard mot dem, slik Moses var … Om dette ikke hjelper må vi drive dem ut som gale hunder." Boka ble aktivt brukt og trykket i store opplag av nazistene 400 år senere.

Når den protestantiske kristendoms "far" - hvis skrifter er ansett som den ypperste sannhet av protestantene - kunne komme med slike sataniske oppfordringer, skal man ikke undres over all antisemittismen som til alle tider har blomstret innen kristenheten.

Svært få nasjoner var under annen verdenskrig villige til å ta imot de jødiske flyktningene som prøvde å komme seg bort fra tilintetgjørelsen. Da gikk følgende profeti igjen i oppfyllelse: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." Joh.1,11. Liksom Jesus ble avvist av jødene da han kom til dem, sine brødre, har jødene ned gjennom historien blitt avvist av sine brødre i Europa og andre deler av verden. Jødene er blitt hardt straffet fordi de ikke tok imot Jesus. Mon ikke europeerne kommer til å få ennå hardere straff for sin umenneskelige behandling av millioner av jøder!





31

GUD LEDET ISRAELITTENE TIL VERDENS

LEDENDE NASJONER.



Det er forunderlig å se Guds handlemåte med israelittene. Ned gjennom historien har han gang på gang jaget dem bort fra sitt land - for så å lede dem til verdens stormakter og ledende nasjoner. Det kunne se ut som om Gud tidvis ville at hans folk skulle befinne seg i områder som i de aktuelle tidsrom ble regnet som jordas sentrum. Og i nasjonene hvor de befant seg, skjedde det ofte veldige ting som gjorde Israels Gud kjent blant disse folkeslagene.



For å berge Jakobs ætt fra sultedøden, sørget Gud for at de ble ført til Egypt. Dit hadde han noen år tidligere ledet Josef, for at han skulle ta imot dem og berge dem når tiden var inne. Egypt var på denne tiden en stormakt med høyt utviklet sivilisasjon. Gud førte sitt folk til denne ledernasjonen, for å la dem vokse seg til et stort folk der. I fire hundre år ble de værende i Egypt. Da egypterne gjorde dem til slaver, sørget Gud for at denne epoken fikk sin avslutning.

Moses, deres befrier ble oppdradd og skolert ved Faraos hoff, noe som var med på å utdanne ham til den veldige gjerningen han skulle utrette senere i livet. Israelittenes flukt fra Egypt vakte selvsagt veldig oppsikt i den daværende verden. Gud gjorde seg kjent for hele menneskeheten, da han underkuet Farao og tilintetgjorde hele hans hær - mens han berget israelittene på overnaturlig vis.



Mange århundrer senere, da Assyria var blitt verdens ledende stormakt, ble Israels ti stammer bortført dit. "I Hoseas niende regjeringsår (722 f.Kr.) inntok assyrerkongen Samaria og førte israelittene bort til Assyria. Han lot dem slå seg ned i Halak og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media." 2.Kong.17,6. Assyrerne satte skrekk i folkene de underkuet, ved massehenrettelser og veldige folkeforflyttinger. På grunn av sin grusomhet var de sterkt hatet. Til tross for alt dette førte Gud deler av sitt folk dit, sikkert for å la dem få innblikk i hvordan det var å bo i en nasjon som lenge hadde tilbedt avgudene de selv tidvis ble fristet til å dyrke.

Ca. ti år etter deportasjonen skjedde det noe i hjemlandet Israel som gjorde at de nå ble tvunget til å innse hvilken veldig Gud det var de forkastet, mens de ennå var i Israel. Ryktet om denne veldige hendelsen spredte seg utover hele den daværende verden, og nådde selvsagt også israelittene i Assyria.

Jødene i sør-riket befant seg fremdeles i Israel på denne tiden, og de ble da styrt av en av de beste kongene i hele Israels historie, nemlig Hiskia. I hans fjortende regjeringsår (han kom til makten ca. tre år før de ti stammene ble deportert), dro assyrerne, ledet av kong Sankerib, igjen mot Israel, denne gangen for å jage jødene bort fra Løftets Land. Da ba den meget gudfryktige kong Hiskia denne bønnen: "Herre, vend ditt øre til og hør! Herre, lukk opp dine øyne og se! Hør alle de ordene som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud! Det er sant, Herre, at kongene i Assyria har ødelagt alle folkene og deres land. De har kastet deres guder i ilden, for de er ikke guder, men et verk av menneskehender … derfor kunne de gjøre dem til intet. Men frels oss nå, Herre vår Gud, frels oss av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du er Herren, bare du!" Jes.37,17-20.

Og Gud bønnhørte Hiskia. "Herrens engel gikk ut og slo 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria, Sankerib, opp og dro bort og vendte hjem igjen, og siden holdt han seg i ro i Ninive." vers 36-37.

Alle folkene som var blitt underkuet av den assyriske verdensmakten, fikk selvsagt høre om den forunderlige og storslåtte redningen som var blitt jødene til del - og den grusomme straffen som rammet assyrerne. Da fikk de age for Israels Gud som hadde en slik makt. Og israelittene i Assyria fikk ganske sikkert en åndelig oppvåkning uten sidestykke, da de fikk høre denne nyheten. Mange av dem må ha omvendt seg og innsett at om de ikke hadde forlatt sin Gud, ville de fremdeles ha befunnet seg i Israel, i likhet med jødene. Og da kunne de fått del i alt det veldige som skjedde i hjemlandet. Gud gjorde seg kjent i hele den daværende verden, da han tuktet de morderiske assyrerne, for jødenes skyld.



Media og Babylonia slo Assyria og delte riket mellom seg, i år 612 f.Kr. Det var 110 år etter at israelittene ble bortført til Assyria, men før jødene ble bortført til Babylon - noe som skjedde i år 587 f.Kr. Deretter vokste Babylonia fram til å bli verdens ledende nasjon. Det var i denne tiden Nebukadnesar II bygde det legendariske Babylon med sine hengende hager og storslagne templer og palasser. Da Nebukadnesars rike var på høyden av sin makt, sørget Gud for at hele jødefolket ble bortført dit.

Profeten Daniel var blitt utdannet ved Nebukadnesars hoff, og ble etter hvert en høyt ansett mann i dette verdensriket. Hvilken oppsikt det må ha vakt hos alle folkeslag, da kongen i denne glamorøse supermakten omvendte seg til Israels Gud - på bakgrunn av Daniels tro og bekjennelse. Høytidelig erklærte Nebukaneser for hele den daværende verden: "Jeg, Nebukaneser, priser og opphøyer og ærer nå himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet og hans stier er rettferdighet. Og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke." Dan.4,37. Om ikke Daniel og hans folk var blitt bortført til Babylon, ville denne veldige begivenheten aldri ha funnet sted. Hendelser som kan se ut som en tragedie for det utvalgte folket, er ofte forkledde velsignelser.



Da tiden nærmet seg for Assyrias fall, berget ganske sikkert de israelittene - som stolte på Guds profetier - seg bort fra den undergangstruede nasjonen. Profetene Sefania og Nahum hadde nemlig forutsagt og advart mot Ninives og Assyrias undergang: "Han rekker sin hånd ut … og ødelegger Assur og gjør Ninive til et øde sted, tørt som en ørken." Sef.2,13.

"Det er ingen lindring for din (Assyrias) skade, ulegelig er ditt sår. Alle som hører tidenden om deg, skal klappe i hendene over deg. For hvem har ikke lidd under din grenseløse ondskap?" Nah.3,19. At Nahums advarsler nådde de bortførte israelittene, ser vi av det apokryfe skriftet "Tobits bok". Der fortelles det om israelitten Tobit som var blitt bortført til Assyria ved tistammerikets fall - i år 722 f.Kr. Da han lå for døden i sitt hjem i Ninive, sa han advarende til sønnen Tobias: "Min sønn, ta barna dine med deg og dra i all hast til Media. For jeg har tillit til det ord som profeten Nahum talte mot Ninive. Det skal skje alt sammen og ramme Assur og Ninive. Alt skal gå slik Israels profeter, som Gud sendte, har sagt; det er ikke et eneste ord som ikke skal gå i oppfyllelse. Alt skal skje til fastsatt tid. Derfor vil dere være tryggere i Media enn i Assyria og Babylon." 14,3-4. Tobias fulgte farens råd og dro til Media. Før sin død fikk han se Nahums profeti om Ninive gå i oppfyllelse.



Israelittene visste at det ikke ville være klokt å flykte til Babylonia, etter Assyrias fall. For profetene hadde også advart om Babylonias undergang - "Og med Babel, rikenes smykke, skal det gå som da Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra." Jes.13,19. Men Jesaja hadde gjort det klart at Media var en av nasjonene som skulle slå Babylon: "Utsagn om Babel, som Jesaja, Amos' sønn, mottok i et syn ... Se, jeg egger mederne mot dem ..." Jes.13,1.17. Vi kan gå ut fra at flere israelitter enn Tobias, stolte på Israels profeter og prøvde å komme seg bort fra Assyria, før nasjonen møtte sin undergang. Ettersom det allerede bodde mange israelitter i Media - "Han lot dem slå seg ned i … byene i Media", og siden de visste at Media til sist kom til å slå Babylonia, var det nok mange israelitter som berget seg ved å flykte til Media.

Etter Babylonias fall vokste Persia, sammen med Media, fram til å bli det nye verdensriket. Gud sørget altså atter en gang for at store deler av hans folk befant seg i verdens sentrum.



ISRAELITTENES VANDRING UTOVER I VERDEN.



Gudebildet i Dan.2 peker mot verdenshistorien fra og med Babylonia, og ned til enden. Nebukadnesars rike ble symbolisert ved hodet av gull. For Gud var og er imidlertid israelittene det mest betydningsfulle folk i verden. Og fordi han hadde gjort Babylon til "verdens navle", sendte han en del av sitt folk dit. De var en del av Nebukadnesars rike, en del av gudebildets gullhode.

Brystet og armene av sølv, symboliserer det medisk-persiske riket. Den persiske kongen, Kyros, oppfylte profeten Jesajas forutsigelser angående Babylons fall: "Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham … Han som Herren elsker, skal fullbyrde hans vilje mot Babel og vise hans makt mot kaldeerne." Jes.45,1 og 48,14. Allerede mer enn 150 år før Kyros sto fram, kalte Gud denne mannen ved navn, gjennom profeten Jesaja.

Og Kyros oppfylte Jesajas profeti. Han erobret Babylonia og la Babylon i ruiner. Deretter sørget han for at de jødene som ville, fikk vende hjem igjen til Israel. Flesteparten av dem ble imidlertid værende i det som nå var blitt det medisk-persiske storriket. Dette var atskillig større enn Babylonia. Det strakte seg inn i områder som hører til dagens Europa. Gud ga altså enda en gang verdensmakten til nasjoner som var tilholdssted for hans folk, israelittene.



Så skifter bildet. Aleksander den store i spissen for det greske riket slår Media-Persia sønder og sammen og griper verdensmakten. Grekenland blir symbolisert ved gudebildets buk og hofter av kobber. Kanskje er det slik at Guds hovedanliggende når det gjelder gudebildets profeti, egentlig er å peke på israelittenes vandringer utover i verden, i de forskjellige tidsperiodene? I alle fall befant store deler av dem seg nettopp rundt omkring i stormaktene gudebildet peker mot. Dette gjelder selvsagt også for det greske rikets vedkommende, da det var på toppen av sin makt.

Etter Grekenlands fall vokste Romerriket fram - supermakten som blir symbolisert ved jernbenene. Det strakte seg langt nordover i Europa, helt opp til England. Selvsagt befant det seg mange israelitter rundt om i det veldige Romerriket, i dette tidsrommet.



Det var imidlertid også et annet viktig oldtidsrike, som huset mange israelitter i den tiden, og det var Partia. Nasjonen var ikke innlemmet i Romerriket. Parterne kom til makten i områdene langs sydbredden av Det Kaspiske hav, rundt år 250 f.Kr. Det var nettopp til disse områdene Israels ti stammer var ført i eksil, under det assyriske fangenskapet. Det som forbauser historikerne er at parterne verken var persere, medere, assyrere eller noe annet kjent folkeslag. Navnet deres er også hemmelighetsfullt - inntil man forstår Bibelen. Ordet parter betyr nemlig "eksil", se Rawlinson: The Sixth Monarchy, s.19. De eneste som befant seg i eksil i dette området var Israels ti stammer. De bodde der fram til 226 e.Kr., da perserne drev dem inn i Europa.



Den jødiske historieskriver Josefus kjente til at Partia var tilholdssted for de ti stammene. Han sier: "Men hele Israels folk (de ti stammene) ble fortsatt værende i Partia (de vendte ikke tilbake til Palestina). Det er grunnen til at det bare er to stammer i Asia og Europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene holder til bakenfor Eufrat til denne tid, og er en utallig skare som ikke kan regnes med tall." Antiquities of the Jews, bok xi, ch. v, §2. Ifølge Josefus var det altså hovedsakelig den jødiske del av israelittene som befant seg i Romerriket. De ti stammene hadde tilhold i Partia.

Nasjonen ble erobret av Persia i 226 e.Kr. Etter å ha blitt drevet ut av Partia, vandret de ti stammene nord for Svartehavet og inn i Skytia (se R.G. Latham: The Native Races of the Russian Empire, s. 216.) Rundt 256 e.Kr. vandret de videre fra Lilleasia og inn i nordvest Europa. Denne vandringen fant sted på grunn av et samlet romersk angrep i øst.



Profeten Daniel gjorde det klart at jernriket Rom til sist skulle splittes opp i mange nasjoner - symbolisert ved gudebildets vaklevorne føtter og tær: "Når du så at føttene og tærne var dels av pottemakerleire, dels av jern, så betyr det at riket skal være et delt rike. Det skal ha noe av jernets styrke i seg, ettersom du så at jern var blandet med leiren … riket skal for en del være sterkt og for en del svakt." Dan.2,41-42. Nøyaktig slik gikk det også med Romerriket. Fremdeles består Europa av disse for en viss del sterke og for en viss del svake nasjonene.

Israelittene befinner seg selvsagt også i "føttenes" dager - våre dager - der hvor verdensmakten hersker. I lang tid har Europa vært verdens ledende kontinent. I dag er det imidlertid USA som er den førende supermakt. Men også den nasjonen er for en stor del befolket av etterkommere etter europeere. Derfor er det sannsynlig at storparten av israelittene befinner seg i disse to verdensdelene (landene i nord).



Gudebildets profeti viser oss det dramatiske faktum at Gud regner Europas kristne religion - som etter katolisismens fall, gradvis ble oppsplittet i tusenvis av forskjellige trossamfunn - for å være beslektet med hedenskapet. Påstanden lar seg bevise av det faktum at Europa blir beskrevet som en del av et fryktelig avgudsbillede.



Ennå eksisterer gudebildets siste verdensmakt, den som utgjøres av det oppstykkede Europa. Men plutselig skjer det noe svært dramatisk. En stein kommer farende og med veldig kraft treffer den Europa og dets falske religioner. Sannheten - også benevnt som Guds rike - slår det falske i stykker og vokser med veldig hast til et fjell som fyller hele jorda. "Mens du sto og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem … Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden." Dan.2,34.35. Når den tiden opprinner, er det at Gud fører sitt folk hjem til Israel.

I dag vender mange jøder hjem. Men når den tiden kommer, bryter alle israelitter opp fra landområdene der de har bodd i tusener av år - og vender hjem. Straks før Jesu gjenkomst, er det ikke en eneste israelitt tilbake i utlendighet: "Nå vil jeg gjøre ende på Jakobs fangenskap og forbarme meg over hele Israels hus, og jeg vil vise meg nidkjær for mitt hellige navn … Når jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra deres fienders land og åpenbarer min hellighet på dem for mange folks øyne, da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud. For jeg har bortført dem til folkene, men igjen samlet dem til deres land, OG JEG LAR IKKE NOEN AV DEM BLI TILBAKE." Esek.39,25.27-28. Det er fra Jerusalem sannheten skal lyde i de siste dager, og det er de hjemvendte jødene og israelittene som forkynner den.

Til sist går alle ikke-israelittene som er igjen i de ti europeiske nasjonene - etter at de tolv stammene er vendt tilbake til Israel - til åpen krig mot Jesus og hans folk: "De ti horn som du så, er ti konger som ennå ikke har fått rike. Men de får makt som konger i en time sammen med dyret. Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal føre krig mot Lammet. Men Lammet skal seire over dem, fordi han er herrers herre og kongers konge - seire sammen med dem som er med Lammet, de kalte og utvalgte og trofaste." Åp.17,12-14.


Bibelkunnskapsnettet : http://www.bki.net/forum/

© BKI

Printed from: Bibelkunnskapsnettet
Topic URL: http://www.bki.net/forum/topic.asp?TOPIC_ID=6090
Printed on: 05/05/2014