Trosbevegelsen

I 1980-årenes Norge ble man vitne til en konfesjonell nydannelse,
idet karismatiske menighetsdannelser av typen Bergen Kristne
Senter1, Grorud Kristne Senter (senere Oslo Kristne Senter), Livets
Senter (Lillehammer)2 og Borg Kristne Senter3 raskt dukket opp. Til
tross for fravær av organisatorisk overbygning var det åpenbart at
mange av menighetsmedlemmene i de ulike menighetene anså seg
selv i identifikasjonsfellesskap med hverandre og med lignende
lokalmenigheter rundt omkring. Mer eller mindre identisk litteratur
ble anbefalt fra talerstolene og solgt i etterkant av møtene, og de
samme omreisende forkynnerne besøkte hverandres menigheter. Til
tross for at ulike merkelapper - flere av disse polemisk motivert - ble
forsøkt identifisert med den gryende bevegelsen, foretrakk de som
anså seg selv på innsiden å identifisere den nye forkynnelsen som
'trosforkynnelse' og, dersom man anså seg som del av noen
bevegelse, å identifisere denne som 'trosbevegelsen'. Jeg vil i det
etterfølgende forsøke å gi en historisk redegjørelse for norsk
1 Menigheten ble etablert 10. februar 1985 i samarbeid mellom Kåre Kristing
og Leif S. Jacobsen. I etterkant av at Jacobsen i 1989 flyttet til Oslo for å
være rektor ved Oslo Kristne Senters bibelskole, ble Bergen Kristne Senter
avviklet og de fleste medlemmene gikk inn i trosmenigheten Levende Ord
Bibelsenter, grunnlagt av Enevald Flåten i 1992 og med daværende navn
Livets Ord, Bergen.
2 Trosmenigheten ble etablert av Ingar Jensen i 1988. Det er senere blitt
etablert filialmenigheter i Hamar, Gjøvik og Leira (Valdres).
3 Menigheten ble til i 1986, etter initiativ fra Jan Halvorsen, Arne Lund,
Sigmund Brenna og Joar Christiansen. Menigheten eksisterer ikke lenger,
idet Halvorsen i 1989 etablerte Zoé Kirken i Fredrikstad, Lund året etter
etablerte menigheten Norge for Kristus og Christiansen i 2002 la ned restene
av Borg Kristne Senter.
'trosbevegelses' begynnelse og tidlige utvikling, samt på forholdsvis
summarisk vis følge utviklingen fram til i dag.
Trosbevegelsen - amerikansk-karismatisk grasrotbevegelse
Trosbevegelsen, med opprinnelse i USA, er av den amerikanske
forskeren James M. Kinnebrew blitt beskrevet som "a religious trend
that crosses denominational lines. It is a growing movement of
loosely linked churches, pastors, and evangelists propagating a
message that they feel has been overlooked by the majority of
Christians."4 Professor Kjell Olav Sannes ved Det teologiske
Menighetsfakultet i Oslo har dessuten identifisert den som bestående
av "forkynnere og menigheter som i samsvar med Kenneth E. Hagins
lære hevder at alle troende har rett på og kan oppnå helse og all
annen velsignelse, og som selv oppfatter seg som tilhørende
trosbevegelsen."5 Den amerikanske forkynneren E.W. Kenyon (1867-
1948) har, korrekt nok, blitt anerkjent som "the chief originator of the
modern faith movement."6 Til tross for rollen som læremessig
arkitekt er det like fullt, som Sannes antyder, Hagin (1917-2003) som
har fått tittelen 'father of the Faith movement'. "People frequently
credit my father, Kenneth E. Hagin, with being the 'father' of the socalled
faith movement," skriver sønnen, Kenneth Wayne Hagin, i en
artikkel for det karismatiske bladet Charisma.7 En presentasjon av
trosbevegelsens historikk i Norge vil derfor måtte berøre Hagins
influering av norsk kristenliv, om enn det skulle være en grov
4 James M. Kinnebrew, "The charismatic doctrine of positive confession: A
historical, exegetical, and theological critique." Ph.D. dissertation. Mid-
America Baptist Theological Seminary, 1988 s. 10.
5 Kjell Olav Sannes, Det guddommeliggjorte menneske og den
menneskeliggjorte Gud. En analyse av Kenneth E. Hagins lære (Oslo:
Refleks-Publishing, 2005) s. 6.
6 Paul Leslie King, "A practical-theological investigation of nineteenth and
twentieth century 'faith theologies'." Th.D. dissertation. University of South
Africa, 2001 s. 52.
7 Kenneth Wayne Hagin, "Trend Toward Faith Movement," Charisma
(august 1985) s. 67.
overdrivelse å hevde at "The people of Norway have been greatly
influenced spiritually by Hagin's teachings."8
Hagin selv hadde bakgrunn fra det amerikanske pinsesamfunnet
Assemblies of God, men mottok også skjellsettende inntrykk fra en
spesifikk helbredelsesvekkelse innen dette trossamfunnet i perioden
1946-59. Sin læremessige forståelse har Hagin like fullt først og
fremst hentet fra Kenyon, en frittstående baptist med forankring i
1800-tallets hellighetsbevegelse (pinsebevegelsens forløper) og en
egen understrømning innenfor denne (gjerne kalt 'Faith-Cure'< /div>
bevegelsen) som vektla troshelbredelse.9
Litterære forløpere for norsk trosbevegelse
Kjell Dahlene hevder at man i 1870-årene på mange måter stod ved
et tidsskifte, idet det inntil da stort sett var lutherske skrifter som ble
spredt her i landet. I 1877 utgav imidlertid pastor Johan C.H.
Storjohann en omfattende biografi om hellighets- og
vekkelsesforkynneren D.L. Moody, hvilket angivelig var "med å
skape åpenhet i folket vårt for det kristne livet i den engelsktalende
verden."10 I perioden 1883-90 utkom 14 bøker bare av Moody,
eksempelvis. Norske troende ble dessuten etter hvert også introdusert
8 Aage Aaleskjaer, "Reaping a Great Harvest in Norway." Word of Faith juli
1989 s. 13.
9 Geir Lie, E.W. Kenyon: Cult Founder or Evangelical Minister? A
Historical Analysis of Kenyon's Theology With Particular Emphasis on
Roots and Influences (Oslo: Refleks-Publishing, 2003).
10 Kjell Dahlene, "Plymouth Brethren" i norsk kristenliv (Mandal: Kjell
Dahlene, 1983) s. 132.
for den britiske hellighetsforkynneren F.B. Meyer,11 samt
amerikanerne R.A. Torrey12, Asa Mahan13 og S.D. Gordon.14
Mens hellighetsvekkelsen i USA først og fremst fikk sitt nedslagsfelt
blant metodister, var det i Storbritannia først og fremst anglikanere
som ble berørt - selv om Meyer selv var baptist. Tore Meistad har i
sin alalyse av hellighetsbevegelsens innflytelse innen norsk kirkeliv i
perioden 1850-1910 påvist at det også hertillands var Metodistkirken
som først og fremst stod som formidler av hellighetsbevegelsens
anliggende, iallfall fram til 1890-årene.15
Hva 'Faith-Cure' bevegelsen angår, har denne kun i beskjeden grad
påvirket norsk kirkeliv. Den amerikanske forkynneren som gjennom
sine bøker har gjort seg mest gjeldende, er A.B. Simpson,
grunnleggeren av trossamfunnet Christian & Missionary Alliance.
Og den svensk-amerikanske vekkelsespredikanten Fredrik Franson
(1852-1908), som besøkte Norge i 1883 og hvis virksomhet " hadde
11 Eksempelvis Guds ledelse (Oslo: Det norske Misjonsforbunds Forlag,
u.å.), Sjelens vei til Gud (Bergen: Hans Martinussens Forlag, 1942) og
Abraham, eller, Troens lydighet (Skien: Erik St. Nilssen, 1908). Meyer var
for øvrig selv i Kristiania i 1902 i egenskap av predikant. (W.Y. Fullerton,
F.B. Meyer. A Biography [Streetsville, Ontario, Canada: Ontario Christian
Books, 1992. Reprint] s. 197.)
12 Eksempelvis Hvorfor jeg tror at Bibelen er Guds Ord (Kristiania: A/S
Lutherstiftelsens Boghandel, 1908), Bønnen. Dens hemmelighed og kraft
(Bergen: F. Beyers Forlag, 1907), Livets vei (Bergen: F. Beyers Forlag,
1908), Evangeliet for vår tid (Oslo: Norsk Litteraturselskaps Forlag, 1930)
og Lær oss å be (Oslo: Norsk Litteraturselskaps Forlag, 1950). Boken
Bønnen. Dens hemmelighed og kraft ble for øvrig også utgitt i 1942, denne
gang av Carsten Line's Musikkhandel i Hinna pr. Stavanger.
13 Asa Mahan, Femti aars vandring med Gud (Kristiania: [u.å. ], 1889).
14 Den mest kjente norske oversettelse av S.D. Gordons bøker refererer
sannsynligvis til Stilfærdige taler om bønnen (Kristiania og Bergen: Hans
Martinussens Forlag, 1919) som for øvrig får positiv omtale i forordet av
Kinamissionsforbunder Johannes Brandtzæg.
15 Tore Meistad, Methodism as a carrier of the holiness tradition in Norway
(Alta: Alta Lærerhøgskole: ALH-forskning: 1994).
avgjørende betydning for [Det norske Misjonsforbunds] tilblivelse og
fremgang,"16 var ikke bare påvirket av Moodys kampanjemetoder,17
men pleiet også personlig omgang med Simpson.18 Simpsons
helliggjørelses- og helbredelsesforkynnelse har i så måte fått et
indirekte nedslagsfelt innen Det norske Misjonsforbund som har gitt
ut to norske oversettelser av amerikanerens bøker, Ham Selv (1936)
og Men Gud kan (1941).19 Ytterligere oversettelser har dessuten
foreligget på Det norske Baptistsamfunns De Unges Forlag,20 det
16 Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen. En undersøkelse av pinsebevegelsens
tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens
utforming i Norge (Oslo: Universitetsforlaget, 1956) s. 116.
17 Ingulf Diesen, Veiryddere [innbundet sammen med boka Veien videre]
(Hovet: Hermon Forlag, 1994) s. 187.
18 Ingulf Diesen, Veien videre [innbundet sammen med boka Veiryddere]
(Hovet: Hermon Forlag, 1994) s. 108-109.
19 Hovedpastor i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, Ludvig Johnsen, som
hadde møtt den finsk-svenske vekkelsestaleren Frank Mangs i Karlstad,
Sverige i 1928 og inviterte ham til Norge i 1932, hvilket ifølge Ingulf Diesen
bevirket "den største åndsbølgen i [Det norske Misjonsforbunds] historie"
idet kirkesamfunnet opplevde en særdeles vekkelsesperiode helt fram til
1945, har skrevet forordet til begge norske oversettelsene av Simpsons bok.
(Diesen, Veien videre s. 177-180.)
20 Den norske oversettelelsen har tittel Alt i Kristus (The four-fold Gospel) og
utkom i 1933.
privateide Hans Martinussens Forlag i Bergen21 og pinsevennenes
Filadelfiaforlaget.22
Norsk pinsebevegelses grunnlegger, Thomas Ball Barratt, kjente også
godt til Simpson og bodde en periode på hans misjonshjem i New
York City de siste månedene i 1906 hvor Barratt for øvrig selv
mottok 'åndsdåpen' og talte i tunger.23 En i norsk sammenheng
21 De norske titlene inkluderer andaktsboken Himmelske dager på jorden
(u.å.) og den radikale boken Evangeliet om helbredelse (u.å.)
Misjonssambandets kinamisjonær gjennom mange år, Marie Monsen, gav
Simpsons bøker en rosende omtale i forordet til sistnevnte norske
oversettelse. Hun skriver: "Dr. Simpson fikk se inn i den sannhet, at som der
i Guds ord er både et evangelium for syndere og et evangelium for de
troende, er der i ordet også et evangelium for de syke. Og Herrens
velsignelse hvilte over Simpsons arbeide blant de syke, som over hans øvrige
arbeide. For meg personlig var det en opplevelse, da jeg for få år tilbake
møtte denne Simpsons bok. Ofte syk og kjempende med spørsmålet om
helbredelse hadde jeg ved Hans opplysning, som er kommet for å veilede oss
til hele sannheten, fått se den del av evangeliet. Det frydet meg å møte den
sannhet forkynt, som jeg selv trodde, men aldri hadde hørt forkynt. Personlig
kjenner jeg ikke få syke, som med denne Simpsons bok har fått den hjelp de
trengte til med frimodighet å gå til Jesus med sine sykdommer, og så fikk
oppleve Jesu kraft til å helbrede."
Den norske forleggeren, Hans Martinussen selv (1881-1946), skriver i
sitt eget forord at bokens "grunnleggende sannhet behøver atter og atter å bli
gjentatt i denne tid hvor synden forringes eller bortforklares, og Kristi
forsoning forkastes av mange. Det samme kan sies med hensyn til
helliggjørelsen. Det er et ord og en erfaring som mange troende misforstår og
viker unna for, at det var [Guds] velsignede vilje å være vår fullkomne
frelser for legemet så vel som for sjelen." I en nekrolog over Martinussen i
Bergens Tidende 28. januar 1946 heter det at Martinussen i 1907 grunnla sitt
eget forlag og 9 år senere flyttet dette til Bergen. "Han har utgitt en lang
rekke bøker, vesentlig religiøs litteratur, men tok i de seinere år også sikte på
skjønnlitteratur. I 1942 overtok han Johan Magnussens forlag."< /div>
22 De norske titlene er Ekko fra den nye skapning (u.å.) og Tilbake til
Golgata (u.å.), begge oversatt av pinseforkynneren Egil Strand.
23 Thomas Ball Barratt, Erindringer (Oslo: Filadelfiaforlaget A/S, 1941) s.
97.
mindre kjent aktør innen den amerikanske 'Faith-Cure' bevegelsen
var Carrie Judd, senere gift Montgomery (1858-1946), som er blitt
omtalt ikke bare som brobygger, men som "spokesperson, leader and
molder of three important religious streams: the faith healing
movement [Faith-Cure], the Christian and Missonary Alliance, and
the Pentecostal movement."24 Jeg har imidlertid i min besittelse en
liten bok med tittel The Prayer of Faith,25 forfattet av Carrie F. Judd,
som har vært eid av Barratt og har hans håndskrevne navnetrekk på
forsiden.26 Endog en bok av Charles Cullis, 'Faith-Cure'- bevegelsens
mest markante forkynner, foreligger på norsk.27
Som allerede nevnt, var 'Faith-Cure' en undervariant innenfor den
bredere hellighetsbevegelsen i USA. Mens mange innenfor
hellighetsbevegelsen stilte seg avvisende til
helbredelsesforkynnelsen, fungerte både Simpson og Montgomery
som kombinasjonsforkynnere av helliggjørelses- og
helbredelsesbudskapet. Det samme gjorde deres kollega A.J. Gordon,
samt sørafrikaneren Andrew Murray. Sistnevntes mange bøker om
helliggjørelse og helbredelse fikk stor utbredelse innen
hellighetsbevegelsen i Storbritannia og USA. Jeg har imidlertid kun
funnet et fåtall av sørafrikanerens bøker i norsk språkdrakt, den mest
kjente av disse er Med Kristus i bønnens skole, utgitt i 1924.28 Av
A.J. Gordons bøker finnes i norsk oversettelse kun bøkene Kraft og
seier, utgitt på Hans Martinussens Forlag i Kristiania i 1913 og
Kristus personlig i kirken, utgitt i 1904 med A.T. Pierson som
24 Daniel E. Albrecht, "Carrie Judd Montgomery: Pioneering Contributor to
Three Religous Movements." Pneuma 8 (Spring 1986) s. 112.
25 (London, UK: J. Snow & Co. og Bethshan, 1885.)
26 Under et USA-besøk i 1928 kontaktet Barratt Montgomery og fikk
forkynnerinngang hos henne. Thomas Ball Barratt, " Amerika-reisen."
Korsets Seir 4. august 1928 s. 2-4, 7.
27 Charles Cullis, Helbredelse med tro (Laurvik: M. Andersens Forlag,
1890).
28 Boken er oversatt av Louise Salvesen og utgitt på Eget Forlag. Boken er
for øvrig positivt anbefalt av sogneprest Henrik Brun, som har skrevet
forordet.
medforfatter.29 Artikler av kjente hellighets- og
helbredelsesforkynnere, som Murray, Simpson, John Alexander
Dowie og F.F. Bosworh, er imidlertid hyppig forekommende i bladet
Hjemmets Venn, utgitt av Michael Wåde fra og med 1946 av. I så
måte er det avdekket et forholdsvis rikholdig materiale som kan ha
vært med og forberede grunnen for norske troendes mottakelighet for
trosbevegelsen da denne oppstod her til lands i 1980-årene.
Også kjente representanter for den amerikanske
helbredelsesbevegelse som oppstod i etterkant av 2. verdenskrig, fikk
rikelig spalteplass i Hjemmets Venn, deriblant Oral Roberts, William
M. Branham, William Freeman, Clifton Erickson, Jack Coe, A.A.
Allen, Lester Sumrall, Tommy Hicks og T.L. Osborn. Flere av de
samme forkynnerne ble presentert i Carl Rein Seehuus private blad
Profet-Røsten og Aage Samuelsens Maran Ata. Aril Edvardsens
artikkelserie "Mirakelvekkelsen" i bladet Troens Bevis fra
desembernummeret 1961 og flere nummer framover i 1962 er
åpenbart inspirert av og basert på de norske kildene. Det sees likevel
ikke bort fra at Edvardsen i tillegg kan ha hatt noe tilgang på
amerikanske blader, selv om en rekke av de amerikanske
helbredelsespredikantenes taler, in-klusiv selvpresentasjon, for lengst
forelå i norsk språkdrakt i diverse nummer av Hjemmets Venn fra
slutten av 1940-tallet og helt fram til 1960.30
Hagin selv omtales allerede i mai 1954 i artikkelen " Evangelist E.
Hagins veldige opplevelser" i bladet Profet-Røsten. Ni år senere, i
april 1963, publiserte Aril Edvardsen en danskspråklig artikkel,
"Bibelens vej til at modtag Den Hellige Aand", forfattet av Hagin, i
29 For mer utfyllende informasjon om hellighetsbevegelsens publisistiske
innflytelse i Norge, se Geir Lie, Plymouthbrødrene, hellighetsbevegelsen,
pinsebevegelsen og moderne karismatikk - en bibliografisk introduksjon
(Oslo: Refleks-Publishing, 2005). Boken er ikke lenger i trykk, men kan
lastes ned fra http://www.refleks-publishing.com/Files/ Bibliografi.pdf
30 Se blant annet artikkelen "Hvorledes William Branham fikk helbredelsens
gave - fortalt av ham selv." Hjemmets Venn 28. aug 1948 s. 3, 6. Artikkelen
fortsetter i en rekke nummer av bladet Hjemmets Venn helt fram til 9.
oktober samme år. En beslektet artikkelserie om Branham løp dessuten fra 8.
januar 1949 til 3. september samme år.
bladet Troens Bevis. Hagin ble også kort omtalt i lege Nils
Røhnebæks bok Vi har fått legedom fra 1976.
Uavhengig av denne litteraturen hadde Leif S. Jacobsen under sin
studietid i Göteborg (1966-69) gjennom den amerikanske Assemblies
of God-misjonæren Art-hur Johnson blitt introdusert for Hagins blad
The Word of Faith og Kenyons litteratur. Gjennom Jacobsen ble
blant annet Åge Åleskjær introdusert for Hagins bøker i 1975.
Også Kenyons bøker ble tidlig kjent i Norge. Ved en tilfeldighet fant
jeg for mange år siden i Oslomenigheten Filadelfias
bibelskolebibliotek sangboken Songs of Reality, utgitt av Kenyon i
Chicago i 1913 og opprinnelig i pinsemisjonær Hanna Veums (senere
gift Moody) besittelse.31 Ifølge et postkort fra Veum til familien i
Norge, datert 17. mai 1912, var hun i Chicago på dette tidspunkt og
var blitt tilbudt jobb der. I Kenyons skrifter røper han en viss
kjennskap til norsk vekkelseskristendom.32 Ved Kenyons død i 1948
sirkulerte bladet Kenyon's Herald of Life i 57 nasjoner, deriblant
Norge, og pinsemisjonær Olaf Sørensen hevder å ha kommet over
Kenyons litteratur i 1945.33 Også nordmannen Tom Andresen hadde
et personlig forhold til Kenyons bøker. Sammen med familien flyttet
han fra Kampen, Oslo som 2-åring og fikk navnet Theodore
(Tommy) Hicks. I 1956 utgav han boken Atomkraften i Jesu namn på
pinsevennenes Taborförlaget i Helsingfors og Filadelfiaförlaget i
Stockholm. Hicks er likevel ikke den egentlige forfatteren av den
svenske oversettelsen, idet han kun har endret på Kenyons tittel The
Wonderful Name of Jesus (1927), påført sitt eget navn på forsiden,
delt Kenyons kapitler opp i mindre enheter, skilt dem fra hverandre
og på den måten forandret den kronologisk korrekte rekkefølgen. Jeg
31 For en kortfattet presentasjon av Veum, se " Hedningemissionen." Korsets
Seier 21. mars 1929 s. 5-6.
32 E.W. Kenyon, "Three Fold Call." Reality, mars-april 1906 s. 43.
Kjennskapet var sannsynligvis begrenset til informasjon om Albert Lunde,
og høyst sannsynlig formidlet via en notis i bladet Missionary Review, XXIX
(april 1906) s. 310.
33 Olaf Sørensen, brev til artikkelforfatteren, datert 1. februar 1994.
fant to avsnitt i Kenyons opprinnelige bok som er utelatt i den
svenske oversettelsen, men ingen tillegg fra Hicks sin side.
Kenyons innflytelse har riktignok ikke vært stor i Norge, og
influeringskanalene er delvis uoversiktlige. Det lar seg like fullt
påvise en direkte linje fra William Alfred Everitt (1878-1948), som
selv ble oppmerksom på Kenyons litteratur i 1942 og etter at han
flyttet til Birmingham i 1946 snart etablerte Birmingham Bible &
Tract Depot. Everitt introduserte bøkene for den britiske forkynneren
Peter Scothern som igjen videreformidlet disse til Don Double.
Gjennom ham kom Harry Greenwood i kontakt med de samme
bøkene. Greenwood bør være kjent som en av de viktigste
katalysatorer for svensk trosbevegelse, idet han regelmessig virket i
Sverige i perioden 1967-83. Gjennom ham ble den svenske
forkynneren Rune Brännström introusert for Kenyons bøker, og
sannsynligvis gjennom sistnevnte ble den norske kvinnen Signe
Taranger tidlig i 1970-årene inspirert til å oversette Kenyons bok The
Two Kinds of Faith til norsk. Oversettelsen fikk en viss innflytelse i
menigheten Nytt Liv Fellesskap i Ålesund, og en av
menighetsmedlemmene valgte å oversette blant annet Kenyons The
Two Kinds of Righteousness til norsk i 1991.
Også i Oslo fantes det miljøer sentrert rundt blant annet Kenyon og
hans forkynnelse. Salvasjonist Fredy Runar kom over Tarangers
oversettelse i 1974, uten at boken gjorde nevneverdig inntrykk der og
da. Rundt 1977 ble han imidlertid introdusert for både Kenyons og
Hagins bøker gjennom kameraten John Rognstad, som ledet Ungdom
i Oppdrags (UiO) arbeid i Oslo på denne tiden. Hagin og Kenyons
litteratur sirkulerte i UiO-miljøet etter at Yngve Thorsteinsen, som
tilhørte miljøet, i 1975 hadde besøkt Hagins virksomhet i Tulsa,
Oklahoma. Gjennom Rognstads påtrykk ble for øvrig tre av Hagins
publikasjoner (I Ham, Guds medisin og Åtte syner av Jesus) og tre
hefter av trosforkynner John Osteen (Det guddommelige kjærlighets
vell, Det er et mirakel i din munn og Nedbryte festningsverker)
oversatt til norsk og utgitt på Hans-Jacob Frøens Agape forlag.
Forlaget ble i 1984 kjøpt av Per Nilsen, som gjennom ytterligere
utgivelser har rendyrket trosbevegelsens anliggende.34
La oss imidlertid kort vende tilbake til Fredy Runar, som for alvor
møtte Kenyons bøker gjennom Rognstad. Kenyons fokus på Guds
"Faderhjerte" gjorde et uutslettelig inntrykk, og Runar forkynte et
tilsvarende budskap - med fokus på "barnekårets realitet". Som
ansatt miljøarbeider ved Kontaktsenteret P22 i Oslo arrangerte han
åpne møter på tirsdagskveldene i tillegg til at han var aktivt med i et
husfellesskap på Grefsen på torsdagskveldene. I dette miljøet ble ti
av Kenyons bøker oversatt til norsk i perioden 1983-84.
En definitiv Kenyon-innflytelse ble også formidlet - om enn
indirekte - via Aril Edvardsen i Sarons Dal. Rundt 1960-61, etter ett
års evangelistisk virksomhet, ble Edvardsen alvorlig syk
(sannsynligvis på grunn av fysisk overanstrengelse). Hans bibelske
forståelse tilsa at Gud ønsket å gripe inn med helbredelse, men
sykdommen syntes å forverre seg. I denne sykdomsperioden fikk han
fatt i T.L. Osborns bok Healing the Sick, som oppfordret til tro på at
helbredelse allerede var tilveiebrakt gjennom Jesu frelsergjerning. I
1963 utgav Edvardsen Osborns bok på norsk. Boken refererer ikke
bare til Kenyon, men siterer hele kapitler fra flere av hans bøker.35
Lektor Ulf Juveng var en av flere som gjennom Edvardsens norske
oversettelse fattet interesse for Kenyon som person. Han skaffet seg
Edvardsens oversettelse i 1964 og kjøpte kort tid deretter - via
Birmingham Bible & Tract Depot i England - sine første
Kenyonbøker. Han oversatte småstykker fra Kenyons ulike bøker og
distribuerte stensilene i begrenset omfang til venner og bekjente.
34 "Agape forlag skifter eier og navn." Hvetekornet, august-september 1984
s. 32-33.
35 Osborn misforstod åpenbart Kenyons datter Ruth Kenyon Housworth
tillatelse til å sitere fra Kenyons bøker til å gjelde ubegrenset avskrift. I brev
til T.L. Osborn, datert 17. juni 1948 skrev hun: "We give you our permission
to use any of Dr. Kenyon's material from his books if you give proper credit
for it. […] We would appreciate it if you would send us copies of the
booklets in which you are quoting statements from Dr. Kenyon's books."
Gjennom Osborns innflytelse, men uavhengig av Edvardsens
oversettelse, ble pinsemisjonær Arnulf Solvoll i Japan i 1954
introdusert for Kenyons bøker. Solvoll hadde på dette tidspunkt
startet bibelskole i Japan, og elevene gikk raskt i gang med
oversettelse av Kenyons bøker til japansk. I løpet av fire år ble seks
Kenyonbøker oversatt, og da Solvoll nå vendte tilbake til Norge,
kontaktet han forlagssjef Kjell Ruud ved Filadelfiaforlaget i Oslo
med tanke på å få den samme litteraturen oversatt til norsk.
Kinamisjonærene Parley Gulbrandsen og Willy Rudoph, som hadde
innsigelser mot budskapet, synes å ha bidratt til at Solvolls
forespørsel ble avslått.
Historiske og miljømessige forløpere for norsk trosbevegelse
Den karismatiske fornyelse
Den karismatiske fornyelsen står både i et kontinuitets- og
diskontinuitetsforhold til den senere trosbevegelsen i Norge. På linje
med den opprinnelige pinsebevegelsen, i USA som i Norge, søkte
man å profilere fornyelsen inn i de historiske kirkesamfunn. Den
karismatiske erfaring som sådan stod i fokus, og skriftavsnittet i Joel
3:1-2 syntes å legitimere en demokratisering av Ånden (jfr.
skriftavsnittets referanse til Åndsutgydelse "over alt kjød", inklusiv
"træller" og "trællkvinner") hvor skillet mellom predikant og
forsamling ble nedtonet. Omreisende forkynnere underviste ikke
først og fremst, men vitnet om sin egen karismatiske erfaring, og
eventuelt om "det Gud gjorde" innenfor deres egen konfesjonelle
sammenheng. Jens-Petter Jørgensen, daværende leder innen
Oasebevegelsen, synes å fange inn nettopp dette anliggende i sin
rapport fra en studietur til England i perioden 18.-25. november
1984:
Det slår meg - etter å ha lest en god del beretninger og samtalt med
20-30 fornyelsesledere på forskjellige steder - hvor tidlig på
sekstitallet vekkelsen fikk gjennomslag i brede lag innen Church of
England (og mange av de andre kirkesamfunnene for den saks skyld).
Mange ble døpt i Den Hellige Ånd og erfarte det å være kristen på en
ny og mer personlig måte enn tidligere. De fikk en ny erfaring av at
Gud var en virkelighet.
"Selv om man helt fra begynnelsen av kom sammen i grupper til
bønn og oppbyggelse," skriver Jørgensen, "stod den personlige
fornyelsen i fokus for forkynnelse og praksis i sekstiårene. Først i
1970-årene begynte man å beskjeftige seg med spørsmålet hvordan
den karismatiske fornyelsen en selv hadde fått del i skulle få
gjennomslag i ens egen lokalmenighet." Jørgensen vedgår like fullt i
ettertid at mange av de karismatiske pionerene i Norge var vel
optimistiske:
Vi innrømmer i dag at vi nok var for optimistiske da vi trodde at
denne åndsimpulsen naturlig ville trenge inn i menigheter og
foreninger i løpet av noen ganske få år. To-tre sommerstevner og noe
publisering av litteratur - så skulle det være gjort.36
De karismatiske lederne møtte raskt motstand, ikke minst fra luthersk
hold, på grunn av uklare grenseoppganger i forhold til pinsevennenes
åndsdåpstenkning. Daværende bibelskolerektor Even Fougner skrev
blant annet med referanse til den på den tid luthersk-karismatiske
bevegelsen Ungdom i Oppdrag i Indremisjonsselskapets hovedorgan
For Fattig og Rik (hvor Fougner dessuten var med-redaktør):
Det er uklart hvordan Ungdom i Oppdrag stiller seg til den
karismatiske bevegelses åndsdåpteologi, som etter vårt syn er i
konflikt med den lutherske bekjennelse. Inntil bevegelsen som sådan
tar klart avstand fra denne teologi, har vi anbefalt våre foreninger til
ikke å samarbeide med Ungdom i Oppdrag.37
Også innen flere av frikirkene opplevde man etter hvert at
situasjonen tilspisset seg mellom karismatikere og ikkekarismatikere.
Dette igjen førte for flere karismatikere til en sterkere
lojalitetstilknytning til medkarismatikere av annen konfesjonell
tilhørighet enn til det trossamfunnet en selv stod tilsluttet. Mange
36 Jens-Petter Jørgensen, "Organisasjonene og Oase - spenninger og
utfordringer." Notat utarbeidet av Jens-Petter Jørgensen på vegne av
lederskapet i OASE. Organisasjonenes Fellesråds Årsmøte Geilo, 3. - 6.
januar 1984.
37 Dag Stange, "Indremisjonen ut mot Ungdom i Oppdrag." Vårt Land 20.
januar 1977 s. 2. Også innen Norsk Luthersk Misjonssamband ble det uttrykt
tilsvarende skepsis til karismatisk kristendom, og i en 11 siders artikkel i
Fast Grunn i 1981 skrev Jon Kvalbein at Misjonssambandet ikke anbefalte
noen å reise på Oase-stevner.
gikk trofast på søndagsmøter i sin lokale menighet mens de opplevde
å hente åndelig næring, delvis via karismatiske husgrupper midt i uka
og delvis via deltakelse på karismatiske stevner og konferanser.
Svekket lojalitetstilknytning til ens opprinnelige trossamfunn til
fordel for en sterkere tilknytning til - til tider - selvutnevnte
karismatikerledere må utvilsomt anføres som tilknytningspunkt
mellom karismatisk fornyelse og 1980-årenes trosforkynnelse i
Norge. Flere av lederne var i utgangspunktet pinsevenner, men hadde
fått kontakt med den karismatiske bevegelse og tatt farge av denne
gjennom sin tilknytning til Aril Edvardsens virksomhet i Sarons Dal,
Kvinesdal.
Sarons Dal
Pinsevenner flest synes i liten grad å ha merket seg - og langt mindre
mottatt impulser fra - den karismatiske fornyelse.38 Selvsagt fantes
det individuelle unntak. Pinseforkynner Oddvar Nilsen, for eksempel,
oversatte i 1970 Michael Harpers bok As at the beginning og i 1972
Dennis Bennetts bok Nine o' clock in the morning til norsk.39 Nilsen
bad for øvrig med metodistpastor Harald Dysjeland til 'åndsdåp' i
sistnevntes stue i forbindelse med fellesmøtene i Larvik på vinteren
1971.40 En annen pinseforkynner, David Østby, som var forstander i
Sarpsborg, introduserte i 1969 byens metodistforstander Harald
Wessel Nørberg for John Sherrills bok om den karismatiske
fornyelsen i USA, De taler med andre tunger. Også denne
oversettelsen var utgitt på pinsevennenes Filadelfiaforlaget. Boken
38 Dette til tross, under pinsebevegelsens predikantkonferanse i 1971 tok
forkynner Oddvar Nilsen opp den karismatiske bevegelse som eget emne,
"og i samtalen etterpå ble det slått fast at pinsevennene i Norge hilser denne
vekkelsen velkommen, for 'ingen har monopol på Åndens gaver.' Dette ble
slått fast, samtidig som det ble advart mot skremmende spor." (Terje
Hegertun, "Den karismatiske vekkelsen." Korsets Seier 4. juni 1983 s. 11.)
39 Geir Lie, Plymouthbrødrene, hellighetsbevegelsen og moderne karismatikk
s. 10, 40. Året etter oversatte Oddvar Tegnander enda en bok av Harper,
mens Nilsen oversatte en ytterligere av samme forfatter i 1973.
40 Harald Dysjeland, intervju, datert 13. februar 1998.
skapte en lengsel etter en dypere erfaring av Guds nærvær og kraft til
tjeneste, og Østby betydde mye for Nørberg i denne perioden.
Sistnevntes 'åndsdåpsopplevelse' skjedde likevel i enerom 15.
oktober 1970.41
Om enkelte pinseforkynnere til å begynne med stilte seg åpen overfor
den karismatiske fornyelsesbevegelsen, reagerte de likevel raskt på
bevegelsens angivelige lærelikegyldighet. Det ble dessuten uttrykt
frykt for at kontakt med katolsk-karismatikere ville kunne føre til
negativ læreutvikling.42 Også protestantiske karismatikertroende
kunne man trekke på smilebåndet av fordi disse i enfoldig naivitet
knapt evnet å skjelne mellom Åndens manifestasjoner og
menneskelig føleri.
Aril Edvardsen tok imidlertid et mer aktivt standpunkt for den
karismatiske fornyelsen. Selv hadde han opplevd en kristen
omvendelse i 1956 og ble kort tid deretter tilsluttet en lokal
pinsemenighet. Sommeren 1964 arrangerte han sitt første
sommerstevne i Sarons Dal, Kvinesdal og samlet om lag 1200
deltakere til kveldssamlingene i tillegg til 3 møter med
bibelundervisning på dagtid ni dager til ende. Allerede fra
begynnelsen av fikk Edvardsen en viss appell også blant lutherske
troende, og i 1963 refererte bladet Troens bevis, som han hadde
startet i 1961, fra den karismatiske fornyelsen i USA som slo inn i de
ulike historiske kirkesamfunn. 7 år senere, fra 12. til 14. juni 1970,
innbød Edvardsen til en spesifikk Dypere Liv-konferanse i Sarons
Dal med blant annet skandinaviske karismatikere som forkynnere.
Junikonferansen inspirerte til videre karismatisk bevisstgjøring innen
især flere ikke-lutherske frikirkesamfunn. Konferansen ble avløst av
det årlige sommerstevnet i Sarons Dal, og dette igjen, av en rekke
lokale Dypere Liv-konferanser i hele Sør Norge. Især metodistene
ble berørt, ikke minst menighetene i Flekkefjord, Horten, Skien,
Porsgrunn, Hønefoss, Hvittingfoss og til dels Tistedal og Finnsnes
(Nord Norge).
41 Harald Wessel Nørberg, intervju, datert 29. januar 1996.
42 Thoralf Gilbrant, Pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen (Oslo: Eget
Forlag, [1977]) s. 126ff.
Gjennom Edvardsens bokforlag fikk hans mange bøker, ikke minst
om tungetale, nådegaver og troshelbredelse, stor utbredelse.
Metodistprest Leif S. Jacobsen43 hørte Edvardsen forkynne, sammen
med Ingolf Kolshus, første gang i 1969. Som allerede dokumentert,
ble Jacobsen introdusert for både Kenyon og Hagins litteratur under
studietiden i Sverige. Han kastet seg nå begjærlig over Edvardsens
bøker om Åndens gaver og troshelbredelse, idet disse ifølge ham selv
var "helt i tråd med hva han tidligere hadde tilegnet seg gjennom de
to amerikanerne."44 Gjennom forkynneroppdrag i pinsemenigheten i
Drammen i 1972 stiftet Jacobsen personlig kjennskap med Ingolf
Kolshus, som for øvrig var rektor ved Edvardsens bibelskole i Sarons
Dal. Jacobsen hadde akkurat meldt seg ut av Metodistkirken og var
på vei inn i pinsebevegelsen, hvor han etter hvert skulle betjene
menigheter i Drammen, Brevik og Bergen.
Kolshus introduserte Jacobsen for bibelskolemiljøet i Sarons Dal, og
1972-73 ble Jacobsens første undervisningsår ved skolen. Her deltok
han fast med et par undervisningsuker i året i tretten år framover. I
seks av disse årene var han også formann i skolestyret. På denne
måten fikk han kontakt med det 'karismatiske' miljøet innen
pinsebevegelsen - det vil si den del av pinsebevegelsens forkynnere
som hadde personlig kjennskap til og interagerte med den
karismatiske bevegelse. Forruten Aril Edvardsen selv bestod miljøet
blant annet av menn som Ingolf Kolshus, Hans Bratterud, Kjell
Haltorp, Åge Åleskjær, Rolf Erik Janøy, Svein Thorkildsen, Erling
Thu og Ole Bjørn Urne. Senere, idet norsk trosbevegelse tok form
midt på 1980-tallet, skulle flere av disse gjennom sin kontaktflate
innen pinsebevegelsen lykkes i å rekruttere tilhengere fra sistnevnte
og inn i de nyetablerte trosmenighetene.
43 Jacobsen er fjerdegenerasjons metodist og virket som metodistprest i
perioden 1969-72. I 2008 meldte han seg igjen inn i Metodistkirken og er i
dag prest i Centralkirken, Bergen.
44 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.
Full Gospel Business Men Fellowship International (FGBMFI)
Den felleskristne karismatiske legmannsstiftelsen, stiftet av den
armensk-amerikanske meieristen Demos Shakarian i 1951, med
visjonen om å nå forretningsfolk med enkle hverdagsvitnesbyrd
under lørdags-frokostmøter i hotellregi, fikk sitt første norske
nedslagsfelt gjennom skipsmegler Sophus Schanche i Bergen. Selv
var han blitt introdusert for stiftelsen i 1970 gjennom nordmannen
Simon Vikse, som ledet en FGBMFI-avdeling i New York City.
Samme år inviterte han Vikse, samt øvrige amerikanere med
FGBMFI-tilknytning, til Bergen for å holde møter. Flere av
møtedeltakerne opplevde karismatisk åndsutrustning, og det ble
etablert en gruppe som i desember ble anerkjent som første norske
avdeling ('chapter').45
Forut for dette arrangerte Nils Røhnebæk møter på Midtstuen hotell,
hvor amerikanske forkynnere med FGBMFI-tilknytning ofte deltok.
Først i 1977 ble det imidlertid en egen FGBMFI-avdeling i
hovedstaden. I mai 1978 arrangerte man så den første nasjonale
konferansen (med frokostmøter og banketter) med Demos Shakarian
som hovedtaler. Konferansen ble et gjennombrudd for norsk
FGBMFI, som i løpet av ett års tid fikk 20-25 avdelinger. Man
representerte noe nytt og kom inn som en frisk vind med troen på
mirakler, at Gud er den samme i dag som på apostlenes tid.46
Som i USA, ble FGBMFI også i Norge en katalysator for profilering
av tradisjonell trosforkynnelse. Flere nordmenn deltok ved FGBMFIarrangement
i USA hvor de ble kjent med amerikansk
trosforkynnelse. Allerede i 1972, etter at Leif S. Jacobsen hadde
forkynt på en FGBMFI-tilstelning i Bergen, ble han spurt av
Schanche om han hadde lest Hagins bøker.47
45 Sophus Schanche, intervju, datert 2. januar 1996.
46 Geir Lie, "FGBMFI" og "Røhnebæk, Nils" i: Norsk pinsekristendom og
karismatisk fornyelse s. 44-45, 152-153. Se også Nils Røhnebæk, intervju,
datert 26. januar 1996 og Kåre Nordli, intervju, datert 3. desember 1997.
47 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.
Etter at man begynte å etablere selvstendige karismatiske menigheter
i Norge fra midt på 1980-tallet, har FGBMFI mistet sin reelle
innflytelse på norsk karismatisk fornyelse og har i dag kun en
håndfull avdelinger. Deres historiske betydning som inspirasjonsbase
for karismatiske troende innenfor Den norske Kirke og
frikirkesamfunnene, samt som formidler av trosforkynnelse, kan like
fullt ikke neglisjeres om man vil kartlegge trosforkynnelsens
historikk i Norge. FGBMFI ble for øvrig en arena, tilsvarende Sarons
Dal, hvor pinsevenner og karismatikere møttes og bidro i så måte til
delvis å bryte pinsebevegelsens isolasjonstilværelse overfor den
karismatiske bevegelse.
Yonggi Cho og Niilo Yli-Vainio
Den sørkoreanske forkynneren David Yonggi Cho formidlet ikke
bare inspirasjon, men brakte også en fornyet og intensivert
forventning om Guds konkrete inngripen som svar på bønn. Allerede
i 1975 var menigheten han betjente i Seoul, Sør Korea, verdens
største pinsemenighet med over 25 000 medlemmer. I dag har Yoido
Full Gospel Church mer enn 800 000 medlemmer.
De norske forkynnerne Hans Svartdahl, Oddvar Nilsen og Hans
Bratterud hørte Cho forkynne første gang under pinsevennenes
verdenskonferanse i Dallas, Texas i 1970 og hilste personlig på ham
noen dager senere ved pinsesamfunnet Assemblies of Gods
hovedkvarter i Springfield, Missouri.48 Under et Skandinaviabesøk i
1975, hvor Cho blant annet forkynte under en større møteaksjon i
Stockholm, var han også innom Filadelfia, Oslo.49
Sammen med elevene på Misjonsskolen i Sarons Dal leide for øvrig
Bratterud en buss og reiste til Sverige for å delta på
kirkevekstkonferanse med Cho i Stanley Sjöbergs pinsemenighet,
Citykyrkan, i Stockholm. Konferansen vakte for alvor Bratteruds
interesse for kirkevekst, og i 1979 besøkte han Chos menighet i Sør
48 Hans Bratterud, intervju, datert 4. april 2008.
49 "Buddhist ble frelst: Nå leder han verdens største pinsemenighet." Korsets
Seier 19. feb. 1975 s. 1, 15.
Korea.50 Bratterud var med i følget på 370 skandinaviske forkynnere
og menighetsledere som deltok på en ukes menighetsvekstseminar
23. oktober - 1. november 1979. Teknisk arrangør for turen var
Christoffer Resor, Stockholm.51
I 1980 kom Cho første gang til Sarons Dal og forkynte under et
kirkevekstseminar. I mai-juni nummeret av Pioneren hadde for øvrig
Cho en artikkel med tittelen "Guds ord må bli ditt", hvor Chos
spesifikke trosforkynnelse, inklusiv skjelningen mellom 'logos'/ og
'rhema' ble utlagt. Samme året oversatte Hans Bratterud Chos The
fourth dimension til norsk. Boken ble utgitt på Logos forlag i Sarons
Dal og ble lest av både pinsevenner og karismatikere, tilsvarende
Chos Skapende tro fra 1977, utgitt på Filadelfiaforlaget, allerede var
blitt.
Chos prinsipper for trosaktivering har klare paralleller til Kenneth E.
Hagins applisering av trosbudskapet, og Chos innflytelse i Norge
tjente i så måte som tilknytningspunkt for den senere trosbevegelse i
Norge, både blant pinsevenner og karismatikere.
Blant pinsesvenner ble også finnen Niilo Yli-Vainio et
tilknytningspunkt. Han ble hovedredskap til vekkelse i hjemlandet i
1977. Selv hevdet han at man på det meste så mellom 400 og 700
ukentlige omvendelser.52 I desember samme året besøkte han norske
pinsemenigheter i Trøgstad, Fredrikstad og Oslo (Salem og
Filadelfia).53 Finnen holdt tre møter i Filadelfia, Oslo - møter som
angivelig "var lenge planlagt," og hvor flere opplevde en kristen
50 Sigurd Sørhus, "Undrer meg på hva jeg får å se… Intervju med Liv og
Hans Bratterud." Troens Bevis juni 1983 s. 4-12. Se også Stanley Sjöberg,
"Samtale med en Gudsmann." Pioneren 6-1978 s. 4-5 hvor Chos prinsipper
for menighetsvekst ble presentert.
51 Se for øvrig annonse i Pioneren 3 1979, samt lang presentasjon av Cho i
Pioneren 1 1980.
52 Harald Brekke, "Vekkelse over Norden." Korsets Seier 21. juni 1978 s. 6.
53 "Niilo Yli-Vainios møter i Norge." Korsets Seier 10. desember 1977 s. 1,
15. Se også Knut Sørsdal, "Niilo Yli-Vainios møter i Norge." Ung Tro nr. 5
1977 s. 27-28.
omvendelse, 'åndsdåp' og helbredelse som svar på bønn.54 Møtene
fikk også profan oppmerksomhet, idet Levi Fragell innrapporterte
møtene til Helsedirektoratet fordi han mente tilstedeværende barn
ville kunne ta skade av dem.55 Under Vainios personlige forbønn falt
mange til golvet, angivelig under Guds kraft, og dette var ganske nytt
i norsk sammenheng (selv om norske pinsevenner hadde lest om den
amerikanske helbredelsesforkynneren Kathryn Kuhlman som
opplevde det samme når hun bad for mennesker med
håndspåleggelse). Naturlig nok fungerte det faktum at mange ikke
kunne stå oppreist under forbønn som en subjektiv bekreftelse, ikke
bare på Guds eksistens, men dessuten på Hans konkrete inngripen i
eget liv. De samme manifestasjonsytringene (at forbønnskandidater
ikke maktet å stå oppreist under forbønnen) fulgte snart en rekke av
de norske pinseforkynnerne med Sarons Dal-tilknytning. Flere av
disse skulle identifisere seg med den gryende trosbevegelsen, hvilket
igjen tjente som tilknytningspunkt mellom Vainio og trosbevegelsen.
54 David Østby, "Slik opplevde jeg vekkelsen." Korsets Seier 7. januar 1978
s. 5.
55 Morgan Kornmo og David Østby, "Filadelfia svarer Helsedirektoratet."
Korsets Seier 4. januar 1978 s. 8. Fragell var leder for Justisdepartementets
informasjons- og pressevirksomhet og fikk derfor advokat Øyvind Solberg til
å anmelde "menigheten Filadelfia v/ forstanderne Morgan Kornmo og David
Østby samt pastor Niilo Yli-Vainio for overtredelse av straffeloven § 364
ved søndag den 4. desember 1977 under et vekkelsesmøte i menigheten
Filadelfia i Oslo å ha bragt en rekke personer, deriblant anslagsvis 20 barn
fra 7 til 13 år, i avmakt eller en trancelignende tilstand, eller medvirket
dertil." Anmeldelsen var foranlediget av Fragell og dr. Arnold Foersters
tilstedeværelse under ett av møtene med Yli-Vainio: "I brev til
Helsedirektoratet har begge gjort nærmere rede for de faktiske forhold og
bedt direktoratet vurdere lovligheten i forhold til kvakksalverloven [sic!]."
Adv. Solberg vedla sammen med anmeldelsen 10. februar 1977, sitert fra
ovenfor, kopi av brevene til Helsedirektoratet datert 8. og 19. desember
1977, samt 6. januar 1978. De to første brevene var fra Fragell, mens det
siste var fra Foerster. Kornmo og Østby ble avhørt ved Oslo Politikammer
(Sivilavsnittet) og saken henlagt 10. mai 1978.
Erling Thu56
Thu var ansatt i Sarons Dal i perioden 1966-75. I denne perioden
hadde han fått kontakt med de britiske Restorationistforkynnerne
Bryn Jones og David Mansell.57 Han var på forhånd fortrolig med
kineseren Watchman Nees litteratur.58 Mens han virket som
hjelpeforstander i pinsemenigheten Zion, Stavanger, ble Bryn Jones
bror, Keri, og David Matthew invitert til Zion. Menigheten var
positivt innstilt til deres budskap om vennskap og praktisk
menighetsarbeid. Sammen med hovedpastor Tom Erlandsen prøvde
Thu å følge opp undervisningen, og det ble utarbeidet en plan for
fornyelse av menigheten. Man ville skape et 'levende' fellesskap
gjennom grupper i stedet for kun å treffes på offentlige møter.
Mens Thu jobbet i Zion tok han et initiativ overfor Erlandsen og Leif
S. Jacobsen om å samle karismatiske ledere som ivret for vekkelse og
'fornyelse'. Sporadiske 'Oasesamlinger' ble avholdt fram til 1983-
84. Den første av disse ble holdt på Vasstuland (nær Geilo) i 1979 og
samlet 10-15 forkynnere. Thu opplever i ettertid kun å ha hatt til
hensikt at man skulle ha fellesskap, be sammen og være til gjensidig
56 Geir Lie, "Norsk fellesskapsbevegelse - med fokus på opprinnelse og
tidlige år." Ref-leks 6-1 (2007) s. 16-45.
57 Mye er skrevet om Restorationistbevegelsen, se blant annet Geir Lie,
"Norsk fellesskapsbevegelse" s. 16-19; David Matthew, " Restorationism in
British Church Life from 1970." Refleks 5-1 (2006) s. 34-49; David Lillie,
Restoration. Is this still on God's Programme? (Devon: Kyrtonia Press
[n.d.]); Andrew Walker, Restoring the Kingdom. The Radical Sects of the
House Church Movement (London: Hodder and Stoughton, 1985).
58 Geir Lie, "Ekklesiologi på avveie - fra Watchman Nee til Witness Lee."
Refleks 5-1 (2006) s. 7-34.
hjelp og inspirasjon.59 En gang Thu hadde besøk av Gwyn Daniel og
Hugh Thompson, tok han dem med på en slik samling. Begge fikk
ordet og forkynte forpliktende vennskap. Gjennom disse samlingene
ble Thu mer kjent med Sverre Granlund, Tony Jessen og Vilhelm
Langemyr.
Da Thu sluttet i Zion sommeren 1980,60 ble et naturlig å dra til
Farsund hvor Jessen hadde vært pastor i Misjonsforbundet siden
1977. På dette tidspunktet hadde både Thu, Jessen, Langemyr og
Granlund (som allerede hadde flyttet til Oppdal hvor han var pastor i
Baptistmenigheten) et formalisert underordningsforhold til Keri
59 Andre igjen opplevde seg gradvis mindre fortrolige med at Thu fikk en
krets rundt seg som orienterte seg mer mot britiske Restorationistforkynnere.
Under en 'Oasesamling' ble flere vitne til at kretsen rundt Thu tok deler av
nattverdsbrødet, trakk seg tilside og delte dette innad i det man opplevde som
deres "snevre krets av paktsbrødre" som mer og mer orienterte seg mot det
menighetsbyggende arbeid som Bryn Jones stod som leder for i Bradford,
England. (Leif S. .Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.)
60 Under et 1 måneders kurs - International Training Programme - hvor Thu
deltok sammen med Sverre Granlund, ble Thu i enda større grad enn tidligere
overbevist om at han ønsket å stå for "den totale visjon om Guds rike og
menighetsliv / menighetssyn. Samtidig hadde han tvil om hvorvidt dette ville
lykkes i Zion, Stavanger." (Erling Thu, intervju, datert 9. oktober 1994.)
Jones.61 Thu hadde dessuten kontakt med flere yngre pastorer innen
Misjonsforbundet og fulgte opp disse gjennom undervisning /
opplæring.62
Idet Thu flyttet til Farsund i 1980, tok det ikke lang tid før han ble
inkludert i menighetens 'eldsteråd'. Offisielt ble han ' innsatt' av
Kjell Halltorp og Sverre Granlund, sammen med det allerede
eksisterende 'eldsterådet' på tre personer. Normalt sett skulle
distriktsforstanderen ha deltatt ved en slik anledning. Thu var
imidlertid ikke godkjent som forkynner av Det norske
Misjonsforbund, og på høsten dro Jessen og Thu inn til
hovedkontoret i Oslo for å få ordnet med forkynnergodkjenning.
Denne ble imidlertid ikke gitt. I forkant av påsken 1981 kom det
61 I et brev til Kjell Haltorp, datert 30. april 1980, skriver Thu at han,
Granlund, Jessen og Vilhelm Granlund har opplevd at "Herren har ført oss
saman i eit paktsforhold til kvarandre. […] Vi fire kjem til å møtast ofte i
tida framover og vil du vera med i dette paktsforholdet er du hjearteleg [sic!]
velkomen." Bakgrunnen for Thus invitasjon var tidligere sonderende
samtaler mellom de to. Haltorp gikk like fullt aldri inn i noe formalisert
paktsforhold til de øvrige. Til tross for en overveiende positiv tone, hvor han
fremhever Thus redelighet, opplever han sistnevnte som "for sterk," noe som
sannsynliggjør faren for "et for sterkt menneskelig bindings forhold [sic!]."
(Kjell Haltorp, brev til Erling Thu, datert 9. desember 1980.) Brevene er
gjengitt med begges tillatelse. Det er for øvrig interessant at Robert
Erlandsen under sommerstevnet i Sarons Dal i 1980 hadde bedt om å bli
underordnet Haltorp, Langemyr, Jessen, Granlund og Thu som ' kollegium',
og at disse - til tross for at Erlandsen tidligere hadde fått Thu til å skrive
anbefalingsbrev for seg som evangelist innen pinsebevegelsen, nå anbefalte
at han heller tok et år ved International Christian Leadership Programme
(tilknyttet kretsen rundt Bryn Jones), hvor han begynte høsten 1980.
Skoleåret ble imidlertid kortvarig, delvis skyldtes dette frustrasjon over at
'kollegiet' var gått i oppløsning. (Robert Erlandsen, intervju, datert 3.
november 1994.)
62 Disse kontaktene inkluderte blant annet Dag Kristoffersen (pastor i
misjonsmenigheten i Siljan), Per Lunde (pastor i misjonsmenigheten på
Kongsberg), Jon Ultvedt (pastor for 'majoritetsmenigheten' etter en splittelse
i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Haugesund), samt pinsemenigheten i
Lillesand og et uformelt menighetsfellesskap i Snertingdal.
endog til et internt skisma i Farsundmenigheten, hvilket etter hvert
resulterte i at Thu og Jessen etablerte selvstendig menighet i byen,
Kristent Fellesskap.
I tillegg til yngre karismatiske forkynnere fra ulike frikirkesamfunn,
deltok flere av Thus predikantkolleger fra pinsebevegelsen med
Sarons Dal-tilknytning på 'Oasesamlinger'. Læremessig hadde de
mye til felles, ikke minst verdsettelsen av Watchman Nees litteratur.
Det normale kristenliv var blitt utgitt i Sarons Dal i 1972, Elsk ikke
verden året etter, og den hierarkisk-vinklede Åndelig autoritet i 1979.
Et rikholdig utvalg av Nees engelskspråklige litteratur var dessuten
tilgjengelig i menigheten Filadelfias bokhandel i Oslo.
Allerede i Sarons Dal i 1972 forkynte Leif S. Jacobsen om
embetsgavene som apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer (Ef
4:11) under sin første undervisningsuke ved bibelskolen. Det var en
uting, mente han, at menigheten var demokratisk styrt - det var
embedsgavene som skulle styre. Det kunne umulig være i samsvar
med Bibelen å innsette menighetens ledere gjennom valg. Ingolf
Kolshus gjorde han så oppmerksom på Watchman Nees The Normal
Christian Church Life, som satte et varig preg på ham samme høsten.
I løpet av sine tretten år i Sarons Dal hevder Jacobsen at han forkynte
"renspikka Watchman Nee menighetsundervisning." En periode var
han ganske påvirket av Nees antropologi, slik denne kommer til
uttrykk i 3-binds verket The Spiritual Man. Det var dessuten
Jacobsen som oversatte Spiritual authority til norsk.
Muligens legitimert gjennom Nees forkynnelse, hevdet Jacobsen i
ettertid, tolket han en periode Paulus utsagn om at en kvinne ikke
kunne be høyt i forsamlingen uten å tildekke sitt hode som fremdeles
gyldig den dag i dag. Selv mens han var aktivt med i trosmenigheter
på 1980-tallet kunne han ikke innestå for læren om én pastor på
toppen - som øverste leder. Selv om én nødvendigvis måtte ha siste
ordet i en beslutningssituasjon, må det samtidig være plass for
korrektiver, mener han. Mens altså Nee etablerte en slags læremessig
basis hvor Jacobsen så menighetens behov for å styres av
embedsgavene, var det for ham Hagin som definerte selve innholdet
av de respektive embeders utrustning.63
Også Åge Åleskjær, senere pastor i Oslo Kristne senter, var preget av
Nee. Han hevder like fullt at både han selv, tilsvarende kolleger i
pinsebevegelsen og den karismatiske fornyelsen, mer hentet
inspirasjon fra Nees bøker enn at man rendyrket hans
læreanliggende. Selv begynte Åleskjær å lese Hagins bøker nærmest
parallelt med Nees, og selv om han ennå ikke hadde fordypet seg i
amerikansk troslitteratur idet han begynte å lese Nee, opplevde han
raskt at Nees formening om at den troende må 'døde' sitt naturtalent,
manglet bibelsk forankring. Åleskjær mener dessuten å ha kunnet
observere negative frukter av at troende praktiserte Nees
undervisning om sjelslivets dødsprosess. Endog ens
forkynnertjeneste ble av enkelte sammenlignet med Jesu lignelse om
'hvetekornets død'. At resultatet av 'hvetekornets død' i lignelsen var
en oppstandelse, ble man ikke alltid vitne til blant Neetilhengerne,
som tillempet 'hvetekornets' symbolikk på egen forkynnertjeneste.
Om Åleskjærs antropologi ble delvis preget av Nee, var dette enda
mer sant vedrørende hans ekklesiologi.64 På slutten av 1970- og fram
63 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.
64 Åleskjær bodde i Sarpsborg i perioden 1971-76 og fikk i første halvdel av
denne perioden-sannsynligvis rundt 1972-73 - besøk av flere tilhengere av
kineseren Witness Lee, en av Nees mer radikale disipler. Noen av disse var
fra Sverige, andre var fra Tyskland, og en, Thomas Quay, kom fra Ghana.
Åleskjær er usikker på hvorfor de kom til Norge, selv møtte ham dem via en
kamerat fra De Frie Evangeliske Forsamlinger, Thor-Egil Wam. Åleskjær
minnes at flere av dem ble med ham på teltmøte i Vestby. Lees tilhengere
mente alle eksisterende menigheter var 'sekter' og ønsket at Åleskjær skulle
starte egen virksomhet i samsvar med deres egen menighetsforståelse-som
'menigheten i Sarpsborg'! Åleskjær tilhørte imidlertid pinsemenigheten i
Sarpsborg (idet han flyttet til Oslo, gikk han inn i pinsemenigheten Saron,
Grorud som han tilhørte fram til 1983) og opplevde Lee- tilhengernes
menighetsforståelse som altfor ekstrem. Han husker at de hadde en norsk
kontakt i Oslo, Roar Haldorsen, og Åleskjær kjørte dem hjem til ham ved en
anledning.
til midt på 1980-tallet var det en rekke norske pinsevenner og
karismatiske forkynnere, som Åleskjær selv, Ole Bjørn Urne, Kjell
Haltorp, Ingar Jensen og Arnold Børud, eksempelvis, som forfektet
tanker om "én by-én menighet". I ettertid karakteriserer Åleskjær
både seg selv og de øvrige som "uklare, men søkende i tanken." Det
å operere med menighetsprotokoll, ja, endog det å ha navn på
'menigheten', reflekterte 'sekterisme'. Menigheten var-m enighet!
Man talte gjerne om 'Kristi kropp' som ville 'reise seg', og parallelt
med dette ville 'organisasjonene' (kirkesamfunnene) falle. Det ble
viktig å 'leve profetisk', det vil si på forhånd leve i denne
dimensjonen hvor de navnløse karismatiske fellesskapene ble
anerkjent som forløpere for 'den synlige Guds menighet, som ville
reise seg' og i så måte reflektere urmenighetens idealtilstand.65
Åleskjærs forklaring synes rimelig, men bør suppleres. Gjennom sin
Sarons Dal-tilknytning vil jeg hevde at en rekke av pinseforkynnerne
ble preget av en karismatisk ekklesiologi hvor det var et uttalt mål
ikke å etablere selvstendige menigheter, men derimot virke innad i
sitt opprinnelige trossamfunn med karismatisk fornyelse. Min
påstand er at mange leste Nees bøker gjennom et slikt karismatisk
filter og dermed misforstod kineserens ekklesiologi.
Influert av Nee var også forkynner Kjell Haltorp. Selv om han
karakteriserer seg som "fra begynnelsen av sterkt pinsevenn", skulle
dette endre seg mye under pastorperioden i Filadelfia, Oslo (1970-
76), da det for alvor gikk opp for ham "hvor mange brennende
kristne" som fantes innenfor andre kirkesamfunn. I denne perioden
fikk han personlig kontakt med miljøet rundt Full Gospel Business
Men Fellowship International (FGBMFI), dernest Hans-Jacob Frøens
karismatiske virksomhet på Sjømannskirken på Bygdøy. Haltorp
deltok ofte som forkynner på FGBMFI-samlinger og opplever i
ettertid at man ikke maktet å føre tilbake til lokalmiljøet den
samhørighet som man opplevde på karismatiske konferanser.
Haltorp fikk tidlig kontakt med miljøet i Sarons Dal og forkynte
hvert år på sommerstevnene fra 1970 fram til han ikke lenger ble
invitert rundt 1983. Selv setter han dette i forbindelse med at han
65 Åge Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999.
"nok var ganske kritisk til 'det etablerte' (det vil si de organiserte
kirkesamfunn og disses berettigelse) og også lot dette skinne
gjennom i forkynnelsen."66
I 1980-årene fikk Haltorp kontakt med en rekke svenske karismatiske
forkynnere, som Rune Brännström, Kjell Sjöberg, Sven Nilsson og
Johannes Facius. Han deltok regelmessig som forkynner blant annet
på den årlige Anebykonferansen, samt på noen lederkonferanser i
Stockholm. Han opplevde "et brorskap" med de svenske
forkynnerne, om enn fellesskapet primært var på inspirasjonsbasis.
Det ble aldri knyttet formelle bånd eller søkt etablert noen
læremessig forening.
I 1979 var imidlertid Haltorp - etter invitasjon fra Erling Thu - blitt
med til England, nærmere bestemt menigheten i Bradford som Bryn
Jones betjente. Han opplevde nattverdsfeiringen svært positivt og var
fascinert over den glede og uanstrengte fellesskapsformen man ble
introdusert for. Han ble likevel raskt urolig og fikk følelsen av at
kontakten med de "britiske brødrene" fort ville gå på bekostning av
det innbyrdes fellesskap som etter hvert var iferd med å
utkrystallisere seg mellom norske karismatiske forkynnere. Uten helt
å kunne sette navn på det, følte han at det å "koble seg tettere opp
mot England" ville være ensbetydende med å bli nærmest styrt
derfra.
I 1980 flyttet Haltorp til Arendal hvor han etter hvert grunnla en
frittstående menighet. Tanken var fra først av å virke i og gjennom
byens pinsemenighet. Dette lot seg imidlertid ikke realisere, og han
tok opp selvstendig møtevirksomhet. Til å begynne med var han
overbevist om at det skulle være mulig å bygge relasjoner både til
Gud og mennesker uten at man opererte med noe formelt
medlemskap. Haltorp gikk bort fra dette i 1993 og etablerte nå
menigheten Kristne i Sørlandet Bibel- og Misjonssenter.
66 Kjell Haltorp, intervju, datert 21. februar 1995. Selv om Edvardsens
tidligste virksomhet i Sarons Dal reflekterte arven fra temmelig radikale
understrømninger innen amerikansk pinsebevegelse, hadde han i løpet av de
første årene på 1980-tallet blitt stadig mer stueren innen etablert norsk
kristenliv og var sannsynligvis økonomisk avhengig av støtten fra dette
kristensegmentet.
Haltorp hadde tidlig lest Nees bok The Normal Christian Church Life
og er åpen for at kineserens menighetstenkning har influert hans egen
vektlegging av at det på ethvert geografisk sted kun finnes én
menighet. Han mener samtidig at Nees budskap kun tjente som
stadfestelse på hva Haltorp på forhånd var blitt overbevist om, blant
annet ved å studere Johannes Åpenbarings kapitler 2 og 3 som
henvendte seg til menigheten (bestemt form entall) på ulike
geografiske steder.67
Oslo Fullevangeliske Kirke
Under en 40-dagers faste i 1963 leste Hans Bratterud (f. 1943) i
Korsets Seier om forkynner Oral Roberts som to år senere ville åpne
et kristent universitet i Tulsa, Oklahoma. Etter å ha tatt artium pr.
korrespondanse i 1964, fullførte Bratterud examen philosophicum og
latin for filologer ved Universitet i Oslo (våren 1965) og var student
ved Oral Roberts University i perioden 1965-68. Han vendte tilbake
til Norge med en bachelorgrad og bygde videre på dette ved
Universitetet i Oslo. Etter fullført lektorutdannelse i 1975 ble han
rektor ved Troens Bevis Bibel- & Misjonsinstitutt i Sarons Dal. Her
ble han fram til 1979.
Sammen med familien flyttet han nå til Oslo, hvor menigheten Oslo
Fullevangeliske Kirke ble formelt stiftet 1. januar 1980. Nest etter
Oasen, Fyllingsdalen var dette Norges første karismatiske menighet.
Menigheten var også blant de første i Norge som tok i bruk radio og
TV for å utbre sitt budskap.68 Negativ presseoppmerksomhet av ulik
art har utvilsomt bidratt til at Bratterud og Oslo Fullevangeliske
Kirke i liten grad ble inkludert i det gryende fellesskapet av norske
karismatikkledere som senere skulle identifiseres med norsk
trosforkynnelse. Indirekte sett ble Bratterud like fullt trendsetter, idet
han som en av de første tok et synlig oppgjør med tidligere
karismatisk praksis om å forbli innen sitt opprinnelige trossamfunn
utfra intensjonen om å formidle karismatisk fornyelse innad. Det
faktum at Bratteruds menighet tiltrakk seg både pinsevenner og
67 Kjell Haltorp, intervju, datert 21. februar 1995.
68 Hans Bratterud, intervju, datert 14. mars 1995.
karismatikere som ikke lenger var tilfreds med punktuelle
fornyelseserfaringer på stevner og konferanser, kan ha bidratt til å
forberede flere på en ideologisk kursendring hva angår berettigelsen
av å etablerte frittstående karismatiske menigheter. I så måte
representerer også Bratterud og Oslo Fullevangeliske Kirke et
tilknytningspunkt til den senere trosbevegelse i Norge.
Menigheten Oppdal Kristne Senter
Vilhelm Langemyr (f. 1933) med opprinnelig bakgrunn i
Indremisjonen, deretter innen Ungdom i Oppdrag (1973-76), hadde
rundt 1978 kjøpt det gamle møteteltet til Bjorli Bibelsenter og
begynte deretter å holde teltkampanjer sammen med Tony Jessen.69
På sommeren samme år fikk de invitasjon fra Inge Mjøen om å
komme til Oppdal for å holde teltmøter. De svarte ja til dette, på
betingelse av at alle kristne organisasjonene støttet opp om
invitasjonen. Det viste seg imidlertid at baptistmenigheten ikke
ønsket å engasjere seg. Langemyr og Jessen gikk nå inn i en 14
dagers fasteperiode hvor de bad konkret for baptistene i Oppdal før
de dro oppover i august og startet teltmøtene. Det skulle snart vise
seg at det først og fremst var baptistene som fylte møteteltet. "Mange
har søkt Gud til frelse," skrev daværende pastor i Oppdal
Baptistmenighet, Ole Kristian Karlsen, "hovedsakelig i
tenåringsalderen, men også andre." Spiren til vekkelse hadde ikke
bare bidratt til 10-15 offentlige bekjennelser til kristen tro. Pastor
Karlsen hevdet at man nå følte "et større ansvar for og avhengighet
av hverandre som troende i bygda, uansett kirkelig tilhørighet."70
69 Jessen hadde truffet Langemyr første gang mens førstnevnte var pastor i
misjonsmenigheten på Lista. I et bønnemøte ble det profetert over begge at
de engang skulle stå sammen 'i tjenesten for Herren'. Da så Langemyr kjøpte
et stort møtetelt, ønsket han å ha med seg Jessen som musiker og sanger og
som taler sammen med ham. Langemyr reiste 'fritt' i ulike samfunn og
menigheter etter som det var åpne dører og virket en del i karismatiske
kretser i Trøndelag. Han hadde vært mye i Oppdal tidligere og hadde fått god
inngang der. (Tony Jessen, intervju, datert 4. november 1994.)
70 Ole Kristian Karlsen, "Vekkelse i Oppdal," Banneret 30. september 1978
s. 12.
Som flere av landets frimenigheter stilte opprinnelig også Det norske
Baptistsamfunn seg velvillig til den gryende pinsebevegelsen idet
denne kom til landet med T.B. Barratt i 1906-7. Velviljen avtok
imidlertid etter hvert, både fordi man ikke ville akseptere tungetale
som åndsdåpsbevis og fordi menighetene i Fredrikshald (Halden) og
Skien ble splittet på grunn av pinsebevegelsen. Det er for så vidt
korrekt nok, som Bloch-Hoell påpeker, at Baptistsamfunnet etter
hvert har "kommet til å innta en kritisk holdning overfor
bevegelsen."71 Om baptistene har mistet mange medlemmer til
pinsevennene, har man like fullt i flere av landets baptistmenigheter
ofte hatt en en mer radikal 'pinsefløy' som var åpen for både
tungetale, tydning, profeti og til dels helbredelse. Åndsgavene har
hatt en naturlig plass i flere baptistmenigheter, men uten at man
nødvendigvis har delt pinsevennenes forståelse av tungetale som et
slags kristent 'allemannseie' i forlengelse av en særskilt
åndsdåpserfaring.
Men ikke alle baptister har tatt avstand fra pinsevennenes lære. I
Oppdal, eksempelvis, ble det regelrett splittelse, blant annet på grunn
av ulik stillingstaken til åndsgavenes betydning, og utbrytergruppen
etablerte egen menighet - 'Frimenigheten'. I en årrekke var man
knapt på talefot med hverandre, og i 1978 gikk derfor Langemyr fra
hus til hus og meglet mellom lederne i de to menighetene.72
Meglingsprosessen bevirket at de to menighetene ble gjenforent 28.
januar 1979 og beholdt navnet Oppdal Baptistmenighet. Pastorene
Sverre Michaelsen og Ole Kr. Karlsen uttrykte seg på følgende vis i
bladet Banneret, det offisielle talerør for Det Norske Baptistsamfunn.
71 Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen. En undersøkelse av pinsebevegelsens
tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming
i Norge (Oslo: Universitetsforlaget, 1956) s. 169.
72 Vilhelm Langemyr, intervju, datert 3. juli 1995.
Med glede og takknemlighet til Gud kan vi nå konstatere at det
ikke lenger er to baptistiske menigheter i Oppdal, men én. I 1956 kom
det til et brudd som da skapte den konstellasjon med de to flokker
som man har hatt inntil 28. januar d.å., hvor man i et
sammenslutningsmøte erklærte bruddet for leket og for en formell
åndelig sammenslutning for et faktum.73
Kort tid deretter dro Jessen og Langemyr til Sør Korea til det
tidligere omtalte menighetsvekstseminaret (23. oktober - 1.
november 1979) i Seoul. Sammen med dem reiste flere av lederne
fra baptistmenigheten på Oppdal, og spørsmålet kom opp om hvem
som burde kalles til pastor.74 Kontakten med den svenske
karismatikerforkynneren Rune Brännström førte til at
baptismenigheten arrangerte en karismatisk konferanse i 1979.
Denne ble etterfulgt av den første av en rekke pinsekonferanser. Den
første av disse (1980) ble arrangert i samarbeid med Brännström.75
Først i løpet av april måned mottok Hovedstyret for Det Norske
Baptistsamfunn informasjon om at menigheten hadde kalt Sverre
Granlund, daværende forkynner innen Det norske Misjonsforbund, til
pastor. Som daværende formann i Hovedstyret skrev Peder A.
Eidberg og generalsekretær Per Midteide et brev til menigheten hvor
de uttrykte det beklagelige i at man hadde kalt en forkynner utenfor
Det Norske Baptistsamfunn uten å ha forhåndskontaktet ledelsen i
Baptistsamfunnet. Både Midteide og Eidberg uttrykte imidlertid
ønske om at Granlund-om han skulle svare positivt på menighetens
kallsbrev-skulle kunne stå i "det beste forhold både til det
kirkesamfunn han nå tjener [Det norske Misjonsforbund] og
Baptistsamfunnet - og ikke minst baptistpredikantene forøvrig." 76
Mens innledningsbrevet til Oppdal Baptistmenighet reflekterte en
73 Sverre Michaelsen og Ole Kr. Karlsen, "Sammenslutning Oppdal
Baptistmenighet og Frimenigheten i Oppdal," Banneret Nr. 13 100 årg. (31.
mars 1979) s. 3.
74 Tony Jessen, intervju, datert 4. november 1994.
75 Sigurd Sørhus, "Sverre Granlund - forkynneren som bruker krutt." Troens
Bevis desember 1983 s. 4-12, 27.
76 Per Midteide og Peder A. Eidberg, brev til Oppdal Baptistmenighet, datert
7. mars 1980.
forsonlig og respektfull tone, kan responsbrevet neppe karakteriseres
i andre vendinger enn preget av agresjon og forsvar. "Den dagen
ledelsen i baptistsamfunnet begynner å røre ved den lokale menighets
selvstyre og avgjørelser," heter det, "kan vi ikke følge lenger."
Videre fastslo man at "Oppdal baptistmenighet ikke er den samme
som før." Med dette mente man sannsynligvis å si at på grunn av
sammenslutningen mellom Frimenigheten og Oppdal Baptismenighet
var man de facto en ny selvstendig menighetsdannelse, dog
fremdeles hetende Oppdal Baptistmenighet.
Den fornyelse og vekkelse som har pågått , og den nye
menighetsdannelse som fant sted for over ett år siden, gjør at vi idag
står i en noe annen stilling enn det de andre baptistmenigheter gjør. Vi
har fått en visjon fra Herren som vi akter å være tro mot, nemlig å
være en fri, åpen, karismatisk menighet. En menighet åpen for alt
Guds folk som ønsker å stå på en apostolisk grunn der det fulle
evangelium blir forkynt.77
Det faktum at Oppdal Baptistmenighet mente seg å stå i en
særstilling vis-à-vis de øvrige baptistmenigheters forhold til
Baptistsamfunnet som sådan, reflekteres også i Granlunds
tiltredelsespreken i august 1980. Her hevdet han nemlig ifølge Hans
Rogstad ikke å være interessert i å tjene "Oppdal Baptistforening"
idet han "er pastor for noe mere enn en baptistmenighet."78 Rogstad
hevder så for egen regning at om Granlunds forkynnelse av Guds
menighet som et familiefelleskap man må fødes inn i - sett i
motsetning til det syn at menigheten er noe man bare kan melde seg
inn i - var blitt anerkjent på et tidligere stadium, "ville vi unngått mye
av de trøstesløse forhold vi idag finner i mange menigheter rundt
omkring, der menighetslivet fungerer som en hvilken som helst
77 Menighetsrådet i Oppdal Baptistmenighet, brev til Det norske
Baptistsamfunn, datert 2. mai 1980.
78 Hans Rogstad, brev til Peder Eidberg, 24. oktober 1980. Tilsvarende
resonnement reflekteres også i brev fra Rogstad til Gunnar Solberg,
representant for Midtnorge Distrikt av Det norske Baptistsamfunn, 23. mars
1981 hvor førstnevnte skriver: "Oppdal baptistmenighet er idag en ny
menighet med en klar visjon som strekker seg langt utover de tradisjonelle
baptistiske grenser."
forening."79 Typisk for situasjonen var forøvrig at ikke en eneste
representant fra Baptistsamfunnet var bedt om å medvirke ved
innsettelsen, idet Erling Thu, Tony Jessen, Vilhelm Langemyr, Kjell
Haltorp, Keri Jones og Tony Ling bad for Granlund med
håndspåleggelse. I så måte er det gjerne ikke forbausende at man fra
Baptistsamfunnets hold fryktet at "ledelsen i menigheten bare venter
på en passende anledning til å løse seg fra Baptistsamfunnet, og å
bygge en ny kirke i Oppdal for baptistmenighetens midler, en kirke
som ikke skal være en baptistkirke."80
Allerede i april 1980 skev Thu til Kjell Haltorp at han selv, Jessen,
Langemyr og Granlund "kjenner at Herren har ført oss saman i eit
paktsforhold til kvarandre" og at "vi vil stå i eit spesielt forhold til
det apostoliske teamet i Bradford."81 Med referanse til
'paktsforholdet' skrev Thu at de fire "kjem til å møtast ofte i tida
framover" og "Fyrste samlinga vår vert saman med konene våre i
Farsund 13.-14. mai (1980)." På dette møtet kom det blant annet
fram at familien Langemyr skulle flytte til Oppdal for å bistå
Granlund idet han tiltrådte som pastor. Dette ble det imidlertid
ingenting av. I brev til Keri Jones, datert 16. mai skriver Thu: "Sverre
[…] is happy in [sic!] going to Oppdal." Nesten ett år i forveien
79 Ibid.
80 Peder Eidberg, brev til Hans Rogstad, 17. oktober 1980. Negative
reaksjoner på Granlunds tiltredelsespreken reflekteres blant annet hos Peder
Martin Liland, "Et ufeilbarlig åndelig lederskap," Banneret Nr. 14 - 102.
årgang (11. april 1981) s. 3 og Bjørn Børgum, "Et ufeilbarlig lederskap?"
Banneret Nr. 16 - 102. årgang (2. mai 1981) s. 8.
81 Erling Thu, brev til Kjell Haltorp, datert 30. april 1980. I Haltorps
responsbrev, datert 9. desember 1980, uttrykker han bekymring for det som
"kan bli en ny kirkebevegelse blant de mange andre." I motsetning til det jeg
tolker som en menneskelig organisering (Thus paktsfellesskap) synes Haltorp
å anbefale sin egen kontakt med Åge Åleskjær og Ole Bjørn Urne: "Det er på
det forberedende stadiet, men Jesus vil føre oss nærmere til seg og
hverandre." Bryn Jones hadde i 1975 etablert en frittstående karismatisk
menighet i Bradford. Samtidig etablerte han nettverksforbindelse med
forkynnere som supplerte ham selv i utrustning. ' Bradfordteamet' fikk
navnet Covenant Ministries, senere Covenant Ministries International.
hadde han i begeistrede ordelag omtalt Granlund som "[…] a man of
God and we are going to stand together and see the New Testament
Church restored to life and glory in Norway."82 Årsaken må iallfall
delvis ha å gjøre med at Granlund - på dette tidspunkt - mer enn
delte Thus fascinasjon for Restorationistbevegelsens ekklesiologi. I
et personlig brev til Thu skriver han:
Tror du det ville være mulig å bygge opp menigheten i Kvinesdal
[Kirken i Dalen] til en apostolisk og bibelsk menighet etter den
åpenbaring Gud har gitt oss, Erling? Jeg merker veldig klart at i min
sammenheng [Det norske Misjonsforbund, evt. misjonsmenigheten
Granlund betjente i Larvik] er det store begrensninger i så måte. Skal
vi fortsette med å lappe på en fillete kledning? Skal vi fortsatt vente
på den åndelige baktroppen? Kan dette overføres og virkeliggjøres
innenfor våre kirkesamfunn? Når skal vi få se bibelske menigheter
vokse fram i Norge som en [sic!] profetisk vitnesbyrd om gjen
reisningen [sic!] av Guds menighet? Personlig har jeg ingen panikk -
jeg er under autoritet og under beskyttelse av brødre i Herren! Men
jeg er klar til på korteste varsel å bryte opp for å gå Kongens ærend.83
Granlunds fascinasjon for britisk Restorationism var fremdeles intakt
idet han ankom Oppdal. Det ble avtalt at Bryn Jones skulle ha en
møteserie i baptistmenigheten i perioden 21.-27. september 1981.
Denne måtte imidlertid avlyses på grunn av Granlunds deltakelse på
den allerede omtalte kirkevekstkonferansen i Sør Korea.84 Influert av
Thu og deres felles britiske kontakter fikk Granlund gehør for at
menigheten skulle ledes - ikke gjennom demokrati, men gjennom et
82 Erling Thu, brev til Keri Jones, datert 15. august 1979.
83 Sverre Granlund, brev til Erling Thu, datert 23. juni 1979. Gjengitt med
tillatelse av begge parter.
84 Erling Thu, brev til Bryn Jones, datert 21. juli 1981.
utpekt åndelig lederskap.85 Da det åndelige lederskapet - menighetens
nye eldsteråd - skulle formelt innsettes i mars 1981, var heller ikke nå
representanter for Baptistsamfunnet invitert. Derimot representerte
Vilhelm Langemyr, Tony Jessen og Erling Thu, sammen med " tre
representanter fra Bradfordbevegelsen i England."86
I løpet av 1981 ble det like fullt et organisatorisk brudd mellom
Granlund og kretsen rundt Thu. Ole Bjørn Urne og Leif S. Jacobsen
hadde i Arendal på et noe tidligere tidspunkt tatt et verbalt oppgjør
med de fires innbyrdes 'paktsrelasjon', idet denne opplevdes
ekskluderende og sekterisk. Det endelige bruddet skjedde hjemme
hos Granlund, og det var Rune Brännström som på grunn av sine
negative erfaringer med den amerikanske Shepherdingbevegelsens87
hierarkiske styringsstruktur gikk til verbalt angrep på kretsen rundt
Thu, disses innbyrdes paktsfellesskap, samt relasjonen til det disse
oppfattet som 'det apostoliske nettverket' i Storbritannia. Ett av
Brännströms argumenter var at den karismatiske fornyelsen skulle gå
innenfor de etablerte kirkesamfunn, mens den britiske
Restorationistbevegelsen bygde selvstendige menigheter. Thu kunne
ikke følge argumentasjonen. Han hevdet at Gud virket begge steder -
både innenfor og utenfor de etablerte kirkesamfunn. Han kunne ikke
bryte et forhold til noen som hadde vært til slik hjelp og berikelse for
85 Idet Oppdal baptistmenighet etter hvert skulle bli trosmenighet, ble deres
forsøk på teokratisk menighetsstruktur trendsettende for en rekke norske
trosmenigheter, og senere også pinsemenigheter. En av de første
pinsemenighetene som avviklet menighetsdemokratiet, var Salemkirken i
Oslo. (Jfr. Aril Svartdahl, "Pinseopplevelsen som forløser apostolisk
salvelse." Salemnytt. Nyhetsbrev for Salemkirken nr. 3 mai/juni 2000 s. 1 og
Aril Svartdahl, "Endelig vedtak om apostolisk ledelses- og
besluningsstruktur [sic!] utsettes!" s. 2 i samme nummer av menighetens
nyhetsbrev.
86 Jan Arnth Larsen, Orientering for Oppdal Baptistmenighet 13. jan. 1984,
Samfunnshuset i Oppdal. De tre representantene for ' Bradfordbevegelsen'
var britene Keri Jones og Tony Ling, samt hollenderen Goos Vedder.
87 Se Geir Lie, "Shepherdingbevegelsen - en kortfattet historikk." Baptist
2/2001 s. 33-43.
ham personlig.88 Både Kjell Haltorp og Åge Åleskjær var tilstede da
det formelle bruddet mellom 'fornyelsesbrødrene' og kretsen rundt
Thu fant sted. Kort tid deretter ble Thu innkalt til et møte med Aril
Edvardsen hvor sistnevnte gjorde oppmerksom på at Thu ikke lenger
var ønsket som skribent for bladet Pioneren.89
Forholdet mellom Det norske Baptistsamfunn og baptistmenigheten i
Oppdal forble spenningsfylt, også etter at menighetens
identitetsbinding skiftet spor - fra kretsen rundt Thu til
'fornyelsesbrødrene', noe en omfattende korrespondanse
dokumenterer. I samtaler mellom ansettelsesrådet i Det Norske
Baptistsamfunn og eldsterådet i Oppdal Baptistmenighet 1. mars
1982 ble det av daværende rektor Nils Engelsen slått fast at en lokal
baptistmenighet har "ikke bare en organisatorisk og
organisasjonsmessig tilknytning" til Baptistsamfunnet, det dreidde
seg derimot om et "organisk forhold". Mens Engelsen polemiserte
mot baptistmenigheten i Oppdal, "en menighet som [i praksis] ikke
tilhører et kirkesamfunn", billedlig karakterisert som "en blindtarm
som svever i løse lufta", svarte representantene fra Oppdal at 'Kristi
Legeme' - menigheten - ikke kan identifiseres som et kirkesamfunn.
Granlund hevdet derimot (tro mot Watchman Nees formuleringer) at
den lokale menighet måtte identifiseres som alle gjenfødte troende på
et geografisk sted, mens Engelsen repliserte at dette var et " rendyrket
spiritualistisk menighetssyn".90 Et vel så vesentlig punkt under
88 Erling Thu, intervju, datert 9. og 10. april 1994. Et annet ankepunkt mot
kretsen rundt Thu var argumentet at Gud ikke anerkjenner noe overnasjonalt
hegemoni (jfr. det angivelige apostelnettverket i Storbritannia), den lokale
menighet er autonom. Dernest, apostelen står nederst, ikke øverst. Han bærer
menigheten. Dette var ment som en polemisk ansats mot apostelnettverket i
Storbritannia som angivelig søkte å infiltrere noe allerede eksisterende i
Norge. (Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.)
89 Disse omstendighetene er viktige for å forstå aspekter ved Kristent
Fellesskap-menighetenes mangeårige isolasjonstilværelse i forhold til andre
karismatiske menigheter i Norge. Isolasjonstilværelsen er for lengst over.
90 Oppsummering av Eldsterådets og Forstanderens samtaler med
Ansettelsesrådet i Det Norske Baptistsamfunn på Samfunnskontoret,
Stabekk den 1. mars 1982.
samtalene var den nye 'teokratiske' menighetsstruktur som var blitt
innført i 1981 idet denne etter sigende "umyndiggjør det ' menige'
menighetsmedlem og setter enkeltpersoner i en farlig og
skjebnesvanger maktposisjon."91
Spenningene resulterte i at Oppdal baptistmenighet under Det norske
Baptistsamfunns landsmøte i 1986 ble definert som ikke-medlem av
trossamfunnet.92 Noe av spenningen var relatert til at:
Menighetens ledelse har i stadig sterkere grad gått inn på en
herlighetsteologi, som vi som baptister, og størstedelen av
kristenfolket for øvrig mener er vranglære. I praksis har dette betydd
at baptistsamfunnets predikanter så å si ikke har vært brukt i Oppdal.
Derimot har forkynnere fra inn- og utland, som forfekter herlighetsteologien,
vært flittig brukt. Felles for disse predikantene er at det
følger splittelse med deres virksomhet.93
Betegnende i så måte er en annonse i Pioneren for 1982 med tittelen
"Åndelig lederskapskonferanse". Konferansen ble arrangert av
Oppdal baptistmenighet under temaet "Hva Gud gjør i dag!"< /div>
Forkynnere var Rune Brännström, samt 'fornyelsesbrødrene'< /div>
Åleskjær, Haltorp, Granlund, Langemyr og Leif S. Jacobsen: " Vi
innbyr pastorer, evangelister, eldstebrødre og menighetsledere fra
alle menigheter og samfunn. Alle som ønsker å være med i det Gud
gjør i dag, bør prioritere disse samlingene."94
Menigheten kalte seg en periode Sionfjellets Senter, men tok snart
navnet Oppdal Kristne Senter - sannsynligvis etter forbilde av de
forutgående trosmenighetene Bergen Kristne Senter og Grorud
Kristne Senter. Et betydelig mindretall i den opprinnelige
baptistmenigheten dannet imidlertid, med støtte fra
Baptistsamfunnet, Oppdal og Lønset Baptistmenighet.
91 Det norske Baptistsamfunn v/ Jan Arnth Larsen, skriv til menighetene i
Det norske Baptistsamfunn, 21. januar 1985.
92 Per Rise, brev til Sionfjellet Senter, datert 15. juli 1986.
93 Jan Arnth Larssen og Hans Otto Dønnestad, brev til menighetene i Det
norske Baptistsamfunn, datert 21. mai 1985 s. 4.
94 "Åndelig lederskapskonferanse." Pioneren, september-oktober 1982 s. 16.
Ten Center
Pinsevennenes arbeid blant rusmisbrukere, Ten Center, ble til i
etterkant av at Ole Bjørn Urne (f. 1946) sammen med en rekke
ungdommer med Sarons Dal-tilknytning i 1970 startet med
gateevangelisering i Oslo. Urne har selv bibelkurs fra Filadelfia, Oslo
(1967) og bibelskolebakgrunn fra Sarons Dal. I forkant av at han
flyttet til Oslo hadde han etablert pinsemenighet i Luster.
For å ta vare på mennesker som tilkjennegav en kristen omvendelse
samtidig med at de slet med narkotikamisbruk, flyttet flere sammen
med dem inn i en kondemnert gård i Totengata. Senere ble det
etablert rehabiliteringssenter for gutter i Nannestad og for jenter i
Rakkestad. Etter hvert fikk man hovedbase i Geitmyrsveien, Oslo.
Her drev man ettervern av narkomane, hadde bibelskole og
administrerte teamevangelisering. De som engasjerte seg i Ten
Centers arbeid, hadde frikirkebakgrunn - og de aller fleste var
pinsevenner. På grunn av Sarons Dal-tilknytningen opplevde man seg
like fullt mer som karismatikere enn pinsevenner.95
Ikke bare narkomane ble dratt mot Ten Centers arbeid, og man
begynte snart med åpne tirsdags kveldsmøter. I 1981-82 ble disse
holdt i Geitmyrsveien og tiltrakk seg 30-40 møtebesøkende. Ettersom
plassen ble for liten, måtte man allerede i 1982-83 leie lokale i Gamle
Aker menighetshus. Selv om det der var plass til om lag 200
personer, måtte man igjen flytte, og fra og med høsten 1984 ble
møtene holdt i Frelsesarméens lokale, 'Templet'.96
Urne kom tidlig i kontakt med amerikansk troslitteratur,
sannsynligvis via andre på Ten Center. De første amerikanske
trosforkynnerne hadde imidlertid ankommet Skandinavia og Norge
på et tidligere tidspunkt. Vi vil se nærmere på dette forhold før vi
igjen vender tilbake til presentasjonen av Ten Center, inklusiv deres
rolle som formidler av trosforkynnelse i Norge.
95 "Sentermenigheten. Historikk." http://sentermenigheten.no/historikk.htm.
Artikkelen ble lastet ned 18. august 2000.
96 "Tirsdagsmøtene bare øker!" Ten Center Nytt 3-84 s. 14-15.
Trosbevegelsen kommer til Norge
'Jim' [Julius] Kaseman (f. 1942) var den første amerikanske
trosforkynneren som kom til Skandinavia og Norge. Kaseman var
blitt uteksaminert fra Kenneth E. Hagins Rhema Bible Training
Center i 1975, og fire år senere hadde han bidratt til å starte om lag
30 trosmenigheter i henholdsvis North Dakota, South Dakota og
Minnesota. Kaseman var imidlertid ikke tilfreds, idet han ønsket å
formidle trosbudskapet også utenfor USAs grenser. Finland var det
første landet han besøkte, i september 1979.97 I begynnelsen besøkte
han landet flere ganger om året, og idet han sommeren 1980 holdt
teltmøter i Helsinki, fikk han kontakt med nordmenn fra Maran Atamenigheten
i Oslo, som inviterte ham til Norge.98 Kasemans første
Norgesbesøk ble en møteserie i regi av Maran Ata i perioden 18.-25.
oktober 1981.99 Ten Center kom dog raskt inn i bildet, og disses
tirsdags kveldsmøter i 'Templet', som samlet 3-400 unge, var preget
av lovsang og offensiv trosforkynnelse, samtidig som
engelskspråklig troslitteratur ble solgt etter møtene. Mange av de
unge var også med i cellegrupper i Ten Center-regi. I månedsskiftet
august-september 1982 besøkte Kaseman, Sam Whaley og Brian
McCallum Oslo og Bergen. Møtene i Oslo ble avholdt i
Misjonsaulaen og tolket av blant annet Hans Bratterud.100 Tilsvarende
hadde man besøk av Sandy Brown og Mary Alice Isleib i perioden
12.-14. desember 1983, hvor Åge Åleskjær også deltok med
forkynnelse på kveldsmøtene. Møtene ble delvis avholdt i ' Templet'
og delvis i Folkets Hus.101
97 Jim Kaseman with Roxanne Brant, The Jim Kaseman Story (O'B rien,
Florida: Roxanne Brant Ministries, 1983) s. 11ff.
98 Jim Kaseman, brev til artikkelforfatteren, datert 20. august 1996.
99 Jim Kaseman, brev til artikkelforfatteren, datert 21. desember 1996.
100 "Ordet virker." Ten Center Nytt nr. 8 - 1982 s. 10-14.
101 "Noen fakta om uken." Ten Center Nytt 1-84 s. 5.
Aage M. Åleskjær og Grorud Kristne Senter
Åleskjær (f. 1950), med opprinnelig bakgrunn i Norsk Luthersk
Misjonssamband, ble døpt og tillagt pinsemenigheten i Halden i
1969. Han var innom sommerstevnet i Sarons Dal samme året og ble
ytterligere introdusert for Aril Edvardsens forkynnelse om
troshelbredelse idet sistnevnte besøkte pinsemenigheten i Halden på
høsten 1970. I forlengelse av møtet med Edvardsen skaffet Åleskjær
seg amerikaner T.L. Osborns bok Helbrede de syke (oversatt til norsk
av Edvardsen).
Åleskjær opplevde umiddelbart at Osborns forståelse " sanksjonerte
på innsiden", det vil si at Åleskjær og Osborn var enige. Åleskjærs
forkynnelse ble dermed farget av både Edvardsen og Osborn. Idet
Åleskjær i 1975 besøkte Leif S. Jacobsen, som på dette tidspunkt var
pinseforstander i Brevik, var sistnevnte overbevist om at Åleskjær
måtte ha lest Hagins litteratur - som knapt nok var kjent i Norge på
dette tidspunkt. Åleskjær, som aldri hadde hørt om Hagin, ble nå
introdusert for dennes Bible Faith Study Course og Bible Prayer
Study Course. Bøkene ble tatt imot med stor begeistring og vakte
interessen for Hagins øvrige litteratur.
Sammen med Kjell Haltorp dro Åleskjær sommeren 1981 til Tulsa
for å overvære Hagins campmeetingarrangement. Her stiftet han
blant annet bekjentskap med Kaseman. To år senere, våren 1983,
traff han den svenske trosforkynneren Ulf Ekman. Åleskjær hadde
lenge hatt lyst til å gå på bibelskole i USA, eventuelt Morris Cerullos
3 måneders 'School of Ministry'. Ekman ble invitert som taler under
sommerstevnet i Sarons Dal i 1984, og gjennom ytterligere samtaler
bestemte Åleskjær seg for heller å søke opptak ved Hagins Rhema
Bible Training Center.102
Rundt 1983, idet Åleskjær sluttet som rektor i Sarons Dal, var det
imidlertid blitt etablert et "navnløst fellesskap" på Furuset. Åleskjær
og Arne Bakken startet med mandagssamlinger hjemme hos
Åleskjær og var nærmest en gren av Ten Center-fellesskapet. Idet
Åleskjær etter ett års tid dro til Tulsa for å gå på bibelskole, hadde
man vokst til om lag 100 personer og hadde for lengst begynt å leie
102 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 1. mars 1994.
lokaliteter på Furuset. Fellesskapet, uttalte man, var "en del av
menigheten i Oslo."
Idet Åleskjær begynte ved Kenneth E. Hagins Rhema Bible Training
Center, hadde han en klar 'Watchman Nee-forståelse' av menigheten
og opplevde kraftige brytninger i forhold til den menighetsstruktur
som ble forkynt og levd ut innen amerikansk trosbevegelse. Under et
møte i Billy Joe Daughertys menighet (Victory Christian Center)
opplevde Åleskjær at Gud 'talte' til ham: "Her sitter dere hjemme på
berget og tror dere vet hvordan det skal være." Til tross for den
numeriske suksess Åleskjær så både hos Daugherty, og, for ikke å
nevne sørkoreaneren Yonggi Cho, var han til å begynne med likevel
overbevist om at de "bygde feil". I løpet av møtet opplevde han
imidlertid at "Herren filleristet" ham. Dette førte endog til visjonen
om å starte menighet i Oslo.
Idet Åleskjær opplevde å bli fri fra de menighetsteoriene som
Watchman Nees litteratur hadde inspirert til, ble det klart for ham at
"Guds program" blant annet består av det å bygge lokale menigheter.
Han fikk nå et nytt syn på mange av de nye, sterkt voksende
menighetene rundt om i verden. Personlig kontakt med Billy Joe
Daugherty kom istand i forlengelse av at den svenske " Rhemakolonien"
(i denne perioden var det en rekke svensker som gikk på
Hagins bibelskole) inviterte ekteparet Daugherty ut til lunch, og
Åleskjær som nordmann var med. I løpet av skoleåret ble Åleskjær
personlig venn med Daugherty, samtidig med at han også stiftet
personlig kjennskap til sørafrikaneren Ray McCauley. McCauley ble
en god venn som oppmuntret Åleskjærs visjon vedrørende det å
etablere menighet idet han vendte tilbake til Norge etter skoleårets
avslutning. McCauley har også hatt stor betydning vedrørende det å
introdusere Åleskjær for sitt eget kontaktnett av forkynnere.
Arne Bakken, som hadde vært sentral sammen med Åleskjær i
oppstartingen av Furusetfellesskapet og holdt liv i ' fellesskapet'
mens Åleskjær var i Tulsa, var over og besøkte ham i løpet av
vinteren 1985. Bakken mottok umiddelbart Åleskjærs nye
menighetsforståelse, og informerte fellesskapet idet han kom hjem,
dog uten å konkretisere, at det ville bli "skikkelige forandringer" idet
Åleskjær vendte tilbake etter skoleårets avslutning.103 Bakken skrev
for øvrig i en lengre artikkel for Pioneren i 1986:
Gjennom det siste tiåret har vi […] sett en fornyelse av det som har
med fellesskap å gjøre, og det har vokst fram bønnegrupper,
cellegrupper og Bibelgrupper utover hele landet. […] Vi har hatt
mange stevner og konferanser, og mange har kommet dit og opplevd
fornyelse. […] Noen har kanskje blitt døpt i Ånden på et stevne, for
siden å komme hjem til en menighet hvor man ikke tror på åndsdåp.
[…] Det er blitt veldig klart for meg at Gud ønsker å gjenopprette
lokalmenighetene til den standard vi finner i Guds ord. […] Hensikten
med en lokalmenighet er at vi skal kunne leve sterkt året rundt. Man
skal ikke være nødt til å komme ut av vinterhalvåret som bare skinn
og bein og så vidt overleve til man får kommet seg til en ny
konferanse. […] Det skal være kontinuerlig vekkelser, undervisning,
bønn og lovsang og evangelisering i den forsamlingen vi tilhører.104
Furusetfellesskapet synes ukritisk å ha tatt til seg den nye
menighetsforståelsen da denne ble gjort kjent for dem. Åleskjær
mener selv at Nee-forståelsen snarere syntes å ha vært en
problematikk som hadde engasjert forkynnerne enn grasrota, som nå
syntes å være lettet for at man kunne kalle seg menighet og i så måte
synliggjøre det for lengst eksisterende fellesskapet.
Også Ole Bjørn Urne var over i Tulsa for å besøke Åleskjær i løpet
av skoleåret. Både han og Ten Center som sådan var imidlertid
bedrøvet over utviklingen, og det ble naturlig å jobbe på hver sin kant
heretter.105 Ten Center videreførte sin tidligere menighetstenkning,
men fristilte seg i 1986 organisatorisk fra pinsebevegelsen og
etablerte en frittstående menighet, Sentermenigheten, i 1994.
Idet Åleskjær vendte tilbake til Oslo etter bibelskoleårets avslutning i
1985 og menigheten ble etablert, først som Grorud Kristne Senter,
senere som Oslo Kristne Senter, inndro han og Bakken en tidligere
kassettserie hvor de hadde forkynt Nees menighetskonsept.
103 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999.
104 Arne Bakken, "Den nye reformasjonen: Fornyede menigheter." Pioneren
4 - 1986 s. 24-26.
105 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999.
Jan Hanvold og Ny Visjon bibelskole og konferansesenter
Hanvold (1951) ble så vidt introdusert for Hagins engelskspråklige
litteratur i 1976 gjennom moren til Elisiv Stenersen. Elisiv Stenersen
og Hanevold var dette året bibelskoleelever i Sarons Dal.106 I februar
1984 startet Hanvold Ny Visjon bibelskole og konferansesenter i
Drøbak. Han arrangerte første konferanse i pinsen, under mottoet
'Tro flytter fjell'. Under denne ble Hanvolds planer om å starte
bibelskole fra høsten av bekjentgjort. Bibelskolen startet med om lag
50 elever.
Gjennom den amerikanske trosforkynneren John Osteen fikk
Hanvold i 1985 kontakt med T.L. Osborn, som takket ja til å være
hovedtaler under det Hanvold kalte en 'verdenskonferanse for Tegn,
Under og Mirakler' i Oslo i perioden 29. juli - 4. august.
Konferansen ble avholdt på Jordal Amfi. Møtene ble markedsført
"gjennom plakater på alle busser, trikker og undergrunnsbaner i
Oslo." Under bildet av ekteparet Osborn kunne man lese ordene
"Selv døde har stått opp ved T.L. Osborns tjeneste." Idet NRK
Dagsrevyen møtte opp på åpningsmøtet og konfronterte Osborn med
dette, ble han satt fullstendig ut av spill. Like fullt skal visstnok
30 000 mennesker ha møtt opp under konferansen. I tillegg til
Osborn deltok Jim Kaseman med forkynnelse.107 Også Michael
Landsman, Daisy Osborn, Aage M. Åleskjær og Hans Bratterud
medvirket. Senere på året besøkte Osteen Ny Visjon og ble tolket av
Bratterud.
Hanvolds bibelskole fikk kun 4 års levetid, og til tross for at denne
utvilsomt var første norske bibelskole som profilerte trosbevegelsens
læreanliggende, ble virksomheten stort sett neglisjert av øvrige
karismatikkforkynnere i Norge. Massiv mediekritikk kan imidlertid
ha bevirket en tofoldig influering på den øvrige trosbevegelse i
Norge: (1) Norske trosforkynnere som ikke samarbeidet med
106 Jan Hanvold, telefonsamtale, datert 8. august 2008. Elisiv Stenersens
foreldre hadde kontakt med FGBMFI i Bergen, og som vi tidligere har sett,
var dette miljøet fortrolig med Hagins forkynnelse iallfall så tidlig som 1972.
107 Svein E. Andersen, Jan Hanvold … gir seg aldri! (Skjetten: Hermon
forlag, 2008) s. 80ff.
Hanvold ble - rettmessig eller ikke - identifisert med identisk eller
beslektet kritikk og (2) norske trosforkynnere ble i liten grad i stand
til å lytte til velment utenfrakritikk.
Oslo Kristne Senter
Så å si umiddelbart etter at Åleskjær vendte tilbake til Oslo etter
bibelskoleoppholdet i USA, startet han, sammen med Arne Bakken,
lørdagsbibelskole i regi av Grorud Kristne Senter. Tilbudet ble
utvidet til ordinær bibelskole i 1987, i forbindelse med at menigheten
midlertidig flyttet til Haugenstua. I løpet av denne perioden ble det
også gitt tilbud om et 2. skoleår. I samme periode endret menigheten
navn til Oslo Kristne Senter. I 1994 flyttet man til Kjeller, Akershus,
som er menighetens lokalisering den dag i dag. Den står i
nettverksforbindelse med ulike Oslo Kristne Senter-filialmenigheter i
Halden, Horten, Fredrikstad, Mo i Rana, Vennesla og Haugesund.
Ulf Ekman og den svenske 'trosrörelsen'
Ulf Ekman (f. 1950) er uten tvil Skandinavias mest markante
trosforkynner. Til tross for publisistiske forløpere, ikke minst
svigerfaren Sten Nilssons bok Befria mitt folk (1980), danner Nilsson
og Ekmans troskonferanse i Uppsala i august 1981 "den verkliga
starten för trosväckelsen i Sverige."108 Samme året ble de første
pamflettene av Hagin oversatt til svensk og utgitt på Interskrifts
forlag, og samme året begynte Ekman ved Hagins bibelskole i USA.
Ekman hadde knapt vært hjemme ett år etter bibelskoleårets
avslutning før han startet Skandinavias første 'trosskole', Livets Ord
i Uppsala, samt menighet med samme navn.
Bibelskolen var fra begynnelsen av Sveriges største med rundt 200
elever. En forholdsvis stor andel av disse var nordmenn, og antallet
holdt seg stabilt de første årene. Sannsynligvis rekrutterte Ekman
delvis gjennom deltakelse ved sommerstevnet i Sarons Dal i 1984.
Allerede i mars-aprilnummeret av Pioneren (utgitt i Sarons Dal) i
1982 fikk norske lesere del i en 4 siders presentasjon av Kenneth E.
108 Torbjörn Aronsson, Guds eld over Sverige. Svensk väckelsehistoria efter
1945 (Uppsala: Livets Ords förlag, 2. upplag, 2005) s. 233.
Hagin (oversatt til norsk fra det amerikanske bladet Charisma), samt
en 1-siders presentasjon av Hagins bibelskole. Og i 1983 utgav man
på Sarons Dals Logos forlag Hagins bok Hvordan du kan bli ledet av
Guds Ånd. Og i juli-august-nummeret av Pioneren for 1984, parallelt
med sommerstevnet, ble man introdusert for Ekmans artikkel
"Kjenner du din far?" I oktober-nummeret for det karismatiske bladet
Hvetekornet var det for øvrig et lengre intervju med Ekman. Han
forkynte dessuten på pinsekonferansen i Oppdal i 1985.
Enevald Flåten og Levende Ord, Bergen
Flåten har utvilsomt vært den mest toneangivende norske
forkynneren som har latt seg influere av Ekman. Etter en kristen
omvendelse i 1978 fikk Flåten i stand cellegrupper på Nærbø, hvilket
igjen danner bakgrunn for Nærbø Frie Misjonsmenighet, Vigrestad
Misjonsmenighet og Egersund Misjonsmenighets tilblivelse i
tidssommet 1979-82. Parallelt med Flåtens virke i de tre menighetene
tok han i perioden 1979-84 Ansgarskolens 4-årige pastorutdannelse. I
1986 kom det imidlertid til et brudd mellom menighetene og Det
norske Misjonsforbund,109 og året etter valgte Flåten å sette av ett år
ved Ekmans bibelskole i Uppsala. Etter skoleårets avslutning vente
han tilbake til menighetene, som nå slo seg sammen og tok navnet
Jæren Kristne Senter. I 1991 var Flåten tilbake i Uppsala, denne
gang som 2. års elev ved Ekmans bibelskole. Året etter flyttet han til
Bergen og etablerte trosmenigheten Livets Ord, Bergen. Menigheten
endret navn til Levende Ord Bibelsenter i 1994.
Flåten, og mange norske trosforkynnere med ham, ble medlemmer i
Trosrörelsens Predikantorganisation, stiftet av Ekman i 1991. Flåten
ble snart toneangivende innen denne fløy av norsk trosbevegelse.
109 Geir Lie, "Flåten, Enevald" i: Norsk pinsekristendom og karismatisk
fornyelse. Ettbinds oppslagsverk (Oslo: REFLEKS-Publishing, 2. utg., 2008)
s. 46; Bjørn Øyvind Fjeld, brev til Enevald Flåten, Nils Gustav Johnsen og
Edvin Lobekk, datert 24. september 1986; Edvin Lobekk og Snefrid Frøvig
(For Nærbø Frie Misjonsmenighet), brev til Det norske Misjonsforbunds
landsstyre, datert 4. november 1986; Enevald Flåten, Nils G. Johnsen,
Mikael Ånestad og Edvin Lobekk, brev til Det norske Misjonsforbunds
menigheter og foreninger på Vestlandet, datert 27. november 1986.
Grunnen til at det ble to fløyer, er ikke entydig. I 1991 uttalte
Åleskjær til avisen Dagen at "kontakten i øyeblikket skranter. Det
har alltid vært store forskjeller mellom oss og 'Livets Ord' i måten vi
arbeider på."110 Læremessig tok Oslo Kristne Senter tidlig avstand
fra Livets Ords demontro og praksis, såkalt barnsnødsbønn,
krigstunger og autoritære lederstil.111 I tillegg skaptes det spenninger
mellom norske trosforkynnere som gikk inn i og de som valgte å stå
utenfor predikantorganisasjonen Ekman etablerte i 1991. Åleskjær
har i ettertid uttrykt større forståelse for Ekmans anliggende, idet man
i Sverige trenger et kirkesamfunn - eller i hvert fall en formalisert
organisasjon bak seg - for blant annet å få vigselsrett. Like fullt var
det ikke til å komme bort fra at predikantorganisasjonen skapte
turbulens, idet det for mange av de norske forkynnerne som meldte
seg inn ble en måte å heise flagg for Livets Ord, med andre ord en
polarisering mellom to fløyer innen norsk trosbevegelse.
Flere av de norske trosforkynnerne som ikke gikk inn i Trosrörelsens
Predikant-organisation var opprinnelig pinsevenner, som Åleskjær
selv, Arnfinn Clementsen og Martin Mæland. De var ekstra på vakt
mot noe som kunne komme til å virke som en ekstra overstyring av
de lokale trosmenighetene, idet de var farget av den opprinnelige
skandinaviske pinsebevegelses uttalte skepsis mot for mye
organisering. Flere av dem mislikte uttrykket 'trosbevegelsen' og
talte derfor heller om 'trosforkynnelse', idet dette uttrykket ikke i
samme grad henledet oppmerksomheten mot kirkesamfunnstenkning.
Åleskjær synes likefullt bevisst at både han selv og menigheten Oslo
Kristne Senter ble toneangivende for en rekke trosmenigheter rundt
om i landet. I menigheten har man tatt dette til følge og arrangerer
jevnlige ledersamlinger, som dog ikke er noen formalisert
predikantorganisasjon, men som samler mennesker både fra
pinsebevegelsen og trosmenigheter.112
110 Tor Weiby, "Åge Åleskjær: 'Vi vil spille på lag med andre kristne.'"
Dagen, 25. juli 1991 s. 9.
111 Wiggo Abrahamsen, "Ingen robot?" Korsets Seier, 29. mai 1998 s. 16. Se
også Geir Lie, "Karismatikkens demoner." Samtiden 1-2005 s. 18-23.
112 Åge Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999.
Den nye reformasjonen
I sitt seminar i Oslo Kristne Senter (OKS) høsten 2001 talte pastor
Åge M. Åleskjær om vesensforskjellen mellom den gamle og den nye
pakt, og året etter begynte han å snakke om en 'ny reformasjon' i
seminaret "Flytt prekestolen fra Sinai til Golgata." I 2004 ga han ut
sin bok Fullstendig frihet, med undertittelen "Vi trenger en ny
reformasjon!", som en omfattende behandling av dette emnet som han
sier han egentlig har prekt i over 25 år.113
Åleskjærs 'nye reformasjon' har fått blandet mottakelse, også innen
skandinavisk trosbevegelse. I en kritisk anmeldelse av Fullstendig
frihet skrev Leif S. Jacobsen, tidligere medpastor i Oslo Kristne
Senter: "De senere år har pastor Åge Åleskjær i Oslo Kristne Senter
skrevet og undervist mye rundt temaet 'Den nye reformasjonen'," og
i Åleskjærs bok hevdes "et syn på Skriften og en fremstilling av
loven og de ti bud som i stedet for fullstendig frihet kan føre leseren
inn i den totale forvirring."114 Jacobsen hevdet videre at mye av
Åleskjærs budskap, ikke bare var "velkjent stoff i andre teologiske
tradisjoner enn den flertallet av evangeliske kristne i Norge befinner
seg i," men at dette både for lesernes - og forfatterens vedkommende
- var "nye toner".115
Det vakte interesse da Åleskjær umiddelbart parerte og påstod å være
"helt på linje med den kjente amerikanske predikanten Kenneth E.
Hagin," idet han "[holdt] seg til trosbevegelsens røtter."1 16
I tillegg til å ha blitt anklaget for å forkynne antinomisme, har
motstanden i stor grad gått på Åleskjærs bifall av Hagins (og
Kenyon, som var Hagins premissleverandør) hermeneutiske grep
hvor de fire evangelieskriftene primært hevdes å omhandle - ikke
113 Lars Olav Gjøra, Den nye reformasjonen. Åge M. Åleskjær og hans syn på
frihet fra loviskhet (Oslo: REFLEKS-Publishing, 2006) s. vii.
114 Leif S. Jacobsen, "Fullstendig frihet eller total forvirring?" Magazinet nr.
6 (13. februar 2004) s. 23.
115 Leif S. Jacobsen, ibid.
116 Tore Hjalmar Sævik, "Oppgitt over anmeldelse." Dagen 21. februar 2004
s. 6.
nytestamentlige 'Jesustroende' - men troende jøder under den gamle
pakt:
Dette innebærer […] at Jesu disippelskare ikke var 'gjenfødte' under
Jesu jordeliv. De trodde på Jesus som Guds Sønn og den lovede
Messias, men ikke som fremtidig stedfortredende syndoffer. De var
troende jøder under den gamle pakt. 'Fader Vår', som Jesus lærte sine
disipler å be, var derfor ingen 'kristen' bønn, og Bergprekenen var
heller ikke direkte appliserbar forkynnelse for den nye pakts troende.
Det var apostelen Paulus som - ifølge Kenyon - på et langt senere
tidspunkt fikk åpenbaring fra Gud vedrørende Jesu forløsningsverk og
dette verks implikasjoner for de kristne. Denne åpenbaring var
angivelig skjult både i de fire evangelieskriftene og i Apostlenes
Gjerninger.117
Polemikken mot Åleskjærs 'nådeforkunnelse' har ikke minst kommet
fra Livets Ord i Sverige. Det er grunn til å anta at norske
trosforkynnere som ser hen til Livets Ord som premissleverandør,
stiller seg avvisende til Åleskjærs forkynnelse på dette punkt. Det er
pr. i dag vanskelig å ha noen formening om hvor mange forkynnere
og menigheter det dreier seg om. Inntil 2006 innehadde Enevald
Flåten den viktigste posisjonen innen 'Livets Ord'-fløyen av norsk
trosbevegelse. Levende Ord Bibelsenter hadde om lag 2000
medlemmer, og om lag 15 lokalmenigheter stod i et forpliktende
nettverksfellesskap (Internasjonalt Apostolisk Nettverk) med
Levende Ord-menigheten. Etter langvarig uenighet i menigheten, i
stor grad relatert til en autoritær ledelsesstil, måtte Flåten avvikle
som pastor i mars 2007 og menigheten opplevde stort numerisk
frafall parallelt med at nettverksfellesskapet ble oppløst. I april 2008
ble det på pastor Hans Rogstad (Oppdal Kristne Senter) og Jan
Halvorsens (Zoé Kirken, Fredrikstad) initiativ dannet et nytt
forkynnerfellesskap for norske trosforkynnere hvor man "vil legge
Ulf Ekmans bok Doktriner som et grunnlag for hvor de stiller seg i
det kirkelige landskapet og som et læremessig grunnlag for
fellesskapet."118
117 Geir Lie, "E.W. Kenyon og tidshusholdningslæren." Refleks 4-1 (2005) s.
111-112.
118 Øyvind Kleiveland, "Basert på relasjoner." http://www.dagenmagazinet.
.no/artikkel.asp?Artid=26695. Artikkelen ble lastet ned 17. august 2008.

Sinai i Arabia...ikke i Egypt!


For det første så var vel Sinaihalvøya Egyptisk territorium den gang Israels folk gikk ut av Egypt, og det ville vært selvmord å svirre rundt på den forholdsvis lille halvøya i 40 år. Det skal visstnok ha blitt funnet festningsverk som dateres til tiden da Israel ver slaver i Egypt øst på Sinaihalvøya.

For det andre så kan det refereres til det stedet hvor Moses´ svigerfar var prest: Midjan. Dette ligger i dagens Saudi-Arabia.

Vi kan lese i 2. Mosebok kap. 3 følgende:

I vers 1: #Moses gjette småfeet til sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Han førte småfeet til den andre siden av ørkenen og kom til Horeb, Guds fjell.#

Du mener vel ikke at andre siden av ørkenen betyr på andre siden av Rødehavet? Altså var Moses fortsatt i dagens Saudi-Arabia da han så den brennende busken på fjellet.

Så leser vi i vers 12 i samme kapittel: #"Da sa Han: "Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet."#

Jeg leser dette som at Moses skal føre Israels folk til Midjan og Horeb (også kalt Sinai) som fortsatt ligger på samme stedet i dagens Saudi-Arabia.


Helvete er ikke et evig sted, feil oversettelse i bibelen

 Dom over Israel varer for 'evige tider' [olam] inntil Ånden blir
utøst og Gud gjenoppretter det (Jes 32:13-15).

Hva er evig ifølge bibelen? I Septuaginta er det greske ordet aion brukt til å oversette det hebraiske ordet olam. Hvis vi således ønsker å få en forståelse av den nytestamentlige meningen av aion, trenger vi å forstå meningen av olam i det Gamle Testamentet. Tallrike avsnitt som refererer til olam viser tydelig at det ikke kan bety "uendelig." Merk deg disse få

 Jona var i fisken for evig [olam] inntil han forlot den tre dager senere (Jona 2:1; 2:6)  Sodomas straff er en evig [olam] ild inntil Gud bringer dem tilbake til sin tidligere tilstand. (Esek. 16:53-55, Jud 7).  Ingen moabitt skal før 10 ledd 'noen gang' [olam] være med i Herrens menighet. (5 Mos 23:3 - suppler med NKJV).

Hva betyr dette skriftstedet?

For dette er det vi sliter og blir hånet, for vi stoler på den LEVENDE GUD,
som er Frelseren av ALLE MENNESKER, særlig av de som tror
-1. Tim 4:10

Litt andre ting...

VERDENSELITEN: Maritini-Klinik i Hamburg er et av verdens aller fremste sykehus for behandling av prostata-kreft. © Foto: Bjørn Inge Karlsen

Inspirert av artikkel

Kun to måneder etter han fikk diagnosen, fikk Juel operert vekk kreftsvulsten - uten bivirkninger.

Ingenting av dette ville ha skjedd om han ikke hadde kommet over en artikkel fra Bedre Helse, mener han. Artikkelen sto på trykk i 2008 (Juel leste den i nettversjon).

Den handlet blant annet om en norsk kirurg som hadde fått diagnosen prostatakreft. Han hadde sjekketde forskjellige behandlingsmulighetene i Norge og mente at Norge var et u-land når det gjaldt prostatakreftbehandling. Via en kollega på Universitetssykehuset i Lund i Sverige som var ekspert på prostatakreft, fikk kirurgen råd om å ta kontakt med Martini-Klinik i Hamburg, Tyskland.

Klinikken regnes som én av verdens fremste innen behandling av prostatakreft. Der ble Juel operert, og ikke bare ble han kvitt kreften, men han slapp også bivirkninger.

Les også: Færre kalorier forlenger ikke livet

Tok kontakt

- Da jeg leste denne artikkelen, tentes et håp i meg. Jeg tok kontakt med klinikken i Hamburg

Det få mennesker vet er at Lunde i over ti år nesten daglig var plaget av kraftig migrene.

- Jeg har kastet opp og vært nødt til å ligge i mørke rom. Det var et smertehelvete som slet meg helt ut. Noen ganger krevde det en voldsom mobilisering for i det hele tatt å kunne gjennomføre sendingene. Men jeg klarte det, forteller han i et intervju med Dagbladet.

Først da nevrologen hans foreslo å prøve kombinasjonen av de reseptbelagte medisinene Zestril og Naproxen ble Lunde kvitt plagene.

- Plutselig forsvant migrenen. Det var som å få livet i gave, sier han til avisa.

Sabra Fokus Reiser

De tre hovedpartene i stormidtøsten-konflikten akkurast nå er :1) sjia-aksen Iran-(Bagdad)-Damaskus-Hisbolla, 2) sunni-alliansen (Egypt)-Jordan-Saudiarabia-Emiratene-(Tyrkia), og 3) Israel. Felles for alle disse tre partene er at observatører flest, på hver sine premisser, synes å være kommet til at Obama bare er en pratmaker med masse fine ord og ingen handling.