Rui-jentene, Dalen i Telemark

Hvem var Rui-jentene?

Lisette var nærmeste nabo til Rui-jentene i deres siste leveår, og fortalte hvordan hun som jente var borte hos dem fra tid til annen.

Grunnen til at de to søstrene ble så kjente i bygda var ikke bare fordi de begge målte 120 cm på sokkelesten, men også fordi de levde et høyst utdatert levesett til midten av det 20-århundre å være. Et så gammeldags levesett at de ble en egen turistattraksjoner på Dalen de siste tiårene av livet. Arbeidsmetodene var de samme faren hadde lært dem på slutten av 1800-tallet. Alt arbeid ble gjort manuelt med hjemmelagde redskaper. Ingerine og Gurine måtte også bære vann, hogge ved, slå grass til dyra og sette poteter uten noen form for elektriske hjelpemidler.

Og slik holdt de på helt fra 4-5 årsalderen til et par år før de døde i 90-årsalderen. «Det skulle spares og arbeides - fra den lyse morgen til seint på kveld», ble det skrevet om i boka om dem.

Etter deres død er det nå Lisette og mannen hennes som holder Rui i stand og bringer minnet om de to hardtarbeidende kvinnene videre.

Rui-huset ble vissnok bygget på 1750 tallet...

Filmavisen nr. 34, 1957

En sjelden begivenhet hvor NRK besøkte Rui-jentene...Det var i 1957 og programmet het Filmavisen. Men det er bare noen få minutter vi får se fra stedet, men Rui-søstrene er på plass en fin vårdag...Men først ser vi klipp fra andre steder i landet...


Rui

Ettroms og 8 familiemedlemmer

Da vi hadde sittet og pratet en stund og beundret utsikten fisket Lisette frem nøkkelen til den vesle stua.

Innsiden av stua er beholdt akkurat slik den var da Rui-jentene bodde der. Her finnes en enkeltseng (Rui-jentene må altså ha delt en enkeltseng), en stor trekiste, en gammel vedkomfyr, en haug med kaffekopper og noen andre tremøbler.

Det er vanskelig å fatte at det i denne 20 kvadratmeter lille ettromsen vokste opp en storfamilie på åtte mennesker. En etter en flyttet imidlertid alle de fire søsknene til USA, både for å prøve lykken og fordi Rui ikke kunne brødfø så mange voksne mennesker. Mora døde tidlig, mens faren bodde sammen med Ingerine og Gurine helt til han døde 100 år gammel i 1934.

En ikke så unormal side ved Rui-jentene var at de var veldig glade i kaffe. Men det spesielle var at de visstnok skal ha kokt litt tobakk sammen med kaffen for å gjøre den ekstra kruttsterk og mørk i fargen. Deretter ble den spedd med litt besk geitemelk og helt over i skålen før den ble drukket.

Ettersom Rui ble et populært turistmål begynte Rui-jentene også å se nye muligheter i kaffelidenskapen. Ingerine, som var den mest frempå av de to, begynte å spå de besøkende i kaffegruten. Men, skal vi tro boka om dem, lå det ikke noen onde hensikter bak: «de spådde alltid lykke og hell. Aldri øynet de elendighet i gruten».

Kaffekoppene deres med fine blomstermotiver kunne jeg enda se på en hylle i kjøkkenhjørnet i den gamle stua.

Etter omvisningen på Rui var det tid for å fortsette til de neste kulturminnene på Dalen.

Men hvordan opplevde min kone, Bente Liv og jeg turen til Rui i 2014? Jo, vi gikk opp den bratte lia til huset deres. Det tok nok en drøy time for oss, men det var rart å tenke på, at her hadde de to jentene løpt gjennom hele livet...

Da vi var oppe ved huset, savnet vi straks noen å snakke med, for det var ingen å se da vi ankom...Nei, vi var nok 60 år for sent ute...

Men atmosfæren fra det tidlige 1900 tallet lå i luften, og jeg skulle så gjerne ha overnattet i det lille husmannsplass huset deres. Da trur jeg jammen at jeg ville sett skyggen av dem som hadde hatt stedet som bopel...

Se også intervjuet under, med Ivar Haukelidsæter om Ruijentene
Turistkontoret fekk i august 2008 gjort opptak med Ivar Haukelidsæter der han fortel om bolkar av livet sitt. Intervjua er gjort av Olav Høgetveit.

Portrettintervju med Ivar Haukelidsæter

Turistkontoret fekk i august 2008 gjort opptak med Ivar Haukelidsæter der han fortel om bolkar av livet sitt. Intervjua er gjort av Olav Høgetveit. Materialet ligg tilgjengeleg på videoarkivet.no som er eit arkiv av filmar med historisk interesse.

Rui Foto: A.MidjåsIvar Haukelidsæter vart fødd 30.09.25 i Vågslid i Vinje. Familien flutte til Dalen i 1938 og busette seg på Lastein der dei dreiv med slakteri og kjøtbutikk.
Ivar byrja jobbe på Victoria og Innland i 1943. Seinare arbeide han og på Telemarken og Norsjø.
Han arbeide sommrane på båtane i mange år. I tillegg var han på lensa og i Tokkeåi å flutte timmer.
Under krigen gjette også Ivar sauer og kyr oppe på Skafsåheia og Vistadheia.
I 1948 reiste han på kvalfangst fyrste gong. Han vart verande med dette yrket i 14 år.
I 1955 gifte Ivar seg med Lisette frå Nederland og same året vart Lastein ekspropiert grunna Tokkeutbygginga.
Lisette ynskte å bygge ved sidan av Rui. Ho ville kome litt opp frå Dalen for så å få utsikt til Bandak. Samstundes vart dei nabo med Rui-jentune som allereie var deira gode vener.
Etter at boka om Rui-jentune kom ut vart dette ein kjent plass for mange og i dei seinare åra har turiststraumen hit vore stor. I 1993 overtok Åsmund Haukelidsæter, son av Lisette og Ivar, Rui-plassen.
Ivar har vore trufast på Rui med slåmaskin og ryddesag i mange år. Han har tatt i mot mykje turistar for så å fortelje om tida då Rui-jentune livde.

Høgt opp i lia med utsikt over Dalen og Bandak (Telemarkskanalen) ligg den vesle husmannsplassen Rui. Hit kom svensken Johan August Schewenius. Johan var av gamal militærslekt med greiner i mange land. Han vart født i Svartborg eller Dingle i Bohuslän i 1834. Johan fylgde ikkje den militære veg, og utdanna seg til skreddar - men trivdes ikkje heilt med å sitje inne heile dagen utan å sjå sola. Ein varm sommardag bestemte han seg, pakka skreppa og byrja vandringa mot vest - mot Noreg.

Få boka "Rui-jentene som kom til kongen" (Knut Eidem):

"Det var en gang i forrige århundre at en liten kraftkar dro fra Sverige til Telemark for å søke arbeid. Han krevde ikke så meget av livet, tok de jobber som bød seg. For det var nok av dem som i de dager trengte en mann til å grave grøfter i kilometervis, som skapte stubbmark om til dyrkbar jord, og som hadde slikt handlag med å reise steingarder mellom naboer.

Han holdt seg selv med kosten, og var ellers ytterst beskjeden med hensyn til betalingen. -Du kan kalle meg Johan, sa han. -För det är jag döpt. -Hva heter du?-Schewenius. Dette syntes bøndene på Dalen var et merkelig navn, men det kom så mye rart fra Sverige i de dager.Johan forsvant igjen samme høst, like raskt som han kom.

Men mannen dukket opp på nytt året etter……

" Livet på husmannsplassen Rui

Johan slo seg ned på Dalen, på Rui. Han vart gift to gonger og fekk seks ungar. Dei to eldste, Ingerine og Gurine, vart buande på Rui all si tid.

Syskena deira drog over havet til Amerika for å søke lukka der.

Stoga på Rui var berre 20 kvadratmeter stor, og her voks dei opp.

Far deira lærde dei å lesa og skrive. Han heldt tidsskrift og aviser og ville ikkje at hans ungar skulle sakke akterut, difor vart dei sendt på skule. Når dei ikkje las, måtte dei jobbe - det verste han visste var dagdrivarar.

På Rui gav dei alder slepp på naturalhushaldninga og bytta sine eigne produkt med andres. Dei heldt vanlegvis 3 kyr, nokre sauer, geitar og høner. Dei dyrka bygg, poteter og grønsaker. Redskap kjøpte dei ikkje, alt dei eigde laga dei sjølv. På Rui eigde dei alder hest eller vogn, det såg dei seg ikkje råd til. Sterke skuldrar og seige tak var deira erstatning. Ånden på Rui var sparing og arbeide - frå ljose morgonen til seine kvelden.

Då far deira døydde, dreiv Ingerine og Gurine plassen vidare i farens ånd.

Rui-jentene vitjar kongen

Ingerine og Gurine døde på 1960-talet. Dei vart begge over 90 år gamle. Dei ligg gravlagde ved Eidsborg Stavkyrkje.

Bare ein gong reiste dei vekk frå Rui - då var dei på besøk i Oslo, hjå kongen. Det skulle dei aller gløyme.

Rui står der den dag i dag og det meste er bevart som det var i den vesle stoga som ligg opp i den bratte lia med praktfull utsikt og Dalen og Bandak.

Tett ved Rui budde Ivar Haukelidsæter. Han kjende Rui-jentene veldig godt og kunne fortelje mykje om dei.

Sjå Ivar Haukelidsæter fortelje om Rui-jentene.

Ivar i døra på stoga til Rui-jentene. Olav Høgetveit intervjuar og Jack Hagen filmar.

Boka om Rui-jentene og ein Rui-cd er for sal på turistkontoret på Dalen.

Skrevet av Anders Helge Myhren: Litt sommerferie på forskudd og reisen gikk til Dalen i Telemark. Den godt planlagte turen ble en av våre mest vellykkede. Glemt var hotell Dalen som Aage Samuelsen hadde hatt så mye slit med, der var vi i fjor.

Vi hadde, kona og jeg lest om Rui-jentene, boka er skrevet av Dagblad-journalisten Knut Eidem, som var i Dalen på 1950 tallet. Der fikk han for første gang høre om disse små jentene, de var ikke høyere enn 120 centimeter! Da de var små hadde de hatt en sykdom, det var visst den engelske syken som gjorde at de ikke ble høyere. Faren deres het Johan Schewenius og kom opprinnelig fra Sverige, men flyttet til Dalen i Telemark som ganske ung. Han var opprinnelig skredder, men på grunn av dårlig syn måtte han livberge seg på andre måter. Slegge, spade, grev og spett ble hans verktøy gjennom et langt liv, og han ble over 90 år gammel. "Spaden må gå jamnt," var et ordtak Rui-jentene lærte av sin far i ung alder.

Rui-jentene ble født på Rui gården, som opprinnelig var en husmannsplass. De het Ingerine som var født 5. mai 1872, og året etter kom Gurine den 12 september. De var meget arbeidssomme hele livet, noe som de hadde lært av sin far. Moren døde en kald marsdag i 1883, bare 39 år gammel, hun het Gunhild Drengsdatter og var født på gården Reine i Froland. Johan Schewenius ble da aleine med 5 barn. Etter Gunhilds død tok johan seg av barnas oppdragelse. Om dette skriver sønnen:"Han var ikke bare en ordensmann, men en av de flittigste og mest utholdende slitere jeg har kjent. For ham var arbeidet et sakrament, en glede og en fryd. Han køyet som regel kl. 23, sto opp kl. 4 eller halv 5, vasket seg grundig over hele ansiktet, hodet, halsen og brystet-alltid i kaldt vann. Det sier seg selv at det ikke var så lett å leve opp under en slik manns oppsyn. Han krevde absolutt lydighet, den minste avvikelse fra reglene betydde marsj ut i skjulet. Vi barn måtte opp kl. 6 hver morgen, dagdrieri var for han en vederstyggelighet."

Etterhvert dro de andre barna til Amerika, og de to Rui-jentene ble igjen hos sin far, som de pleide i hans alderdom. og til han døde 97 år gammel. Da hadde han kjøpt husmannsplassen og fikk derfor oppleve at Rui-gården ble hans eiendom.

Det som gjorde Rui-jentene kjente i landet var boka til forfatteren Knut Eidem som het: "Rui-jentene som kom til kongen." Det besøket er nøye skildret i boken og moro er det å lese replikkvekslingen med kong Olav og Rui-jentene. "Det har falt mye regn hos dere i sommer, sa Majesteten. Jau, svarte den største av de små søstrene, hun som het Ingerine. Det hev vøri mykki nedbør. Men så la hun unnskyldene til: Det kan ikkji kongen noko te!" Og denne replikkvekslingen mellom kong Olav og henne fortalte begge to om så lenge de levde!

"Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jord skal du igjen oppstå."Med disse ord tok den samme presten som begravde Gurine 3 år før, avskjed med den siste av Rui-jentene en vakker høstdag den 22. oktober 1965. Hun ble lagt til hvile sammen med sin søster og sammen med faren. De ligger nå på kirkegården ved den gamle stavkirken Eidsborg, begge ble godt over 90 år gamle.

Det er to setninger som stadig gikk igjen hos søstrene: "Me har hatt det sø gøtt." Og den andre setningen: "...men vi har det finere på Rui-gården!"

Knut Eidems bok om Rui-jentene kom ut første gang i 1974. Historien om Rui-jentene fenga det norske folk, slik at boka kom ut i mange opplag. Den har ikke vært i salg på mange år nå, men interessen omkring Rui-jentene er framdeles der. Nå er boka gitt ut på nytt, og kan nok kjøpes i bokhandelen, ihvertfall er den i salg i museumet på Eidsborg, noen kilometer bak hjemstedet deres.

Men hvordan opplevde min kone, Bente Liv og jeg denne turen? Jo, vi gikk opp den bratte lia til huset deres. Det tok nok en drøy time for oss, men det var rart å tenke på, at her hadde de to jentene løpt gjennom hele livet...

Da vi var oppe ved huset, savnet vi straks noen å snakke med, for det var ingen å se da vi ankom...Nei, vi var nok 60 år for sent ute...

Men atmosfæren fra det tidlige 1900 tallet lå i luften, og jeg skulle så gjerne ha overnattet i det lille husmannsplass huset deres. Da trur jeg jammen at jeg ville sett skyggen av dem som hadde hatt stedet som bopel...

Det første som slo oss da vi kom opp til den lille stua fra 1750-tallet var den fantastiske utsikten over Telemarkskanalen. Det er ikke rart at de to små Rui-jentene ikke så noe særlig grunn til å reise vekk fra denne plassen. Bare en gang i livet dro de vekk fra Dalen. Da var de rundet 80 år og hadde fått invitasjon til Slottet.

Besøket hos kong Olav og historien om livet deres på Rui er skildret i en bok skrevet av Knut Eidem. «Rui-jentene som kom til kongen» heter den, og gir et interessant innblikk i en helt annerledes hverdag enn det vi lever nå. Hvis du planlegger en tur til Dalen anbefaler jeg virkelig at du leser boka før du besøker Rui - det vil gi deg en helt annen forståelse av plassen.

2016-07-19_0004

Da vi hadde sittet og pratet en stund og beundret utsikten fisket Lisette frem nøkkelen til den vesle stua.

Innsiden av stua er beholdt akkurat slik den var da Rui-jentene bodde der. Her finnes en enkeltseng (Rui-jentene må altså ha delt en enkeltseng), en stor trekiste, en gammel vedkomfyr, en haug med kaffekopper og noen andre tremøbler.

Det er vanskelig å fatte at det i denne 20 kvadratmeter lille ettromsen vokste opp en storfamilie på åtte mennesker. En etter en flyttet imidlertid alle de fire søsknene til USA, både for å prøve lykken og fordi Rui ikke kunne brødfø så mange voksne mennesker. Mora døde tidlig, mens faren bodde sammen med Ingerine og Gurine helt til han døde 100 år gammel i 1934.

Rui-jentenes-seng-på-Dalen

Rui-jentenes spår i kaffekopper

Kaffekoppene som ble hyppig brukt til spåing og drikking.

Rui-jentenes husmannsplass på Dalen

En ikke så unormal side ved Rui-jentene var at de var veldig glade i kaffe. Men det spesielle var at de visstnok skal ha kokt litt tobakk sammen med kaffen for å gjøre den ekstra kruttsterk og mørk i fargen. Deretter ble den spedd med litt besk geitemelk og helt over i skålen før den ble drukket.

Ettersom Rui ble et populært turistmål begynte Rui-jentene også å se nye muligheter i kaffelidenskapen. Ingerine, som var den mest frempå av de to, begynte å spå de besøkende i kaffegruten. Men, skal vi tro boka om dem, lå det ikke noen onde hensikter bak: «de spådde alltid lykke og hell. Aldri øynet de elendighet i gruten».

Kaffekoppene deres med fine blomstermotiver kunne jeg enda se på en hylle i kjøkkenhjørnet i den gamle stua.

Found it Reodor found Rui jentene

Tuesday, 14 July 2009Telemark, Norway

Denne har stått på ønskelisten vår lenge, og i dag var det dagen vi skulle besøke denne plassen. Parkerte i svingen og GPS'n viste at det var ca 250 m å gå. Gikk i vei på fin bred sti bortover og nærmet oss plassen cachen skulle være. Å NEI - her var det en mugler som dreiv å slo grasset. Hva gjør vi nå?? Det viste seg at mugleren var han som holdt plassen vedlike, og han var av det pratesalige slaget - lykkelig for at det kom noen som ville høre historien om jentene og ha omvisning på plassen. Mens Reodor tok bilder og fikk høre histore tuslet FruReodor ut og kikket seg om. Fikk los på boksen og fikk logget uten at "vaktmesteren" skjønte hva som skjedde.
Dette er en utrolig flott plass som virkelig fortjener å ha en cache.
Kommer dere hit en gang så ta dere tid til å høre på hva Ivar Hauklidsæter 83 år - kan fortelle om plassen og jentene.

Vi ble også buden på kaffe, noe vi takket pent nei til i dag, fordi vi hadde flere cacher som sto på reiseruta vår. Etterpå angret vi på at vi ikke takket ja til dette tilbudet.
Vurderer om vi skal ta turen dit en gang til ved en senere anleding og ha med kake i håp om at Ivar er der med kaffen da

Videointervju med Ivar Hauklidsæter: http://www.videoarkivet.no/company.php?cid=1019#121

TFTC SL

Team Reodor

[This entry was edited by Reodor on Tuesday, July 14, 2009 at 3:11:04 PM.]

No skin soli på Rui att

Glad trio: Lisette og Ivar Haukelidsæter er takksame for innsatsen Anne Midjås har lagt ned for å få stova på Rui restaurert.
I vår starta restaureringsarbeidet på Rui. Den vesle stova på husmannsplassen høgt opp i Eidsborgberget er klar for nye tiår.
Stein Olav Liestein.olav.lie@vtb.no

Høgt opp i Eidsborgberget ligg husmannsplassen Rui som blei kjent då Rui-jentene budde der. For nokre år sidan overtok Lisette og Ivar Haukelidsæter plassen etter sonen Åsmund. I lengre tid har dei ynskt å restaurere den vesle stova i tunet, men høge kostnadar har hindra dei. I fjor tok reiselivskonsulent i Tokke, Anne Midjås, affære og kontakta fylket for å få hjelp. I tillegg har ho søkt eksterne og kommunale midlar til restaureringa.
Gamal, men som nyI sommar har to handverkarar vølt stova, og i går blei ho offisielt nyopna.
- Dei nedste svillene er bytta ut og både golv, kledning og tak har blitt relagt. Det vil seie at dei har vore teke ned og sett i stand for så å blitt brukt om att, forklarer Anne Midjås.Det er handverkarane Tore Krossli og Stian Karlsen som har stått for restaureringsarbeidet som var kostnadsrekna til nærare 500.000 kroner.- Faktisk har me ikkje brukt så mykje pengar, og grunnen til det er nettopp at mykje av materialen er brukt om att etter å ha blitt vølt, forklarer Midjås.
SpleiselagKostnadane har blitt delt på fleire aktørar, og det er soleis eit skikkeleg spleiselag.- Tokke kommune, fylkeskommunen, DnB Nor, Uni og kulturminnefondet har alle bidrege til å ta vare på stova her på Rui, seier Midjås.
- Det er ein gledas dag for Ivar og meg i dag. Ein draum har blitt verkeleg og me er takknemlege for all hjelp me har fått av alle som har spleisa på kostnadane. Etter at boka om Rui-jentene kom i 1974 har husmannsplassen Rui blitt ein turistattraksjon. Derfor var det viktig å halde stova i stand, sa Lisette Haukelidsæter.Ho trekte spesielt fram innsatsen til Anne Midjås som har stått for søknadar og kontakt med dei forskjellige instansane.100 nye år
- Du kan verkeleg kunsten å balansere mellom det offentlege og private. No håper Ivar og eg at stova på Rui vil stå i nye 100 år, smilte Lisette.- Eg er glad på alles vegne i dag. Rui er ein nasjonal skatt, og betyr mykje for reiselivet i Tokke og Telemark generelt, seier Midjås.- Eg vil faktisk seie at husmannsplassen Rui slik han ligg til både er ein nasjonal og internasjonal attraksjon. Det er også slik i reiselivsnæringa at ein stad eller bygning også skal ha ein tilhøyrande historie. Slik er det i alle fall på Rui, sa tokkeordførar Olav Urbø.
- I dag er eg ein fornøgd og glad mann. Hadde eg ikkje vore det, veit eg neimen ikkje kva som skal til, smiler Ivar Haukelidsæter.Rett før VTB reiste frå Rui kom også handverkarane for å vere med på nyopninga av tunet.- Eg kjem nesten rett frå Barcelona, men det finst ingen stader som Rui, sa Tore Krossli.
Og kanskje vil dei involverte seie som ei av Rui-jentene sa då ho låg på det sist på helseheimen på Dalen; - No skene soli på Rui.

RUI

Mellom alle slaga på gården må vi også ta oss fri i blant. Hver søndag prøver vi å få tid til å gjøre noe skikkelig koselig. Denne søndagen jeg nå skal fortelle om, må ha vært en av mine lykkeligste i sommer. Hihi. Vi hadde besøk av gode venner, været var fint og vi skulle utforske og finne plassen Rui på Dalen.

På Rui bodde det en gang to søstre i all enkelhet. Høyt oppe i skråningene med utsikt over Bandak. Hjemmekjære som de var, dro de visst bare herfra èn gang i løpet av livet; da de skulle møte Kongen i Oslo. (Du kan sjekke denne lille filmsnutten om du vil og se hvordan de levde.) Det gamle huset og låven står der fortsatt. Det blir passet godt på og det står faktisk levende pelargonier bak de gamle glassrutene!

Man blir fylt med ærefrykt og undring over jobben de har gjort med all denne steinen. Beitemarker har blitt ryddet. Stein for stein. Vi voksne spankulerte rundt og lot oss fasinere av dette...

- mens barna løp barbente i gresset. Det vesle huset hadde perfekt størrelse til å leke sisten rundt.


Jeg blir så inspirert av å være på slike plasser. Og med gode venner og i slikt vær var det virkelilg en fornøyelse å endelig få tatt turen hit. Det har stått på ønskelisten lenge.

16 KOMMENTARER:

  1. Nydelig plass :) Ha en strålende augusthelg!Klem fra Ingrid

    Svar
  2. For en plass! Tenk å bo sånn! Skjønner det var en koselig tur!
    Ha en fin dag!Hilsen Signe.

    Svar
  3. For et herlig sted og for noen nydelige bilder:)Norge er virkelig vakkert:)Ha en herlig helg
    Klem Merete

    Svar
  4. Så koselige bilder du har tatt fra Rui. Har lenge hatt det i tankene å ta turen dit en gang. Har jo hørt om Rui-søstrene. Takk for at du deler <3

    Svar
  5. Skjønner godt at dette må ha vært en opplevelse. Nydelige bilder fra plassen. Der skulle jeg ha vøri:)Du så gamle de søstrene virket og sååå gode til å arbeide! En herlig filmsnutt! Ellers må jeg bare ta av meg hatten for alt arbeidet dere legger ned på det koselige bruket deres. og ikke minst måten dere gjør det på! Takk for at vi får ta del i det.
    Ønsker deg en riktig god helg!klemmer fra Hjørdis

    Svar
  6. Hei ! Dette var virkelig artig og se Roi jentene.Har lest om dem og tenkt mye på hvordan de strevde
    på den lille plassen sin.Kjempe flott blogg du har,må innom og se hver dag !!

    Svar
  7. Lovely! The photos here leaves me breathless, love it. Got my eye on your next posts.

    Svar
  8. Så flott nå vet jeg hvor vi skal på besøk neste sommer under vår sommertur til hytta Fortsatt god sommer

    Svar
  9. For en nydelig plass og en herlig historie om Ruijentene. Takk for at du deler, måtte vise mannen også. God helg, Pam

    Svar
  10. Åå jeg husker min mor hadde en bok om søstrene Rui, og der så jeg blide av dem på besøk hos kongen. Så små, så små kan jeg huske de var.

    Svar
  11. Hei! Er imponert over din formidlingsevne med bilder og deres engasjement som er unikt!!Følger deg jevnt på bloggen og deres interesse for å ivareta tradisjoner innen Norges land. Flott! Her kommer en liten hilsen fra Beetelen og hun som fortsatt er strålende fornøyd med Cab`n!!

    Svar
  12. For et fantastisk flott sted. Og så idyllisk på bildene dine. Men det minnet ikke mye om idyll den gang Rui-jentene holdt til der, så det ut som. For et slit! Jeg blir så ydmyk og full av beundring, og undring. Denne lille filmsnutten kommer til å sitte i meg lenge.

    Svar
  13. Vakker plass der damene helt sikkert har jobbet på for å bevare det vel. Takk for at du deler :)

    Svar
  14. Åh, her dukket glemte minner fram. Et eller annet sted i mine bokhyller står(arvet etter bestefar) Knut Eidems bok fra 1974 "Ruijentene som kom til kongen". DEn gjorde voldsomt sterkt intrykk på meg da jeg leste den som ung tenåring. En rørende bok om disse to som levet sitt karrige liv høyt deroppe i lia.
    Takk for gjensynet. Det varmer å vite at Rui stadig holdes vedlike :)

En interessant og morsom høst-tur til Rui-plassen.

Høyt oppe i lia med fin utsikt over Bandak ved Dalen i Telemark ligger den lille husmannsplassen Rui.

Der bodde fram til 1960-tallet de to små, (ikke over 1.20 på strømpelesten), søstrene Ingerine og Gurine som en eneste gang i livet var vekk fra Dalen og heimplassen: Da fikk de komme til Oslo og hilse på Kong Olav.

Plassen og søstrene hadde vi hørt om, og som ivrige Telemarks-besøkende, (hvor besteforeldrene mine på mors-sida ble født og vokste opp; Ulefoss og Kleivgrend i Fyresdal,) hadde vi lenge hatt lyst til å se den lille plassen og forsøke tenke oss dagliglivet deres der.

Værmeldingen lovet godt denne lørdagen, vi var på hytta og ba med oss et vennepar, jumpet inn i bilen med sekk inneholdende stor full kaffetermos, fire hjembakte brødblingser med fløtemysost, fire solide stykker eplekake, plastkopper og papp-tallerkener - og for sikkerhets skyld fire sitteplater.Mannen min, som hadde en kortvarig speider-karriere fra ung alder bak seg, påtok seg å lede " delegasjonen" -og det gikk som så ofte med ledere - han gikk feil. Heldigvis var det ikke mange meterne, men for det første ville en videre ferd være like farlig som idiotisk; smalt og stupbratt og en annen god grunn til å snu: Der "speiderlederen" sto viste det seg at folk før oss hadde søkt tilflukt for å tre av på naturens vegne.

Neste fotefar, litt ovenfor, var rett lei og vi tuslet oppover og nedover og oppover igjen på litt kronglete sti. Så flatet det ut og vi gikk mot ei bru av tømmerstokker over og forbi en livlig liten foss. Vi var egentlig forberedt på å gå et godt stykke, men etter litt trasking oppover på bred sti, så vi bruntjæra gamle tømmervegger og lyste opp og antok vi allerede var der, - og det stemte.

Låven, eller kanskje mer korrekt; fjøset, lå til høyre og i bakkehelling, for bratt var det overalt, bortsett fra tunet og der huset lå som og var tømra, men hadde fått kledning seinere.For en trivelig liten plass!

Ved rusling lenger ut på tunet åpenbarte det seg en deilig " Telemarksk" utsikt:Bandak blinket der nede - omkranset av rolig-gråe fjell og kvikt grønt landskap opplyst av ettermiddags-solas lune stråler. Foto- og videokameraer fikk nå enda større grunn til "å jobbe" - i disse omgivelsene….

Det gikk an å se inn av vinduene som hadde potter med friske røde pelargonier i de to smårutete vinduene som vendte; ett mot utsikten og ett mot tunet. Rommet var lite og spartansk utstyrt og sto som et museum:To korte senger, bord, et par pinnestoler, en kubbestol og en liten svart vedovn i et hjørne.Disse menneskene hadde ikke vært bortskjemt, nei! - Her hadde flere hatt godt av å kikke inn, tenkte vi.Det var bare ett rom som var bebodd del, for andre halvdel av det lille huset var skjul og oppbevaringsplass for ved og redskap.

På det grønnkledte tunet sto adskillig nyere årgang bord og to benker i ett; som på rasteplasser. Der slo vi oss ned og startet kaffe-slabberaset.

Nettopp ferdig-forspiste og med tom niste-boks og termos,fikk vi lenger nede se ei dame med gåstaver komme opp mot oss fra annen kant enn vi var kommet. Det viste seg å være ei blid, eldre dame lysten på en prat - det var vi og. Etter hilsing og spontant uttrykt beundring av henne ved å høre løypa hun daglig prøvde gå, haglet spørsmålene over henne og hun kunne jammen fortelle, for hun hadde all den kunnskap en vel kunne ha om søstrene og stedet.

Hun viste seg å være nærmeste nabo av Rui-plassen og gift med Ivar Haukelidsæter som hadde kjent Gurine og Ingerine svært godt og hjulpet dem titt og ofte.Selv var hun nederlandsk og hadde funnet kjærligheta på Dalen;d.v.s. han hadde funnet henne i Nederland som sjøfarende og hun ga inntrykk av ikke å ha angret på flytting til annet land og et landskap så vilt, variert og annerledes enn hva hun var vant til…

Hun fortalte: Plassen ble ryddet av svensken Johan August Schewenius fra" Bohuslen" på 1830-tallet. Han var utdannet skredder, men trivdes ikke med inne sitting hele dagen uten å se sola.En sommerdag bestemte han seg, pakka skreppa og vandret mot vest med Norge som mål og det ble Telemark. - (Selvfølgelig! Holdt jeg på å tilføye.) Han søkte straks arbeid og tok jobber som bød seg: Grøfte-graving, gjorde stubbmark om til dyrkbar og la opp steingarder. Han holdt seg selv med mat og var beskjeden med å ta seg betalt. Samme høst dro han tilbake til Sverige, men kom igjen året etter.

Johan bosatte seg på Dalen, på plassen Rui. Han var gift to ganger og fikk seks barn. De to eldste, Ingerine og Gurine, bodde på Rui hele livet, unntatt siste leveår. Søsknene dro til Amerika.Rui-stua er bare tjue kvadratmeter og der lærte faren deres dem å lese og skrive. Han holdt tidsskrift og aviser og ville at ungene hans skulle få lærdom, så de ble sendt på skole. Når de ikke leste og lærte, måtte de jobbe.

På Rui hadde de alltid naturalhusholdning. De holdt tre kuer, noen sauer, geiter og høns og dyrka bygg, poteter og grønnsaker. Redskap ble ikke kjøpt; det laget de sjøl. Aldri hadde de hest og vogn; det hadde de ikke råd til. Tunge tak med sterke, seige skuldre ble erstatningen. Holdningen på Rui, står det skrevet om dem,var sparing og arbeid fra morgen til kveld. Da faren deres døde, drev de to søstrene plassen videre i farens ånd.

De to sjeldne små-damene som fikk komme til hovedstaden og Kongen, døde tidlig på 60-tallet, begge over 90 år og er gravlagt ved Eidsborg Stavkyrkje.

Etter at vårt hyggelige og nye bekjentskap hadde fortalt for åtte ører "på stilk" slo vi følge med henne ned til hennes og mannens hus og fikk anbefaling om å gå over deres eiendom og ned deres vei til hovedvei og bil, for det var lettere. Vi takket :" Ja,takk gjerne!" -" Og så stor deilig gressplen og tumleplass foran huset deres da!"utbryter jeg. Da har hun straks mer å fortelle - som et apropos:Hun hadde vært alene i huset og ikke i nærheten av det store stuevinduet mot plen og hage, da hun hørte noe forferdelig bråk hun aldri hadde hørt før og det var farlig nær. Hun trodde det var dommedag og styrta ned i kjelleren og søkte tilflukt, sa hun med et snev av humor. Lyden fortsatte og hun skjønte og hørte det ikke var steinras og våget se ut av et vindu. Der så hun på plenen deres et helikopter hadde landet. Da var det ikke dommedag og heller ikke steinras, men et ambulansehelikopter som skulle hente en kar som hadde fått et illebefinnende i området og nærmeste og beste plass å lande for dem var altså plenen til familien Haukelidsæter.

Alle takket vi for blid, engasjert og førsteklasses guiding; som hadde gjort turen vår mer interessant og artig enn vi på forhånd kunne drømme om - av ei dame som virkelig hadde funnet seg til rette blant norske fjell!

Gravlagt ved Eidsborg stavkirke

10 fra 2008, utfordringen jeg ikke fikk til…

Jeg fikk en utfordring fra Tamina, og det begynte forsåvidt bra det, jeg kom på mange ting fra i fjor, men det skar seg….Det er nok mye jeg kunne si om 2008, men det var liksom et punkt som tok luven fra alt det andre, derfor presenterer jeg herved det ene punktet isteden, og må bare beklage Tamina, men jeg greide ikke den:)

GLEDEN VED Å NÅ ET ALDRI SÅ LITE MÅL

Pinsesøndag tok jeg og Medelsvensson en hurtigferie, vi møttes i Moss…

…kom oss til Kongsberg, videre over Meheia og til Notodden….

…gjennom Flatdal…

…og vi skulle videre. Hjemme var det vår den dagen, men i Morgedal lå det fremdeles is på vannet, og det var ganske guffent.

Her har vi begynt å nærme oss våren igjen og målet, dette er Eidsborg stavkirke, og vi var ute etter noe her…..

Etter å ha sett oss litt omkring fant vi den gravsteinen vi lette etter.Det er ikke sikkert disse navnene får det til å ringe noen bjeller for dere, men det gjorde det for oss.

For noen år siden leste både jeg og Medelsvensson ei bok som heter "Rui-jentenesom kom til kongen", ei bok som hadde begynt med en avisartikkel om to små søstre som bodde på en liten gård oppe i stubratte lia ovenfor Dalen i Telemark. Når jeg sier små så er det fordi ingen av dem raget særlig mer enn 1,2m over bakken.

De levde på gamlemåten på den lille gården, de hadde sauer, geiter, høner og ei ku. Hest hadde de derimot ikke, så det som skulle gjøres ble gjort for hånd og bært på ryggen.

Men lykkelige og tilfredse var de begge to, og ønsket seg ikke mer.Jo, de kunne nok tenkt seg en tur til hovedstaden, og sett kongens slott, men sånt hendte vel bare i eventyrene.

Nå hadde det seg sånn at kong Olav leste denne reportasjen og inviterte de to søstrene til Oslo, og turen til Oslo og deres øvrige historie blei det bok av.

Her er et lite sitat:

" På veien mot Oslo stanset vi ofte for å hvile, drikke kaffe og se på utsikten. Vi rastet ved Nutheim, på det stedet som kalles Kongehella, og så ut over frodige Flatdal mellom oss og Seljord. I bakgrunnen kneiste Skorvefjell, med Bindingsnuten og Mælfjell langs sidene. Akkurat her stanset kong Oscar II en gang og utbrøt begeistret:-For en utsikt! Den vakreste i hele Norges land!-Enig? spurte jeg de to Rui-jentene.-Visst er det pent å sjå utivi hera, svarte begge.-Men sø fint som heime på Dalen er det no ikkji! "

Vi hadde begge latt oss fasinere av historien om Rui-jentene, og snakka om at "der skulle vi vært en gang"og nå begynte vi å nærme oss. Vi ville se utsikten fra Rui med egne øyne, og kjenne litt på historien der den hørte hjemme.

Vi var nede i Dalen, og innom Dalen hotell, men fant ut at den letteste veien til Rui gikk inn fra en av hårnålsvingene man må snirkle seg rundt på vei ned fra Eidsborg.

Det var ikke så langt å gå fra den svingen, og på Rui var det vår!

..og like bratt som vi hadde forestilt oss…..

…og like vakkert!

Ikkeno å si på utsikten, hverken inne fra låven…

…eller ute. Vi var heldige og fikk en halvtimes tid helt for oss sjøl på Rui, vi møtte folk da vi kom, og det kom folk før vi gikk, så det var klart at flere fant stedet verd et besøk.

Vi har vel alle hatt våre opp-og-nedturer i løpet av året som har gått, jeg valgte tilslutt å dele en opptur med dere, og jeg håper jeg greier en sånn en i 2009 også.
Vi nådde et mål den dagen, både jeg og Medelsvensson. Vi hadde felles intrykk fra samme boka, og nå har vi felles minner fra samme tur også. Jeg er klar over at dette ikke var en stor drøm å realisere, eller et stort mål å nå, men det er mange ganger sånn at alle sånne småturer man skal gjøre "en gang" ikke blir noe av i det hele tatt. Og det er nå hyggelig å nå målene sine iblandt da, selv om de ikke er så store…..