Evangeliestiftelsen

Arbeiderpartiet har vist til de harde 30-åra i mange 1. mai-taler. Etter krigen ledet partiet gjenoppbyggingen, og det blir heller ikke glemt i taler og foredrag landet over. Så kom olje-eventyret i 1972, og reddet partiet fram mot et tusenårrskifte.

Nå skal det også i Arbeiderpartiet handle om økonomisk politikk, bedriftsøkonomi, sosialøkonomi og en makroøkonomi med ideologi, analyse-kapasiteter og ikke minst visjoner som peker langt inn i fremtiden, sammen med en holdbar politikk som spesielt og generelt skal tåle prøven med nye og uforutsigbare tider. Nå knaker Arbeiderpartiet i sammenføyningene, og det synes først og fremst å være på det ideologiske feltet partiet vil streve mest. Partiet må rett og slett ta verdivalg som bryter mot gammel og forslitt marxisme som ligger i roten av partiet.

Nå strever Arbeiderpartiet fælt med å forsnye seg. Den forslitte ideologien henger igjen, selv om bedriftsøkomiske modeller flagges utad, ligger det marxistiske, sosialøkonomiske rammeverket som et morkent stakitt i bunnen og opp etter veggene. I det partiet også går løs på folkekirken og Kristen-Norge blir ideologien utfordret umiddelbart. Og strever med tilsvar. Arbeiderpartiet blir tvunget til å fortelle hvor man nå vil med gamle Norge? Og blir svar skyldig. Dette blir veldig kostbart politisk, og jeg tviler sterkt på om partiet består denne prøven.

Selv om multikultur-doktriner og hensynet til nye landsmenn etter hvert kjøres opp som svulstig retorikk og brekkstang mot en raskt voksende antall kritikere, foran et ideologisk ladet, regjeringsoppnevnt religionsutvalg, under Sturla Stålsett, kulturministeren og Human-Etisk forbund - så vil skuta svikte. Fornyelsen som skulle komme med en ny generalsjon Arbeiderparti-velgere kom aldri, og nå tvinges partiet inn mot sine røtter. Røtter som har morknet i møte med anvendt politikk i en rekke land. La oss se på livbøyene som berget partiet frem mot tusenårsskiftet.

Først et tilbakeblikk på Arbeiderpartiets store redningsplanke i nyere tid, nærmere bestemt begivenheter som skjøt fart fra Stavanger: Arve Johnsen (Ap), den nyansatte Statoil-sjefen, kunne på sin retur til Oslo ,via Sola flyplass, såvidt skimte lys fra hus og gårdsbruk ned mot Hafrsfjord, der Harald Hårfagre utkjempet sitt avgjørende slag i bestrebelsene på å samle Norge. Stedet er følgelig ikke uten sterk symbolikk, og den nyansatte Statoil-lederen kunne ikke unngå å nevne Hafrsfjord i innledningen av sin biografi. Arve Johnsen (Ap) kjørte mot Sola flyplass etter det første styremøte i Statoil, og så altså nedover mot Hafrsfjord. Året var 1972, et nytt kapittel i Norge og Arbeiderpartiet var innledet, og nå satt Johnsen i baksetet i drosjen med utsikt ut i venstre vindu. I framsetet satt en mann med bedre utsikt.
Og Jens Chr. Hauge satt i framsetet av drosjen på vei ut til flyplassen, etter Staoil-etableringen i Stavanger. Det skulle bare mangle. Den unge og energiske mannen hadde ledet Milorg. fra England under krigen, og var en sjefstalent av de sjeldne. Hauge var fortsatt bare 30 år i 1945, med raske og sterke synspunkter, først som sekretær for Einar Gerhardsen i den noe kaotiske gjennombyggingstiden umiddelbart etter krigen, senere som forsvarsminister.

Men det var altså desember 1972 at olje-eventyret begynte, og ble institusjonalisert i Stavanger under statens og Arbeiderpartiets merke helt samtidig, mindre enn to måneder etter EF-nederlaget for Arbeiderpaertiets ledelse, nå med Trygve Bratteli i spissen. Til tross for en EF-avstemning som splittet Norge på tvers av partigrenser økte Arbeiderpartiet sin makt. Olje-eventyret overgikk alt innen norsk næringsvirksomhet, og partimakten økte i takt med stadig nye oljefunn ut over i 1970-årene. Til tross for betydelig fremgang for partiet kunne den trauste hedmarkingen Oddvar Nordli gå på som statsminister fra Arbeiderpartiet også etter valget i 1977. Nå følte partiet på en ny optimisme, samtidig som Kristelig Folkeparti brukte opp mye energi på å diskutere internt om man skulle bidra til å demme opp for den nye høyrebølgen. I 1979 ble Erik Brofoss funnet død i Kongsberg-skogen, i forkant av Arbeiderpartiets landsmøte. Han var hovedarkitekten for den økonomiske gjenreisnings- og utbyggingspolitikken etter andre verdenskrig. Og han var marxist med langsiktig, strategisk perspektiv for hvilken vei Norge skulle ta.

I 1978 var 28 000 personer tilknyttet den norske oljeproduksjonen. Selskapet Norsk Olje ble opprettet som nytt distribusjonsselskap. På dette tidspunktet ble Arbeiderpartiet sterkt splittet i en opprivende diskusjon om NATOs dobbeltvedtak om utplassering av atomvåpen i Vest-Europa, som svar på en omfattende utplassering av Sovjet-russiske atomraketter i Øst-Europa.

Famlende sikkerhetspolitikk

Den omfattende utplasseringen av atomraketter på østlig side i Europa påkalte ingen synlig harme og reaksjoner i Arbeiderpartiet og dets atomfraksjoner i 1970 og 1980-årene. Atomraketter lå etterhvert også stablet i høyden på Kola, like ved norskegrensen, uten at det heller gjorde synlige utslag hos dem som bruke så mye av sin tid på å advare og moralisere mot farene knyttet til vestlige atomvåpen. Den fraksjonen i Arbeiderpartiet som kjørte oppløpet mot NATO var ideologiske kannestøpere for AUF'erne som skulle ta over roret i Arbeiderpartiet gjennom 1980-årene.
I 1980 kom boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk», med Thorbjørn Jagland og Arne Treholt som to av fire redaktører. Akkurat denne perioden er uhyre interessant med tanke på funn som er gjort i KGB-arkiv og i Stasi-arkiv, samt i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia.

Med Berge Furre på flanken

Også Berge Furres hyppige kontakt med KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok kan problematiseres ut fra det som mer og mer identifiseres som en Moskva-initiert kampanje mot NATO fra og med 1979. Sammen med Ingolf Håkon Teigene (SV og NRK Dagsrevyen) skrev Berge Furre boken "Forsvar for fred" som kom ut Pax forlag i 1983, etter en treårig research-periode rettet mot detajer i NATOs signal- og elektroniske varslingssystemer. Altså inn i den perioden da Berge Furre fikk usedvalig sterk trang til å møte KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok i Gennadij Titovs team (Titov var Arne Treholts føringsoffiser). Ekstra problematisk blir den såkalte listesaken (1977-79) i dette perspektivet, hvor SV-personell og andre helt systematisk samlet data om ansatte i norsk sikkerhetstjeneste, om deres personalia, bosted, slektninger og annet. Etter hvert hadde det blitt samlet navn på 600 enkeltpersoner! Etter dette kom en epoke hvor blant annet nevnte KGB-offiser Stanislav Tsjebotok samarbeidet med Berge Furre; samtidig som Tsjebotoks sjef, KGBs Gennadi Titov var føringsoffiser for blant andre Arne Treholt. (Dette er delvis omtalt i norsk presse tidligere).

Thorbjørn Jagland hadde heller ingen problemer med å møte KGB-offiserer i denne perioden. Jagland hadde allerede reist på hemmelige møter i Beirut, gjennom "Oslo-kanalen" , fra 1979. Reiulf Steen fulgte opp med reiser til Tunis noe senere. I 1982 dalte Terje Røed Larsen ned som første leder i LOs forskningsorganisasjon, FAFO, hvorfra han øyeblikkelig begynte å utvide kanaler til PLO. Andre en meg kommer til å sette spørsmålstegn ved mulig koblinger til Moskva i denne følsomme prosessen: PLO var behørig dunket ut av Beirut, og sitt hovedkvafrter i Sabra og Chatilla i 1982. Offisielt het det at lederne i Kreml nå ville satse på Syria,også i forhold til Libanon. Avhopperen Oleg Gordievski konstaterte at man internt i KGB nå over en periode sluttet å kalle PLOs leder «Kamerat Arafat». Det kom med andre ord til en russisk krise i forhold til Arafat. En krise sentrale aktører i Arbeiderpartiet snart bidro til å dempe. Om KGBs sterke koloni i Oslo var helt eller delvis inne i dette bakkanal-landskapet, se det gjenstår å se. Dokumentasjonene er fortsatt ikke tilstrekkelige. Indikasjonene er der: I følge KGBs daværende leder for Skandinavia-avdelingen i KGB, avhopperen Oleg Gordievski, var forbindelsen med KGB i Beirut entydig nok, blant annet for Thorbjørn Jagland og Terje Røed Larsen. Siden Arne Treholt og Einar Førde var en vesentlig del av det utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske apparatet i Arbeiderpartiet står det ikke til å nekte at vi her har langt flere spørsmål enn svar. Det er en reell tvil om partitoppenes integritet i den innledende fasen der arkitektene bak "Oslo-kanalen" bygde sitt nettverk, til Beirut og Tunis. I forlengelsen av dette vil det oppstå nye spørsmål i det strategi og tematikk endelig kom på bordet.

Gro Harlem Brundtland kom inn som et underlig mellomspill ut over i 1980-årene. Igjen har vi en myteomspunnet person i Arbeiderpartiets midte, hvor vi helt systematisk blir avskåret fra kritiske og historiske analyser i ettertid! Denne mangelen, eller vegringen, for å analysere Arbeiderpartiet og deres koryfeer fra midten av 1970-tallet til 1990-årene er mer enn påfallende. Gro Harlem Brundtland er vel ikke hellig? Hun ble angivelig satt inn som ny leder i Arbeiderpartiet, til forkleinelse for Oddvar Nordli og ikke minst Reiulf Steen, etter et angivelig ad hoc-møte hjemme i stua hos Rolf Hansen på Kløfta ved inngangen til 1980-årene. Denne historien er enda ikke skrevet. Rolf Hansen var i sin tid rekruttert inn i Arbeiderpartiet som gammel omgangsvenn av Einar Gerhardsens kone, Werna. Sistnevnte med usedvalig stor sans for russere, enten de nå var KGB-menn eller ikke.

Arbeiderpartiets olje-surf til tross, i sluttfasen av 1970-årene fikk Erling Nordvik i Høyre grep på velgerne, særlig foran Stortingsvalget, og Høyre hadde jevn fremgang ut over i 1980-årene. Men partiet led sterkt under at partiprofilene Jan P. Syse, Erling Nordvik og Rolf Presthus alle døde ung, og i rask rekkefølge. Alt hang lenge på en Kåre Willoch som ikke hadde den brede, folkelige appell. Det lå med andre ord ingen kontinuitet over Høyre, som kunne sikre tilgangen på velgere. Og Kåre Willoch har ødelagt mye for seg selv etter å ha brukt opp nesten alt krutt som pensjonist på å kritisere Israel, så avstumpet, intenst og til dels patetisk at det i perioder klart har tangert grensen til ren anti-semittisme. Denne mannen hater virkelig Israel, og det virker veldig kontrastfylt og lite rasjonelt, sett i forhold til den vidd nøyaktig samme politiker oppviste gjennom 1980-årene. Ikke minst i underholdende TV-debatter med Gro Harlem Brundtland.

Klart for jubileum i Statoil

Tilbake til Statoil og Arbeiderpartiet: Vi kommer garantert til å se nok en generasjon Arbeiderparti-topper på rekke og rad sole seg i jubileumsglansen ved innledningen til valgkampen i 2013, altså i adventen i år. Statoil befinner seg nemlig fortsatt midt i skrytealbumet til Arbeiderpartiet, på linje med en rekke andre store, statlige prosjekter i etterkrigstiden. Partiet støtter seg på en usedvanlig lojal presse, og et statsprosjekt kalt Norsk Rikskringkasting (NRK), nå med mer enn 3500 ansatte.

Felles for alle store statsprosjekt er at det knapt finnes en kritisk, uhildet gjennomgang av det hele, og at det meste bærer preg av stivbente stalige og økonomiske modeller for bedrifts- og konsernutvikling. En skulle tro selv forsvaret ble rammet av slike oppstyltede fundamenter, som jo virker handlingslammende i møte med en ny tid.
Men selvfølgelig, et nytt kapittel i Norgeshistorien ble innledet i Stavanger i desember 1972. Det kunne ha begynt flere år tidligere, etter gjentatte henvendelser fra utlandet om å iverksette prøveboring på norsk sokkel. Men slike ting er det få eller ingen som reflekterer over. Fram til 1970-årene hadde Arbeiderpartiet surfet godt på den kjensgjerning at partiet bygde landet opp etter krigen. Det var vel knapt en viktig politisk tale uten at de harde, arbeidsledige 30-åra ble tatt med, for riktig å legge trykk og patos bak gjenoppbyggings-metaforer. Etter krakket ved inngangen til 1930-årene kom en økonomisk oppsving som slett ikke bare skyldes Arbeiderpartiets økonomiske presisjon, men dette er heller ikke særlig tilgjengelig historikk for nordmenn flest. I historiebøkene er og blir det Arbeiderpartiet som bygde opp Norge, men det kan selvsagt også si noe om det hegemoni som ligger i marxistisk historieskriving og tilhørende forfatterskap.

Akkurat det å bygge opp landet hadde mange andre politiske partier klart også, men det var Arbeiderpartiet som satt med makten og følgelig høstet æren. Og partiet satt fortsatt ved makten da Norge sa nei til EF i 1972, og fikk en venstredreiding - kanskje mest fordi venstresiden forstod å utnytte stemningsbølgen, om enn i et noe for optimistisk håp om at bølgen også skulle skape ytterligere distanse til USA og det forhatte NATO. Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt, Thorbjørn Berntsen, Reiulf Steen og etterhvert Jens Stoltenberg tilhørte de mest innbitte NATO-motstanderne, og bygde seg opp gradvis gjennom et stadig bedre utviklet media-nettverk. Tidligere hadde Thorvald Stoltenberg tilhørt venstresiden mer entydig, men han var først mest orientert og mobilisert ideologisk og politisk for Moskva-støttede marxistiske frigjøringsbevegelser i Afrika og Midtøsten, etter 1967. Det var i første rekke KGB-offiseren Vasili Toropov som ivaretok den jevnlige kontakten med Stoltenberg senior i en dekkleilighet ved gamle Fornebu flyplass (Martin Linges vei) gjennom 1960-årene, til ut på 70-tallet. Stoltenberg hadde et like nært som naivt forhold til KGB. Dette som en farlig og tung arv fra Einar Gerhardsen og hans kone Werna.

Stadig omgitt av KGB

Thorvald Stoltenbergs KGB-kontakt, Vasili Toropov, tilhørte Viktor Grusjkos team i Oslo. Grusjko ble selv general i KGB og nestsjef i KGBs utelandsetterretning etter sin tjeneste i Oslo. Som en av fire KGB-generaler med særlig bratt karrierestige etter tjenste i Oslo. Grusjko er den tette, kortvokste mannen som sees på ovenstående bilde med Werna Gerhardsen og flere KGB-offiserer. Til høyre i bildet, men ansiktet vendt hitover, sees den høye og sjarmerende KGB-offiseren Jevgeni Beljakov, som var Werna Gerhardsens nære venn i mange år. Han (Beljakov) møtte Werna Gerhardsen under hennes besøk i Moskva i 1954. Beljakov befant seg året etter i KGB-teamet i Oslo, sammen med nevnte Viktor Grusjko. KGB flyttet like gjerne inn i en leilighet i Sofienberggate 55, for å kunne pleie den nære og til dels intime kontakten med familien Gerhardsen i flere år. Familien Gerhardsen bodde i nr. 61 i samme gate. KGB-mannen Vasili Toropov, som ble Thorvald Stoltenbergs venn og følgesvenn fra 1966, arbeidet først i teamet til Grusjko, da kontakten med Stoltenberg først ble innledet, gradvis gjennom 1966. Kontakten ble stort sett opprettholdt gjennom Stoltenbergs år i utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og handelsdepartementet.

Dype spor i arkivene

Det ligger også en vond bunke hissig korrespondanse i en solid mappe i overvåkningspolitiets arkiv i Oslo, som viser at Thorvald Stoltenberg tidvis ikke nølte med å slå tilbake mot sine overvåkere gjennom 1970-årene - etter at han hadde fått flere varsler og advarsler fra norsk side. Men Stoltenberg hadde åpenbart ryggdekning i eget parti. I ettertid er det vanskelig og nesten umulig å komme til annen slutning enn at Stoltenberg senior hadde store problemer med grenseoppgangen til KGB i alt for mange år. Selv om at han oppgir å være god venn med en av de tidligere lederne i den militære etterretningstjenesten, henger det igjen langt flere spørsmål enn svar rundt Stoltenbergs østkontakter.

Når vi så legger til Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt og Reiulf Steen - er det bildet som tegner seg lite egnet i noe skrytealbum, ikke for norsk etterkrigspolitikk og slett ikke for Arbeiderpartiets integritet. KGB-avhoppere som Vladislav Butkov og Oleg Gordievski har avgitt fyldige rapporter om Arbeiderpartiets sentrale politikere, matchet mot deres kodenavn i KGB. Kritisk sett, det blinker illrødt for alle jeg her har nevnt. Men nå burde de sentrale aktørene oppe i dette ta den tiden som er nødvendig og heller selv fortelle hvorledes landskapet egentlig var satt sammen rundt dem i deres jevlige omgang med KGB. Om ikke annet så for ikke å overlate dette til utenforstående som lett kan komme til å bli svært kritiske i sin tilnærming; altså ut fra foreliggende data fra arkivene.

Det er nemlig ikke gitt at Arbeiderpartiet kommer til å kunne holde på disse hemmeligheten internt noe særlig lenger nå. Jeg viser til arkiver i Berlin, Storbritannia, og deler av KGB- og Stasi-arkiv også i USA. Det kan stadig virke som om den ideologiske, marxistiske ballasten i partiet uavlatelig skaper for diffuse grenser i møte med totalitære krefter. Partiets møte med nazismen som fenomen gjennom 1930-årene er skremmende lesning om naivitet og unnfallenhet, helt til krigsutbruddet, og enda litt til. Igjen var det naiviteten som råder grunnen. En skjønte ikke alvoret.
Da oljen reddet Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet strevde fælt med forholdet til Europa, med store interne brytninger også i 1972. I Norge var spørsmålet nokså primitivt, «ja» eller «nei» til EF eller senere EU, en farlig snever disputt, på bekostning av landets fremtidige forhold til Europa som sådan.

Men 5. november 1972 var altså tidspunktet for det første styremøte i den Den norske stats oljeselskap, som likevel skulle bygge bro til Europa, først ut fra det som skulle komme til å bli oljebyen Stavanger. Kontorene var enda ikke innredet, og forsamlingen måtte ta til takke med lapskaus på papptallerkener, i en leilighet i Langårdsveien som var Statoils første residens. Arbeiderpartiet satt fortsatt med makten etter en EF-kampanje som normalt skulle sendt partiet ut i kulden. Men en rørete og splittet opposisjon klarte ikke å utnytte den til dels dramatiske situasjonen etter EF-striden. Og nå tok Arbeiderpartiet virkelig sats inn i en ny tid, hvor ankermenn som Jens Chr. Hauge fortsatt hang med på den absolutte innside, som operatør. Trygve Brattlie kom nå inn som statsminister i sin andre regjering, med Finn Lied som industriminister. Den politiske makten var overveldende, og skuta krenget ikke særlig, selv etter en opprivende EF-avstemning i 1972, som hadde delt både partier og landet i to. Arne Haugestad, Einar Førde og Arne Treholt måtte alle bite i det sure eplet, da deres opptur ikke var selvsagt etter EF-nederlaget. Det lå hele tiden en liten blokk inne i Arbeiderpartiet som bremset anti-demokratiske krefter, som med støtte fra Moskva slanget seg inn mot toppverv i Arbeiderpartiet. Blant dem var den mangeårige LO-lederen, Konrad Nordahl, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge og Hallvard Lange. De lykkes stadig med å punktere ambisjonene til partiets NATO-motstandere. Vi skal altså ikke glemme at det faktisk ligger en demokratisk side i Arbeiderpartiet, og det skulle vi kreditert partiet den dag i dag, om det ikke hadde vært for at venstresiden i partiet igjen har entret partikontorene i toppetasjene og ikke minst i fagbevegelsen.

En arbeider i sovepose!

Arbeider-metaforene har alltid vært som en mantra i Arbeiderpartiet, hvor antallet arbeidere i ledelsen glimrer med sitt fravær. Vi må tilbake til olje-eventyret litt til, for å illustrere dette med arbeider-sjargongen: Arve Johnsen hadde sin første dag i det nyopprede statlige oljeselskapet i Stavanger, 1. desember, 1972. Han kom med et Braathen-fly fra Fornebu på morgenkvisten. «Etter endt arbeidsdag gikk jeg en tur på byen for å kjøpe meg en sovepose. Jeg hadde bestemt meg for å spare selskapet for alle unødige utlegg og ville derfor ikke bo på hotell». Dette skriver Arve Johnsen i sine memoarer, Statoil-år - Utfordringen. Dette med soveposen var formodentlig alvorlig ment. Johsen var i Stavanger i fire netter, fra 1. desember. Og er man en arbeider så var man vel en arbeider, med solidariteten i behold, selv dypt nede i soveposen? Det gjaldt å spare Staten for ekstra utlegg til hotell, må vite. På den annen side, i den romstore leiligheten som var innredet til midlertidige kontorer i Lagårsveien 80 i Stavanger var det flere soverom. Arve Johnsen lå på flatseng, og stilte klokka på vekking kl. 0600, i følge seg selv. Et annet sted i sine memoarer skriver den samme Arvid Johsen: "En av peisene i Landgårds vei 80 inneholdt bunker av søknader da jeg kom. Det viste seg å være 475 uåpnede brev - og flere kom etter hvert." I løpet av knappe fire dager, mellom 1. og 4. desember, skulle Arve Johnsen gå gjennom denne formidable brevbunken. Her får vi også med oss at det var mer enn en peis i leiligheten i Landgårds vei. Komforten var med andre ord ikke langt unna. Johnsen skriver videre at han har «grovsortert» søknadene og sorterte ut en liste før det nye styret i Statoil, med Jens Chr. Hauge i spissen, ankom på kvelden 4. desember. Siden Statoil først var på plass med romstor leilighet med flere peiser og soverom, samt et sentralbord som Arve Johnsen selv måtte betjene de første dagene, så var nedturen knyttet til det å kjøpe sovepose nødvendigvis ikke så økonomisk motivert. Men framtvunget av harde realiteter som avkrevde hardt papirarbeid over tre døgn.

Mitt poeng med å dvele litt ved dette, rundt et poeng eksemplifisert og symbolisert med den folkelige soveposen til Statoil-direktør Arve Johsen, er at det tilsynelatende ikke finnes en journalist i landet som har sett seg i stand til å ettprøve denne perioden i norsk politikk mer kritisk. Det er helt utrolig, selv der arbeider-metaforene ligger og varmer seg i en sovepose! Som jeg har vært inne på, Arbeiderpartiet hadde ikke hatt så mye makt siden de første etterkrigsårene, og surfet følgelig voldsomt på den økonomiske oppturen som kom med oljeutvinningen i Nordsjøen. Et utvinning som i sin helhet var intiert av utenlandske selskaper forøvrig. Statoil var imidlertid totalt avhengig av amerikansk teknologi og knowhow for overhodet å komme i gang. Akkurat dette momentet, sammen med den realitet som knyttet seg til at oljen kom til Norge etter gjentatte påtrykk fra utlandet, er fortrengt i norsk oljehistorie. Nesten like ettertrykkelig som Marshall-hjelpen etter krigen. Nå er det Arbeiderpartiets olje, hvor det med å kle på seg Statoil-hjelmer og la seg avbilde foran kameraene fortsatt er meget populært. De journalistene som blir invitert med på disse eksklusive turene ut i norsk oljeindustri mangler forøvrig verken mat eller drikke, og slipper og overnatte i sovepose. Og hva med den kritiske journalistikken knyttet til det norske olje-eventyret, forbundet med makt, industri- og og partipamper på alle kanter?

Økonomi og industri - med Stalin på slep

Hvor finner vi marxismen oppe i dette? Før vi går nærmere inn på dette: Vi mangler og vi lider under en frittstående kritisk gjennomgang av økonomisk og politisk historie i Norge, som ikke er nesegrus lojal til Staten, og samtidig med nødvendig distanse til Marx og sittende makthavere. Dette gjelder i særdeleshet økonomi/finans- og industrihistorie. Vi har hatt gigantiske statlige opplegg i Mo i Rana, med oversubsidierte jernverk og koksverk helt frem til 1988. På det meste var det 3200 ansatte i jernverket, og hva som var lønnsomheten oppe i dette er vi forskånet fra å vite. De fleste som har analysert dette tilhører selv den marxistiske skole. Så skal det altså ikke være mulig å oppdrive en kritisk gjennomgang av engasjementet, hvor reell økonomi, miljø og sosiale forhold i og rundt det gigantiske jernverksprosjektet blir belyst? Staten er vel nødvendigvis ikke bare synonymt med det gode? Hva med de tusener av beboere i en Rana-regionen som slett ikke bare opplevde statens voldsomme satsing som positiv, i det en rekke bygdesamfunn mistet nødvendig arbeidskraft for å opprettholde livsgrunnlag der folk bodde, mange mil fra verket. Kritisk sett synes det å være Stalins storstilte industriprosjekter og økonomsike femårsplaner i Sovjet-Russland gjennom 1930- og 1940- som dannet mønster også for Rana. Med alle de økonomiske rariteter som fulgte med underveis.

Basert på marxistisk sosialøkonomi

I Oslo var det ut over i 1940- og 1950-årene et signifikant sosialøkonomisk miljø som bygde sine modeller på marxismen og kommunsimen, anført av professor Ragnar Frisch som gikk inn for aktiv konjunturpolitikk, i håp om å øke den totale etterspørsel og produksjon gjennom en økning av statens utgifter. Sagt og skrevet på en annen måte: En sterkt teoretisert planøkonomi, på linje med Russland. I 1945 var det Ragnar Frisch , en solid kommunist,som satte opp hele modellen - standarden - for det norske nasjonalregnskapet. Også hans etterfølger, Leif Johansen, var kommunist. I dette bildet var det nemlig behov for kontinuitet: Planøkonomi forutsetter langsiktighet, og et lojalt embedsverk som lystrer. For Norge gav dette naturligvis en noe spesiell økonomisk planlegging og tilnærming til verden utenfor landet. En fikk dannet et mønster for statlige føringer bla. i forhold til norsk industri som raskt stivnet inn i operasjonelle modeller i embedsverket, knyttet til finans-, handels-/næringsdepartement i etterkrigstiden, og - for lang tid fremover. Her lå det en formidabel definisjonsmakt, normativt og destriptivt, knyttet til hva som var riktig og galt i oppstillingene. Nye ansatte i systemet med nye ideer måtte pent innordne seg under den overordnede og sideordnede ideologien. I dette lå det selvsagt ladede føringer i forhold til prioriteringer og industrisatsing, der statlige investeringer og ikke minst statlig kontroll ble favorisert og stimulert. Gjennom 1980-tallet ble det trykket en rekke lærebøker i bedriftsøkonomi og sosialøkonomi hvor marxistiske metoder fortsatt ble favoriserte. I denne skolen gikk også den sittende statsminister, Jens Stoltenberg, som selv er sosialøkonom.

I en tilfeldig bok jeg åpnet, "Sosialøkonomi 1", skrevet for studieretning i allmenne fag, av Ytterhus, Elstad og Rostoft - utgitt på Befriftsøkonomenes forlag, er det et sitat av kommunisten Leif Johansen allerede i innledningen: «Sosialøkonomien danner grunnlaget for å forstå og forklare det som skjer i landets økonomi.»

Og tilsvarende som for samfunnsvitenskapene er vi her inne i forklaringsbilder hvor marxismen integreres som den den dominerende oppstilling, et paradigme - med et ideologisk hegemoni som raskt forplantet seg inn på de fleste høyskoler og universitet gjennom 1970- og 1980-årene. Dette selv om marxismen slett ikke eksplisitt er nevnt som bærende idegrunnlag for hele læreverk og læreplaner som sådan. Og dette er en trend vi finner inn i den perioden som kom etter Berlin-murens fall: Man dropper de mest identifiserbare marxistiske frasene, og iverksetter en serie tiltak for å implementere vekst i statens makt, trinnvis under den politiske overflaten. Tidvis kjøres bedriftsøkonomiske modeller opp i det synlige landskapet, der Staten gir slipp på noen av sine prioriteringer. Dette har vi sett bl.a. i forbindelse med omlegginger og nedlegginger i postvesenet. Etter hvert kryper blårussen inn med sine plastmapper i de nest øverste etasjene, og vi får de rene monstre i det krav om økonomisk rasjonalitet og effektivitet legges inn under statens merke. Da er ikke en fødestue ute i distriktene noe verd, eller private fiskemottak på helgelandskysten. Tilsvarende kan vi se på sykehusene, hvor legene sitter og ser på klokken og stirrer inn i flatskjermene under lange lister av personnumre, så mye mer enn de ser sine pasienter i øynene. Midt oppe i dette kommer så krav om innsparinger, og så ender det her som i industrien, i landbruket og i fiskerinæringen. Rett og slett fordi det økonomiske rammeverket er styltet opp på forslitte marxistiske tankesett, at alt blir bra bare Staten for styre mest mulig. Norsk helsevesen er i ferd med å bryte sammen under sin egen elite av byråkrater og politikere. Administrasjonene er så tunge nå at sykehusene risikerer å falle sammen på sin egen tyngde. Det er slett ikke pasientene som er problemet i dette bildet.

Umiddelbart etter at Sovjet-betegnelsen ble koblet fra i Moskva begynte Norge en omfattende nedrustning. Nå hadde vi ingen fiender lenger, så nå kunne det være det samme. Igjen en øredøvende naiv prosess, som snart ble kjørt for full maskin av Arbeiderpartiet på alle plan. Fortsatt mangler vi en eneste kritisk analyse som er tilgjengelig for vanlig folk fra denne prosessen gjennom 1990-årene og langt inn i et nytt årtusen. Det ligger et tykt lag med naivitet også over denne prosessen, ikke minst etter hvert som nordområdene og Barentshavet igjen blir fokusert fra Moskva.
Mange marxister vil bestride at Arbeiderpartiet i dag bygger på marxismen, mest fordi ideologien er tonet ned, og røylagt med det man gjerne vil karakterisere som «statskapitalistiske prosjekter». Hva nå det måtte være, all den tid kapitalismen i stor grad bygger på prinsippet av privat eiendomsrett, også i forhold til produksjonsmidlene.
I dette maskerte marxistiske perspektivet kan vi trolig identifisere årsaker til at alt fra den norske handelsflåten, norsk fiskeripolitikk, industripolitikk og selv forsvaret blir stilt overfor ekstremt stivbente økonomiske modeller og får alvorlige problemer, sammen med en kystbefolkning som opplever at intet lønner seg. Om de så hadde fiskestimene rett utenfor stuedøra. Store fabrikktrålere kom nå inn i fjordene med jevne mellomrom, og sopte havet tomt for fisk for flere måneder fremover. Noen har skapt det inntrykket at dette er kapitalismens kjennetegn. Det er tøv. I første rekke vil en konservativ politiker gå inn for å svekke og desentralisere statens makt. Slik det nå ser ut på bygdene er det behov for radikale reformer for i det hele tatt å kunne holde på folk ut over i landet.

Svulstig statsstyrt industrialisering

Den første politiker som er mulig å identifisere når det gjelder industrialisering av fiske, er fiskeriminister Reidar Carlsen i Einar Gerhardsens andre regjering i 1945. Han gikk inn for store fartøyer, blant annet i ringnotfiske i Lofoten. Her skulle det effektiviseres! Tidligere hadde råfiskloven, som kom under Nygaardsvold-regjeringen i 1937, bidratt til å gjennomregulere prisen på fisk, og dette ble først meget godt mottatt blant slitne kystfiskere som hadde levd med svært store prissvigninger gjennom krisetiden i 1930-årene. Men i fortsettelsen kom en statlig regulering av en hel fiskerinæring som snart fikk preg av ny fokus på statlig storindustri, utbygginger i Sør-Varanger og i Rana. Nå glapp oppmerksomheten mot kystfisket og en sterk kystkultur som har preget Norge gjennom flere tusen år, og som har blitt til en del av landets identitet. Nå var det store statlige industriprosjekter på innlandet som gjaldt, først og fremst. Planøkonomien rådet grunnen, og det dreide seg om bruk av politisk makt fra det statsbærende partiet som egentlig aldri ble utfordret av en samlet politisk opposisjon før ut i 1980-årene. Men det ble med et blaff, før prosjektene kunne fortsette inn i et nytt årtusen, hvor bedriftsøkonomiske tiltak med islett av private oligark-lignende følgesvenner på privat sektor, ble flagget høyt. Underveis glemte folk at det var staten som regulerte det meste, delvis hjulpet av en sann strøm av EU-direktiver, som gjør det europeiske fellesmarkedet - og EØS - avtalen til en karikatur av seg selv. Der det ikke passer å snakke om marxismen viser en gjerne til «globalismen» (Marxismen er globalistisk fra roten av).
Norsk landbruk har over samme periode blitt kilt fast i et villniss, en utilnærmelig statlig subsidiekvern som er i ferd med å gjøre bønder, som overlever økonomisk, til leilendinger.

Landbruk i jevnt forfall

Du kan bruke år av ditt liv på å studere norsk landbruk uten å bli klok på alle overføringer, og konsekvensene av dem. Skal du starte opp nye bruk som bonde i dag, sies det at du må ha minst 140 kyr på bås. Og går du i banken vil du neppe få lån til så mye som de kostbare gummimattene som disse 140 kyrne skal ligge på! Kostandene er enorme, og vi ser utallige samdriftsprosjekter nå går over ende. Norsk landbruk er langt på vei parkert, i et totalt feilslått konsept hvor lille Norge med sine klipper, fjell, kuler og staup skal konkurrere med polakkene, og samtidig være prisgitt mat til bufeet - levert fra Brazil! Fisk som tas opp utenfor norskekysten av fabrikktrålere sendes til Kina til foredling, i et globalistisk perspektiv. Den optimale økonomiske rasjonalitet vil vel komme den dagen da vi brødfør kinesere med norsk fisk. Så går folket i butikkene og kjøper «fiskefingre» fra Frionor. Og der fartøy flyte kan, er vi i ferd med å bli sistemann; under et kostnadsnivå som er høyere enn noe annet sted i verden, kompensert med et mylder av statlige subsidieordninger og rare, ekstraordinære statlige tiltak som gjør hele greia til uhyre uoversiktelige opplegg. Slik risikerer også den norske havbruksnæringen å strande, i et åpent internasjonalt marked der store subsidier ikke tillates.
Men slike fatale feilskjær er det nesten ingen som kan snakke høyt om. Det koster å utfordre dem som sitter på definisjonsmakten, med media-kommisærene på sin side, og sier at alt er såre vel. Vi har en opposinell bedriftsøkonom i Trygve Hegnar, som hopper inn og ut av studioene og minner oss på at det finnes alternative økonomiske oppstillinger, men han er selv så urbanisert at hans uttrykk ikke så lett blir oppfattet og forstått nord for Sinsenkrysset. Ikke minst når Hegnar hogger løs på bøndene, i studio etter studio. Uten at bøndene noen gang blir inviterte for å fortelle at deres manglende lønnssomhet, manglende dynamikk, manglende nytenkning og manglende markedstilpasning først og fremst skyldes statlige ordninger og en maskert marxistisk ideologi i bunnen hvor bøndene snart defineres som «kulakkene» etter Lenins kupp i Russland. Inntil de enkelte samdriftsbruk helt og holdent er å betrakte som en ren statlig underleverandør av landbruksprodukter, om ikke i navnet så i gavnet.
Slik makten nå er plassert og konsolidert i forhold til en skremmende lojalitetskjede i redaksjoner og forlagshus, er det veldig få muligheter for kritiske tilbakeblikk. Ikke en eneste hvitbok er skrevet om etterkrigsårene. Landet lå nede etter krigen, og det kunne egentlig bare gå oppover, og det ville det faktisk ha gjort uten Arbeiderpartiets rigide, planøkonomiske modeller.

Erik Brofoss

En annen fremtrendende representant for effektuering av planøkonomi kom gjennom Erik Brofoss. Han gikk først på som finansminister i Einar Gerhardsens andre regjering, 5. november 1945. Han fortsatte som handelsminister i regjeringen til Oskar Torp i 1951 til 1954. Etter dette var Brofoss leder for direksjonen i Norges Bank, der han befant seg frem til 1970. Brofoss var mannen som introduserte og operasjonaliserte bruk av nasjonalbudsjettet i den videre økonomiske planleggingen, med betydelig vekt på sterk regulering av næringslivet. Det er altså mulig å se marxistiske, planøkonomiske modeller i norsk finans- og næringsvirksomhet. Ikke bare fordi det sitter marxistiske holdninger i hodet på ministrene som kommer og går, men fordi deres rammeplaner i økonomisk politikk er satt av marxister, i et langsiktig perspektiv. I hvor stor grad denne kulturen sitter i veggene i dag, vet vi ikke. Vi har ingen politisk opposisjon som skjeler til prinsippielle diskusjoner og evner å synliggjøre tidligere feilgrep slik at velgere forstår hva det faktisk dreier seg om. Da oljepengene så begynte fosse inn var det allerede rammer og budsjettposter som tegnet ut en mønster for statlige proriteringer, i forhold til seg selv. Det statsbærende partiet, Arbeiderpartiet, har egentlig sittet ved roret jevnt og trutt det meste av etterkrigstiden.

Arbedierpartiet evner ikke å finne seg selv nå, og strever med den ideologiske plattformen. Det svikter i økonomisk politikk, i finanspolitikken (Oljefond vs. pensjonsfond m.m). Den noe overivrige streben etter multikultursalismen, globalismen og den diffuse "dialogen" (stadig ideologisk sett) blir til et sammensurium som rett og slett ikke vil bli forstått innad og utad.

Det er veldig få som vil gi slipp på folkekirken og norsk kulturhistorie for å tekkes Arbeiderpartiets forslitte ideologi og verden der ute helt samtidig, i en fælt oppstyltet fres for å være mest mulig inkluderende i et nytt årtusen. Det politiske ansiktet bak dette er grimete.

Ikke til forkleinelse for våre nye landsmenn og minoritetskulturer og religioner - men landet står seg nok mye bedre på å fremstå som den kulturnasjonen det faktisk er, med de siviliserte humane og kristne verdier som er opparbeidet gjennom mer enn tusen år. Å likestille islam med kristendommen, endatil i grunnloven og under et eget religionsutvalg som bruker multikulturen som politisk våpen mot alt som er av motstandere, det avslører igjen en naivitet som trolig speiler seg i en forslitt marxisme. Her ser vi også at islamismen blir møtt for naivt, blant annet i møte med Midtøsten og politiske fenomener som det totalitære Hamas i Gaza. Tilsvarende også i Oslo-prosessen, der religionene ble undervurdert i et startpunkt.

Det dreier seg kritisk sett om politiske holdninger som rett og slett svikter i møte med sterke ideologiske utfordringer, enten det kommer fra nazister og fascister gjennom 1930- og 1940-årene, kommunister og KGB gjennom tiårene etter krigen, eller i møte med islam, islamisme og ditto multikulturelle utfordringer i 1990-årene og frem til i dag.

Ideologisk krise og sammenbrudd

Det at en ny befolkning på noen prosentandeler gjennom Arbeiderpartiets kvasi-ideologiske famling nå skal tvinge oss til å forandre Grunnloven, reformere hele folkekirken og omforme de mest markante fotavtrykkende i norsk kulturhistorie for å tekkes andre religioner og kulturer, - se dette blir i sum til et konsept Arbeiderpartiet ikke vil mestre. Man blir atter en gang for naiv. Og nå er ikke forslitte marxistiske postulater og grunntekster noe å selge ut lenger. Arbeiderpartiets multikulturelle konsept er forfeilet. Jeg tror Arbeiderpartiets epoke i norsk politikk er over. Partiet vil behøve mange år på å fornye seg på det ideologiske feltet, og selge ut en ideologi som holder vann i møte med de utfordringer Norge, Europa og verden nå står overfor. Norge har vært multikulturelt siden landet fant sin form. Men å kultivere denne multikulturen slik at den blir en ideologisk ladet redskap for å senke kristne veimerker helt til Stiklestad, det blir Arbeiderpartiets siste reis med nåværende ideologiske ballast. De ideologiske slagghaugene inne i partiet er for store og tunge, og krisen er nok allerede en realitet. Ideologiske museumsbestyrere som generalsekretær Raymond Johansen vil ikke lykkes med å holde skuta flytende særlig lenger. Og snart kommer det til å bli synlig tross fasadene som er bygd og vedlikeholdes av lojale medie-nettverk.

29.01.2012

Roy Vega

Arbeiderpartiet strever fælt med fornyelse av sin ideologi; som delvis opprustet armeringsjern med ender som spriker i alle retninger, mens forslitte marxistiske postulater blir tagging over utvalgte teologiske begrep. Ideologisk tapsprosjekt!

Takket være lojale nyhets- og aktualitetsredaksjoner i vår hjemlige medieverden og en splittet og delvis slumrende politisk opposisjon, kan Arbeiderpartiet med SV og Senterpartiet som statister fortsatt gå rundt på stive ben og late som om ikke de fleste større statlige prestisjeprosjektene som er frontet av partilederne de siste årene - egentlig ikke har fungert. Disse floppene blir raskt glemt, og noen vil ha det slik. Og blant dem finner vi en politisk elite som nå gir et betydelig demokratisk underskudd med sin stadig mer lojale presse.

Flere eksempler de siste årene

Vi skal i det følgende se på enda flere eksempler på at Arbeiderpartiet nå går opp i limingen, og som en konsekvens av dette blant annet blir tvunget til å gjøre helt nyeverdivalg, speilet - og konfrontert mot en ideologi som rett og slett ikke selger inn i et nytt årtusen. Kanskje mest fordi denne ideologien aldri har vist seg å fungere til beste for mennesket der det hele er omsatt og behørig utprøvd i praksis. Men der ideologien gir tapt, spiller Arbeiderpartiet på en famlende nyreligiøsitet, men mest på ren, rå statsmakt, omtrent som i Putin-Russland: Man forlater de mest kjente marxistiske frasene, og bare kjører på for å konsolidere og styrke sentralmakten og definisjonsmakten under partiets og statens merke helt samtidig. Over sterkt subsidierte medier som stadig blir mer dresserte under statens merke.

I nedslagsfeltet doseres brød og sirkus, avstemt og tilmålt slik at likegyldigheten og historieløsheten avløser hverandre og styrker sentralmakten og dens usunne definisjonsmakt i forhold til riktig og galt, fra Brustadbua til kirkerommet.

I del 2 i denne serien, hvor jeg satte ting på spissen for å illustrere og karikere en del sentrale poenger, viste jeg til at Arbeiderpartiet lenge har surfet på historiske begivenheter og prosesser som mange andre politiske partier - kristisk sett - ville ha mestret minst like godt. Men under et politisk og ideologisk hegemoni også i akademia har disse historiske prosessene snart blitt til Arbeiderpartiets nasjonsbygging, alene, langt inn i skolebøkene og i pensum på universiteter og høyskoler.

For ordens skyld, en kort repetisjon: Den økonomiske rehabiliteringen som kom gjennom 1930-årene, dernest oppbyggingen fra et tilnærmet nullpunkt under andre verdenskrig, og endelig olje-eventyret som kom som en solid redningsplanke i 1972 og førte Partiet elegant inn mot et nytt årtusen. (se lenke til del 2 i denne serien under denne artikkelen). Videre har jeg vist til at det ligger ideologiske kannestøpere som har hamret ut den blodrøde bunnpanna i Arbeiderpartiet og som samtidig har låst og 'frosset'p artiet også på det økonomiske og sosialøkonomiske feltet. Disse designerne var altså ikke bare var salong-sosialister. De var faktisk kommunister - de dannet skole og mønstre blant annet for det norske nasjonalregnskapet, og etter hvert paradigmet for regulær planøkonomi som politisk metode i Norge, i flere tiår etter krigen. I prinsippet etter samme modell som Stalin kjørte etter gjennom 1930- og 1940-årene. Slik kom eksempelvis ideen og satsingen på jernverk og koksverk i Mo i Rana helt naturlig under Statens store merke, samt en hel serie andre statlige mammut-prosjekter som rett og slett var dømt til å mislykkes under dette nitriste ideologiske planverket. Kun reddet av historieskrivere som langt på vei synes å ha hatt en vegring mot det meste av negative elementer knyttet til de store statlige prosjektene.

Som jeg har vært inne på, det finnes etter hvert en rekke eksempler på at det stivbente sosialøkonomiske tankegodset, som blant annet forutsetter statens vekst og samtidige ufeilbarlighet som prosjektleder overlevde inn i en ny tid. Ikke fordi de ekstremt teoretiske modellene faktisk fungerte, men fordi det til enhver tid fantes personer inne i systemene og i fagbevegelsen som drev tankegodset om sterk statsstyring videre. Ikke minst takket være dette olje-eventyret som kom ved inngangen til 1970-årene.

Arbeiderpartiet kunne trygt tillate seg en reformpause og kjøre mer trauste, introverte statsministre inn på toppen: Trygve Bratteli og Oddvar Nordli var begge som støpt i fjell. De var ærlige politikere blottet for kraftuttrykk og svulstige fraser. Likevel, de hadde gått gradene lenge nok til å ha lært at det store "Vi", det er Partiet og Staten, inklusive den marxistisk designede og organisatorisk fusjonerte fagbevegelsen; og at "dem" - det er den til enhver tids store og tankeløse befolkningsgruppen av velgere som ikke stemmer Arbeiderpartiet eller som defineres som arbeidere og proletariat i gamle skrifter. I en slik atomsfære blir det synbolske rollespillet likevel svulstig og rart, og så lenge en lykkes i å disiplinere mediene er det bare å kjøre videre uten å se seg for mye tilbake.

En, to, tre, fire Mong!

En "Mong" har blitt et eget begrep, en egen, rar måleenhet i Norge, som forteller mye mer om de økonomiske modellene og et tilhørende statlig byråkrati - som rett og slett ikke fungerer i møte med en ny tid, enn det sier noe som helst om konjunkturutvikling og økonomisk landskap som har beveget seg for kraftig og uforutsigbart der ute. Altså mens den ekstremt sentraliserte og stivbente makten - og dens flittige operatører - myser febrilsk inn i sine dataskjermer for å finne nye løsninger der kartet overhodet ikke stemmer med terrenget. Lenge har en rekke statlige etater strevd fælt med å finne dataprogrammer som passer; et fenomen som forsterkes ved at mellomledere vokser seg gamle og blir sittende som sjefer under statens merke, som om de var støpt fast i sin lederstilling livet ut. Slik tidtrøyte med stalige data-fadeser finnes stadig gjemt i budsjettposter som "utredninger". Dette er et begrep vi skal dvele ved nettopp i denne sammenhengen, ikke minst i møte med utfordringene på Mongstad.


Altså: En "Mong" utgjør en egen bisarr måle-enhet. Nå er en Mong en milliard kroneri statlige merkostnader i den prestisjefylte Mongstad-utbyggingen. Her skulle "Det norske Huset" (Jagland- og Rød Larsen-uttrykk) virkelig sette en miljø-teknologisk standard for intet mindre enn hele kloden! Visjonene lå i luften, og forble der. Jeg vedder på at Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, med Kristin Halvorsen i sidevogna, for lengst har sett for seg den første pressekonferansen under en prangende åpning av miljø-renseriet på Mongstad. Her skulle Norge virkelig vise vei!

Men atter en gang; Nå har kostnadene også i dette Parti-statlige prestisjeprosjektet bare i sine forberedelser - altså bare i utredninger isolert sett - offisielt passert 4 "mong", eller mer nøyaktig: 4, 1 milliarder (skatte)kroner. Det er offisielle tall. I seg selv en kjempeskandale norske medier fortier så ettertrykkelig at unnlatelsessynden rett og slett er i ferd med å bli øredøvende. Makten støtter seg nå på medier som nesten er hundre prosent lojal, og det er sannelig en skremmende utvikling. Men det stopper ikke her.
La meg legge til, stadig uten å overdrive: Norge er for tiden forsynt med Europas mest tannløse politiske opposisjon. Hadde en eneste politiker gitt lyd i forhold til det økonomiske kaoset rundt Mongstad-utbyggingen, kommunisert problemene inn på Stortingets talerstol og ut i mediene slik at folk virkelig skjønte hvor ille Mongstad-prosjektet nå er, så hadde denne saken isolert sett vært mer enn nok til å velte en regjering. Intet mindre.

Statens pensjonsfond og oljefond på ville veier

Avkastningen på Statens pensjonsfond - Utland var minus 23,3 prosent i 2008. Men det er jo lenge siden? Nei, slett ikke i dette bildet. Her blir det nemlig ikke mulig å løpe fra historien. Men begreper som "pensjonsfond" flyter egentlig raskt sammen og blir synonymt med Oljefondet og dets forvalter - Norges Bank Investment Management (NBIM). Slik konsolideres makten på toppen, helt umerkelig bak en skodde av finurlige begreper. Makten har sitt eget språk. Forsøk å finne ut av disse oppstillingene, og du vil ende opp på samme måte som om du går løs på den statlige landbrukspolitikken.

La meg skru klokken tilbake til mars 2009, til en pressekonferanse med NBIM-direktør, Yngve Slyngstad: - Vi må forvente at verdien av fondet "svinger" med rundt 500 milliarder kroner om uroen i markedet fortsetter, sa han, med megetsigende blikk. Han skotter med overbevisende mine ut på de fremmøtte. Slyngstad skal selge ut en politisk skandale og forsøke å få det hele til å virke så troverdig som mulig. Og denne mannen kjenner markedet bedre enn både deg og meg, og det skortet fælt på journalister som kunne si ham i mot på pressekonferasen. Slyngstad kunne bare messe i vei som et pater: - Det, herrm…tilsvarer svigninger på 20 prosent, fortsatte direktør Slyngstad, stadig uten at en eneste journalist foretrekker en mine. Et slurp fra et glass cola høres borte på enden av bordet. Slyngstad ser fortsatt bestemt, selvsikkert, tilmålt og skrått opp på powerpoint-presentasjonen fortsatt. Hvem aner dessuten om sannheten, eller rettere "svigningene" - var utslag av alt for dårlig prognose- og analysearbeid? Denne Slyngstad er en ord- og tallmagiker, alliert med selve hoffsjefen på statsministerens kontor, som vet å sjonglere med budsjettposter om det begynner å se aldri så groggy ut. Og som nevnt, ikke en journalist iler til med ett eneste kritisk spørsmål. Det kunne dessuten være politisk ukorrekt, da en og annen opposisjonspolitiker kunne bråvåkne fra dvalen og begynne å grave i tallfakta uten å være innvidd og autorisert av Makten.

Vi forsetter på den merkelige pressekonferansen om pensjonsfond og oljefond: På en pen graf i proft Powerpoient-design, kunne de fremmøtte journalistene lese seg til at avkastningen på fondet har vært 3,4 prosentpoeng svakere enn "referanseporteføljen" (!) - fastsatt av Finansdepartementet. Vel, siden det er så svinnende få som faktisk vet hva referanseportefølje er for noe, så er nok det i seg selv årsak til manglende spørsmål på denne spesielle pressekonferanse. I fare for å avdekke eget, manglende kompetansenivå sitter man der med tomt blikk som journalist og later som ingenting? Jeg tror ikke det alene er grunnen til at denne saken ikke ble møtt med hardere kritikk i media. Jeg tror faktisk våre journalister, eller deres redaksjonelle kultur, har blitt for politisk enøyde, kort og greit. Og Slyngstad spurte ikke forsamlingen om noen forstod hva han egentlig snakket om. Her skulle det åpenbart ikke skapes bølger.

Den primære årsaken til Mongstad-floppen er nok et eksempel på skjør statlig planlegging, stivbente økonomiske modeller i kombinasjon med kompetansesvikt i flere ledd. Flytter vi perspektivet fra Mongstad og inn til fondsforvaltningen i Norges bank finner vi faktisk en slags linje - en rød tråd - i dette. Det er mulig Jørgen Kosmo også øynet denne tråden, da han med et pennestrøk gikk inn for å frata Norges Bank forvaltningen av Oljefondet, og heller flytte hele greia direkte inn under finansdepartementet, hvor ministeren, fru Halvorsen (SV), med sin spisskompetanse kunne ta det hele og fulle ansvar.


Miljø, bærekraftig utvikling, klimakrise, fred og dialog

Norge skulle som kjent, i en kompakt symbiose mellom Staten, Arbeiderpartiet og SV, og et par noksagter fra Senterpartiet - bli først og ledende i verden på CO2 renseanlegg, og det med selveste SV som sideordnet mentor. Intet mindre! Mongstad var den nye gullkalven i statlig norsk industri, tett innpå Statoil. Et imponerende nettverk av journalister tok bølgen gjentatte ganger , og fortalte folk om hvor rene og ubesudlet landet vårt nå ville fremstå, politisk og miljømessig i den store verden. Ja, nesten like fromme og fantastiske som Norge var når det gjaldt å få fred i Midtøsten, stadig med Arbeiderpartiet i front, mens TV- og blitzlampene slo inn over podier og grønne plener, med verdenspressen ringside. Det ble nesten rørende, som å ha vunnet et lite Lillehammer-OL i fredsarbeid. Norge og Arbeiderpartiet var med ett den store fredsnasjonen. Og det så ettertrykkelig at Yassir Arafat selvsagt måtte få fredprisen! Jeg tror størrelser som Thorbjørn Jagland smilte mens han sov i denne perioden.

Arkivene truer

Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at Mitrokhin-arkivet i Storbritannia gir en illevarslende historikk knyttet til KGBs nitidige interesse nettopp for utdeling av Nobels fredpris i Oslo. Dette startet ut i siste del av 1970-årene, da den russiske menneskerettighetsforkjemperen Juri Orlov kom inn som fredspris-kandidat, drøye fem år etter at Andrei Sakharov fikk prisen. Da ble KGBs mest trofaste venner sentralt i Arbeiderpartiet og i media oppsøkt etter tur, og en gammel, hes og hissig sjefsideolog Suslov satt og harket og gav instrukser i telefonen fra sitt store kontor i Kreml, til KGB-resident Leonid Makarov (Einar Førdes venn), i den alt annet enn uskyldige norske hovedstaden. Detaljer rundt dette finnes altså i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia.
For den journalisten som i dag evner å ta seg til London og Cambridge, er det mulig å kopiere detaljene, hvor også en del godt kjente navn fra journalistikkens verden dukker opp -som KGB's trauste partnere i Oslo. Siste gang norske medier var i London på jakt etter KGB-dokumenter var trolig i oktober 2006. Da var to journalister fra en av våre tabloidaviser på en aldri så liten rundreise mellom et utvalg eksil-russere; og var vel - uten en strime av overdrivelse - på ett bestemt tidspunkt bare meter fra stoff nok til en hel uke med forsideoppslag: Gorbatsjovs betrodde arkivar fra slutten av 1980-årene var akkurat på besøk på nøyaktig samme adresse hos en meget kjent eksil-russer, da de to norske journalistene dukket opp. De ble enda til invitert inn på kjøkkenet i huset. Jeg var en av dem som satt og hvisket på bakrommet, for at vi ikke skulle pådra oss oppmerksomhet fra de to norske journalistene. Hjemme i Oslo var det den nå avdøde Olav Versto som hadde satt dem på riktig spor. Men eksil-russerne i London har liten tillit til norske journalister og politikere, ikke uten grunn.

I dag er KGB-dokumenter tilnærmet tabu som tema også i denne storavisen i Akersgata, og en av de største og kanskje mest ulmende farene faktisk også for den sittende regjeringen er skjøvet under teppet for en stund. I dag er det ingen VG-redaktør Olav Versto som kan brenne til og la det journalistiske håndverket gå foran all verdens ideologiske og politiske fordommer og ditto bekjentskapskrets i de indre sirkler.
Her skal jeg ikke konspirere, men da Olav Versto ble funnet død 7. juli i fjor, flytende i havnebassenget ved båten sin i Farsund, var jeg blant dem som tenkte på muligheten for likvidasjon. Det ble etterpå kjørt ut rykter om alkoholisme i mediene. Olav Versto var kritisk sett den siste journalisten i landet med reelle kunnskaper om tingenes tilstand knyttet til KGB i Moskva. Versto var utvilsomt i stand til å feie topp-politikere ut av stolen på grunn av nærkontakt med KGB og Stasi i Øst-Berlin. Versto visste dessuten hvor han skulle gå for å hente ut nødvendige data. Men la meg legge til: Jeg antyder ikke her at noen fra norsk side begår politiske drap.

Miljø - et annet blendende flott ord


"Miljø" er så flott et ord. Det er faktisk nesten like kjekt å bruke som "fred" og "dialog". Dette tar seg også ut i valgprogram og flotte valgtaler. SV var først ute til å putte "miljøtiltak" inn der man mente sosialistisk arbeid for å regulere det meste. Tilleggsord som "klimakrise", inklusive maskerte, ekstraordinære avgifter siktet mot mot privat, vestlig storindustri som konkurrerer med Staten, samt Russland og Kina; begrensning i CO2-utslipp, global oppvarming, bærekraftig utvikling og biologisk mangfold er i dag minst like bevingede politiske fraser som "m ultikultur" og "globalisering", - for ikke å glemme den norske freden i Midtøsten. Slik Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre til enhver tid ser verden i sin globaliserte osteklokke, avstemt ideologisk med generalsekretær Raymond Johansen og leder for religionsutvalget, nymarxisten Sturla Stålsett. Sistnevnte skal gjøre Kirken til politisk kamparena, etter mønster fra 1970-tallets frigjøringsideologi på menighetsfakultetet - og rundt Fidel Castro helt samtidig. Og har allerede i 2011 kastet blikket på Stiklestad som multikulturell arena, i all beskjedenhet.


Mens Statens makt vokser til svimlende dimensjoner under regjeringens, SVs og Statens merke, begynner vi å ane en eiendommelig ringdans også (for så vidt typisk nok for de få som har fulgt med så langt) i Mongstad-saken ; hvor maktens operatører i det stille nå strever forferdelig med å klekke ut løsninger som gir politisk mening for Arbeiderpartiet og SV. Skandalen på Mongstad har alene en dimensjon som normalt ville velte både en og to regjeringer. Og igjen ser vi journalister gå rundt som om de var nylobotomerte! Som vi her igjen erfarer har landet vårt snart blitt tømt for to-øyde journalister som ser seg i stand til å avsløre hva som egentlig skjer bak kulissene i maktens korridorer.

Nok en fortiet dimensjon

Nå bygger et privat, amerikansk firma i vestlige Viriginia i USA opp verdens første fullskala-anlegg for raffinering/rensing av olje og gass, som skal stå ferdig i 2015, og det til en pris på bare 4, 3 milliarder kroner. Dette amerikanske renseanlegget vil med andre ord stå ferdig hele tre år før Mongstad(!), med en prislapp i overkant av det bare utredningene i Mongstad-utbyggingen har kostet norske skattebetalere, til nå. Igjen: Hvor er media? Hvor er alle de 3500 NRK-ansatte på full statslønn? Vi tar det en gang til i korversjon: I USA bygger et raffineri med langt renere teknologi enn Mongstad opp et anlegg likt Mongstad, til en pris som er lik prisen på de samlede utredningene for Mongstad-anlegget!

Hvor mange "Mong" som går med før dette pengesluket kommer på plass er det ingen som vet. Absolutt ingen. Det hele er imidlertid et solid eksempel på hvor mye en regjering i dette landet kan surre og tulle før media klemmer til.
Vi skal ikke dømme media helt ut: Søndag 23. mai 2011 kom avisen Verdens Gang med en kritisk presentasjon av Mongstad, men det som henger igjen der var problemstillingen isolert til forsinkelsen på ytterligere fire år. En sak som faller SV tungt for brystet. Og så stakk SV av med VGs poeng, eller omvendt. Nå drives det for tiden anstrengt mye politisk korrekt journalistikk i VG, nemlig. Og man støter ikke SV i dølgsmål. Tross alt viser tre meningsmålinger over like mange år at et snitt på 84% norske journalister stemmer SV eller partiet Rødt! Helt på høyde med 4% av befolkningen. Tenk det. Slik meisles det norske enfoldet ut over i redaksjonene, og ut over nye unge, historieløse, uhildede journalister som måtte komme til.

Faktorenes orden er selvsagt likegyldig i et politisk korrekt landskap hvor det aller meste av politiske saker i media er avstemt og tilpasset den sittende maktelite; hvori opptatt et SV som i dag i realiteten er helt parkert politisk med sine miljøkrav og andre hippe saker. Verdens Gang, som bråvåknet noen timer i mai i 2011 i Mongstad-saken, og ikke noe sentralt nyhetsorgan for øvrig - har funnet sett noen grunn til å stille ett kritisk spørsmål til en eneste minister i sakenes anledning. Det bygges altså et helamerikansk "Mongstad-anlegg" i Virginia, til en brøkdel av kostnadene i Norge, og så svikter sannelig journalistene nok en gang! Hva er dette?

I lyset av det nevnte: Det må da mildt sagt og skrevet være en gullgruve for en investor å starte et oppriktig uavhengig nyhetsorgan i dette gusjegrå medielandskapet i Norge? Så, la oss fortsette å etterlyse frittstående nyhetsredaksjoner. I Mongstad-saken dekker egentlig ordet "skandale" hva det egentlig dreier seg om. Siste gang Mongstad-skandalen havnet i media gikk det meste av trykksverte og bilder med til å fortelle at ex-svigersønnen til tidligere FrP-leder Carl I. Hagen stod frem som transvensitt. Hvor mange smørbrød og middager denne transvensitten til nå er påspanderte av journalister for å avgi innsideblikk fra Hagens liv og lagnad, er det ingen som vet. Men interessen for denne ex-svigersønnen var garantert ti ganger større enn for Mongstad-skandalen som entydig lå over en (makt)politisk smertegrense, og som definitivt bar og bærer i seg nok materiale til å trigge kabinettspørsmål mot regjeringen Stoltenberg.

Og enda en maktflopp

Som et skudd i natten kunne en av Norges mektigste menn, Jørgen Kosmo, som tilsynelatende uhildet sjef for selveste Riksrevisjonen, 22. oktober 2010 - gå ut med dette som, offisielt og pent drappert i tabloidpressen - ble lansert som Jørgen Kosmos mening, underforstått i egenskap av hans uskyldige stilling som leder for Riksrevisjonen: Oljefondet skal ut av Norges Bank! Dette understatement smalt sannelig som et putinsk dekret! Og kom ikke her med en prinsippdebatt, kjære politiske opposisjon. Nei, ville risikere å avbryte en tradisjon med politisk slumring, nemlig. Og Høyre er eksempelvis flinke til å holde på slike tradisjoner. Men Makten var ute og gikk, og hadde intet å frykte fra opposisjonen denne gangen heller. Ikke et menneske i Kongeriket syntes nemlig å reflektere over den forunderlige slutning, at riksrevisoren egentlig mente at Norges Bank ikke lenger var kompetent til å håndtere Oljefond og (implisitt) pensjonsfond! Og Makten, den danser stadig ringdans, må vite, sammen med lojalitetskjedene i våre omhyggelig statssubsidierte nyhetsredaksjoner. Siden vi ikke fikk et oppgjør med kommunistene etter Berlin-murens fall syntes de som trakk mest veksler på en slik realitet å ha krøpet inn i nyhetsredaksjonene, om de ikke sitter som rådgivere for ministre og mektige embedsmenn.

Det foreligger ingen konkrete retningslinjer fra Finansdepartementet om adgang til "belåning" av Statens pensjonsfond - Utlands portefølje. Dette var den politisk tilpassede konklusjonen i riksrevisor Jørgen Kosmos rapport om det gigantiske, ansiktsløse, statlige Oljefondet, i en sak som for snart to år års tid siden faktisk skapte noen politiske krusninger, selv internt i Arbeiderpartiet, etter å bli kritisert for ikke å ha forvaltet våre pensjonsmilliarder på forsvarlig vis. Og legg merke til dette: Absolutt ingen er ansvarlige! Det Store Vi i Arbeiderpartiet og SV rådet grunnen, og Kristin Halvorsen kunne spasere fra minister-skrivebordet i finansdepartementet med hodet høyt hevet, trygg forvisset om at ikke en eneste journalist kom med en eneste syrlig kommentar om oljefond og "Mong". Altså, skal noen i normativ modus dømmes for dårlig forvaltning av de samme sirkler som suverent definerer god forvaltning (Kosmo og co.), denne gang under finansdepartementet, har Norge forlengts gått tom for kritikere. Det kom selvsagt et par forutsigbare og tilmålte og kledelige hikk fra Trygve Hegnar, men så er det hele over neste dag, og veldig, veldig fortrengt og glemt. Media bærer sannelig på et tyngende ansvar for sine unnlatelsessynder.

Noen av oss er priviligerte nok til å huske i det minste noen måneder bakover i tid. Og det står ikke til å nekte: De har, ett eller annet sted der inne og der ute rundt Oljefondet rett og slett svidd av minst 110 milliarder kroner i dølgsmål, etter å ha plassert milliardene i alt for risikofylte verdipapirer. Dette i en form som normalt ikke kan prates bort med som hendelige uhell i et vanskelig marked. Men siden det fortsatt skorter fælt - som jeg nå har vært inne på - både på kritisk journalistikk og samkjørt politisk opposisjon i dette noe grå, ruglete landskapet dunster både Mongstad-skandalen og saken om Oljefondet bort.


Et kjerne-problem er stadig at den store, statlige kverna maler alt for sakte i møte med store forretningsmessige prosjekter. En behøver ikke bare peke på raritetene rundt SAS for å finne eksempler på dette.
Når så Staten endelig har bestemt seg for en programvare og adekvat hardware, så har den langt mer levende og pulserende verden på utsiden gjerne og ofte utviklet mye bedre utstyr som er rislet ut over i alle private kontorer og analyseavdelinger. Og der ute sitter det også mange som ikke er så religiøst hektet opp i økonomiske modeller fra tiden da Marx og planøkonomien (Stalin var planøkonomiens fremste forkjemper, og Einar Gerhardsen mente dette var flott) lå som et svulstig, overordnet prinsipp i Det Norske Arbeiderpartiet, i det store og parti-lojale embedsverket og et stadig voksende byråkrati ut over i departementer, direktorater og fylkesadministrasjoner. Arbeiderpartiet har sittet med makten nesten sammenhengende siden slutten av 1930-årene. Et slikt spenn gir selvsagt et formidabelt, men ofte undervurdert maktperspektiv isolert sett! Statsvitenskapelig kalles slikt modellmakt. Vi på utsiden kan også kalle det en formidabel definisjonsmakt som i de senere år også har forplantet seg ut over i sentrale nyhets- og aktualitetsredaksjoner. Og da begynner det meste å bli klamt og ekkelt, rett og slett.

Journalister beskytter regjeringen?

De samme journalistene, som jeg viser til over her, satt fortsatt som forsteinet da det smalt på det mest øredøvende rundt Oljefondet (og pensjonsfondet) for to år siden. Pytt, hva er vel tap på skarve 110 milliarder kroner, eller kanskje mye mer, for alt det vi (ikke) vet! Ett er sikkert, journalistene har ikke bidratt til en eneste avklaring i sakens anledning.
Den fargerike brønnøyværing, fisker og politiker Steinar Bastesen ble uavlatelig sett på som en bygdetulling da han for noen år siden anbefalte å plassere Oljefondet i gullbarrer. Han ble ledd mye av, og fikk vel et politisk beleilig slag, slik at man ble kvitt slike utskudd som stadig stilte feil spørsmål til feil tidspunkt inn mot en elite som nå fikk arbeide i fred. Dessuten var denne evige påminnelsen om at Norge faktisk har en stor kystbefolkning et gnagsår i et Arbeiderparti som vel helst hadde sett Rana-verket fortsatt gikk for full maskin. Men hadde nå Partiets finansfyrster under Statens merke lyttet til denne så folkelige Bastesen og hans gullkantede forslag, hadde Oljefondet fortsatt vært stort nok i dag til å sikre fremtidens pensjoner og pensjonister. Får vi en eneste økonomisk krise som setter det økonomiske (olje)-maskineriet ut i mer enn tre år, er vi en fattig nasjon!

Nå er imidlertid så mange milliarder rotet bort gjennom Oljefondet at varselklokkene burde ha kimt lenge og sammenhengende i et åpent demokrati. Men vi har ikke noe åpent demokrati. Og journalistene ser helt andre veier. En kritikk kan ramme regjeringen, nemlig, og slik den politiske sammensetningen nå synes å være i redaksjonene kjører man nå omtrent samme linje som i Sovjet-samfunnet. Derfor er det snart maktpåliggende for en reell politisk opposisjon å vurdere norske journalister som en egen politisk maktblokk, som ikke synes å kunne leve med tanken på at noen i Norge faktisk kan komme til å velte regjeringen, enten gjennom en krise eller i stortingsvalget 2013. Som om det ikke er ille nok så langt: Media-Norge blir nå enda mer enøyd ved at A-pressen praktisk talt får kontroll over det som er av lokalaviser. Stadig uten et "pipp" fra ellers så meningssprengte, autoriserte kommentatorer i studio-til-studio sko. I Norge har vi nemlig et knippe autoriserte rikssynsere, som sier og tenker nesten nøyaktig det samme. Slikt er selvsagt veldig bekvemt for de til enhver tid sittende makthavere, som uavlatelig viser seg å være fra Arbeiderpartiet, med Senterpartiet og SV i hver sin sidevogn. Og de mener vel alle at alle Arbeiderparti-regjeringen er mer eller mindre ufeilbarlige? Jeg setter det ikke på spissen om jeg i lyset av Mongstad og punkteringen av Oljefondet hevder at våre medier åpenbart og helt konsekvent unnlater og fortier tema som kan sette regjeringsmakten på prøve, og er med dette pr. definisjon å betrakte som en politisk kraft alene og samkjørt med sittende makthavere - blir til et symbol på det stadig voksende demokratiske underskuddet landet nå har.

Siden det fortsatt åpenbart mangler politiske rammebetingelser for den rådyre, eksperimentelle aktiviteten vi har sett både på Mongstad og i Statens olje- og pensjonsfond - og siden det fortsatt dreier seg om uhorvelige sterke og arrogante føringer og sjongleringer i maktpolitisk perspektiv med langt større, reelle tap i kroner og øre over tid - skjønner vi (med noe innsikt i oss selv) at vi som kritikere blir stående smertelige alene, og egentlig ikke har skjønt særlig mye av det store spillet likevel? Dette handler om makt og avmakt. Hvem skal så kontrollere kontrollørene, når både journalister og en splittet politisk opposisjon svikter?

Som jeg har vært inne på over her: Oljefondet flyttes vekk fra Norges Bank, fordi noen har snakket sammen og bestemt at det blir for rotete å oppbevare der det er. Uten et pipp fra en eneste journalist eller kommentator der ute. Fondsforvaltning handler nemlig om kompetanse, må vite. Etter en slik, foreløpig slutning skal vi - etter en slags autopilot - forutsette at den gemene hop og dets tamme journalister føler at oljefond og pensjonsfond (?) ligger mye tryggere i kjelleren i Finansdepartentet, enda tettere innpå Staten og politikerne på toppen der? Til slutt, ett spørsmål: Dersom man ikke har kompetanse nok i Norges Bank til å forvalte statlige oljefond og andre fond, hvilke penger har de så kompetanse til å forvalte i dette huset? Sikkert som banken eller sikkert som Arbeiderpartiet? Tvilen er over oss, mens vi ser selve armeringsjernet i det stasbærende partiet ruster og brister i møte med en ny tid som avkrever klare svar om ideologi og tilhørende verdi- og veivalg. Arbeiderpartiet famler for å finne et prosjekt som kan selges ut til velgerne foran stortingsvalget 2013. Tiden renner ut nå, og med det kommer nedturen. SV har "sosialisme" i navnet, Arbeiderpartiet sin "arbeider". Den ideologiske nyorienteringen har også feilet, og med det går det stasbærende partiet som har dominert i dette landet mer eller mindre sammenhengende siden 1937/38 over i historien, for å tenke seg om. Vent og se.

Lenke til forrige del (2) i denne serien.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat11/subcat11/thread239679/

Roy Vega

31. januar 2012

Arbeiderpartiet er det statsbærende partiet, som ikke har hatt mer reell makt siden oppstarten av Den norske statsoljeselskap i 1972. Nå introduseres eksempelvis nye religionskonsepter via det regjeringsoppnevnte "Religionsutvalget" som ledes av Sturla Stålsett; sønn av Gunnar Stålsett. Det er ingen (!) sentral kirkeleder med i utvalget, som ledes av en troika, med kulturminister Anniken Huitfelt, Sturla Stålsett og en representant fra Human-Etisk forbund. Dette er et offensivt utvalg som nå introduserer nye ideologisk ladninger bak kjente begrep som "multikultur", "toleranse", "interreligiøs dialog" og "dialog". Man har sikret seg definisjonsmakten, rammeverket og veiretningen på forhånd. Dialogen i enden av dette er med andre ord mer et politisk teater.

Gjennom retoriske oppsett frontes multikulturen slik at andre religioner først like stilles med kristendommen. Her opererer man på tre nivå: 1) I og fra regjeringskontorene, 2) gjennom kirkens organisasjoner, 3) Gjennom innarbeidede media-nettverk ut over i landet.

Det er verd med å merke seg at folkevalgte politikere i stor grad blir holdt utenom denne prosessen! Og det er ingen prinsipp-diskusjon å spore i medier som er i ferd med å bli helt slaviske i sin lojalitet overfor våre sittende makthavere. Også i denne saken.

Nå skal Grunnloven forandres etter samme modell: Prinsipiell likestilling mellom religioner som Islam og Kristendon, deretter lover under dette som forsterker nevnte prinsipp. Lovutkastene er allerede ferdige og kjøres inn i Stortinget uten anstrøk av forutgående diskusjoner! Det er først de siste dagene dette har kommet på dagsorden, på tross av media, ikke på grunn av media.

For meg som historiker er det ikke likegyldig om Stiklestad bevares som det stedet det er i vår kulturhistorie, eller om det omgjøres til en multikulturelt senter for Arbeiderpartiets "dialoger". Den aller første dialogen dreide seg tilfeldigvis om Midtøsten, uten en eneste representant for Israel tilstede. Men det var forutsigbart noknettopp det landet som ble mest uthengt i den delvis lukkede "dialog"-konferansen som pågikk 10. og 11. januar. "Den arabiske våren" lå som overskrift, mens bldospruten står meter i været i Syria, mens Det muslimske brorskap sikret seg maktren i Egypt og Iran gjør den siste finpussen på sine atomraketter, før de skjener avgårde mot Israel, Paris eller Oslo.

Jeg peker på at Arbeiderpartiet har ideologiske motiver for å bruke multikultur-kampanjen som brekkstang mot kristne enemerker i vår egen hverdag og kulturhistorie. I forlengelsen av dette viser jeg til denne ideologien, som har sterke marxistiske og ateistiske islett, hvor naivitet i møte med totalitære ideretninger og totalitære krefter - og makt går om hverandre.

Videre peker jeg på en media-utvikling som forsterker det demokratiske underskuddet, ved sine konsekvente unnlatelsessynder når det gjelder fokus på de store sakene som faktisk kan felle regjeringen i vår samtid. Videre store statlige prosjekter som ligger noen tiår bak oss, og som helt konsekvent ikke blir til gjenstand for kritisk etterprøving, analyse og presentasjon fra journalister, samfunnsvitere og historikere. Her har jeg spesielt pekt på jern- og koksverk i Mo i Rana - som ble avviklet i 1988.

Altså: Arbeiderpartiet er det dominerende statsbærende partiet i Norge, og det som nå skjer berører oss alle, og både den nye grunnlovsteksten og arenaer som Stiklestad vil knapt bli til å kjenne igjen om Arbeiderpartiet nå får det som de vil. De sleper nemlig på en ideologi som ikke har særlig til overs for de kristne grunnsyn som ligger dypt forankret i vår kultur, inklusive folkekirken.

Roy Vega