Rui-jentene, Dalen i Telemark
Hvem var Rui-jentene?
Lisette var nærmeste nabo til Rui-jentene i deres siste leveår, og fortalte hvordan hun som jente var borte hos dem fra tid til annen.
Grunnen til at de to søstrene ble så kjente i bygda var ikke bare fordi de begge målte 120 cm på sokkelesten, men også fordi de levde et høyst utdatert levesett til midten av det 20-århundre å være. Et så gammeldags levesett at de ble en egen turistattraksjoner på Dalen de siste tiårene av livet. Arbeidsmetodene var de samme faren hadde lært dem på slutten av 1800-tallet. Alt arbeid ble gjort manuelt med hjemmelagde redskaper. Ingerine og Gurine måtte også bære vann, hogge ved, slå grass til dyra og sette poteter uten noen form for elektriske hjelpemidler.
Og slik holdt de på helt fra 4-5 årsalderen til et par år før de døde i 90-årsalderen. «Det skulle spares og arbeides - fra den lyse morgen til seint på kveld», ble det skrevet om i boka om dem.
Etter deres død er det nå Lisette og mannen hennes som holder Rui i stand og bringer minnet om de to hardtarbeidende kvinnene videre.
Rui-huset ble vissnok bygget på 1750 tallet...
Filmavisen nr. 34, 1957
En sjelden begivenhet hvor NRK besøkte Rui-jentene...Det var i 1957 og programmet het Filmavisen. Men det er bare noen få minutter vi får se fra stedet, men Rui-søstrene er på plass en fin vårdag...Men først ser vi klipp fra andre steder i landet...
Ettroms og 8 familiemedlemmer
Da vi hadde sittet og pratet en stund og beundret utsikten fisket Lisette frem nøkkelen til den vesle stua.
Innsiden av stua er beholdt akkurat slik den var da Rui-jentene bodde der. Her finnes en enkeltseng (Rui-jentene må altså ha delt en enkeltseng), en stor trekiste, en gammel vedkomfyr, en haug med kaffekopper og noen andre tremøbler.
Det er vanskelig å fatte at det i denne 20 kvadratmeter lille ettromsen vokste opp en storfamilie på åtte mennesker. En etter en flyttet imidlertid alle de fire søsknene til USA, både for å prøve lykken og fordi Rui ikke kunne brødfø så mange voksne mennesker. Mora døde tidlig, mens faren bodde sammen med Ingerine og Gurine helt til han døde 100 år gammel i 1934.
En ikke så unormal side ved Rui-jentene var at de var veldig glade i kaffe. Men det spesielle var at de visstnok skal ha kokt litt tobakk sammen med kaffen for å gjøre den ekstra kruttsterk og mørk i fargen. Deretter ble den spedd med litt besk geitemelk og helt over i skålen før den ble drukket.
Ettersom Rui ble et populært turistmål begynte Rui-jentene også å se nye muligheter i kaffelidenskapen. Ingerine, som var den mest frempå av de to, begynte å spå de besøkende i kaffegruten. Men, skal vi tro boka om dem, lå det ikke noen onde hensikter bak: «de spådde alltid lykke og hell. Aldri øynet de elendighet i gruten».
Kaffekoppene deres med fine blomstermotiver kunne jeg enda se på en hylle i kjøkkenhjørnet i den gamle stua.
Etter omvisningen på Rui var det tid for å fortsette til de neste kulturminnene på Dalen.
Men hvordan opplevde min kone, Bente Liv og jeg turen til Rui i 2014? Jo, vi gikk opp den bratte lia til huset deres. Det tok nok en drøy time for oss, men det var rart å tenke på, at her hadde de to jentene løpt gjennom hele livet...
Da vi var oppe ved huset, savnet vi straks noen å snakke med, for det var ingen å se da vi ankom...Nei, vi var nok 60 år for sent ute...
Men atmosfæren fra det tidlige 1900 tallet lå i luften, og jeg skulle så gjerne ha overnattet i det lille husmannsplass huset deres. Da trur jeg jammen at jeg ville sett skyggen av dem som hadde hatt stedet som bopel...
Se også intervjuet under, med Ivar Haukelidsæter om Ruijentene
Turistkontoret fekk i august 2008 gjort opptak med Ivar Haukelidsæter der han fortel om bolkar av livet sitt. Intervjua er gjort av Olav Høgetveit.
Portrettintervju med Ivar Haukelidsæter
Turistkontoret fekk i august 2008 gjort opptak med Ivar Haukelidsæter der han fortel om bolkar av livet sitt. Intervjua er gjort av Olav Høgetveit. Materialet ligg tilgjengeleg på videoarkivet.no som er eit arkiv av filmar med historisk interesse.
Ivar byrja jobbe på Victoria og Innland i 1943. Seinare arbeide han og på Telemarken og Norsjø.
Han arbeide sommrane på båtane i mange år. I tillegg var han på lensa og i Tokkeåi å flutte timmer.
Under krigen gjette også Ivar sauer og kyr oppe på Skafsåheia og Vistadheia.
I 1948 reiste han på kvalfangst fyrste gong. Han vart verande med dette yrket i 14 år.
I 1955 gifte Ivar seg med Lisette frå Nederland og same året vart Lastein ekspropiert grunna Tokkeutbygginga.
Lisette ynskte å bygge ved sidan av Rui. Ho ville kome litt opp frå Dalen for så å få utsikt til Bandak. Samstundes vart dei nabo med Rui-jentune som allereie var deira gode vener.
Etter at boka om Rui-jentune kom ut vart dette ein kjent plass for mange og i dei seinare åra har turiststraumen hit vore stor.
I 1993 overtok Åsmund Haukelidsæter, son av Lisette og Ivar, Rui-plassen.
Ivar har vore trufast på Rui med slåmaskin og ryddesag i mange år. Han har tatt i mot mykje turistar for så å fortelje om tida då Rui-jentune livde.
| Klikk her om du ynskjer å sjå interjvuportrett med Ivar Haukelisæter. Hovudsida |
Høgt opp i lia med utsikt over Dalen og Bandak (Telemarkskanalen) ligg den vesle husmannsplassen Rui. Hit kom svensken Johan August Schewenius. Johan var av gamal militærslekt med greiner i mange land. Han vart født i Svartborg eller Dingle i Bohuslän i 1834. Johan fylgde ikkje den militære veg, og utdanna seg til skreddar - men trivdes ikkje heilt med å sitje inne heile dagen utan å sjå sola. Ein varm sommardag bestemte han seg, pakka skreppa og byrja vandringa mot vest - mot Noreg.
Få boka "Rui-jentene som kom til kongen" (Knut Eidem):
"Det var en gang i forrige århundre at en liten kraftkar dro fra Sverige til Telemark for å søke arbeid. Han krevde ikke så meget av livet, tok de jobber som bød seg. For det var nok av dem som i de dager trengte en mann til å grave grøfter i kilometervis, som skapte stubbmark om til dyrkbar jord, og som hadde slikt handlag med å reise steingarder mellom naboer.
Han holdt seg selv med kosten, og var ellers ytterst beskjeden med hensyn til betalingen. -Du kan kalle meg Johan, sa han. -För det är jag döpt. -Hva heter du?-Schewenius. Dette syntes bøndene på Dalen var et merkelig navn, men det kom så mye rart fra Sverige i de dager.Johan forsvant igjen samme høst, like raskt som han kom.
Men mannen dukket opp på nytt året etter……
" Livet på husmannsplassen Rui
Johan slo seg ned på Dalen, på Rui. Han vart gift to gonger og fekk seks ungar. Dei to eldste, Ingerine og Gurine, vart buande på Rui all si tid.
Syskena deira drog over havet til Amerika for å søke lukka der.
Stoga på Rui var berre 20 kvadratmeter stor, og her voks dei opp.
Far deira lærde dei å lesa og skrive. Han heldt tidsskrift og aviser og ville ikkje at hans ungar skulle sakke akterut, difor vart dei sendt på skule. Når dei ikkje las, måtte dei jobbe - det verste han visste var dagdrivarar.
På Rui gav dei alder slepp på naturalhushaldninga og bytta sine eigne produkt med andres. Dei heldt vanlegvis 3 kyr, nokre sauer, geitar og høner. Dei dyrka bygg, poteter og grønsaker. Redskap kjøpte dei ikkje, alt dei eigde laga dei sjølv. På Rui eigde dei alder hest eller vogn, det såg dei seg ikkje råd til. Sterke skuldrar og seige tak var deira erstatning. Ånden på Rui var sparing og arbeide - frå ljose morgonen til seine kvelden.
Då far deira døydde, dreiv Ingerine og Gurine plassen vidare i farens ånd.
Rui-jentene vitjar kongen
Ingerine og Gurine døde på 1960-talet. Dei vart begge over 90 år gamle. Dei ligg gravlagde ved Eidsborg Stavkyrkje.
Bare ein gong reiste dei vekk frå Rui - då var dei på besøk i Oslo, hjå kongen. Det skulle dei aller gløyme.
Rui står der den dag i dag og det meste er bevart som det var i den vesle stoga som ligg opp i den bratte lia med praktfull utsikt og Dalen og Bandak.
Tett ved Rui budde Ivar Haukelidsæter. Han kjende Rui-jentene veldig godt og kunne fortelje mykje om dei.
Sjå Ivar Haukelidsæter fortelje om Rui-jentene.
Ivar i døra på stoga til Rui-jentene. Olav Høgetveit intervjuar og Jack Hagen filmar.
Boka om Rui-jentene og ein Rui-cd er for sal på turistkontoret på Dalen.
Skrevet av Anders Helge Myhren: Litt sommerferie på forskudd og reisen gikk til Dalen i Telemark. Den godt planlagte turen ble en av våre mest vellykkede. Glemt var hotell Dalen som Aage Samuelsen hadde hatt så mye slit med, der var vi i fjor.
Vi hadde, kona og jeg lest om Rui-jentene, boka er skrevet av Dagblad-journalisten Knut Eidem, som var i Dalen på 1950 tallet. Der fikk han for første gang høre om disse små jentene, de var ikke høyere enn 120 centimeter! Da de var små hadde de hatt en sykdom, det var visst den engelske syken som gjorde at de ikke ble høyere. Faren deres het Johan Schewenius og kom opprinnelig fra Sverige, men flyttet til Dalen i Telemark som ganske ung. Han var opprinnelig skredder, men på grunn av dårlig syn måtte han livberge seg på andre måter. Slegge, spade, grev og spett ble hans verktøy gjennom et langt liv, og han ble over 90 år gammel. "Spaden må gå jamnt," var et ordtak Rui-jentene lærte av sin far i ung alder.
Rui-jentene ble født på Rui gården, som opprinnelig var en husmannsplass. De het Ingerine som var født 5. mai 1872, og året etter kom Gurine den 12 september. De var meget arbeidssomme hele livet, noe som de hadde lært av sin far. Moren døde en kald marsdag i 1883, bare 39 år gammel, hun het Gunhild Drengsdatter og var født på gården Reine i Froland. Johan Schewenius ble da aleine med 5 barn. Etter Gunhilds død tok johan seg av barnas oppdragelse. Om dette skriver sønnen:"Han var ikke bare en ordensmann, men en av de flittigste og mest utholdende slitere jeg har kjent. For ham var arbeidet et sakrament, en glede og en fryd. Han køyet som regel kl. 23, sto opp kl. 4 eller halv 5, vasket seg grundig over hele ansiktet, hodet, halsen og brystet-alltid i kaldt vann. Det sier seg selv at det ikke var så lett å leve opp under en slik manns oppsyn. Han krevde absolutt lydighet, den minste avvikelse fra reglene betydde marsj ut i skjulet. Vi barn måtte opp kl. 6 hver morgen, dagdrieri var for han en vederstyggelighet."
Etterhvert dro de andre barna til Amerika, og de to Rui-jentene ble igjen hos sin far, som de pleide i hans alderdom. og til han døde 97 år gammel. Da hadde han kjøpt husmannsplassen og fikk derfor oppleve at Rui-gården ble hans eiendom.
Det som gjorde Rui-jentene kjente i landet var boka til forfatteren Knut Eidem som het: "Rui-jentene som kom til kongen." Det besøket er nøye skildret i boken og moro er det å lese replikkvekslingen med kong Olav og Rui-jentene. "Det har falt mye regn hos dere i sommer, sa Majesteten. Jau, svarte den største av de små søstrene, hun som het Ingerine. Det hev vøri mykki nedbør. Men så la hun unnskyldene til: Det kan ikkji kongen noko te!" Og denne replikkvekslingen mellom kong Olav og henne fortalte begge to om så lenge de levde!
"Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jord skal du igjen oppstå."Med disse ord tok den samme presten som begravde Gurine 3 år før, avskjed med den siste av Rui-jentene en vakker høstdag den 22. oktober 1965. Hun ble lagt til hvile sammen med sin søster og sammen med faren. De ligger nå på kirkegården ved den gamle stavkirken Eidsborg, begge ble godt over 90 år gamle.
Det er to setninger som stadig gikk igjen hos søstrene: "Me har hatt det sø gøtt." Og den andre setningen: "...men vi har det finere på Rui-gården!"
Knut Eidems bok om Rui-jentene kom ut første gang i 1974. Historien om Rui-jentene fenga det norske folk, slik at boka kom ut i mange opplag. Den har ikke vært i salg på mange år nå, men interessen omkring Rui-jentene er framdeles der. Nå er boka gitt ut på nytt, og kan nok kjøpes i bokhandelen, ihvertfall er den i salg i museumet på Eidsborg, noen kilometer bak hjemstedet deres.
Men hvordan opplevde min kone, Bente Liv og jeg denne turen? Jo, vi gikk opp den bratte lia til huset deres. Det tok nok en drøy time for oss, men det var rart å tenke på, at her hadde de to jentene løpt gjennom hele livet...
Da vi var oppe ved huset, savnet vi straks noen å snakke med, for det var ingen å se da vi ankom...Nei, vi var nok 60 år for sent ute...
Men atmosfæren fra det tidlige 1900 tallet lå i luften, og jeg skulle så gjerne ha overnattet i det lille husmannsplass huset deres. Da trur jeg jammen at jeg ville sett skyggen av dem som hadde hatt stedet som bopel...
Det første som slo oss da vi kom opp til den lille stua fra 1750-tallet var den fantastiske utsikten over Telemarkskanalen. Det er ikke rart at de to små Rui-jentene ikke så noe særlig grunn til å reise vekk fra denne plassen. Bare en gang i livet dro de vekk fra Dalen. Da var de rundet 80 år og hadde fått invitasjon til Slottet.
Besøket hos kong Olav og historien om livet deres på Rui er skildret i en bok skrevet av Knut Eidem. «Rui-jentene som kom til kongen» heter den, og gir et interessant innblikk i en helt annerledes hverdag enn det vi lever nå. Hvis du planlegger en tur til Dalen anbefaler jeg virkelig at du leser boka før du besøker Rui - det vil gi deg en helt annen forståelse av plassen.
Da vi hadde sittet og pratet en stund og beundret utsikten fisket Lisette frem nøkkelen til den vesle stua.
Innsiden av stua er beholdt akkurat slik den var da Rui-jentene bodde der. Her finnes en enkeltseng (Rui-jentene må altså ha delt en enkeltseng), en stor trekiste, en gammel vedkomfyr, en haug med kaffekopper og noen andre tremøbler.
Det er vanskelig å fatte at det i denne 20 kvadratmeter lille ettromsen vokste opp en storfamilie på åtte mennesker. En etter en flyttet imidlertid alle de fire søsknene til USA, både for å prøve lykken og fordi Rui ikke kunne brødfø så mange voksne mennesker. Mora døde tidlig, mens faren bodde sammen med Ingerine og Gurine helt til han døde 100 år gammel i 1934.
Kaffekoppene som ble hyppig brukt til spåing og drikking.
En ikke så unormal side ved Rui-jentene var at de var veldig glade i kaffe. Men det spesielle var at de visstnok skal ha kokt litt tobakk sammen med kaffen for å gjøre den ekstra kruttsterk og mørk i fargen. Deretter ble den spedd med litt besk geitemelk og helt over i skålen før den ble drukket.
Ettersom Rui ble et populært turistmål begynte Rui-jentene også å se nye muligheter i kaffelidenskapen. Ingerine, som var den mest frempå av de to, begynte å spå de besøkende i kaffegruten. Men, skal vi tro boka om dem, lå det ikke noen onde hensikter bak: «de spådde alltid lykke og hell. Aldri øynet de elendighet i gruten».
Kaffekoppene deres med fine blomstermotiver kunne jeg enda se på en hylle i kjøkkenhjørnet i den gamle stua.
Reodor found 
Rui jentene
Tuesday, 14 July 2009Telemark, Norway
Denne har stått på ønskelisten vår lenge, og i dag var det dagen vi skulle besøke denne plassen. Parkerte i svingen og GPS'n viste at det var ca 250 m å gå. Gikk i vei på fin bred sti bortover og nærmet oss plassen cachen skulle være. Å NEI - her var det en mugler som dreiv å slo grasset. Hva gjør vi nå?? Det viste seg at mugleren var han som holdt plassen vedlike, og han var av det pratesalige slaget - lykkelig for at det kom noen som ville høre historien om jentene og ha omvisning på plassen. Mens Reodor tok bilder og fikk høre histore tuslet FruReodor ut og kikket seg om. Fikk los på boksen og fikk logget uten at "vaktmesteren" skjønte hva som skjedde.
Dette er en utrolig flott plass som virkelig fortjener å ha en cache.
Kommer dere hit en gang så ta dere tid til å høre på hva Ivar Hauklidsæter 83 år - kan fortelle om plassen og jentene.
Videointervju med Ivar Hauklidsæter: http://www.videoarkivet.no/company.php?cid=1019#121
TFTC SL
Team Reodor
[This entry was edited by Reodor on Tuesday, July 14, 2009 at 3:11:04 PM.]
Mellom alle slaga på gården må vi også ta oss fri i blant. Hver søndag prøver vi å få tid til å gjøre noe skikkelig koselig. Denne søndagen jeg nå skal fortelle om, må ha vært en av mine lykkeligste i sommer. Hihi. Vi hadde besøk av gode venner, været var fint og vi skulle utforske og finne plassen Rui på Dalen.
På Rui bodde det en gang to søstre i all enkelhet. Høyt oppe i skråningene med utsikt over Bandak. Hjemmekjære som de var, dro de visst bare herfra èn gang i løpet av livet; da de skulle møte Kongen i Oslo. (Du kan sjekke denne lille filmsnutten om du vil og se hvordan de levde.) Det gamle huset og låven står der fortsatt. Det blir passet godt på og det står faktisk levende pelargonier bak de gamle glassrutene!
Man blir fylt med ærefrykt og undring over jobben de har gjort med all denne steinen. Beitemarker har blitt ryddet. Stein for stein. Vi voksne spankulerte rundt og lot oss fasinere av dette...
- mens barna løp barbente i gresset. Det vesle huset hadde perfekt størrelse til å leke sisten rundt.
Jeg blir så inspirert av å være på slike plasser. Og med gode venner og i slikt vær var det virkelilg en fornøyelse å endelig få tatt turen hit. Det har stått på ønskelisten lenge.
LAGT INN AV LIVS LYST KL. 07.00
ETIKETTER: TELEMARK
-
ingridsboble2. august 2013 kl. 07.17 Nydelig plass :) Ha en strålende augusthelg!Klem fra Ingrid Svar -
Signes sammensurium2. august 2013 kl. 09.17 For en plass! Tenk å bo sånn! Skjønner det var en koselig tur!
Ha en fin dag!Hilsen Signe. Svar -
Tre Engler2. august 2013 kl. 10.13 For et herlig sted og for noen nydelige bilder:)Norge er virkelig vakkert:)Ha en herlig helg
Klem Merete Svar -
Janne2. august 2013 kl. 11.21 Så koselige bilder du har tatt fra Rui. Har lenge hatt det i tankene å ta turen dit en gang. Har jo hørt om Rui-søstrene. Takk for at du deler <3 Svar -
Husmannsplassen i Hidlesundet2. august 2013 kl. 11.22 Skjønner godt at dette må ha vært en opplevelse. Nydelige bilder fra plassen. Der skulle jeg ha vøri:)Du så gamle de søstrene virket og sååå gode til å arbeide! En herlig filmsnutt! Ellers må jeg bare ta av meg hatten for alt arbeidet dere legger ned på det koselige bruket deres. og ikke minst måten dere gjør det på! Takk for at vi får ta del i det.
Ønsker deg en riktig god helg!klemmer fra Hjørdis Svar -
Anonym2. august 2013 kl. 11.32 Hei ! Dette var virkelig artig og se Roi jentene.Har lest om dem og tenkt mye på hvordan de strevde
på den lille plassen sin.Kjempe flott blogg du har,må innom og se hver dag !! Svar -
Jeane M.2. august 2013 kl. 12.10 Lovely! The photos here leaves me breathless, love it. Got my eye on your next posts. Svar -
A-H2. august 2013 kl. 12.58 Så flott nå vet jeg hvor vi skal på besøk neste sommer under vår sommertur til hytta Fortsatt god sommer Svar -
Winkel's Crazy Ideas2. august 2013 kl. 18.06 For en nydelig plass og en herlig historie om Ruijentene. Takk for at du deler, måtte vise mannen også. God helg, Pam Svar -
Bente2. august 2013 kl. 20.43 Åå jeg husker min mor hadde en bok om søstrene Rui, og der så jeg blide av dem på besøk hos kongen. Så små, så små kan jeg huske de var. Svar - Anonym2. august 2013 kl. 23.03 Hei! Er imponert over din formidlingsevne med bilder og deres engasjement som er unikt!!Følger deg jevnt på bloggen og deres interesse for å ivareta tradisjoner innen Norges land. Flott! Her kommer en liten hilsen fra Beetelen og hun som fortsatt er strålende fornøyd med Cab`n!! Svar
- berit3. august 2013 kl. 00.22 For et fantastisk flott sted. Og så idyllisk på bildene dine. Men det minnet ikke mye om idyll den gang Rui-jentene holdt til der, så det ut som. For et slit! Jeg blir så ydmyk og full av beundring, og undring. Denne lille filmsnutten kommer til å sitte i meg lenge. Svar
-
Huldra4. august 2013 kl. 02.31 Vakker plass der damene helt sikkert har jobbet på for å bevare det vel. Takk for at du deler :) Svar -
Gretel4. august 2013 kl. 05.08 Åh, her dukket glemte minner fram. Et eller annet sted i mine bokhyller står(arvet etter bestefar) Knut Eidems bok fra 1974 "Ruijentene som kom til kongen". DEn gjorde voldsomt sterkt intrykk på meg da jeg leste den som ung tenåring. En rørende bok om disse to som levet sitt karrige liv høyt deroppe i lia.
Takk for gjensynet. Det varmer å vite at Rui stadig holdes vedlike :)
ingridsboble2. august 2013 kl. 07.17 Nydelig plass :) Ha en strålende augusthelg!Klem fra Ingrid Svar 
Gravlagt ved Eidsborg stavkirke
10 fra 2008, utfordringen jeg ikke fikk til…av villbåstingen in fredag, januar 9th 2009 Lagret
under: villbåstingen Stikkord:rui, villbåstingen
Jeg fikk en utfordring fra Tamina, og det begynte forsåvidt bra det, jeg kom på mange ting fra i fjor, men det skar seg….Det er nok mye jeg kunne si om 2008, men det var liksom et punkt som tok luven fra alt det andre, derfor presenterer jeg herved det ene punktet isteden, og må bare beklage Tamina, men jeg greide ikke den:)
GLEDEN VED Å NÅ ET ALDRI SÅ LITE MÅL
Pinsesøndag tok jeg og Medelsvensson en hurtigferie, vi møttes i Moss…
…kom oss til Kongsberg, videre over Meheia og til Notodden….
…gjennom Flatdal…
…og vi skulle videre. Hjemme var det vår den dagen, men i Morgedal lå det fremdeles is på vannet, og det var ganske guffent.
Her har vi begynt å nærme oss våren igjen og målet, dette er Eidsborg stavkirke, og vi var ute etter noe her…..
For noen år siden leste både jeg og Medelsvensson ei bok som heter "Rui-jentenesom kom til kongen", ei bok som hadde begynt med en avisartikkel om to små søstre som bodde på en liten gård oppe i stubratte lia ovenfor Dalen i Telemark. Når jeg sier små så er det fordi ingen av dem raget særlig mer enn 1,2m over bakken.
De levde på gamlemåten på den lille gården, de hadde sauer, geiter, høner og ei ku. Hest hadde de derimot ikke, så det som skulle gjøres ble gjort for hånd og bært på ryggen.
Men lykkelige og tilfredse var de begge to, og ønsket seg ikke mer.Jo, de kunne nok tenkt seg en tur til hovedstaden, og sett kongens slott, men sånt hendte vel bare i eventyrene.
Nå hadde det seg sånn at kong Olav leste denne reportasjen og inviterte de to søstrene til Oslo, og turen til Oslo og deres øvrige historie blei det bok av.
Her er et lite sitat:
" På veien mot Oslo stanset vi ofte for å hvile, drikke kaffe og se på utsikten. Vi rastet ved Nutheim, på det stedet som kalles Kongehella, og så ut over frodige Flatdal mellom oss og Seljord. I bakgrunnen kneiste Skorvefjell, med Bindingsnuten og Mælfjell langs sidene. Akkurat her stanset kong Oscar II en gang og utbrøt begeistret:-For en utsikt! Den vakreste i hele Norges land!-Enig? spurte jeg de to Rui-jentene.-Visst er det pent å sjå utivi hera, svarte begge.-Men sø fint som heime på Dalen er det no ikkji! "
Vi hadde begge latt oss fasinere av historien om Rui-jentene, og snakka om at "der skulle vi vært en gang"og nå begynte vi å nærme oss. Vi ville se utsikten fra Rui med egne øyne, og kjenne litt på historien der den hørte hjemme.
Vi var nede i Dalen, og innom Dalen hotell, men fant ut at den letteste veien til Rui gikk inn fra en av hårnålsvingene man må snirkle seg rundt på vei ned fra Eidsborg.
Det var ikke så langt å gå fra den svingen, og på Rui var det vår!
..og like bratt som vi hadde forestilt oss…..
…og like vakkert!
Ikkeno å si på utsikten, hverken inne fra låven…
…eller ute. Vi var heldige og fikk en halvtimes tid helt for oss sjøl på Rui, vi møtte folk da vi kom, og det kom folk før vi gikk, så det var klart at flere fant stedet verd et besøk.
Vi har vel alle hatt våre opp-og-nedturer i løpet av året som har gått, jeg valgte tilslutt å dele en opptur med dere, og jeg håper jeg greier en sånn en i 2009 også.
Vi nådde et mål den dagen, både jeg og Medelsvensson. Vi hadde felles intrykk fra samme boka, og nå har vi felles minner fra samme tur også. Jeg er klar over at dette ikke var en stor drøm å realisere, eller et stort mål å nå, men det er mange ganger sånn at alle sånne småturer man skal gjøre "en gang" ikke blir noe av i det hele tatt. Og det er nå hyggelig å nå målene sine iblandt da, selv om de ikke er så store…..