Trosbevegelsen

I 1980-årenes Norge ble man vitne til en konfesjonell nydannelse,

idet karismatiske menighetsdannelser av typen Bergen Kristne

Senter1, Grorud Kristne Senter (senere Oslo Kristne Senter), Livets

Senter (Lillehammer)2 og Borg Kristne Senter3 raskt dukket opp. Til

tross for fravær av organisatorisk overbygning var det åpenbart at

mange av menighetsmedlemmene i de ulike menighetene anså seg

selv i identifikasjonsfellesskap med hverandre og med lignende

lokalmenigheter rundt omkring. Mer eller mindre identisk litteratur

ble anbefalt fra talerstolene og solgt i etterkant av møtene, og de

samme omreisende forkynnerne besøkte hverandres menigheter. Til

tross for at ulike merkelapper - flere av disse polemisk motivert - ble

forsøkt identifisert med den gryende bevegelsen, foretrakk de som

anså seg selv på innsiden å identifisere den nye forkynnelsen som

'trosforkynnelse' og, dersom man anså seg som del av noen

bevegelse, å identifisere denne som 'trosbevegelsen'. Jeg vil i det

etterfølgende forsøke å gi en historisk redegjørelse for norsk

1 Menigheten ble etablert 10. februar 1985 i samarbeid mellom Kåre Kristing

og Leif S. Jacobsen. I etterkant av at Jacobsen i 1989 flyttet til Oslo for å

være rektor ved Oslo Kristne Senters bibelskole, ble Bergen Kristne Senter

avviklet og de fleste medlemmene gikk inn i trosmenigheten Levende Ord

Bibelsenter, grunnlagt av Enevald Flåten i 1992 og med daværende navn

Livets Ord, Bergen.

2 Trosmenigheten ble etablert av Ingar Jensen i 1988. Det er senere blitt

etablert filialmenigheter i Hamar, Gjøvik og Leira (Valdres).

3 Menigheten ble til i 1986, etter initiativ fra Jan Halvorsen, Arne Lund,

Sigmund Brenna og Joar Christiansen. Menigheten eksisterer ikke lenger,

idet Halvorsen i 1989 etablerte Zoé Kirken i Fredrikstad, Lund året etter

etablerte menigheten Norge for Kristus og Christiansen i 2002 la ned restene

av Borg Kristne Senter.

'trosbevegelses' begynnelse og tidlige utvikling, samt på forholdsvis

summarisk vis følge utviklingen fram til i dag.

Trosbevegelsen - amerikansk-karismatisk grasrotbevegelse

Trosbevegelsen, med opprinnelse i USA, er av den amerikanske

forskeren James M. Kinnebrew blitt beskrevet som "a religious trend

that crosses denominational lines. It is a growing movement of

loosely linked churches, pastors, and evangelists propagating a

message that they feel has been overlooked by the majority of

Christians."4 Professor Kjell Olav Sannes ved Det teologiske

Menighetsfakultet i Oslo har dessuten identifisert den som bestående

av "forkynnere og menigheter som i samsvar med Kenneth E. Hagins

lære hevder at alle troende har rett på og kan oppnå helse og all

annen velsignelse, og som selv oppfatter seg som tilhørende

trosbevegelsen."5 Den amerikanske forkynneren E.W. Kenyon (1867-

1948) har, korrekt nok, blitt anerkjent som "the chief originator of the

modern faith movement."6 Til tross for rollen som læremessig

arkitekt er det like fullt, som Sannes antyder, Hagin (1917-2003) som

har fått tittelen 'father of the Faith movement'. "People frequently

credit my father, Kenneth E. Hagin, with being the 'father' of the socalled

faith movement," skriver sønnen, Kenneth Wayne Hagin, i en

artikkel for det karismatiske bladet Charisma.7 En presentasjon av

trosbevegelsens historikk i Norge vil derfor måtte berøre Hagins

influering av norsk kristenliv, om enn det skulle være en grov

4 James M. Kinnebrew, "The charismatic doctrine of positive confession: A

historical, exegetical, and theological critique." Ph.D. dissertation. Mid-

America Baptist Theological Seminary, 1988 s. 10.

5 Kjell Olav Sannes, Det guddommeliggjorte menneske og den

menneskeliggjorte Gud. En analyse av Kenneth E. Hagins lære (Oslo:

Refleks-Publishing, 2005) s. 6.

6 Paul Leslie King, "A practical-theological investigation of nineteenth and

twentieth century 'faith theologies'." Th.D. dissertation. University of South

Africa, 2001 s. 52.

7 Kenneth Wayne Hagin, "Trend Toward Faith Movement," Charisma

(august 1985) s. 67.

overdrivelse å hevde at "The people of Norway have been greatly

influenced spiritually by Hagin's teachings."8

Hagin selv hadde bakgrunn fra det amerikanske pinsesamfunnet

Assemblies of God, men mottok også skjellsettende inntrykk fra en

spesifikk helbredelsesvekkelse innen dette trossamfunnet i perioden

1946-59. Sin læremessige forståelse har Hagin like fullt først og

fremst hentet fra Kenyon, en frittstående baptist med forankring i

1800-tallets hellighetsbevegelse (pinsebevegelsens forløper) og en

egen understrømning innenfor denne (gjerne kalt 'Faith-Cure'< /div>

bevegelsen) som vektla troshelbredelse.9

Litterære forløpere for norsk trosbevegelse

Kjell Dahlene hevder at man i 1870-årene på mange måter stod ved

et tidsskifte, idet det inntil da stort sett var lutherske skrifter som ble

spredt her i landet. I 1877 utgav imidlertid pastor Johan C.H.

Storjohann en omfattende biografi om hellighets- og

vekkelsesforkynneren D.L. Moody, hvilket angivelig var "med å

skape åpenhet i folket vårt for det kristne livet i den engelsktalende

verden."10 I perioden 1883-90 utkom 14 bøker bare av Moody,

eksempelvis. Norske troende ble dessuten etter hvert også introdusert

8 Aage Aaleskjaer, "Reaping a Great Harvest in Norway." Word of Faith juli

1989 s. 13.

9 Geir Lie, E.W. Kenyon: Cult Founder or Evangelical Minister? A

Historical Analysis of Kenyon's Theology With Particular Emphasis on

Roots and Influences (Oslo: Refleks-Publishing, 2003).

10 Kjell Dahlene, "Plymouth Brethren" i norsk kristenliv (Mandal: Kjell

Dahlene, 1983) s. 132.

for den britiske hellighetsforkynneren F.B. Meyer,11 samt

amerikanerne R.A. Torrey12, Asa Mahan13 og S.D. Gordon.14

Mens hellighetsvekkelsen i USA først og fremst fikk sitt nedslagsfelt

blant metodister, var det i Storbritannia først og fremst anglikanere

som ble berørt - selv om Meyer selv var baptist. Tore Meistad har i

sin alalyse av hellighetsbevegelsens innflytelse innen norsk kirkeliv i

perioden 1850-1910 påvist at det også hertillands var Metodistkirken

som først og fremst stod som formidler av hellighetsbevegelsens

anliggende, iallfall fram til 1890-årene.15

Hva 'Faith-Cure' bevegelsen angår, har denne kun i beskjeden grad

påvirket norsk kirkeliv. Den amerikanske forkynneren som gjennom

sine bøker har gjort seg mest gjeldende, er A.B. Simpson,

grunnleggeren av trossamfunnet Christian & Missionary Alliance.

Og den svensk-amerikanske vekkelsespredikanten Fredrik Franson

(1852-1908), som besøkte Norge i 1883 og hvis virksomhet " hadde

11 Eksempelvis Guds ledelse (Oslo: Det norske Misjonsforbunds Forlag,

u.å.), Sjelens vei til Gud (Bergen: Hans Martinussens Forlag, 1942) og

Abraham, eller, Troens lydighet (Skien: Erik St. Nilssen, 1908). Meyer var

for øvrig selv i Kristiania i 1902 i egenskap av predikant. (W.Y. Fullerton,

F.B. Meyer. A Biography [Streetsville, Ontario, Canada: Ontario Christian

Books, 1992. Reprint] s. 197.)

12 Eksempelvis Hvorfor jeg tror at Bibelen er Guds Ord (Kristiania: A/S

Lutherstiftelsens Boghandel, 1908), Bønnen. Dens hemmelighed og kraft

(Bergen: F. Beyers Forlag, 1907), Livets vei (Bergen: F. Beyers Forlag,

1908), Evangeliet for vår tid (Oslo: Norsk Litteraturselskaps Forlag, 1930)

og Lær oss å be (Oslo: Norsk Litteraturselskaps Forlag, 1950). Boken

Bønnen. Dens hemmelighed og kraft ble for øvrig også utgitt i 1942, denne

gang av Carsten Line's Musikkhandel i Hinna pr. Stavanger.

13 Asa Mahan, Femti aars vandring med Gud (Kristiania: [u.å. ], 1889).

14 Den mest kjente norske oversettelse av S.D. Gordons bøker refererer

sannsynligvis til Stilfærdige taler om bønnen (Kristiania og Bergen: Hans

Martinussens Forlag, 1919) som for øvrig får positiv omtale i forordet av

Kinamissionsforbunder Johannes Brandtzæg.

15 Tore Meistad, Methodism as a carrier of the holiness tradition in Norway

(Alta: Alta Lærerhøgskole: ALH-forskning: 1994).

avgjørende betydning for [Det norske Misjonsforbunds] tilblivelse og

fremgang,"16 var ikke bare påvirket av Moodys kampanjemetoder,17

men pleiet også personlig omgang med Simpson.18 Simpsons

helliggjørelses- og helbredelsesforkynnelse har i så måte fått et

indirekte nedslagsfelt innen Det norske Misjonsforbund som har gitt

ut to norske oversettelser av amerikanerens bøker, Ham Selv (1936)

og Men Gud kan (1941).19 Ytterligere oversettelser har dessuten

foreligget på Det norske Baptistsamfunns De Unges Forlag,20 det

16 Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen. En undersøkelse av pinsebevegelsens

tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens

utforming i Norge (Oslo: Universitetsforlaget, 1956) s. 116.

17 Ingulf Diesen, Veiryddere [innbundet sammen med boka Veien videre]

(Hovet: Hermon Forlag, 1994) s. 187.

18 Ingulf Diesen, Veien videre [innbundet sammen med boka Veiryddere]

(Hovet: Hermon Forlag, 1994) s. 108-109.

19 Hovedpastor i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, Ludvig Johnsen, som

hadde møtt den finsk-svenske vekkelsestaleren Frank Mangs i Karlstad,

Sverige i 1928 og inviterte ham til Norge i 1932, hvilket ifølge Ingulf Diesen

bevirket "den største åndsbølgen i [Det norske Misjonsforbunds] historie"

idet kirkesamfunnet opplevde en særdeles vekkelsesperiode helt fram til

1945, har skrevet forordet til begge norske oversettelsene av Simpsons bok.

(Diesen, Veien videre s. 177-180.)

20 Den norske oversettelelsen har tittel Alt i Kristus (The four-fold Gospel) og

utkom i 1933.

privateide Hans Martinussens Forlag i Bergen21 og pinsevennenes

Filadelfiaforlaget.22

Norsk pinsebevegelses grunnlegger, Thomas Ball Barratt, kjente også

godt til Simpson og bodde en periode på hans misjonshjem i New

York City de siste månedene i 1906 hvor Barratt for øvrig selv

mottok 'åndsdåpen' og talte i tunger.23 En i norsk sammenheng

21 De norske titlene inkluderer andaktsboken Himmelske dager på jorden

(u.å.) og den radikale boken Evangeliet om helbredelse (u.å.)

Misjonssambandets kinamisjonær gjennom mange år, Marie Monsen, gav

Simpsons bøker en rosende omtale i forordet til sistnevnte norske

oversettelse. Hun skriver: "Dr. Simpson fikk se inn i den sannhet, at som der

i Guds ord er både et evangelium for syndere og et evangelium for de

troende, er der i ordet også et evangelium for de syke. Og Herrens

velsignelse hvilte over Simpsons arbeide blant de syke, som over hans øvrige

arbeide. For meg personlig var det en opplevelse, da jeg for få år tilbake

møtte denne Simpsons bok. Ofte syk og kjempende med spørsmålet om

helbredelse hadde jeg ved Hans opplysning, som er kommet for å veilede oss

til hele sannheten, fått se den del av evangeliet. Det frydet meg å møte den

sannhet forkynt, som jeg selv trodde, men aldri hadde hørt forkynt. Personlig

kjenner jeg ikke få syke, som med denne Simpsons bok har fått den hjelp de

trengte til med frimodighet å gå til Jesus med sine sykdommer, og så fikk

oppleve Jesu kraft til å helbrede."

Den norske forleggeren, Hans Martinussen selv (1881-1946), skriver i

sitt eget forord at bokens "grunnleggende sannhet behøver atter og atter å bli

gjentatt i denne tid hvor synden forringes eller bortforklares, og Kristi

forsoning forkastes av mange. Det samme kan sies med hensyn til

helliggjørelsen. Det er et ord og en erfaring som mange troende misforstår og

viker unna for, at det var [Guds] velsignede vilje å være vår fullkomne

frelser for legemet så vel som for sjelen." I en nekrolog over Martinussen i

Bergens Tidende 28. januar 1946 heter det at Martinussen i 1907 grunnla sitt

eget forlag og 9 år senere flyttet dette til Bergen. "Han har utgitt en lang

rekke bøker, vesentlig religiøs litteratur, men tok i de seinere år også sikte på

skjønnlitteratur. I 1942 overtok han Johan Magnussens forlag."< /div> 22 De norske titlene er Ekko fra den nye skapning (u.å.) og Tilbake til Golgata (u.å.), begge oversatt av pinseforkynneren Egil Strand. 23 Thomas Ball Barratt, Erindringer (Oslo: Filadelfiaforlaget A/S, 1941) s. 97. mindre kjent aktør innen den amerikanske 'Faith-Cure' bevegelsen var Carrie Judd, senere gift Montgomery (1858-1946), som er blitt omtalt ikke bare som brobygger, men som "spokesperson, leader and molder of three important religious streams: the faith healing movement [Faith-Cure], the Christian and Missonary Alliance, and the Pentecostal movement."24 Jeg har imidlertid i min besittelse en liten bok med tittel The Prayer of Faith,25 forfattet av Carrie F. Judd, som har vært eid av Barratt og har hans håndskrevne navnetrekk på forsiden.26 Endog en bok av Charles Cullis, 'Faith-Cure'- bevegelsens mest markante forkynner, foreligger på norsk.27 Som allerede nevnt, var 'Faith-Cure' en undervariant innenfor den bredere hellighetsbevegelsen i USA. Mens mange innenfor hellighetsbevegelsen stilte seg avvisende til helbredelsesforkynnelsen, fungerte både Simpson og Montgomery som kombinasjonsforkynnere av helliggjørelses- og helbredelsesbudskapet. Det samme gjorde deres kollega A.J. Gordon, samt sørafrikaneren Andrew Murray. Sistnevntes mange bøker om helliggjørelse og helbredelse fikk stor utbredelse innen hellighetsbevegelsen i Storbritannia og USA. Jeg har imidlertid kun funnet et fåtall av sørafrikanerens bøker i norsk språkdrakt, den mest kjente av disse er Med Kristus i bønnens skole, utgitt i 1924.28 Av A.J. Gordons bøker finnes i norsk oversettelse kun bøkene Kraft og seier, utgitt på Hans Martinussens Forlag i Kristiania i 1913 og Kristus personlig i kirken, utgitt i 1904 med A.T. Pierson som 24 Daniel E. Albrecht, "Carrie Judd Montgomery: Pioneering Contributor to Three Religous Movements." Pneuma 8 (Spring 1986) s. 112. 25 (London, UK: J. Snow & Co. og Bethshan, 1885.) 26 Under et USA-besøk i 1928 kontaktet Barratt Montgomery og fikk forkynnerinngang hos henne. Thomas Ball Barratt, " Amerika-reisen." Korsets Seir 4. august 1928 s. 2-4, 7. 27 Charles Cullis, Helbredelse med tro (Laurvik: M. Andersens Forlag, 1890). 28 Boken er oversatt av Louise Salvesen og utgitt på Eget Forlag. Boken er for øvrig positivt anbefalt av sogneprest Henrik Brun, som har skrevet forordet. medforfatter.29 Artikler av kjente hellighets- og helbredelsesforkynnere, som Murray, Simpson, John Alexander Dowie og F.F. Bosworh, er imidlertid hyppig forekommende i bladet Hjemmets Venn, utgitt av Michael Wåde fra og med 1946 av. I så måte er det avdekket et forholdsvis rikholdig materiale som kan ha vært med og forberede grunnen for norske troendes mottakelighet for trosbevegelsen da denne oppstod her til lands i 1980-årene. Også kjente representanter for den amerikanske helbredelsesbevegelse som oppstod i etterkant av 2. verdenskrig, fikk rikelig spalteplass i Hjemmets Venn, deriblant Oral Roberts, William M. Branham, William Freeman, Clifton Erickson, Jack Coe, A.A. Allen, Lester Sumrall, Tommy Hicks og T.L. Osborn. Flere av de samme forkynnerne ble presentert i Carl Rein Seehuus private blad Profet-Røsten og Aage Samuelsens Maran Ata. Aril Edvardsens artikkelserie "Mirakelvekkelsen" i bladet Troens Bevis fra desembernummeret 1961 og flere nummer framover i 1962 er åpenbart inspirert av og basert på de norske kildene. Det sees likevel ikke bort fra at Edvardsen i tillegg kan ha hatt noe tilgang på amerikanske blader, selv om en rekke av de amerikanske helbredelsespredikantenes taler, in-klusiv selvpresentasjon, for lengst forelå i norsk språkdrakt i diverse nummer av Hjemmets Venn fra slutten av 1940-tallet og helt fram til 1960.30 Hagin selv omtales allerede i mai 1954 i artikkelen " Evangelist E. Hagins veldige opplevelser" i bladet Profet-Røsten. Ni år senere, i april 1963, publiserte Aril Edvardsen en danskspråklig artikkel, "Bibelens vej til at modtag Den Hellige Aand", forfattet av Hagin, i 29 For mer utfyllende informasjon om hellighetsbevegelsens publisistiske innflytelse i Norge, se Geir Lie, Plymouthbrødrene, hellighetsbevegelsen, pinsebevegelsen og moderne karismatikk - en bibliografisk introduksjon (Oslo: Refleks-Publishing, 2005). Boken er ikke lenger i trykk, men kan lastes ned fra http://www.refleks-publishing.com/Files/ Bibliografi.pdf 30 Se blant annet artikkelen "Hvorledes William Branham fikk helbredelsens gave - fortalt av ham selv." Hjemmets Venn 28. aug 1948 s. 3, 6. Artikkelen fortsetter i en rekke nummer av bladet Hjemmets Venn helt fram til 9. oktober samme år. En beslektet artikkelserie om Branham løp dessuten fra 8. januar 1949 til 3. september samme år. bladet Troens Bevis. Hagin ble også kort omtalt i lege Nils Røhnebæks bok Vi har fått legedom fra 1976. Uavhengig av denne litteraturen hadde Leif S. Jacobsen under sin studietid i Göteborg (1966-69) gjennom den amerikanske Assemblies of God-misjonæren Art-hur Johnson blitt introdusert for Hagins blad The Word of Faith og Kenyons litteratur. Gjennom Jacobsen ble blant annet Åge Åleskjær introdusert for Hagins bøker i 1975. Også Kenyons bøker ble tidlig kjent i Norge. Ved en tilfeldighet fant jeg for mange år siden i Oslomenigheten Filadelfias bibelskolebibliotek sangboken Songs of Reality, utgitt av Kenyon i Chicago i 1913 og opprinnelig i pinsemisjonær Hanna Veums (senere gift Moody) besittelse.31 Ifølge et postkort fra Veum til familien i Norge, datert 17. mai 1912, var hun i Chicago på dette tidspunkt og var blitt tilbudt jobb der. I Kenyons skrifter røper han en viss kjennskap til norsk vekkelseskristendom.32 Ved Kenyons død i 1948 sirkulerte bladet Kenyon's Herald of Life i 57 nasjoner, deriblant Norge, og pinsemisjonær Olaf Sørensen hevder å ha kommet over Kenyons litteratur i 1945.33 Også nordmannen Tom Andresen hadde et personlig forhold til Kenyons bøker. Sammen med familien flyttet han fra Kampen, Oslo som 2-åring og fikk navnet Theodore (Tommy) Hicks. I 1956 utgav han boken Atomkraften i Jesu namn på pinsevennenes Taborförlaget i Helsingfors og Filadelfiaförlaget i Stockholm. Hicks er likevel ikke den egentlige forfatteren av den svenske oversettelsen, idet han kun har endret på Kenyons tittel The Wonderful Name of Jesus (1927), påført sitt eget navn på forsiden, delt Kenyons kapitler opp i mindre enheter, skilt dem fra hverandre og på den måten forandret den kronologisk korrekte rekkefølgen. Jeg 31 For en kortfattet presentasjon av Veum, se " Hedningemissionen." Korsets Seier 21. mars 1929 s. 5-6. 32 E.W. Kenyon, "Three Fold Call." Reality, mars-april 1906 s. 43. Kjennskapet var sannsynligvis begrenset til informasjon om Albert Lunde, og høyst sannsynlig formidlet via en notis i bladet Missionary Review, XXIX (april 1906) s. 310. 33 Olaf Sørensen, brev til artikkelforfatteren, datert 1. februar 1994. fant to avsnitt i Kenyons opprinnelige bok som er utelatt i den svenske oversettelsen, men ingen tillegg fra Hicks sin side. Kenyons innflytelse har riktignok ikke vært stor i Norge, og influeringskanalene er delvis uoversiktlige. Det lar seg like fullt påvise en direkte linje fra William Alfred Everitt (1878-1948), som selv ble oppmerksom på Kenyons litteratur i 1942 og etter at han flyttet til Birmingham i 1946 snart etablerte Birmingham Bible & Tract Depot. Everitt introduserte bøkene for den britiske forkynneren Peter Scothern som igjen videreformidlet disse til Don Double. Gjennom ham kom Harry Greenwood i kontakt med de samme bøkene. Greenwood bør være kjent som en av de viktigste katalysatorer for svensk trosbevegelse, idet han regelmessig virket i Sverige i perioden 1967-83. Gjennom ham ble den svenske forkynneren Rune Brännström introusert for Kenyons bøker, og sannsynligvis gjennom sistnevnte ble den norske kvinnen Signe Taranger tidlig i 1970-årene inspirert til å oversette Kenyons bok The Two Kinds of Faith til norsk. Oversettelsen fikk en viss innflytelse i menigheten Nytt Liv Fellesskap i Ålesund, og en av menighetsmedlemmene valgte å oversette blant annet Kenyons The Two Kinds of Righteousness til norsk i 1991. Også i Oslo fantes det miljøer sentrert rundt blant annet Kenyon og hans forkynnelse. Salvasjonist Fredy Runar kom over Tarangers oversettelse i 1974, uten at boken gjorde nevneverdig inntrykk der og da. Rundt 1977 ble han imidlertid introdusert for både Kenyons og Hagins bøker gjennom kameraten John Rognstad, som ledet Ungdom i Oppdrags (UiO) arbeid i Oslo på denne tiden. Hagin og Kenyons litteratur sirkulerte i UiO-miljøet etter at Yngve Thorsteinsen, som tilhørte miljøet, i 1975 hadde besøkt Hagins virksomhet i Tulsa, Oklahoma. Gjennom Rognstads påtrykk ble for øvrig tre av Hagins publikasjoner (I Ham, Guds medisin og Åtte syner av Jesus) og tre hefter av trosforkynner John Osteen (Det guddommelige kjærlighets vell, Det er et mirakel i din munn og Nedbryte festningsverker) oversatt til norsk og utgitt på Hans-Jacob Frøens Agape forlag. Forlaget ble i 1984 kjøpt av Per Nilsen, som gjennom ytterligere utgivelser har rendyrket trosbevegelsens anliggende.34 La oss imidlertid kort vende tilbake til Fredy Runar, som for alvor møtte Kenyons bøker gjennom Rognstad. Kenyons fokus på Guds "Faderhjerte" gjorde et uutslettelig inntrykk, og Runar forkynte et tilsvarende budskap - med fokus på "barnekårets realitet". Som ansatt miljøarbeider ved Kontaktsenteret P22 i Oslo arrangerte han åpne møter på tirsdagskveldene i tillegg til at han var aktivt med i et husfellesskap på Grefsen på torsdagskveldene. I dette miljøet ble ti av Kenyons bøker oversatt til norsk i perioden 1983-84. En definitiv Kenyon-innflytelse ble også formidlet - om enn indirekte - via Aril Edvardsen i Sarons Dal. Rundt 1960-61, etter ett års evangelistisk virksomhet, ble Edvardsen alvorlig syk (sannsynligvis på grunn av fysisk overanstrengelse). Hans bibelske forståelse tilsa at Gud ønsket å gripe inn med helbredelse, men sykdommen syntes å forverre seg. I denne sykdomsperioden fikk han fatt i T.L. Osborns bok Healing the Sick, som oppfordret til tro på at helbredelse allerede var tilveiebrakt gjennom Jesu frelsergjerning. I 1963 utgav Edvardsen Osborns bok på norsk. Boken refererer ikke bare til Kenyon, men siterer hele kapitler fra flere av hans bøker.35 Lektor Ulf Juveng var en av flere som gjennom Edvardsens norske oversettelse fattet interesse for Kenyon som person. Han skaffet seg Edvardsens oversettelse i 1964 og kjøpte kort tid deretter - via Birmingham Bible & Tract Depot i England - sine første Kenyonbøker. Han oversatte småstykker fra Kenyons ulike bøker og distribuerte stensilene i begrenset omfang til venner og bekjente. 34 "Agape forlag skifter eier og navn." Hvetekornet, august-september 1984 s. 32-33. 35 Osborn misforstod åpenbart Kenyons datter Ruth Kenyon Housworth tillatelse til å sitere fra Kenyons bøker til å gjelde ubegrenset avskrift. I brev til T.L. Osborn, datert 17. juni 1948 skrev hun: "We give you our permission to use any of Dr. Kenyon's material from his books if you give proper credit for it. […] We would appreciate it if you would send us copies of the booklets in which you are quoting statements from Dr. Kenyon's books." Gjennom Osborns innflytelse, men uavhengig av Edvardsens oversettelse, ble pinsemisjonær Arnulf Solvoll i Japan i 1954 introdusert for Kenyons bøker. Solvoll hadde på dette tidspunkt startet bibelskole i Japan, og elevene gikk raskt i gang med oversettelse av Kenyons bøker til japansk. I løpet av fire år ble seks Kenyonbøker oversatt, og da Solvoll nå vendte tilbake til Norge, kontaktet han forlagssjef Kjell Ruud ved Filadelfiaforlaget i Oslo med tanke på å få den samme litteraturen oversatt til norsk. Kinamisjonærene Parley Gulbrandsen og Willy Rudoph, som hadde innsigelser mot budskapet, synes å ha bidratt til at Solvolls forespørsel ble avslått. Historiske og miljømessige forløpere for norsk trosbevegelse Den karismatiske fornyelse Den karismatiske fornyelsen står både i et kontinuitets- og diskontinuitetsforhold til den senere trosbevegelsen i Norge. På linje med den opprinnelige pinsebevegelsen, i USA som i Norge, søkte man å profilere fornyelsen inn i de historiske kirkesamfunn. Den karismatiske erfaring som sådan stod i fokus, og skriftavsnittet i Joel 3:1-2 syntes å legitimere en demokratisering av Ånden (jfr. skriftavsnittets referanse til Åndsutgydelse "over alt kjød", inklusiv "træller" og "trællkvinner") hvor skillet mellom predikant og forsamling ble nedtonet. Omreisende forkynnere underviste ikke først og fremst, men vitnet om sin egen karismatiske erfaring, og eventuelt om "det Gud gjorde" innenfor deres egen konfesjonelle sammenheng. Jens-Petter Jørgensen, daværende leder innen Oasebevegelsen, synes å fange inn nettopp dette anliggende i sin rapport fra en studietur til England i perioden 18.-25. november 1984: Det slår meg - etter å ha lest en god del beretninger og samtalt med 20-30 fornyelsesledere på forskjellige steder - hvor tidlig på sekstitallet vekkelsen fikk gjennomslag i brede lag innen Church of England (og mange av de andre kirkesamfunnene for den saks skyld). Mange ble døpt i Den Hellige Ånd og erfarte det å være kristen på en ny og mer personlig måte enn tidligere. De fikk en ny erfaring av at Gud var en virkelighet. "Selv om man helt fra begynnelsen av kom sammen i grupper til bønn og oppbyggelse," skriver Jørgensen, "stod den personlige fornyelsen i fokus for forkynnelse og praksis i sekstiårene. Først i 1970-årene begynte man å beskjeftige seg med spørsmålet hvordan den karismatiske fornyelsen en selv hadde fått del i skulle få gjennomslag i ens egen lokalmenighet." Jørgensen vedgår like fullt i ettertid at mange av de karismatiske pionerene i Norge var vel optimistiske: Vi innrømmer i dag at vi nok var for optimistiske da vi trodde at denne åndsimpulsen naturlig ville trenge inn i menigheter og foreninger i løpet av noen ganske få år. To-tre sommerstevner og noe publisering av litteratur - så skulle det være gjort.36 De karismatiske lederne møtte raskt motstand, ikke minst fra luthersk hold, på grunn av uklare grenseoppganger i forhold til pinsevennenes åndsdåpstenkning. Daværende bibelskolerektor Even Fougner skrev blant annet med referanse til den på den tid luthersk-karismatiske bevegelsen Ungdom i Oppdrag i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik (hvor Fougner dessuten var med-redaktør): Det er uklart hvordan Ungdom i Oppdrag stiller seg til den karismatiske bevegelses åndsdåpteologi, som etter vårt syn er i konflikt med den lutherske bekjennelse. Inntil bevegelsen som sådan tar klart avstand fra denne teologi, har vi anbefalt våre foreninger til ikke å samarbeide med Ungdom i Oppdrag.37 Også innen flere av frikirkene opplevde man etter hvert at situasjonen tilspisset seg mellom karismatikere og ikkekarismatikere. Dette igjen førte for flere karismatikere til en sterkere lojalitetstilknytning til medkarismatikere av annen konfesjonell tilhørighet enn til det trossamfunnet en selv stod tilsluttet. Mange 36 Jens-Petter Jørgensen, "Organisasjonene og Oase - spenninger og utfordringer." Notat utarbeidet av Jens-Petter Jørgensen på vegne av lederskapet i OASE. Organisasjonenes Fellesråds Årsmøte Geilo, 3. - 6. januar 1984. 37 Dag Stange, "Indremisjonen ut mot Ungdom i Oppdrag." Vårt Land 20. januar 1977 s. 2. Også innen Norsk Luthersk Misjonssamband ble det uttrykt tilsvarende skepsis til karismatisk kristendom, og i en 11 siders artikkel i Fast Grunn i 1981 skrev Jon Kvalbein at Misjonssambandet ikke anbefalte noen å reise på Oase-stevner. gikk trofast på søndagsmøter i sin lokale menighet mens de opplevde å hente åndelig næring, delvis via karismatiske husgrupper midt i uka og delvis via deltakelse på karismatiske stevner og konferanser. Svekket lojalitetstilknytning til ens opprinnelige trossamfunn til fordel for en sterkere tilknytning til - til tider - selvutnevnte karismatikerledere må utvilsomt anføres som tilknytningspunkt mellom karismatisk fornyelse og 1980-årenes trosforkynnelse i Norge. Flere av lederne var i utgangspunktet pinsevenner, men hadde fått kontakt med den karismatiske bevegelse og tatt farge av denne gjennom sin tilknytning til Aril Edvardsens virksomhet i Sarons Dal, Kvinesdal. Sarons Dal Pinsevenner flest synes i liten grad å ha merket seg - og langt mindre mottatt impulser fra - den karismatiske fornyelse.38 Selvsagt fantes det individuelle unntak. Pinseforkynner Oddvar Nilsen, for eksempel, oversatte i 1970 Michael Harpers bok As at the beginning og i 1972 Dennis Bennetts bok Nine o' clock in the morning til norsk.39 Nilsen bad for øvrig med metodistpastor Harald Dysjeland til 'åndsdåp' i sistnevntes stue i forbindelse med fellesmøtene i Larvik på vinteren 1971.40 En annen pinseforkynner, David Østby, som var forstander i Sarpsborg, introduserte i 1969 byens metodistforstander Harald Wessel Nørberg for John Sherrills bok om den karismatiske fornyelsen i USA, De taler med andre tunger. Også denne oversettelsen var utgitt på pinsevennenes Filadelfiaforlaget. Boken 38 Dette til tross, under pinsebevegelsens predikantkonferanse i 1971 tok forkynner Oddvar Nilsen opp den karismatiske bevegelse som eget emne, "og i samtalen etterpå ble det slått fast at pinsevennene i Norge hilser denne vekkelsen velkommen, for 'ingen har monopol på Åndens gaver.' Dette ble slått fast, samtidig som det ble advart mot skremmende spor." (Terje Hegertun, "Den karismatiske vekkelsen." Korsets Seier 4. juni 1983 s. 11.) 39 Geir Lie, Plymouthbrødrene, hellighetsbevegelsen og moderne karismatikk s. 10, 40. Året etter oversatte Oddvar Tegnander enda en bok av Harper, mens Nilsen oversatte en ytterligere av samme forfatter i 1973. 40 Harald Dysjeland, intervju, datert 13. februar 1998. skapte en lengsel etter en dypere erfaring av Guds nærvær og kraft til tjeneste, og Østby betydde mye for Nørberg i denne perioden. Sistnevntes 'åndsdåpsopplevelse' skjedde likevel i enerom 15. oktober 1970.41 Om enkelte pinseforkynnere til å begynne med stilte seg åpen overfor den karismatiske fornyelsesbevegelsen, reagerte de likevel raskt på bevegelsens angivelige lærelikegyldighet. Det ble dessuten uttrykt frykt for at kontakt med katolsk-karismatikere ville kunne føre til negativ læreutvikling.42 Også protestantiske karismatikertroende kunne man trekke på smilebåndet av fordi disse i enfoldig naivitet knapt evnet å skjelne mellom Åndens manifestasjoner og menneskelig føleri. Aril Edvardsen tok imidlertid et mer aktivt standpunkt for den karismatiske fornyelsen. Selv hadde han opplevd en kristen omvendelse i 1956 og ble kort tid deretter tilsluttet en lokal pinsemenighet. Sommeren 1964 arrangerte han sitt første sommerstevne i Sarons Dal, Kvinesdal og samlet om lag 1200 deltakere til kveldssamlingene i tillegg til 3 møter med bibelundervisning på dagtid ni dager til ende. Allerede fra begynnelsen av fikk Edvardsen en viss appell også blant lutherske troende, og i 1963 refererte bladet Troens bevis, som han hadde startet i 1961, fra den karismatiske fornyelsen i USA som slo inn i de ulike historiske kirkesamfunn. 7 år senere, fra 12. til 14. juni 1970, innbød Edvardsen til en spesifikk Dypere Liv-konferanse i Sarons Dal med blant annet skandinaviske karismatikere som forkynnere. Junikonferansen inspirerte til videre karismatisk bevisstgjøring innen især flere ikke-lutherske frikirkesamfunn. Konferansen ble avløst av det årlige sommerstevnet i Sarons Dal, og dette igjen, av en rekke lokale Dypere Liv-konferanser i hele Sør Norge. Især metodistene ble berørt, ikke minst menighetene i Flekkefjord, Horten, Skien, Porsgrunn, Hønefoss, Hvittingfoss og til dels Tistedal og Finnsnes (Nord Norge). 41 Harald Wessel Nørberg, intervju, datert 29. januar 1996. 42 Thoralf Gilbrant, Pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen (Oslo: Eget Forlag, [1977]) s. 126ff. Gjennom Edvardsens bokforlag fikk hans mange bøker, ikke minst om tungetale, nådegaver og troshelbredelse, stor utbredelse. Metodistprest Leif S. Jacobsen43 hørte Edvardsen forkynne, sammen med Ingolf Kolshus, første gang i 1969. Som allerede dokumentert, ble Jacobsen introdusert for både Kenyon og Hagins litteratur under studietiden i Sverige. Han kastet seg nå begjærlig over Edvardsens bøker om Åndens gaver og troshelbredelse, idet disse ifølge ham selv var "helt i tråd med hva han tidligere hadde tilegnet seg gjennom de to amerikanerne."44 Gjennom forkynneroppdrag i pinsemenigheten i Drammen i 1972 stiftet Jacobsen personlig kjennskap med Ingolf Kolshus, som for øvrig var rektor ved Edvardsens bibelskole i Sarons Dal. Jacobsen hadde akkurat meldt seg ut av Metodistkirken og var på vei inn i pinsebevegelsen, hvor han etter hvert skulle betjene menigheter i Drammen, Brevik og Bergen. Kolshus introduserte Jacobsen for bibelskolemiljøet i Sarons Dal, og 1972-73 ble Jacobsens første undervisningsår ved skolen. Her deltok han fast med et par undervisningsuker i året i tretten år framover. I seks av disse årene var han også formann i skolestyret. På denne måten fikk han kontakt med det 'karismatiske' miljøet innen pinsebevegelsen - det vil si den del av pinsebevegelsens forkynnere som hadde personlig kjennskap til og interagerte med den karismatiske bevegelse. Forruten Aril Edvardsen selv bestod miljøet blant annet av menn som Ingolf Kolshus, Hans Bratterud, Kjell Haltorp, Åge Åleskjær, Rolf Erik Janøy, Svein Thorkildsen, Erling Thu og Ole Bjørn Urne. Senere, idet norsk trosbevegelse tok form midt på 1980-tallet, skulle flere av disse gjennom sin kontaktflate innen pinsebevegelsen lykkes i å rekruttere tilhengere fra sistnevnte og inn i de nyetablerte trosmenighetene. 43 Jacobsen er fjerdegenerasjons metodist og virket som metodistprest i perioden 1969-72. I 2008 meldte han seg igjen inn i Metodistkirken og er i dag prest i Centralkirken, Bergen. 44 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994. Full Gospel Business Men Fellowship International (FGBMFI) Den felleskristne karismatiske legmannsstiftelsen, stiftet av den armensk-amerikanske meieristen Demos Shakarian i 1951, med visjonen om å nå forretningsfolk med enkle hverdagsvitnesbyrd under lørdags-frokostmøter i hotellregi, fikk sitt første norske nedslagsfelt gjennom skipsmegler Sophus Schanche i Bergen. Selv var han blitt introdusert for stiftelsen i 1970 gjennom nordmannen Simon Vikse, som ledet en FGBMFI-avdeling i New York City. Samme år inviterte han Vikse, samt øvrige amerikanere med FGBMFI-tilknytning, til Bergen for å holde møter. Flere av møtedeltakerne opplevde karismatisk åndsutrustning, og det ble etablert en gruppe som i desember ble anerkjent som første norske avdeling ('chapter').45 Forut for dette arrangerte Nils Røhnebæk møter på Midtstuen hotell, hvor amerikanske forkynnere med FGBMFI-tilknytning ofte deltok. Først i 1977 ble det imidlertid en egen FGBMFI-avdeling i hovedstaden. I mai 1978 arrangerte man så den første nasjonale konferansen (med frokostmøter og banketter) med Demos Shakarian som hovedtaler. Konferansen ble et gjennombrudd for norsk FGBMFI, som i løpet av ett års tid fikk 20-25 avdelinger. Man representerte noe nytt og kom inn som en frisk vind med troen på mirakler, at Gud er den samme i dag som på apostlenes tid.46 Som i USA, ble FGBMFI også i Norge en katalysator for profilering av tradisjonell trosforkynnelse. Flere nordmenn deltok ved FGBMFIarrangement i USA hvor de ble kjent med amerikansk trosforkynnelse. Allerede i 1972, etter at Leif S. Jacobsen hadde forkynt på en FGBMFI-tilstelning i Bergen, ble han spurt av Schanche om han hadde lest Hagins bøker.47 45 Sophus Schanche, intervju, datert 2. januar 1996. 46 Geir Lie, "FGBMFI" og "Røhnebæk, Nils" i: Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse s. 44-45, 152-153. Se også Nils Røhnebæk, intervju, datert 26. januar 1996 og Kåre Nordli, intervju, datert 3. desember 1997. 47 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994. Etter at man begynte å etablere selvstendige karismatiske menigheter i Norge fra midt på 1980-tallet, har FGBMFI mistet sin reelle innflytelse på norsk karismatisk fornyelse og har i dag kun en håndfull avdelinger. Deres historiske betydning som inspirasjonsbase for karismatiske troende innenfor Den norske Kirke og frikirkesamfunnene, samt som formidler av trosforkynnelse, kan like fullt ikke neglisjeres om man vil kartlegge trosforkynnelsens historikk i Norge. FGBMFI ble for øvrig en arena, tilsvarende Sarons Dal, hvor pinsevenner og karismatikere møttes og bidro i så måte til delvis å bryte pinsebevegelsens isolasjonstilværelse overfor den karismatiske bevegelse. Yonggi Cho og Niilo Yli-Vainio Den sørkoreanske forkynneren David Yonggi Cho formidlet ikke bare inspirasjon, men brakte også en fornyet og intensivert forventning om Guds konkrete inngripen som svar på bønn. Allerede i 1975 var menigheten han betjente i Seoul, Sør Korea, verdens største pinsemenighet med over 25 000 medlemmer. I dag har Yoido Full Gospel Church mer enn 800 000 medlemmer. De norske forkynnerne Hans Svartdahl, Oddvar Nilsen og Hans Bratterud hørte Cho forkynne første gang under pinsevennenes verdenskonferanse i Dallas, Texas i 1970 og hilste personlig på ham noen dager senere ved pinsesamfunnet Assemblies of Gods hovedkvarter i Springfield, Missouri.48 Under et Skandinaviabesøk i 1975, hvor Cho blant annet forkynte under en større møteaksjon i Stockholm, var han også innom Filadelfia, Oslo.49 Sammen med elevene på Misjonsskolen i Sarons Dal leide for øvrig Bratterud en buss og reiste til Sverige for å delta på kirkevekstkonferanse med Cho i Stanley Sjöbergs pinsemenighet, Citykyrkan, i Stockholm. Konferansen vakte for alvor Bratteruds interesse for kirkevekst, og i 1979 besøkte han Chos menighet i Sør 48 Hans Bratterud, intervju, datert 4. april 2008. 49 "Buddhist ble frelst: Nå leder han verdens største pinsemenighet." Korsets Seier 19. feb. 1975 s. 1, 15. Korea.50 Bratterud var med i følget på 370 skandinaviske forkynnere og menighetsledere som deltok på en ukes menighetsvekstseminar 23. oktober - 1. november 1979. Teknisk arrangør for turen var Christoffer Resor, Stockholm.51 I 1980 kom Cho første gang til Sarons Dal og forkynte under et kirkevekstseminar. I mai-juni nummeret av Pioneren hadde for øvrig Cho en artikkel med tittelen "Guds ord må bli ditt", hvor Chos spesifikke trosforkynnelse, inklusiv skjelningen mellom 'logos'/ og 'rhema' ble utlagt. Samme året oversatte Hans Bratterud Chos The fourth dimension til norsk. Boken ble utgitt på Logos forlag i Sarons Dal og ble lest av både pinsevenner og karismatikere, tilsvarende Chos Skapende tro fra 1977, utgitt på Filadelfiaforlaget, allerede var blitt. Chos prinsipper for trosaktivering har klare paralleller til Kenneth E. Hagins applisering av trosbudskapet, og Chos innflytelse i Norge tjente i så måte som tilknytningspunkt for den senere trosbevegelse i Norge, både blant pinsevenner og karismatikere. Blant pinsesvenner ble også finnen Niilo Yli-Vainio et tilknytningspunkt. Han ble hovedredskap til vekkelse i hjemlandet i 1977. Selv hevdet han at man på det meste så mellom 400 og 700 ukentlige omvendelser.52 I desember samme året besøkte han norske pinsemenigheter i Trøgstad, Fredrikstad og Oslo (Salem og Filadelfia).53 Finnen holdt tre møter i Filadelfia, Oslo - møter som angivelig "var lenge planlagt," og hvor flere opplevde en kristen 50 Sigurd Sørhus, "Undrer meg på hva jeg får å se… Intervju med Liv og Hans Bratterud." Troens Bevis juni 1983 s. 4-12. Se også Stanley Sjöberg, "Samtale med en Gudsmann." Pioneren 6-1978 s. 4-5 hvor Chos prinsipper for menighetsvekst ble presentert. 51 Se for øvrig annonse i Pioneren 3 1979, samt lang presentasjon av Cho i Pioneren 1 1980. 52 Harald Brekke, "Vekkelse over Norden." Korsets Seier 21. juni 1978 s. 6. 53 "Niilo Yli-Vainios møter i Norge." Korsets Seier 10. desember 1977 s. 1, 15. Se også Knut Sørsdal, "Niilo Yli-Vainios møter i Norge." Ung Tro nr. 5 1977 s. 27-28. omvendelse, 'åndsdåp' og helbredelse som svar på bønn.54 Møtene fikk også profan oppmerksomhet, idet Levi Fragell innrapporterte møtene til Helsedirektoratet fordi han mente tilstedeværende barn ville kunne ta skade av dem.55 Under Vainios personlige forbønn falt mange til golvet, angivelig under Guds kraft, og dette var ganske nytt i norsk sammenheng (selv om norske pinsevenner hadde lest om den amerikanske helbredelsesforkynneren Kathryn Kuhlman som opplevde det samme når hun bad for mennesker med håndspåleggelse). Naturlig nok fungerte det faktum at mange ikke kunne stå oppreist under forbønn som en subjektiv bekreftelse, ikke bare på Guds eksistens, men dessuten på Hans konkrete inngripen i eget liv. De samme manifestasjonsytringene (at forbønnskandidater ikke maktet å stå oppreist under forbønnen) fulgte snart en rekke av de norske pinseforkynnerne med Sarons Dal-tilknytning. Flere av disse skulle identifisere seg med den gryende trosbevegelsen, hvilket igjen tjente som tilknytningspunkt mellom Vainio og trosbevegelsen. 54 David Østby, "Slik opplevde jeg vekkelsen." Korsets Seier 7. januar 1978 s. 5. 55 Morgan Kornmo og David Østby, "Filadelfia svarer Helsedirektoratet." Korsets Seier 4. januar 1978 s. 8. Fragell var leder for Justisdepartementets informasjons- og pressevirksomhet og fikk derfor advokat Øyvind Solberg til å anmelde "menigheten Filadelfia v/ forstanderne Morgan Kornmo og David Østby samt pastor Niilo Yli-Vainio for overtredelse av straffeloven § 364 ved søndag den 4. desember 1977 under et vekkelsesmøte i menigheten Filadelfia i Oslo å ha bragt en rekke personer, deriblant anslagsvis 20 barn fra 7 til 13 år, i avmakt eller en trancelignende tilstand, eller medvirket dertil." Anmeldelsen var foranlediget av Fragell og dr. Arnold Foersters tilstedeværelse under ett av møtene med Yli-Vainio: "I brev til Helsedirektoratet har begge gjort nærmere rede for de faktiske forhold og bedt direktoratet vurdere lovligheten i forhold til kvakksalverloven [sic!]." Adv. Solberg vedla sammen med anmeldelsen 10. februar 1977, sitert fra ovenfor, kopi av brevene til Helsedirektoratet datert 8. og 19. desember 1977, samt 6. januar 1978. De to første brevene var fra Fragell, mens det siste var fra Foerster. Kornmo og Østby ble avhørt ved Oslo Politikammer (Sivilavsnittet) og saken henlagt 10. mai 1978. Erling Thu56 Thu var ansatt i Sarons Dal i perioden 1966-75. I denne perioden hadde han fått kontakt med de britiske Restorationistforkynnerne Bryn Jones og David Mansell.57 Han var på forhånd fortrolig med kineseren Watchman Nees litteratur.58 Mens han virket som hjelpeforstander i pinsemenigheten Zion, Stavanger, ble Bryn Jones bror, Keri, og David Matthew invitert til Zion. Menigheten var positivt innstilt til deres budskap om vennskap og praktisk menighetsarbeid. Sammen med hovedpastor Tom Erlandsen prøvde Thu å følge opp undervisningen, og det ble utarbeidet en plan for fornyelse av menigheten. Man ville skape et 'levende' fellesskap gjennom grupper i stedet for kun å treffes på offentlige møter. Mens Thu jobbet i Zion tok han et initiativ overfor Erlandsen og Leif S. Jacobsen om å samle karismatiske ledere som ivret for vekkelse og 'fornyelse'. Sporadiske 'Oasesamlinger' ble avholdt fram til 1983- 84. Den første av disse ble holdt på Vasstuland (nær Geilo) i 1979 og samlet 10-15 forkynnere. Thu opplever i ettertid kun å ha hatt til hensikt at man skulle ha fellesskap, be sammen og være til gjensidig 56 Geir Lie, "Norsk fellesskapsbevegelse - med fokus på opprinnelse og tidlige år." Ref-leks 6-1 (2007) s. 16-45. 57 Mye er skrevet om Restorationistbevegelsen, se blant annet Geir Lie, "Norsk fellesskapsbevegelse" s. 16-19; David Matthew, " Restorationism in British Church Life from 1970." Refleks 5-1 (2006) s. 34-49; David Lillie, Restoration. Is this still on God's Programme? (Devon: Kyrtonia Press [n.d.]); Andrew Walker, Restoring the Kingdom. The Radical Sects of the House Church Movement (London: Hodder and Stoughton, 1985). 58 Geir Lie, "Ekklesiologi på avveie - fra Watchman Nee til Witness Lee." Refleks 5-1 (2006) s. 7-34. hjelp og inspirasjon.59 En gang Thu hadde besøk av Gwyn Daniel og Hugh Thompson, tok han dem med på en slik samling. Begge fikk ordet og forkynte forpliktende vennskap. Gjennom disse samlingene ble Thu mer kjent med Sverre Granlund, Tony Jessen og Vilhelm Langemyr. Da Thu sluttet i Zion sommeren 1980,60 ble et naturlig å dra til Farsund hvor Jessen hadde vært pastor i Misjonsforbundet siden 1977. På dette tidspunktet hadde både Thu, Jessen, Langemyr og Granlund (som allerede hadde flyttet til Oppdal hvor han var pastor i Baptistmenigheten) et formalisert underordningsforhold til Keri 59 Andre igjen opplevde seg gradvis mindre fortrolige med at Thu fikk en krets rundt seg som orienterte seg mer mot britiske Restorationistforkynnere. Under en 'Oasesamling' ble flere vitne til at kretsen rundt Thu tok deler av nattverdsbrødet, trakk seg tilside og delte dette innad i det man opplevde som deres "snevre krets av paktsbrødre" som mer og mer orienterte seg mot det menighetsbyggende arbeid som Bryn Jones stod som leder for i Bradford, England. (Leif S. .Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.) 60 Under et 1 måneders kurs - International Training Programme - hvor Thu deltok sammen med Sverre Granlund, ble Thu i enda større grad enn tidligere overbevist om at han ønsket å stå for "den totale visjon om Guds rike og menighetsliv / menighetssyn. Samtidig hadde han tvil om hvorvidt dette ville lykkes i Zion, Stavanger." (Erling Thu, intervju, datert 9. oktober 1994.) Jones.61 Thu hadde dessuten kontakt med flere yngre pastorer innen Misjonsforbundet og fulgte opp disse gjennom undervisning / opplæring.62 Idet Thu flyttet til Farsund i 1980, tok det ikke lang tid før han ble inkludert i menighetens 'eldsteråd'. Offisielt ble han ' innsatt' av Kjell Halltorp og Sverre Granlund, sammen med det allerede eksisterende 'eldsterådet' på tre personer. Normalt sett skulle distriktsforstanderen ha deltatt ved en slik anledning. Thu var imidlertid ikke godkjent som forkynner av Det norske Misjonsforbund, og på høsten dro Jessen og Thu inn til hovedkontoret i Oslo for å få ordnet med forkynnergodkjenning. Denne ble imidlertid ikke gitt. I forkant av påsken 1981 kom det 61 I et brev til Kjell Haltorp, datert 30. april 1980, skriver Thu at han, Granlund, Jessen og Vilhelm Granlund har opplevd at "Herren har ført oss saman i eit paktsforhold til kvarandre. […] Vi fire kjem til å møtast ofte i tida framover og vil du vera med i dette paktsforholdet er du hjearteleg [sic!] velkomen." Bakgrunnen for Thus invitasjon var tidligere sonderende samtaler mellom de to. Haltorp gikk like fullt aldri inn i noe formalisert paktsforhold til de øvrige. Til tross for en overveiende positiv tone, hvor han fremhever Thus redelighet, opplever han sistnevnte som "for sterk," noe som sannsynliggjør faren for "et for sterkt menneskelig bindings forhold [sic!]." (Kjell Haltorp, brev til Erling Thu, datert 9. desember 1980.) Brevene er gjengitt med begges tillatelse. Det er for øvrig interessant at Robert Erlandsen under sommerstevnet i Sarons Dal i 1980 hadde bedt om å bli underordnet Haltorp, Langemyr, Jessen, Granlund og Thu som ' kollegium', og at disse - til tross for at Erlandsen tidligere hadde fått Thu til å skrive anbefalingsbrev for seg som evangelist innen pinsebevegelsen, nå anbefalte at han heller tok et år ved International Christian Leadership Programme (tilknyttet kretsen rundt Bryn Jones), hvor han begynte høsten 1980. Skoleåret ble imidlertid kortvarig, delvis skyldtes dette frustrasjon over at 'kollegiet' var gått i oppløsning. (Robert Erlandsen, intervju, datert 3. november 1994.) 62 Disse kontaktene inkluderte blant annet Dag Kristoffersen (pastor i misjonsmenigheten i Siljan), Per Lunde (pastor i misjonsmenigheten på Kongsberg), Jon Ultvedt (pastor for 'majoritetsmenigheten' etter en splittelse i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Haugesund), samt pinsemenigheten i Lillesand og et uformelt menighetsfellesskap i Snertingdal. endog til et internt skisma i Farsundmenigheten, hvilket etter hvert resulterte i at Thu og Jessen etablerte selvstendig menighet i byen, Kristent Fellesskap. I tillegg til yngre karismatiske forkynnere fra ulike frikirkesamfunn, deltok flere av Thus predikantkolleger fra pinsebevegelsen med Sarons Dal-tilknytning på 'Oasesamlinger'. Læremessig hadde de mye til felles, ikke minst verdsettelsen av Watchman Nees litteratur. Det normale kristenliv var blitt utgitt i Sarons Dal i 1972, Elsk ikke verden året etter, og den hierarkisk-vinklede Åndelig autoritet i 1979. Et rikholdig utvalg av Nees engelskspråklige litteratur var dessuten tilgjengelig i menigheten Filadelfias bokhandel i Oslo. Allerede i Sarons Dal i 1972 forkynte Leif S. Jacobsen om embetsgavene som apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer (Ef 4:11) under sin første undervisningsuke ved bibelskolen. Det var en uting, mente han, at menigheten var demokratisk styrt - det var embedsgavene som skulle styre. Det kunne umulig være i samsvar med Bibelen å innsette menighetens ledere gjennom valg. Ingolf Kolshus gjorde han så oppmerksom på Watchman Nees The Normal Christian Church Life, som satte et varig preg på ham samme høsten. I løpet av sine tretten år i Sarons Dal hevder Jacobsen at han forkynte "renspikka Watchman Nee menighetsundervisning." En periode var han ganske påvirket av Nees antropologi, slik denne kommer til uttrykk i 3-binds verket The Spiritual Man. Det var dessuten Jacobsen som oversatte Spiritual authority til norsk. Muligens legitimert gjennom Nees forkynnelse, hevdet Jacobsen i ettertid, tolket han en periode Paulus utsagn om at en kvinne ikke kunne be høyt i forsamlingen uten å tildekke sitt hode som fremdeles gyldig den dag i dag. Selv mens han var aktivt med i trosmenigheter på 1980-tallet kunne han ikke innestå for læren om én pastor på toppen - som øverste leder. Selv om én nødvendigvis måtte ha siste ordet i en beslutningssituasjon, må det samtidig være plass for korrektiver, mener han. Mens altså Nee etablerte en slags læremessig basis hvor Jacobsen så menighetens behov for å styres av embedsgavene, var det for ham Hagin som definerte selve innholdet av de respektive embeders utrustning.63 Også Åge Åleskjær, senere pastor i Oslo Kristne senter, var preget av Nee. Han hevder like fullt at både han selv, tilsvarende kolleger i pinsebevegelsen og den karismatiske fornyelsen, mer hentet inspirasjon fra Nees bøker enn at man rendyrket hans læreanliggende. Selv begynte Åleskjær å lese Hagins bøker nærmest parallelt med Nees, og selv om han ennå ikke hadde fordypet seg i amerikansk troslitteratur idet han begynte å lese Nee, opplevde han raskt at Nees formening om at den troende må 'døde' sitt naturtalent, manglet bibelsk forankring. Åleskjær mener dessuten å ha kunnet observere negative frukter av at troende praktiserte Nees undervisning om sjelslivets dødsprosess. Endog ens forkynnertjeneste ble av enkelte sammenlignet med Jesu lignelse om 'hvetekornets død'. At resultatet av 'hvetekornets død' i lignelsen var en oppstandelse, ble man ikke alltid vitne til blant Neetilhengerne, som tillempet 'hvetekornets' symbolikk på egen forkynnertjeneste. Om Åleskjærs antropologi ble delvis preget av Nee, var dette enda mer sant vedrørende hans ekklesiologi.64 På slutten av 1970- og fram 63 Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994. 64 Åleskjær bodde i Sarpsborg i perioden 1971-76 og fikk i første halvdel av denne perioden-sannsynligvis rundt 1972-73 - besøk av flere tilhengere av kineseren Witness Lee, en av Nees mer radikale disipler. Noen av disse var fra Sverige, andre var fra Tyskland, og en, Thomas Quay, kom fra Ghana. Åleskjær er usikker på hvorfor de kom til Norge, selv møtte ham dem via en kamerat fra De Frie Evangeliske Forsamlinger, Thor-Egil Wam. Åleskjær minnes at flere av dem ble med ham på teltmøte i Vestby. Lees tilhengere mente alle eksisterende menigheter var 'sekter' og ønsket at Åleskjær skulle starte egen virksomhet i samsvar med deres egen menighetsforståelse-som 'menigheten i Sarpsborg'! Åleskjær tilhørte imidlertid pinsemenigheten i Sarpsborg (idet han flyttet til Oslo, gikk han inn i pinsemenigheten Saron, Grorud som han tilhørte fram til 1983) og opplevde Lee- tilhengernes menighetsforståelse som altfor ekstrem. Han husker at de hadde en norsk kontakt i Oslo, Roar Haldorsen, og Åleskjær kjørte dem hjem til ham ved en anledning. til midt på 1980-tallet var det en rekke norske pinsevenner og karismatiske forkynnere, som Åleskjær selv, Ole Bjørn Urne, Kjell Haltorp, Ingar Jensen og Arnold Børud, eksempelvis, som forfektet tanker om "én by-én menighet". I ettertid karakteriserer Åleskjær både seg selv og de øvrige som "uklare, men søkende i tanken." Det å operere med menighetsprotokoll, ja, endog det å ha navn på 'menigheten', reflekterte 'sekterisme'. Menigheten var-m enighet! Man talte gjerne om 'Kristi kropp' som ville 'reise seg', og parallelt med dette ville 'organisasjonene' (kirkesamfunnene) falle. Det ble viktig å 'leve profetisk', det vil si på forhånd leve i denne dimensjonen hvor de navnløse karismatiske fellesskapene ble anerkjent som forløpere for 'den synlige Guds menighet, som ville reise seg' og i så måte reflektere urmenighetens idealtilstand.65 Åleskjærs forklaring synes rimelig, men bør suppleres. Gjennom sin Sarons Dal-tilknytning vil jeg hevde at en rekke av pinseforkynnerne ble preget av en karismatisk ekklesiologi hvor det var et uttalt mål ikke å etablere selvstendige menigheter, men derimot virke innad i sitt opprinnelige trossamfunn med karismatisk fornyelse. Min påstand er at mange leste Nees bøker gjennom et slikt karismatisk filter og dermed misforstod kineserens ekklesiologi. Influert av Nee var også forkynner Kjell Haltorp. Selv om han karakteriserer seg som "fra begynnelsen av sterkt pinsevenn", skulle dette endre seg mye under pastorperioden i Filadelfia, Oslo (1970- 76), da det for alvor gikk opp for ham "hvor mange brennende kristne" som fantes innenfor andre kirkesamfunn. I denne perioden fikk han personlig kontakt med miljøet rundt Full Gospel Business Men Fellowship International (FGBMFI), dernest Hans-Jacob Frøens karismatiske virksomhet på Sjømannskirken på Bygdøy. Haltorp deltok ofte som forkynner på FGBMFI-samlinger og opplever i ettertid at man ikke maktet å føre tilbake til lokalmiljøet den samhørighet som man opplevde på karismatiske konferanser. Haltorp fikk tidlig kontakt med miljøet i Sarons Dal og forkynte hvert år på sommerstevnene fra 1970 fram til han ikke lenger ble invitert rundt 1983. Selv setter han dette i forbindelse med at han 65 Åge Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999. "nok var ganske kritisk til 'det etablerte' (det vil si de organiserte kirkesamfunn og disses berettigelse) og også lot dette skinne gjennom i forkynnelsen."66 I 1980-årene fikk Haltorp kontakt med en rekke svenske karismatiske forkynnere, som Rune Brännström, Kjell Sjöberg, Sven Nilsson og Johannes Facius. Han deltok regelmessig som forkynner blant annet på den årlige Anebykonferansen, samt på noen lederkonferanser i Stockholm. Han opplevde "et brorskap" med de svenske forkynnerne, om enn fellesskapet primært var på inspirasjonsbasis. Det ble aldri knyttet formelle bånd eller søkt etablert noen læremessig forening. I 1979 var imidlertid Haltorp - etter invitasjon fra Erling Thu - blitt med til England, nærmere bestemt menigheten i Bradford som Bryn Jones betjente. Han opplevde nattverdsfeiringen svært positivt og var fascinert over den glede og uanstrengte fellesskapsformen man ble introdusert for. Han ble likevel raskt urolig og fikk følelsen av at kontakten med de "britiske brødrene" fort ville gå på bekostning av det innbyrdes fellesskap som etter hvert var iferd med å utkrystallisere seg mellom norske karismatiske forkynnere. Uten helt å kunne sette navn på det, følte han at det å "koble seg tettere opp mot England" ville være ensbetydende med å bli nærmest styrt derfra. I 1980 flyttet Haltorp til Arendal hvor han etter hvert grunnla en frittstående menighet. Tanken var fra først av å virke i og gjennom byens pinsemenighet. Dette lot seg imidlertid ikke realisere, og han tok opp selvstendig møtevirksomhet. Til å begynne med var han overbevist om at det skulle være mulig å bygge relasjoner både til Gud og mennesker uten at man opererte med noe formelt medlemskap. Haltorp gikk bort fra dette i 1993 og etablerte nå menigheten Kristne i Sørlandet Bibel- og Misjonssenter. 66 Kjell Haltorp, intervju, datert 21. februar 1995. Selv om Edvardsens tidligste virksomhet i Sarons Dal reflekterte arven fra temmelig radikale understrømninger innen amerikansk pinsebevegelse, hadde han i løpet av de første årene på 1980-tallet blitt stadig mer stueren innen etablert norsk kristenliv og var sannsynligvis økonomisk avhengig av støtten fra dette kristensegmentet. Haltorp hadde tidlig lest Nees bok The Normal Christian Church Life og er åpen for at kineserens menighetstenkning har influert hans egen vektlegging av at det på ethvert geografisk sted kun finnes én menighet. Han mener samtidig at Nees budskap kun tjente som stadfestelse på hva Haltorp på forhånd var blitt overbevist om, blant annet ved å studere Johannes Åpenbarings kapitler 2 og 3 som henvendte seg til menigheten (bestemt form entall) på ulike geografiske steder.67 Oslo Fullevangeliske Kirke Under en 40-dagers faste i 1963 leste Hans Bratterud (f. 1943) i Korsets Seier om forkynner Oral Roberts som to år senere ville åpne et kristent universitet i Tulsa, Oklahoma. Etter å ha tatt artium pr. korrespondanse i 1964, fullførte Bratterud examen philosophicum og latin for filologer ved Universitet i Oslo (våren 1965) og var student ved Oral Roberts University i perioden 1965-68. Han vendte tilbake til Norge med en bachelorgrad og bygde videre på dette ved Universitetet i Oslo. Etter fullført lektorutdannelse i 1975 ble han rektor ved Troens Bevis Bibel- & Misjonsinstitutt i Sarons Dal. Her ble han fram til 1979. Sammen med familien flyttet han nå til Oslo, hvor menigheten Oslo Fullevangeliske Kirke ble formelt stiftet 1. januar 1980. Nest etter Oasen, Fyllingsdalen var dette Norges første karismatiske menighet. Menigheten var også blant de første i Norge som tok i bruk radio og TV for å utbre sitt budskap.68 Negativ presseoppmerksomhet av ulik art har utvilsomt bidratt til at Bratterud og Oslo Fullevangeliske Kirke i liten grad ble inkludert i det gryende fellesskapet av norske karismatikkledere som senere skulle identifiseres med norsk trosforkynnelse. Indirekte sett ble Bratterud like fullt trendsetter, idet han som en av de første tok et synlig oppgjør med tidligere karismatisk praksis om å forbli innen sitt opprinnelige trossamfunn utfra intensjonen om å formidle karismatisk fornyelse innad. Det faktum at Bratteruds menighet tiltrakk seg både pinsevenner og 67 Kjell Haltorp, intervju, datert 21. februar 1995. 68 Hans Bratterud, intervju, datert 14. mars 1995. karismatikere som ikke lenger var tilfreds med punktuelle fornyelseserfaringer på stevner og konferanser, kan ha bidratt til å forberede flere på en ideologisk kursendring hva angår berettigelsen av å etablerte frittstående karismatiske menigheter. I så måte representerer også Bratterud og Oslo Fullevangeliske Kirke et tilknytningspunkt til den senere trosbevegelse i Norge. Menigheten Oppdal Kristne Senter Vilhelm Langemyr (f. 1933) med opprinnelig bakgrunn i Indremisjonen, deretter innen Ungdom i Oppdrag (1973-76), hadde rundt 1978 kjøpt det gamle møteteltet til Bjorli Bibelsenter og begynte deretter å holde teltkampanjer sammen med Tony Jessen.69 På sommeren samme år fikk de invitasjon fra Inge Mjøen om å komme til Oppdal for å holde teltmøter. De svarte ja til dette, på betingelse av at alle kristne organisasjonene støttet opp om invitasjonen. Det viste seg imidlertid at baptistmenigheten ikke ønsket å engasjere seg. Langemyr og Jessen gikk nå inn i en 14 dagers fasteperiode hvor de bad konkret for baptistene i Oppdal før de dro oppover i august og startet teltmøtene. Det skulle snart vise seg at det først og fremst var baptistene som fylte møteteltet. "Mange har søkt Gud til frelse," skrev daværende pastor i Oppdal Baptistmenighet, Ole Kristian Karlsen, "hovedsakelig i tenåringsalderen, men også andre." Spiren til vekkelse hadde ikke bare bidratt til 10-15 offentlige bekjennelser til kristen tro. Pastor Karlsen hevdet at man nå følte "et større ansvar for og avhengighet av hverandre som troende i bygda, uansett kirkelig tilhørighet."70 69 Jessen hadde truffet Langemyr første gang mens førstnevnte var pastor i misjonsmenigheten på Lista. I et bønnemøte ble det profetert over begge at de engang skulle stå sammen 'i tjenesten for Herren'. Da så Langemyr kjøpte et stort møtetelt, ønsket han å ha med seg Jessen som musiker og sanger og som taler sammen med ham. Langemyr reiste 'fritt' i ulike samfunn og menigheter etter som det var åpne dører og virket en del i karismatiske kretser i Trøndelag. Han hadde vært mye i Oppdal tidligere og hadde fått god inngang der. (Tony Jessen, intervju, datert 4. november 1994.) 70 Ole Kristian Karlsen, "Vekkelse i Oppdal," Banneret 30. september 1978 s. 12. Som flere av landets frimenigheter stilte opprinnelig også Det norske Baptistsamfunn seg velvillig til den gryende pinsebevegelsen idet denne kom til landet med T.B. Barratt i 1906-7. Velviljen avtok imidlertid etter hvert, både fordi man ikke ville akseptere tungetale som åndsdåpsbevis og fordi menighetene i Fredrikshald (Halden) og Skien ble splittet på grunn av pinsebevegelsen. Det er for så vidt korrekt nok, som Bloch-Hoell påpeker, at Baptistsamfunnet etter hvert har "kommet til å innta en kritisk holdning overfor bevegelsen."71 Om baptistene har mistet mange medlemmer til pinsevennene, har man like fullt i flere av landets baptistmenigheter ofte hatt en en mer radikal 'pinsefløy' som var åpen for både tungetale, tydning, profeti og til dels helbredelse. Åndsgavene har hatt en naturlig plass i flere baptistmenigheter, men uten at man nødvendigvis har delt pinsevennenes forståelse av tungetale som et slags kristent 'allemannseie' i forlengelse av en særskilt åndsdåpserfaring. Men ikke alle baptister har tatt avstand fra pinsevennenes lære. I Oppdal, eksempelvis, ble det regelrett splittelse, blant annet på grunn av ulik stillingstaken til åndsgavenes betydning, og utbrytergruppen etablerte egen menighet - 'Frimenigheten'. I en årrekke var man knapt på talefot med hverandre, og i 1978 gikk derfor Langemyr fra hus til hus og meglet mellom lederne i de to menighetene.72 Meglingsprosessen bevirket at de to menighetene ble gjenforent 28. januar 1979 og beholdt navnet Oppdal Baptistmenighet. Pastorene Sverre Michaelsen og Ole Kr. Karlsen uttrykte seg på følgende vis i bladet Banneret, det offisielle talerør for Det Norske Baptistsamfunn. 71 Nils Bloch-Hoell, Pinsebevegelsen. En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse, utvikling og særpreg med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge (Oslo: Universitetsforlaget, 1956) s. 169. 72 Vilhelm Langemyr, intervju, datert 3. juli 1995. Med glede og takknemlighet til Gud kan vi nå konstatere at det ikke lenger er to baptistiske menigheter i Oppdal, men én. I 1956 kom det til et brudd som da skapte den konstellasjon med de to flokker som man har hatt inntil 28. januar d.å., hvor man i et sammenslutningsmøte erklærte bruddet for leket og for en formell åndelig sammenslutning for et faktum.73 Kort tid deretter dro Jessen og Langemyr til Sør Korea til det tidligere omtalte menighetsvekstseminaret (23. oktober - 1. november 1979) i Seoul. Sammen med dem reiste flere av lederne fra baptistmenigheten på Oppdal, og spørsmålet kom opp om hvem som burde kalles til pastor.74 Kontakten med den svenske karismatikerforkynneren Rune Brännström førte til at baptismenigheten arrangerte en karismatisk konferanse i 1979. Denne ble etterfulgt av den første av en rekke pinsekonferanser. Den første av disse (1980) ble arrangert i samarbeid med Brännström.75 Først i løpet av april måned mottok Hovedstyret for Det Norske Baptistsamfunn informasjon om at menigheten hadde kalt Sverre Granlund, daværende forkynner innen Det norske Misjonsforbund, til pastor. Som daværende formann i Hovedstyret skrev Peder A. Eidberg og generalsekretær Per Midteide et brev til menigheten hvor de uttrykte det beklagelige i at man hadde kalt en forkynner utenfor Det Norske Baptistsamfunn uten å ha forhåndskontaktet ledelsen i Baptistsamfunnet. Både Midteide og Eidberg uttrykte imidlertid ønske om at Granlund-om han skulle svare positivt på menighetens kallsbrev-skulle kunne stå i "det beste forhold både til det kirkesamfunn han nå tjener [Det norske Misjonsforbund] og Baptistsamfunnet - og ikke minst baptistpredikantene forøvrig." 76 Mens innledningsbrevet til Oppdal Baptistmenighet reflekterte en 73 Sverre Michaelsen og Ole Kr. Karlsen, "Sammenslutning Oppdal Baptistmenighet og Frimenigheten i Oppdal," Banneret Nr. 13 100 årg. (31. mars 1979) s. 3. 74 Tony Jessen, intervju, datert 4. november 1994. 75 Sigurd Sørhus, "Sverre Granlund - forkynneren som bruker krutt." Troens Bevis desember 1983 s. 4-12, 27. 76 Per Midteide og Peder A. Eidberg, brev til Oppdal Baptistmenighet, datert 7. mars 1980. forsonlig og respektfull tone, kan responsbrevet neppe karakteriseres i andre vendinger enn preget av agresjon og forsvar. "Den dagen ledelsen i baptistsamfunnet begynner å røre ved den lokale menighets selvstyre og avgjørelser," heter det, "kan vi ikke følge lenger." Videre fastslo man at "Oppdal baptistmenighet ikke er den samme som før." Med dette mente man sannsynligvis å si at på grunn av sammenslutningen mellom Frimenigheten og Oppdal Baptismenighet var man de facto en ny selvstendig menighetsdannelse, dog fremdeles hetende Oppdal Baptistmenighet. Den fornyelse og vekkelse som har pågått , og den nye menighetsdannelse som fant sted for over ett år siden, gjør at vi idag står i en noe annen stilling enn det de andre baptistmenigheter gjør. Vi har fått en visjon fra Herren som vi akter å være tro mot, nemlig å være en fri, åpen, karismatisk menighet. En menighet åpen for alt Guds folk som ønsker å stå på en apostolisk grunn der det fulle evangelium blir forkynt.77 Det faktum at Oppdal Baptistmenighet mente seg å stå i en særstilling vis-à-vis de øvrige baptistmenigheters forhold til Baptistsamfunnet som sådan, reflekteres også i Granlunds tiltredelsespreken i august 1980. Her hevdet han nemlig ifølge Hans Rogstad ikke å være interessert i å tjene "Oppdal Baptistforening" idet han "er pastor for noe mere enn en baptistmenighet."78 Rogstad hevder så for egen regning at om Granlunds forkynnelse av Guds menighet som et familiefelleskap man må fødes inn i - sett i motsetning til det syn at menigheten er noe man bare kan melde seg inn i - var blitt anerkjent på et tidligere stadium, "ville vi unngått mye av de trøstesløse forhold vi idag finner i mange menigheter rundt omkring, der menighetslivet fungerer som en hvilken som helst 77 Menighetsrådet i Oppdal Baptistmenighet, brev til Det norske Baptistsamfunn, datert 2. mai 1980. 78 Hans Rogstad, brev til Peder Eidberg, 24. oktober 1980. Tilsvarende resonnement reflekteres også i brev fra Rogstad til Gunnar Solberg, representant for Midtnorge Distrikt av Det norske Baptistsamfunn, 23. mars 1981 hvor førstnevnte skriver: "Oppdal baptistmenighet er idag en ny menighet med en klar visjon som strekker seg langt utover de tradisjonelle baptistiske grenser." forening."79 Typisk for situasjonen var forøvrig at ikke en eneste representant fra Baptistsamfunnet var bedt om å medvirke ved innsettelsen, idet Erling Thu, Tony Jessen, Vilhelm Langemyr, Kjell Haltorp, Keri Jones og Tony Ling bad for Granlund med håndspåleggelse. I så måte er det gjerne ikke forbausende at man fra Baptistsamfunnets hold fryktet at "ledelsen i menigheten bare venter på en passende anledning til å løse seg fra Baptistsamfunnet, og å bygge en ny kirke i Oppdal for baptistmenighetens midler, en kirke som ikke skal være en baptistkirke."80 Allerede i april 1980 skev Thu til Kjell Haltorp at han selv, Jessen, Langemyr og Granlund "kjenner at Herren har ført oss saman i eit paktsforhold til kvarandre" og at "vi vil stå i eit spesielt forhold til det apostoliske teamet i Bradford."81 Med referanse til 'paktsforholdet' skrev Thu at de fire "kjem til å møtast ofte i tida framover" og "Fyrste samlinga vår vert saman med konene våre i Farsund 13.-14. mai (1980)." På dette møtet kom det blant annet fram at familien Langemyr skulle flytte til Oppdal for å bistå Granlund idet han tiltrådte som pastor. Dette ble det imidlertid ingenting av. I brev til Keri Jones, datert 16. mai skriver Thu: "Sverre […] is happy in [sic!] going to Oppdal." Nesten ett år i forveien 79 Ibid. 80 Peder Eidberg, brev til Hans Rogstad, 17. oktober 1980. Negative reaksjoner på Granlunds tiltredelsespreken reflekteres blant annet hos Peder Martin Liland, "Et ufeilbarlig åndelig lederskap," Banneret Nr. 14 - 102. årgang (11. april 1981) s. 3 og Bjørn Børgum, "Et ufeilbarlig lederskap?" Banneret Nr. 16 - 102. årgang (2. mai 1981) s. 8. 81 Erling Thu, brev til Kjell Haltorp, datert 30. april 1980. I Haltorps responsbrev, datert 9. desember 1980, uttrykker han bekymring for det som "kan bli en ny kirkebevegelse blant de mange andre." I motsetning til det jeg tolker som en menneskelig organisering (Thus paktsfellesskap) synes Haltorp å anbefale sin egen kontakt med Åge Åleskjær og Ole Bjørn Urne: "Det er på det forberedende stadiet, men Jesus vil føre oss nærmere til seg og hverandre." Bryn Jones hadde i 1975 etablert en frittstående karismatisk menighet i Bradford. Samtidig etablerte han nettverksforbindelse med forkynnere som supplerte ham selv i utrustning. ' Bradfordteamet' fikk navnet Covenant Ministries, senere Covenant Ministries International. hadde han i begeistrede ordelag omtalt Granlund som "[…] a man of God and we are going to stand together and see the New Testament Church restored to life and glory in Norway."82 Årsaken må iallfall delvis ha å gjøre med at Granlund - på dette tidspunkt - mer enn delte Thus fascinasjon for Restorationistbevegelsens ekklesiologi. I et personlig brev til Thu skriver han: Tror du det ville være mulig å bygge opp menigheten i Kvinesdal [Kirken i Dalen] til en apostolisk og bibelsk menighet etter den åpenbaring Gud har gitt oss, Erling? Jeg merker veldig klart at i min sammenheng [Det norske Misjonsforbund, evt. misjonsmenigheten Granlund betjente i Larvik] er det store begrensninger i så måte. Skal vi fortsette med å lappe på en fillete kledning? Skal vi fortsatt vente på den åndelige baktroppen? Kan dette overføres og virkeliggjøres innenfor våre kirkesamfunn? Når skal vi få se bibelske menigheter vokse fram i Norge som en [sic!] profetisk vitnesbyrd om gjen reisningen [sic!] av Guds menighet? Personlig har jeg ingen panikk - jeg er under autoritet og under beskyttelse av brødre i Herren! Men jeg er klar til på korteste varsel å bryte opp for å gå Kongens ærend.83 Granlunds fascinasjon for britisk Restorationism var fremdeles intakt idet han ankom Oppdal. Det ble avtalt at Bryn Jones skulle ha en møteserie i baptistmenigheten i perioden 21.-27. september 1981. Denne måtte imidlertid avlyses på grunn av Granlunds deltakelse på den allerede omtalte kirkevekstkonferansen i Sør Korea.84 Influert av Thu og deres felles britiske kontakter fikk Granlund gehør for at menigheten skulle ledes - ikke gjennom demokrati, men gjennom et 82 Erling Thu, brev til Keri Jones, datert 15. august 1979. 83 Sverre Granlund, brev til Erling Thu, datert 23. juni 1979. Gjengitt med tillatelse av begge parter. 84 Erling Thu, brev til Bryn Jones, datert 21. juli 1981. utpekt åndelig lederskap.85 Da det åndelige lederskapet - menighetens nye eldsteråd - skulle formelt innsettes i mars 1981, var heller ikke nå representanter for Baptistsamfunnet invitert. Derimot representerte Vilhelm Langemyr, Tony Jessen og Erling Thu, sammen med " tre representanter fra Bradfordbevegelsen i England."86 I løpet av 1981 ble det like fullt et organisatorisk brudd mellom Granlund og kretsen rundt Thu. Ole Bjørn Urne og Leif S. Jacobsen hadde i Arendal på et noe tidligere tidspunkt tatt et verbalt oppgjør med de fires innbyrdes 'paktsrelasjon', idet denne opplevdes ekskluderende og sekterisk. Det endelige bruddet skjedde hjemme hos Granlund, og det var Rune Brännström som på grunn av sine negative erfaringer med den amerikanske Shepherdingbevegelsens87 hierarkiske styringsstruktur gikk til verbalt angrep på kretsen rundt Thu, disses innbyrdes paktsfellesskap, samt relasjonen til det disse oppfattet som 'det apostoliske nettverket' i Storbritannia. Ett av Brännströms argumenter var at den karismatiske fornyelsen skulle gå innenfor de etablerte kirkesamfunn, mens den britiske Restorationistbevegelsen bygde selvstendige menigheter. Thu kunne ikke følge argumentasjonen. Han hevdet at Gud virket begge steder - både innenfor og utenfor de etablerte kirkesamfunn. Han kunne ikke bryte et forhold til noen som hadde vært til slik hjelp og berikelse for 85 Idet Oppdal baptistmenighet etter hvert skulle bli trosmenighet, ble deres forsøk på teokratisk menighetsstruktur trendsettende for en rekke norske trosmenigheter, og senere også pinsemenigheter. En av de første pinsemenighetene som avviklet menighetsdemokratiet, var Salemkirken i Oslo. (Jfr. Aril Svartdahl, "Pinseopplevelsen som forløser apostolisk salvelse." Salemnytt. Nyhetsbrev for Salemkirken nr. 3 mai/juni 2000 s. 1 og Aril Svartdahl, "Endelig vedtak om apostolisk ledelses- og besluningsstruktur [sic!] utsettes!" s. 2 i samme nummer av menighetens nyhetsbrev. 86 Jan Arnth Larsen, Orientering for Oppdal Baptistmenighet 13. jan. 1984, Samfunnshuset i Oppdal. De tre representantene for ' Bradfordbevegelsen' var britene Keri Jones og Tony Ling, samt hollenderen Goos Vedder. 87 Se Geir Lie, "Shepherdingbevegelsen - en kortfattet historikk." Baptist 2/2001 s. 33-43. ham personlig.88 Både Kjell Haltorp og Åge Åleskjær var tilstede da det formelle bruddet mellom 'fornyelsesbrødrene' og kretsen rundt Thu fant sted. Kort tid deretter ble Thu innkalt til et møte med Aril Edvardsen hvor sistnevnte gjorde oppmerksom på at Thu ikke lenger var ønsket som skribent for bladet Pioneren.89 Forholdet mellom Det norske Baptistsamfunn og baptistmenigheten i Oppdal forble spenningsfylt, også etter at menighetens identitetsbinding skiftet spor - fra kretsen rundt Thu til 'fornyelsesbrødrene', noe en omfattende korrespondanse dokumenterer. I samtaler mellom ansettelsesrådet i Det Norske Baptistsamfunn og eldsterådet i Oppdal Baptistmenighet 1. mars 1982 ble det av daværende rektor Nils Engelsen slått fast at en lokal baptistmenighet har "ikke bare en organisatorisk og organisasjonsmessig tilknytning" til Baptistsamfunnet, det dreidde seg derimot om et "organisk forhold". Mens Engelsen polemiserte mot baptistmenigheten i Oppdal, "en menighet som [i praksis] ikke tilhører et kirkesamfunn", billedlig karakterisert som "en blindtarm som svever i løse lufta", svarte representantene fra Oppdal at 'Kristi Legeme' - menigheten - ikke kan identifiseres som et kirkesamfunn. Granlund hevdet derimot (tro mot Watchman Nees formuleringer) at den lokale menighet måtte identifiseres som alle gjenfødte troende på et geografisk sted, mens Engelsen repliserte at dette var et " rendyrket spiritualistisk menighetssyn".90 Et vel så vesentlig punkt under 88 Erling Thu, intervju, datert 9. og 10. april 1994. Et annet ankepunkt mot kretsen rundt Thu var argumentet at Gud ikke anerkjenner noe overnasjonalt hegemoni (jfr. det angivelige apostelnettverket i Storbritannia), den lokale menighet er autonom. Dernest, apostelen står nederst, ikke øverst. Han bærer menigheten. Dette var ment som en polemisk ansats mot apostelnettverket i Storbritannia som angivelig søkte å infiltrere noe allerede eksisterende i Norge. (Leif S. Jacobsen, intervju, datert 21. november 1994.) 89 Disse omstendighetene er viktige for å forstå aspekter ved Kristent Fellesskap-menighetenes mangeårige isolasjonstilværelse i forhold til andre karismatiske menigheter i Norge. Isolasjonstilværelsen er for lengst over. 90 Oppsummering av Eldsterådets og Forstanderens samtaler med Ansettelsesrådet i Det Norske Baptistsamfunn på Samfunnskontoret, Stabekk den 1. mars 1982. samtalene var den nye 'teokratiske' menighetsstruktur som var blitt innført i 1981 idet denne etter sigende "umyndiggjør det ' menige' menighetsmedlem og setter enkeltpersoner i en farlig og skjebnesvanger maktposisjon."91 Spenningene resulterte i at Oppdal baptistmenighet under Det norske Baptistsamfunns landsmøte i 1986 ble definert som ikke-medlem av trossamfunnet.92 Noe av spenningen var relatert til at: Menighetens ledelse har i stadig sterkere grad gått inn på en herlighetsteologi, som vi som baptister, og størstedelen av kristenfolket for øvrig mener er vranglære. I praksis har dette betydd at baptistsamfunnets predikanter så å si ikke har vært brukt i Oppdal. Derimot har forkynnere fra inn- og utland, som forfekter herlighetsteologien, vært flittig brukt. Felles for disse predikantene er at det følger splittelse med deres virksomhet.93 Betegnende i så måte er en annonse i Pioneren for 1982 med tittelen "Åndelig lederskapskonferanse". Konferansen ble arrangert av Oppdal baptistmenighet under temaet "Hva Gud gjør i dag!"< /div> Forkynnere var Rune Brännström, samt 'fornyelsesbrødrene'< /div> Åleskjær, Haltorp, Granlund, Langemyr og Leif S. Jacobsen: " Vi innbyr pastorer, evangelister, eldstebrødre og menighetsledere fra alle menigheter og samfunn. Alle som ønsker å være med i det Gud gjør i dag, bør prioritere disse samlingene."94 Menigheten kalte seg en periode Sionfjellets Senter, men tok snart navnet Oppdal Kristne Senter - sannsynligvis etter forbilde av de forutgående trosmenighetene Bergen Kristne Senter og Grorud Kristne Senter. Et betydelig mindretall i den opprinnelige baptistmenigheten dannet imidlertid, med støtte fra Baptistsamfunnet, Oppdal og Lønset Baptistmenighet. 91 Det norske Baptistsamfunn v/ Jan Arnth Larsen, skriv til menighetene i Det norske Baptistsamfunn, 21. januar 1985. 92 Per Rise, brev til Sionfjellet Senter, datert 15. juli 1986. 93 Jan Arnth Larssen og Hans Otto Dønnestad, brev til menighetene i Det norske Baptistsamfunn, datert 21. mai 1985 s. 4. 94 "Åndelig lederskapskonferanse." Pioneren, september-oktober 1982 s. 16. Ten Center Pinsevennenes arbeid blant rusmisbrukere, Ten Center, ble til i etterkant av at Ole Bjørn Urne (f. 1946) sammen med en rekke ungdommer med Sarons Dal-tilknytning i 1970 startet med gateevangelisering i Oslo. Urne har selv bibelkurs fra Filadelfia, Oslo (1967) og bibelskolebakgrunn fra Sarons Dal. I forkant av at han flyttet til Oslo hadde han etablert pinsemenighet i Luster. For å ta vare på mennesker som tilkjennegav en kristen omvendelse samtidig med at de slet med narkotikamisbruk, flyttet flere sammen med dem inn i en kondemnert gård i Totengata. Senere ble det etablert rehabiliteringssenter for gutter i Nannestad og for jenter i Rakkestad. Etter hvert fikk man hovedbase i Geitmyrsveien, Oslo. Her drev man ettervern av narkomane, hadde bibelskole og administrerte teamevangelisering. De som engasjerte seg i Ten Centers arbeid, hadde frikirkebakgrunn - og de aller fleste var pinsevenner. På grunn av Sarons Dal-tilknytningen opplevde man seg like fullt mer som karismatikere enn pinsevenner.95 Ikke bare narkomane ble dratt mot Ten Centers arbeid, og man begynte snart med åpne tirsdags kveldsmøter. I 1981-82 ble disse holdt i Geitmyrsveien og tiltrakk seg 30-40 møtebesøkende. Ettersom plassen ble for liten, måtte man allerede i 1982-83 leie lokale i Gamle Aker menighetshus. Selv om det der var plass til om lag 200 personer, måtte man igjen flytte, og fra og med høsten 1984 ble møtene holdt i Frelsesarméens lokale, 'Templet'.96 Urne kom tidlig i kontakt med amerikansk troslitteratur, sannsynligvis via andre på Ten Center. De første amerikanske trosforkynnerne hadde imidlertid ankommet Skandinavia og Norge på et tidligere tidspunkt. Vi vil se nærmere på dette forhold før vi igjen vender tilbake til presentasjonen av Ten Center, inklusiv deres rolle som formidler av trosforkynnelse i Norge. 95 "Sentermenigheten. Historikk." http://sentermenigheten.no/historikk.htm. Artikkelen ble lastet ned 18. august 2000. 96 "Tirsdagsmøtene bare øker!" Ten Center Nytt 3-84 s. 14-15. Trosbevegelsen kommer til Norge 'Jim' [Julius] Kaseman (f. 1942) var den første amerikanske trosforkynneren som kom til Skandinavia og Norge. Kaseman var blitt uteksaminert fra Kenneth E. Hagins Rhema Bible Training Center i 1975, og fire år senere hadde han bidratt til å starte om lag 30 trosmenigheter i henholdsvis North Dakota, South Dakota og Minnesota. Kaseman var imidlertid ikke tilfreds, idet han ønsket å formidle trosbudskapet også utenfor USAs grenser. Finland var det første landet han besøkte, i september 1979.97 I begynnelsen besøkte han landet flere ganger om året, og idet han sommeren 1980 holdt teltmøter i Helsinki, fikk han kontakt med nordmenn fra Maran Atamenigheten i Oslo, som inviterte ham til Norge.98 Kasemans første Norgesbesøk ble en møteserie i regi av Maran Ata i perioden 18.-25. oktober 1981.99 Ten Center kom dog raskt inn i bildet, og disses tirsdags kveldsmøter i 'Templet', som samlet 3-400 unge, var preget av lovsang og offensiv trosforkynnelse, samtidig som engelskspråklig troslitteratur ble solgt etter møtene. Mange av de unge var også med i cellegrupper i Ten Center-regi. I månedsskiftet august-september 1982 besøkte Kaseman, Sam Whaley og Brian McCallum Oslo og Bergen. Møtene i Oslo ble avholdt i Misjonsaulaen og tolket av blant annet Hans Bratterud.100 Tilsvarende hadde man besøk av Sandy Brown og Mary Alice Isleib i perioden 12.-14. desember 1983, hvor Åge Åleskjær også deltok med forkynnelse på kveldsmøtene. Møtene ble delvis avholdt i ' Templet' og delvis i Folkets Hus.101 97 Jim Kaseman with Roxanne Brant, The Jim Kaseman Story (O'B rien, Florida: Roxanne Brant Ministries, 1983) s. 11ff. 98 Jim Kaseman, brev til artikkelforfatteren, datert 20. august 1996. 99 Jim Kaseman, brev til artikkelforfatteren, datert 21. desember 1996. 100 "Ordet virker." Ten Center Nytt nr. 8 - 1982 s. 10-14. 101 "Noen fakta om uken." Ten Center Nytt 1-84 s. 5. Aage M. Åleskjær og Grorud Kristne Senter Åleskjær (f. 1950), med opprinnelig bakgrunn i Norsk Luthersk Misjonssamband, ble døpt og tillagt pinsemenigheten i Halden i 1969. Han var innom sommerstevnet i Sarons Dal samme året og ble ytterligere introdusert for Aril Edvardsens forkynnelse om troshelbredelse idet sistnevnte besøkte pinsemenigheten i Halden på høsten 1970. I forlengelse av møtet med Edvardsen skaffet Åleskjær seg amerikaner T.L. Osborns bok Helbrede de syke (oversatt til norsk av Edvardsen). Åleskjær opplevde umiddelbart at Osborns forståelse " sanksjonerte på innsiden", det vil si at Åleskjær og Osborn var enige. Åleskjærs forkynnelse ble dermed farget av både Edvardsen og Osborn. Idet Åleskjær i 1975 besøkte Leif S. Jacobsen, som på dette tidspunkt var pinseforstander i Brevik, var sistnevnte overbevist om at Åleskjær måtte ha lest Hagins litteratur - som knapt nok var kjent i Norge på dette tidspunkt. Åleskjær, som aldri hadde hørt om Hagin, ble nå introdusert for dennes Bible Faith Study Course og Bible Prayer Study Course. Bøkene ble tatt imot med stor begeistring og vakte interessen for Hagins øvrige litteratur. Sammen med Kjell Haltorp dro Åleskjær sommeren 1981 til Tulsa for å overvære Hagins campmeetingarrangement. Her stiftet han blant annet bekjentskap med Kaseman. To år senere, våren 1983, traff han den svenske trosforkynneren Ulf Ekman. Åleskjær hadde lenge hatt lyst til å gå på bibelskole i USA, eventuelt Morris Cerullos 3 måneders 'School of Ministry'. Ekman ble invitert som taler under sommerstevnet i Sarons Dal i 1984, og gjennom ytterligere samtaler bestemte Åleskjær seg for heller å søke opptak ved Hagins Rhema Bible Training Center.102 Rundt 1983, idet Åleskjær sluttet som rektor i Sarons Dal, var det imidlertid blitt etablert et "navnløst fellesskap" på Furuset. Åleskjær og Arne Bakken startet med mandagssamlinger hjemme hos Åleskjær og var nærmest en gren av Ten Center-fellesskapet. Idet Åleskjær etter ett års tid dro til Tulsa for å gå på bibelskole, hadde man vokst til om lag 100 personer og hadde for lengst begynt å leie 102 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 1. mars 1994. lokaliteter på Furuset. Fellesskapet, uttalte man, var "en del av menigheten i Oslo." Idet Åleskjær begynte ved Kenneth E. Hagins Rhema Bible Training Center, hadde han en klar 'Watchman Nee-forståelse' av menigheten og opplevde kraftige brytninger i forhold til den menighetsstruktur som ble forkynt og levd ut innen amerikansk trosbevegelse. Under et møte i Billy Joe Daughertys menighet (Victory Christian Center) opplevde Åleskjær at Gud 'talte' til ham: "Her sitter dere hjemme på berget og tror dere vet hvordan det skal være." Til tross for den numeriske suksess Åleskjær så både hos Daugherty, og, for ikke å nevne sørkoreaneren Yonggi Cho, var han til å begynne med likevel overbevist om at de "bygde feil". I løpet av møtet opplevde han imidlertid at "Herren filleristet" ham. Dette førte endog til visjonen om å starte menighet i Oslo. Idet Åleskjær opplevde å bli fri fra de menighetsteoriene som Watchman Nees litteratur hadde inspirert til, ble det klart for ham at "Guds program" blant annet består av det å bygge lokale menigheter. Han fikk nå et nytt syn på mange av de nye, sterkt voksende menighetene rundt om i verden. Personlig kontakt med Billy Joe Daugherty kom istand i forlengelse av at den svenske " Rhemakolonien" (i denne perioden var det en rekke svensker som gikk på Hagins bibelskole) inviterte ekteparet Daugherty ut til lunch, og Åleskjær som nordmann var med. I løpet av skoleåret ble Åleskjær personlig venn med Daugherty, samtidig med at han også stiftet personlig kjennskap til sørafrikaneren Ray McCauley. McCauley ble en god venn som oppmuntret Åleskjærs visjon vedrørende det å etablere menighet idet han vendte tilbake til Norge etter skoleårets avslutning. McCauley har også hatt stor betydning vedrørende det å introdusere Åleskjær for sitt eget kontaktnett av forkynnere. Arne Bakken, som hadde vært sentral sammen med Åleskjær i oppstartingen av Furusetfellesskapet og holdt liv i ' fellesskapet' mens Åleskjær var i Tulsa, var over og besøkte ham i løpet av vinteren 1985. Bakken mottok umiddelbart Åleskjærs nye menighetsforståelse, og informerte fellesskapet idet han kom hjem, dog uten å konkretisere, at det ville bli "skikkelige forandringer" idet Åleskjær vendte tilbake etter skoleårets avslutning.103 Bakken skrev for øvrig i en lengre artikkel for Pioneren i 1986: Gjennom det siste tiåret har vi […] sett en fornyelse av det som har med fellesskap å gjøre, og det har vokst fram bønnegrupper, cellegrupper og Bibelgrupper utover hele landet. […] Vi har hatt mange stevner og konferanser, og mange har kommet dit og opplevd fornyelse. […] Noen har kanskje blitt døpt i Ånden på et stevne, for siden å komme hjem til en menighet hvor man ikke tror på åndsdåp. […] Det er blitt veldig klart for meg at Gud ønsker å gjenopprette lokalmenighetene til den standard vi finner i Guds ord. […] Hensikten med en lokalmenighet er at vi skal kunne leve sterkt året rundt. Man skal ikke være nødt til å komme ut av vinterhalvåret som bare skinn og bein og så vidt overleve til man får kommet seg til en ny konferanse. […] Det skal være kontinuerlig vekkelser, undervisning, bønn og lovsang og evangelisering i den forsamlingen vi tilhører.104 Furusetfellesskapet synes ukritisk å ha tatt til seg den nye menighetsforståelsen da denne ble gjort kjent for dem. Åleskjær mener selv at Nee-forståelsen snarere syntes å ha vært en problematikk som hadde engasjert forkynnerne enn grasrota, som nå syntes å være lettet for at man kunne kalle seg menighet og i så måte synliggjøre det for lengst eksisterende fellesskapet. Også Ole Bjørn Urne var over i Tulsa for å besøke Åleskjær i løpet av skoleåret. Både han og Ten Center som sådan var imidlertid bedrøvet over utviklingen, og det ble naturlig å jobbe på hver sin kant heretter.105 Ten Center videreførte sin tidligere menighetstenkning, men fristilte seg i 1986 organisatorisk fra pinsebevegelsen og etablerte en frittstående menighet, Sentermenigheten, i 1994. Idet Åleskjær vendte tilbake til Oslo etter bibelskoleårets avslutning i 1985 og menigheten ble etablert, først som Grorud Kristne Senter, senere som Oslo Kristne Senter, inndro han og Bakken en tidligere kassettserie hvor de hadde forkynt Nees menighetskonsept. 103 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999. 104 Arne Bakken, "Den nye reformasjonen: Fornyede menigheter." Pioneren 4 - 1986 s. 24-26. 105 Aage M. Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999. Jan Hanvold og Ny Visjon bibelskole og konferansesenter Hanvold (1951) ble så vidt introdusert for Hagins engelskspråklige litteratur i 1976 gjennom moren til Elisiv Stenersen. Elisiv Stenersen og Hanevold var dette året bibelskoleelever i Sarons Dal.106 I februar 1984 startet Hanvold Ny Visjon bibelskole og konferansesenter i Drøbak. Han arrangerte første konferanse i pinsen, under mottoet 'Tro flytter fjell'. Under denne ble Hanvolds planer om å starte bibelskole fra høsten av bekjentgjort. Bibelskolen startet med om lag 50 elever. Gjennom den amerikanske trosforkynneren John Osteen fikk Hanvold i 1985 kontakt med T.L. Osborn, som takket ja til å være hovedtaler under det Hanvold kalte en 'verdenskonferanse for Tegn, Under og Mirakler' i Oslo i perioden 29. juli - 4. august. Konferansen ble avholdt på Jordal Amfi. Møtene ble markedsført "gjennom plakater på alle busser, trikker og undergrunnsbaner i Oslo." Under bildet av ekteparet Osborn kunne man lese ordene "Selv døde har stått opp ved T.L. Osborns tjeneste." Idet NRK Dagsrevyen møtte opp på åpningsmøtet og konfronterte Osborn med dette, ble han satt fullstendig ut av spill. Like fullt skal visstnok 30 000 mennesker ha møtt opp under konferansen. I tillegg til Osborn deltok Jim Kaseman med forkynnelse.107 Også Michael Landsman, Daisy Osborn, Aage M. Åleskjær og Hans Bratterud medvirket. Senere på året besøkte Osteen Ny Visjon og ble tolket av Bratterud. Hanvolds bibelskole fikk kun 4 års levetid, og til tross for at denne utvilsomt var første norske bibelskole som profilerte trosbevegelsens læreanliggende, ble virksomheten stort sett neglisjert av øvrige karismatikkforkynnere i Norge. Massiv mediekritikk kan imidlertid ha bevirket en tofoldig influering på den øvrige trosbevegelse i Norge: (1) Norske trosforkynnere som ikke samarbeidet med 106 Jan Hanvold, telefonsamtale, datert 8. august 2008. Elisiv Stenersens foreldre hadde kontakt med FGBMFI i Bergen, og som vi tidligere har sett, var dette miljøet fortrolig med Hagins forkynnelse iallfall så tidlig som 1972. 107 Svein E. Andersen, Jan Hanvold … gir seg aldri! (Skjetten: Hermon forlag, 2008) s. 80ff. Hanvold ble - rettmessig eller ikke - identifisert med identisk eller beslektet kritikk og (2) norske trosforkynnere ble i liten grad i stand til å lytte til velment utenfrakritikk. Oslo Kristne Senter Så å si umiddelbart etter at Åleskjær vendte tilbake til Oslo etter bibelskoleoppholdet i USA, startet han, sammen med Arne Bakken, lørdagsbibelskole i regi av Grorud Kristne Senter. Tilbudet ble utvidet til ordinær bibelskole i 1987, i forbindelse med at menigheten midlertidig flyttet til Haugenstua. I løpet av denne perioden ble det også gitt tilbud om et 2. skoleår. I samme periode endret menigheten navn til Oslo Kristne Senter. I 1994 flyttet man til Kjeller, Akershus, som er menighetens lokalisering den dag i dag. Den står i nettverksforbindelse med ulike Oslo Kristne Senter-filialmenigheter i Halden, Horten, Fredrikstad, Mo i Rana, Vennesla og Haugesund. Ulf Ekman og den svenske 'trosrörelsen' Ulf Ekman (f. 1950) er uten tvil Skandinavias mest markante trosforkynner. Til tross for publisistiske forløpere, ikke minst svigerfaren Sten Nilssons bok Befria mitt folk (1980), danner Nilsson og Ekmans troskonferanse i Uppsala i august 1981 "den verkliga starten för trosväckelsen i Sverige."108 Samme året ble de første pamflettene av Hagin oversatt til svensk og utgitt på Interskrifts forlag, og samme året begynte Ekman ved Hagins bibelskole i USA. Ekman hadde knapt vært hjemme ett år etter bibelskoleårets avslutning før han startet Skandinavias første 'trosskole', Livets Ord i Uppsala, samt menighet med samme navn. Bibelskolen var fra begynnelsen av Sveriges største med rundt 200 elever. En forholdsvis stor andel av disse var nordmenn, og antallet holdt seg stabilt de første årene. Sannsynligvis rekrutterte Ekman delvis gjennom deltakelse ved sommerstevnet i Sarons Dal i 1984. Allerede i mars-aprilnummeret av Pioneren (utgitt i Sarons Dal) i 1982 fikk norske lesere del i en 4 siders presentasjon av Kenneth E. 108 Torbjörn Aronsson, Guds eld over Sverige. Svensk väckelsehistoria efter 1945 (Uppsala: Livets Ords förlag, 2. upplag, 2005) s. 233. Hagin (oversatt til norsk fra det amerikanske bladet Charisma), samt en 1-siders presentasjon av Hagins bibelskole. Og i 1983 utgav man på Sarons Dals Logos forlag Hagins bok Hvordan du kan bli ledet av Guds Ånd. Og i juli-august-nummeret av Pioneren for 1984, parallelt med sommerstevnet, ble man introdusert for Ekmans artikkel "Kjenner du din far?" I oktober-nummeret for det karismatiske bladet Hvetekornet var det for øvrig et lengre intervju med Ekman. Han forkynte dessuten på pinsekonferansen i Oppdal i 1985. Enevald Flåten og Levende Ord, Bergen Flåten har utvilsomt vært den mest toneangivende norske forkynneren som har latt seg influere av Ekman. Etter en kristen omvendelse i 1978 fikk Flåten i stand cellegrupper på Nærbø, hvilket igjen danner bakgrunn for Nærbø Frie Misjonsmenighet, Vigrestad Misjonsmenighet og Egersund Misjonsmenighets tilblivelse i tidssommet 1979-82. Parallelt med Flåtens virke i de tre menighetene tok han i perioden 1979-84 Ansgarskolens 4-årige pastorutdannelse. I 1986 kom det imidlertid til et brudd mellom menighetene og Det norske Misjonsforbund,109 og året etter valgte Flåten å sette av ett år ved Ekmans bibelskole i Uppsala. Etter skoleårets avslutning vente han tilbake til menighetene, som nå slo seg sammen og tok navnet Jæren Kristne Senter. I 1991 var Flåten tilbake i Uppsala, denne gang som 2. års elev ved Ekmans bibelskole. Året etter flyttet han til Bergen og etablerte trosmenigheten Livets Ord, Bergen. Menigheten endret navn til Levende Ord Bibelsenter i 1994. Flåten, og mange norske trosforkynnere med ham, ble medlemmer i Trosrörelsens Predikantorganisation, stiftet av Ekman i 1991. Flåten ble snart toneangivende innen denne fløy av norsk trosbevegelse. 109 Geir Lie, "Flåten, Enevald" i: Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse. Ettbinds oppslagsverk (Oslo: REFLEKS-Publishing, 2. utg., 2008) s. 46; Bjørn Øyvind Fjeld, brev til Enevald Flåten, Nils Gustav Johnsen og Edvin Lobekk, datert 24. september 1986; Edvin Lobekk og Snefrid Frøvig (For Nærbø Frie Misjonsmenighet), brev til Det norske Misjonsforbunds landsstyre, datert 4. november 1986; Enevald Flåten, Nils G. Johnsen, Mikael Ånestad og Edvin Lobekk, brev til Det norske Misjonsforbunds menigheter og foreninger på Vestlandet, datert 27. november 1986. Grunnen til at det ble to fløyer, er ikke entydig. I 1991 uttalte Åleskjær til avisen Dagen at "kontakten i øyeblikket skranter. Det har alltid vært store forskjeller mellom oss og 'Livets Ord' i måten vi arbeider på."110 Læremessig tok Oslo Kristne Senter tidlig avstand fra Livets Ords demontro og praksis, såkalt barnsnødsbønn, krigstunger og autoritære lederstil.111 I tillegg skaptes det spenninger mellom norske trosforkynnere som gikk inn i og de som valgte å stå utenfor predikantorganisasjonen Ekman etablerte i 1991. Åleskjær har i ettertid uttrykt større forståelse for Ekmans anliggende, idet man i Sverige trenger et kirkesamfunn - eller i hvert fall en formalisert organisasjon bak seg - for blant annet å få vigselsrett. Like fullt var det ikke til å komme bort fra at predikantorganisasjonen skapte turbulens, idet det for mange av de norske forkynnerne som meldte seg inn ble en måte å heise flagg for Livets Ord, med andre ord en polarisering mellom to fløyer innen norsk trosbevegelse. Flere av de norske trosforkynnerne som ikke gikk inn i Trosrörelsens Predikant-organisation var opprinnelig pinsevenner, som Åleskjær selv, Arnfinn Clementsen og Martin Mæland. De var ekstra på vakt mot noe som kunne komme til å virke som en ekstra overstyring av de lokale trosmenighetene, idet de var farget av den opprinnelige skandinaviske pinsebevegelses uttalte skepsis mot for mye organisering. Flere av dem mislikte uttrykket 'trosbevegelsen' og talte derfor heller om 'trosforkynnelse', idet dette uttrykket ikke i samme grad henledet oppmerksomheten mot kirkesamfunnstenkning. Åleskjær synes likefullt bevisst at både han selv og menigheten Oslo Kristne Senter ble toneangivende for en rekke trosmenigheter rundt om i landet. I menigheten har man tatt dette til følge og arrangerer jevnlige ledersamlinger, som dog ikke er noen formalisert predikantorganisasjon, men som samler mennesker både fra pinsebevegelsen og trosmenigheter.112 110 Tor Weiby, "Åge Åleskjær: 'Vi vil spille på lag med andre kristne.'" Dagen, 25. juli 1991 s. 9. 111 Wiggo Abrahamsen, "Ingen robot?" Korsets Seier, 29. mai 1998 s. 16. Se også Geir Lie, "Karismatikkens demoner." Samtiden 1-2005 s. 18-23. 112 Åge Åleskjær, intervju, datert 3. februar 1999. Den nye reformasjonen I sitt seminar i Oslo Kristne Senter (OKS) høsten 2001 talte pastor Åge M. Åleskjær om vesensforskjellen mellom den gamle og den nye pakt, og året etter begynte han å snakke om en 'ny reformasjon' i seminaret "Flytt prekestolen fra Sinai til Golgata." I 2004 ga han ut sin bok Fullstendig frihet, med undertittelen "Vi trenger en ny reformasjon!", som en omfattende behandling av dette emnet som han sier han egentlig har prekt i over 25 år.113 Åleskjærs 'nye reformasjon' har fått blandet mottakelse, også innen skandinavisk trosbevegelse. I en kritisk anmeldelse av Fullstendig frihet skrev Leif S. Jacobsen, tidligere medpastor i Oslo Kristne Senter: "De senere år har pastor Åge Åleskjær i Oslo Kristne Senter skrevet og undervist mye rundt temaet 'Den nye reformasjonen'," og i Åleskjærs bok hevdes "et syn på Skriften og en fremstilling av loven og de ti bud som i stedet for fullstendig frihet kan føre leseren inn i den totale forvirring."114 Jacobsen hevdet videre at mye av Åleskjærs budskap, ikke bare var "velkjent stoff i andre teologiske tradisjoner enn den flertallet av evangeliske kristne i Norge befinner seg i," men at dette både for lesernes - og forfatterens vedkommende - var "nye toner".115 Det vakte interesse da Åleskjær umiddelbart parerte og påstod å være "helt på linje med den kjente amerikanske predikanten Kenneth E. Hagin," idet han "[holdt] seg til trosbevegelsens røtter."1 16 I tillegg til å ha blitt anklaget for å forkynne antinomisme, har motstanden i stor grad gått på Åleskjærs bifall av Hagins (og Kenyon, som var Hagins premissleverandør) hermeneutiske grep hvor de fire evangelieskriftene primært hevdes å omhandle - ikke 113 Lars Olav Gjøra, Den nye reformasjonen. Åge M. Åleskjær og hans syn på frihet fra loviskhet (Oslo: REFLEKS-Publishing, 2006) s. vii. 114 Leif S. Jacobsen, "Fullstendig frihet eller total forvirring?" Magazinet nr. 6 (13. februar 2004) s. 23. 115 Leif S. Jacobsen, ibid. 116 Tore Hjalmar Sævik, "Oppgitt over anmeldelse." Dagen 21. februar 2004 s. 6. nytestamentlige 'Jesustroende' - men troende jøder under den gamle pakt: Dette innebærer […] at Jesu disippelskare ikke var 'gjenfødte' under Jesu jordeliv. De trodde på Jesus som Guds Sønn og den lovede Messias, men ikke som fremtidig stedfortredende syndoffer. De var troende jøder under den gamle pakt. 'Fader Vår', som Jesus lærte sine disipler å be, var derfor ingen 'kristen' bønn, og Bergprekenen var heller ikke direkte appliserbar forkynnelse for den nye pakts troende. Det var apostelen Paulus som - ifølge Kenyon - på et langt senere tidspunkt fikk åpenbaring fra Gud vedrørende Jesu forløsningsverk og dette verks implikasjoner for de kristne. Denne åpenbaring var angivelig skjult både i de fire evangelieskriftene og i Apostlenes Gjerninger.117 Polemikken mot Åleskjærs 'nådeforkunnelse' har ikke minst kommet fra Livets Ord i Sverige. Det er grunn til å anta at norske trosforkynnere som ser hen til Livets Ord som premissleverandør, stiller seg avvisende til Åleskjærs forkynnelse på dette punkt. Det er pr. i dag vanskelig å ha noen formening om hvor mange forkynnere og menigheter det dreier seg om. Inntil 2006 innehadde Enevald Flåten den viktigste posisjonen innen 'Livets Ord'-fløyen av norsk trosbevegelse. Levende Ord Bibelsenter hadde om lag 2000 medlemmer, og om lag 15 lokalmenigheter stod i et forpliktende nettverksfellesskap (Internasjonalt Apostolisk Nettverk) med Levende Ord-menigheten. Etter langvarig uenighet i menigheten, i stor grad relatert til en autoritær ledelsesstil, måtte Flåten avvikle som pastor i mars 2007 og menigheten opplevde stort numerisk frafall parallelt med at nettverksfellesskapet ble oppløst. I april 2008 ble det på pastor Hans Rogstad (Oppdal Kristne Senter) og Jan Halvorsens (Zoé Kirken, Fredrikstad) initiativ dannet et nytt forkynnerfellesskap for norske trosforkynnere hvor man "vil legge Ulf Ekmans bok Doktriner som et grunnlag for hvor de stiller seg i det kirkelige landskapet og som et læremessig grunnlag for fellesskapet."118 117 Geir Lie, "E.W. Kenyon og tidshusholdningslæren." Refleks 4-1 (2005) s. 111-112. 118 Øyvind Kleiveland, "Basert på relasjoner." http://www.dagenmagazinet. .no/artikkel.asp?Artid=26695. Artikkelen ble lastet ned 17. august 2008.

TROSBEVEGELSEN

• En grundig gjennomgang av trosbevegelsens doktriner
• Joel Osteen, falsk lærer
• Lydklipp fra forkynnere i trosbevegelsen
• Velstands-halliker i Guds rike
• Velstands-halliker i Jesu legeme

Sinai i Arabia...ikke i Egypt!

For det første så var vel Sinaihalvøya Egyptisk territorium den gang Israels folk gikk ut av Egypt, og det ville vært selvmord å svirre rundt på den forholdsvis lille halvøya i 40 år. Det skal visstnok ha blitt funnet festningsverk som dateres til tiden da Israel ver slaver i Egypt øst på Sinaihalvøya.

For det andre så kan det refereres til det stedet hvor Moses´ svigerfar var prest: Midjan. Dette ligger i dagens Saudi-Arabia.

Vi kan lese i 2. Mosebok kap. 3 følgende:

I vers 1: #Moses gjette småfeet til sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Han førte småfeet til den andre siden av ørkenen og kom til Horeb, Guds fjell.#

Du mener vel ikke at andre siden av ørkenen betyr på andre siden av Rødehavet? Altså var Moses fortsatt i dagens Saudi-Arabia da han så den brennende busken på fjellet.

Så leser vi i vers 12 i samme kapittel: #"Da sa Han: "Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet."#

Jeg leser dette som at Moses skal føre Israels folk til Midjan og Horeb (også kalt Sinai) som fortsatt ligger på samme stedet i dagens Saudi-Arabia.

Helvete er ikke et evig sted, feil oversettelse i bibelen

Dom over Israel varer for 'evige tider' [olam] inntil Ånden blir

utøst og Gud gjenoppretter det (Jes 32:13-15).

Hva er evig ifølge bibelen? I Septuaginta er det greske ordet aion brukt til å oversette det hebraiske ordet olam. Hvis vi således ønsker å få en forståelse av den nytestamentlige meningen av aion, trenger vi å forstå meningen av olam i det Gamle Testamentet. Tallrike avsnitt som refererer til olam viser tydelig at det ikke kan bety "uendelig." Merk deg disse få

 Jona var i fisken for evig [olam] inntil han forlot den tre dager senere (Jona 2:1; 2:6)  Sodomas straff er en evig [olam] ild inntil Gud bringer dem tilbake til sin tidligere tilstand. (Esek. 16:53-55, Jud 7).  Ingen moabitt skal før 10 ledd 'noen gang' [olam] være med i Herrens menighet. (5 Mos 23:3 - suppler med NKJV).

Hva betyr dette skriftstedet?

For dette er det vi sliter og blir hånet, for vi stoler på den LEVENDE GUD,
som er Frelseren av ALLE MENNESKER, særlig av de som tror -1. Tim 4:10

Abraham Aliens Antikrist Basunene Charles Darwin Daniel Døden Endens tid EU Europa Evighet Evig liv Falne engler Fortapelse Frelse Frimureriet Harmageddon Helvete Hviledagen Illuminati Israels folk Israels stammer Jerusalem Jordskjelv Lørdagen Matematikk Meteorer Midtøsten Nedslag Ny verdensorden Paulus Romaklubben Sabbat Synden Søndagen Tusen år UFO USA Utviklingslæren Åpenbaringsb

Litt andre ting...

VERDENSELITEN: Maritini-Klinik i Hamburg er et av verdens aller fremste sykehus for behandling av prostata-kreft. © Foto: Bjørn Inge Karlsen

Inspirert av artikkel

Kun to måneder etter han fikk diagnosen, fikk Juel operert vekk kreftsvulsten - uten bivirkninger.

Ingenting av dette ville ha skjedd om han ikke hadde kommet over en artikkel fra Bedre Helse, mener han. Artikkelen sto på trykk i 2008 (Juel leste den i nettversjon).

Den handlet blant annet om en norsk kirurg som hadde fått diagnosen prostatakreft. Han hadde sjekketde forskjellige behandlingsmulighetene i Norge og mente at Norge var et u-land når det gjaldt prostatakreftbehandling. Via en kollega på Universitetssykehuset i Lund i Sverige som var ekspert på prostatakreft, fikk kirurgen råd om å ta kontakt med Martini-Klinik i Hamburg, Tyskland.

Klinikken regnes som én av verdens fremste innen behandling av prostatakreft. Der ble Juel operert, og ikke bare ble han kvitt kreften, men han slapp også bivirkninger.

Les også: Færre kalorier forlenger ikke livet

Tok kontakt

- Da jeg leste denne artikkelen, tentes et håp i meg. Jeg tok kontakt med klinikken i Hamburg

Det få mennesker vet er at Lunde i over ti år nesten daglig var plaget av kraftig migrene.

- Jeg har kastet opp og vært nødt til å ligge i mørke rom. Det var et smertehelvete som slet meg helt ut. Noen ganger krevde det en voldsom mobilisering for i det hele tatt å kunne gjennomføre sendingene. Men jeg klarte det, forteller han i et intervju med Dagbladet.

Først da nevrologen hans foreslo å prøve kombinasjonen av de reseptbelagte medisinene Zestril og Naproxen ble Lunde kvitt plagene.

- Plutselig forsvant migrenen. Det var som å få livet i gave, sier han til avisa.

Sabra Fokus Reiser

De tre hovedpartene i stormidtøsten-konflikten akkurast nå er :1) sjia-aksen Iran-(Bagdad)-Damaskus-Hisbolla, 2) sunni-alliansen (Egypt)-Jordan-Saudiarabia-Emiratene-(Tyrkia), og 3) Israel. Felles for alle disse tre partene er at observatører flest, på hver sine premisser, synes å være kommet til at Obama bare er en pratmaker med masse fine ord og ingen handling.