Serenity in Yah'shua

Bodde Jesus også i England?

Det er ikke så mye vi får vite om Jesus i Hans barndom og ungdom. Faktisk er det et sprang i tid på hele 18 år, som vi ikke får vite noe om. Det er ikke så mange som bryr seg om å vite det heller, fordi det står ikke noe i bibelen om dette. Men gjennom andre historiske skrifter kan vi ane hva og ikke minst hvor Jesus levde i disse 18 årene. 18 år er en lang tid og fra Han var 12 år til 30 år lærte Han nok mye, fordi det står i bibelen at folk ble forundret over hvor klok Jesus var, og hvor godt Han svarte for seg. Mange, og med rette, viser til Jesus Gudommelighet og at Han sa og svarte det Hans himmelske far sa til Ham. Men dette er nok ikke det hele i denne saken.

Forleden så jeg på et program fra Geografic Channel, der de tok opp Jesus liv. Gjennom historiske materiale kom de til, at det ikke var usannsynlig at Jesus hadde vært og bodd i Carnwall i England sammen med Josef av Arimatea i disse årene! Det er mange beviser som viser at Josef av Arimatea var i Cornwall i England ETTER Jesus død og oppstandelse. Derfor er det ikke urimelig å tro, at Jesus var med Josef av Arimatea til England FØR Jesus gjerninger/ død/ oppstandelse i Israel. Fordi de kjente hverandre meget godt, og Josef gikk også og hentet Jesus legeme etter korsfestelsen. Derfor er det sikkert at de sto hverandre meget nært. Les også om Josef av Arimatea...

Vi leser i bibelen at da Jesus var 30 år, "dukket" Han helt plutselig opp, da Han ble døpt av Johannes i Jordan. Og befolkningen kjente Han igjen etter alle disse årene, men likevel synes det som om Jesus var fremmed for dem. Slik at folkene i Nasaret måtte minne hverandre om at Jesus virkelig var sønnen til Josef og Maria! De sa til hverandre at Jesus ikke måtte tro at Han var noe større enn alle de andre i landsbyen!

At Jesus fikk god utdannelse i Cornwall er ikke usannsynlig

.Druidesamfunnene i England på Jesu tid var på ingen måte primitive. Tvert imot var det en meget høytstående kultur. De hadde universiteter med opptil flere tusen studenter, og det ble undervist i matematikk, musikk, poesi, filosofi, naturvitenskap religion etc. Det er mengder av tradisjoner og minnesmerker i det sydvestlige England som er relatert til Josef av Arimatea, og det er en rekke kirkefedre og historikere som bekrefter at Josef ankom England med et følge, at de fikk «12 Hides» med grunn av prins Arviragus etc. Hva er så fantastisk og urimelig med det i historikernes øyne? Er det fordi de har et horn i siden til alt som smaker av kristendom?

I Matteus kapittel 10 og kapittel 15 er Jesus veldig tydelig på hvem Han var kommet for å frelse, det var Israels 10 bortkomne stammer. Disse stammene kjente Jesus tydeligvis PERSONLIG til, da Han i disse 18 årene lærte dem å kjenne i Cornwall England. Og mange av stammene var også var spredt over hele nord-Europa.

I årene fra 750 FØR Jesus ble født, ble alle de 10 israelske stammene drevet i landflyktighet. Gjennom historiske kilder, kan vi følge stammene fra nord-Israel, Assyria, Svartehavet og nordover mot Europa. Da Jesu og Josef ankom England hadde noen av stammene vært etablert der i over 700 år! Det var Eprahim og Mannasse stammen som la under seg Storbritania!

JOSEF AV ARIMATEA

«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort» (Matt 27,57-60).

«Det var alt blitt kveld. Og da det var beredelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme» (Mark 15,42-4 3).

Josef av Arimatea var, som teksten sier, en rik mann og en høyt aktet rådsherre, bl.a et medlem av det jødiske råd Sanhedrin. Han var skipsreder og eide tinngruver i Cornwall, England. Han var også en disippel av Jesus, men foreløpig i det skjulte.

England på Klaudias tid. Distriktet Siluria (Silures) ligger i det vestlige England, som nå omfatter Wales)

Vi skal ikke gå nærmere inn på beretningen om Josef av Arimatea, men bare nevne at da jødenes forfølgelse mot de kristne begynte for alvor, forlot Josef Palestina sammen med et følge på ca. 12 personer. De ble satt i en båt og havnet til slutt i den gamle havnebyen Marseille i Frankrike. Dette var ca. år 35/36 e.Kr. Apostelen Filip var der på den tiden, og Filip ordinerte Josef ved håndspåleggelse til hans misjonsgjerning i England. En delegasjon druideprester fra England var ankommet til Marseille fordi de hadde hørt at Josef var ankommet dit med sitt følge. Josef var en kjent mann i Sydvest-England på den tid på grunn av sin handel med tinn fra tinngruvene i Cornwall. Druideprestene hadde hørt om Josefs slektning Jesus, og de ba Josef om å komme over til England for å lære dem mer om Jesus. Josef dro derfor med sitt følge over til England sammen med den engelske delegasjonen, og de gikk i land på Avalon (Glastonbury) i Silurdistriktet i det sydvestlige England. Her ble de møtt av vennligsinnede druideprester, silurkongen Guiderius (Gwyddyr) og hans bror, prins Arviragus (Gweyrydd), samt andre høytstående embedsmenn. Guiderius og Arviragus var sønner av kong Cunobelinus (Shakespeares Cymbelin). Prins Arviragus ga Josef en «evig gave» bestående av ca. 7000-8000 dekar landområde ved Glastonbury. Dette er bekreftet av gamle engelske grunnbøker fra det 10. århundre (Domesday Books), som ble sammenfattet etter ordre av Vilhelm Erobreren.

Josef av Arimatea og hans følge ble værende i England som misjonærer for Jesu evangelium under beskyttelse av silurernes kongefamilie, som alle ble omvendt til kristendommen. Josef av Arimatea ble dermed den første kristne misjonær til England, år 36 e.Kr.

TRADISJONER

Moderne historikere er stort sett tilbøyelig til å trekke overbærende på skuldrene av tradisjonene rundt Josef av Arimatea, kong Càradoc og hans familie i Rom, etc. og avfeie det som en «samling myter og legender» uten «historisk belegg». Selv gamle historikere og gamle manuskripter er «upålitelige» og «fulle av feil».

Men hvordan vet moderne historikere hva som er feil og hva som er riktig i historieberetninger som er overlevert oss via gamle historikere og manuskripter? Historiske hendelser som skjedde hundrevis og tusenvis av år før moderne historikere så dagens lys? Når utgangspunktet er galt, vil resultatet bære sterkt preg av det og bli som originalest. Moderne historikere er tilbøyelige til å betrakte Bibelen som en samling myter og legender. Dette er deres utgangspunkt. Når Bibelen er gal, må følgelig alle andre beretninger, historiske kilder etc. som har med kristendommen å gjøre, dras i tvil.

Moderne historikere er overfølsomme mot alt som smaker av kristendom og Bibel, i hvert fall som autentisk historie. Forteller man moderne historikere at den kaukasiske menneskerase som befolker Nordvesteuropa («Den hvite mann») er etterkommere etter Bibelens Abraham, Isak og Jakob, og sistnevntes tolv sønner, slår de latterdøren opp og avfeier det som myter og overtro. Men de kaller selv «Den hvite mann» for den kaukasiske rase, etter Kaukasusfjellene mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. De har sporet ham dit, men hvorfor ikke fortsette over på andre siden av Kaukasus? Sprang «Den hvite mann» opp av jorden av seg selv ved Kaukasus? Selvfølgelig ikke, men går man over Kaukasus, så kommer man på bibelsk grunn, og det må man for all del unngå! Som sagt trekker moderne historikere Bibelens historiske beretninger i tvil. Slike historikere er preget av en evolusjonistisk tankegang som på død og liv vil fremstille oldtidens mennesker som mer primitive enn moderne mennesker. I deres øyne var derfor innbyggerne i det gamle England «barbarer», «villmennesker» som bar preg av «steinalderen». «Det megalittiske England» er blitt et synonym med primitive mennesker og kulturer.

Den romerske historieskriveren Gaius Cornelius Tacitus (56-117) forteller om Càradocs husarrest i Rom, og gjengir kongens berømte tale foran Det romerske senat

Det som gjør dette så troverdig, er den forbindelsen vi ser mellom det gamle og det nye testamentet. Vi kan vel si at hele bibelen er en historiebok om hebreerne. Hvem er de, jo, det er den familien som bibelen omtaler som: "Du skal bli til en rik velsignelse." Hebreere, Israelitter, Jakobs 12 sønner eller Israels 12 stammer er det samme.

Abraham

12Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! 2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. 3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

Isak

For til deg og til din ætt vil jeg gi alle disse landene. Jeg skal oppfylle den eden jeg sverget til din far Abraham. 4 Jeg skal gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen. Alle disse landene skal jeg gi til din ætt. Og ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg, 5 siden Abraham hørte på meg og holdt seg til det jeg har bestemt, mine bud, forskrifter og lover.»

Jakob

1.Mosesbok 35:11 9 Etter at Jakob var kommet hjem fra Paddan- Aram, viste Gud seg på nytt for ham og velsignet ham. 10 Gud sa til ham: «Navnet ditt er Jakob. Men nå skal du ikke lenger kalles Jakob; Israel skal være navnet ditt.»Slik fikk han navnet Israel. 11Så sa Gud til ham: «Jeg er Gud, Den veldige. Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere. 12 Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet.»13 Så fór Gud opp fra ham, fra det stedet hvor han hadde snakket med ham

Gud, Jehova, gjorde alt for at disse hebreerne skulle innta løfteslandet, Israel. Det gjorde Han ved å være delaktig i krigene selv, og Jehova fikk sin vilje, Han fikk SITT folk inn i Israel. Kong David som Han samarbeidet med, men også mange, mange, andre, fikk oppleve å se Guds ønske bli oppfylt.

Jesus i det nye testamentet er den samme Jesus som i det gamle testamentet, selvfølgelig. Jesus fortsatte det Gud hadde i tankene i det gamle testamentet, nemlig å frelse Israels folket.I Matteus kapittel 10 og kapittel 15 står det at Jesus sa at Han bare var kommet for å frelse Israel Hus.

Gjennom historiske fakta, kan vi se at Israels folket er oss hvite mennesker i Europa, USA, New-Zealand, Sør-Afrika, Australia.

Juda stamme (jødene) tok ikke imot Jesus, det har de aldri gjort, men de andre stammene har gjort det, det er ikke for ingenting at alle de Guds.hus som ble bygget, er bygget i troen på den oppstandene Kristus!

Det står mye i bibelen om at Israel-familien, som idag er større enn noen gang, skal TILBAKE til sitt egentlige land, Israel. I Esekiel og Jeremias står det helt klart:

Jeremias 3:17 På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens trone, og alle folkene skal samle sig der, til Herrens navn i Jerusalem, og de skal ikke mere følge sitt onde, hårde hjerte.

18 I de dager skal Judas hus gå til Israels hus, og de skal komme sammen fra landet i nord til det land jeg gav eders fedre til arv."

Jerusalem (hymne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jerusalem er en patriotisk engelsk hymne etter et dikt av William Blake(1757-1827) fra 1804 og tonsatt av Hubert Parry (1848-1918) i1916. Diktet er også kjent fra den innledende strofen: And Did Those Feet in Ancient Time. Sangen er mye brukt i England.

Siden England ikke har noen offisiell nasjonalsang, er Jerusalem, sammen med «God Save the King/Queen» og «Land of Hope and Glory» benyttet som uoffisiell nasjonalsang. Det er av flere foreslått at sangen skal bli Englands offisielle nasjonalsang, og detkonservative parlamentsmedlemmetDaniel Kawczynski foreslo dette for Det britiske parlamentet 18. oktober 2006.[1]

Innhold [skjul] 1 Tekst 2 Tolkning 3 Bruk 3.1 Parrys tonsetting 3.2 Som engelsk nasjonalsang? 3.3 Som salme 3.4 Emerson, Lake & Palmer 3.5 Ulike framføringer 3.6 Film og teater 4 Referanser 5 Eksterne lenker

Tekst[rediger | rediger kilde]

Teksten stammer fra forordet til hans det episke dikt Milton, a Poem fra 1804, og etterfulgte denne teksten som begynte med «The Stolen and Perverted Writings of Homer & Ovid: of Plato & Cicero, which all Men ought to contemn: ...»[2]

Diktet er inspirert av den apokryfe historien om den unge Jesus som fulgte med Josef fra Arimatea til Glastonbury i det sørvestre England via en nærliggende romersk havn. Denne historien knytter seg også til Johannes' åpenbaring3:12[3] og 21:2[4] som beskriver Jesu gjenkomst og etableringen av Det himmelske Jerusalem.

Blakes tekst

And did those feet in ancient time. Walk upon Englands mountains green: And was the holy Lamb of God, On Englands pleasant pastures seen! And did the Countenance Divine, Shine forth upon our clouded hills? And was Jerusalem builded here, Among these dark Satanic Mills? Bring me my Bow of burning gold; Bring me my Arrows of desire: Bring me my Spear: O clouds unfold! Bring me my Chariot of fire! I will not cease from Mental Fight, Nor shall my Sword sleep in my hand: Till we have built Jerusalem, In Englands green & pleasant Land

Under teksten skrev Blake et bibelsitat: «Would to God that all the Lord's people were Prophets,[2] Numbers chapter 11, verse 29».[5] («Om bare alt Herrens folk var profeter!,Fjerde Mosebok 11:29»[6].

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Den vanligste tolkningen er at Blake forutsetter at et besøk av Jesus til England i dag ville gi England et forbigående himmelsk skjær, i kontrast til de «dark Satanic Mills» fra den industrielle revolusjon og dennes ødeleggelse av naturen og menneskelige forbinder.[7] Dette diktet innførte uttrykket «dark Satanic Mills» i det engelske språk. Denne tolkningen er knyttet til skjebnen til Albion melmølle i London, den første større fabrikkbygning i byen. Denne lå i Southwark og bygget i 1786, ikke langt fra hvor Blake bodde. Fram til fabrikken ble ødelagt av brann etter bare fem år i 1791, som kan ha vært påsatt, hadde den tatt arbeidet fra mange tradisjonelle møllere. Protestantene mot møllen kalte den «satanisk» og beskyldte eierne for å jukse med melet og på bekostning av de tradisjonelle, britiske produsentene. En samtidig illustrasjon fra brannen viste en djevel på huk over bygningen.[8]

I stedet for å hevde det historiske faktum om Jesu besøk i England, stiller i stedet Blake fire spørsmål. Men diktet forutsetter at om det har vært, eller ikke har vært å gudelig besøk i England, i så fall ville det ha vært et himmelsk skjær i England.[9][10]

Forordet til Milton, i Blakes egen kolorerte utgave

And did those feet in ancient time.
Walk upon Englands mountains green:
And was the holy Lamb of God,
On Englands pleasant pastures seen!

And did the Countenance Divine,
Shine forth upon our clouded hills?
And was Jerusalem builded here,
Among these dark Satanic Mills?

Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold!
Bring me my Chariot of fire!

I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my Sword sleep in my hand:
Till we have built Jerusalem,
In Englands green & pleasant Land

Albion melmølle

Våre helter

Innlegg

Dette er en del av muren som romerne bygde for å beskytte seg mot noen de kalte for barbarere. Dette var mot ingen ringere enn Israels 10 stammer som opprinnelig hadde levd i nord-Israel.

Men det kom til mange trefninger og det avgjørende slaget ble vunnet av barbarene med det rette navnet, israels 10 stammer.

"Det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra keiser Augustus om at allverden skulle innskrives i manntall." For de fleste er vel dette velkjent fra historieundervisningen på skolen. Det var på den tiden Jesus ble født. Fra


Roma ledet gudekeiseren Augustus verdens sterkeste rike. Hans ord var lov og når jeg kaller ham "gudekeiser" så er det bokstavelig ment. Han var opphøyet til Gud på linje med de andre romerske gudene.

Han ble tilbedt i templene og av hæren i felt. Han og hans soldater var uovervinnelige. Alle andre folkeslag ble foraktfullt kalt "barbarer". Når Augustus pekte med utstrakt høyrearm for å la seg hylle eller utstede ordrer om nye erobringer, ble han hyllet og erobringene utført. I alle himmelretninger. Og nå reiste han seg igjen mens han ga sin nye marsjordre til sine uslåelige legioner: "Tiden er inne til å tukte våre naboer i nord. Marsjer inn i germanernes rike og drep alle dem som står dere imot. De andre fører dere til Roma som slaver eller trellbinder dem på stedet. Av sted, soldater, og bring nytt land til riket og ny ære og rikdom til keiseren!"

Oppdraget ble betrodd den ypperste romerske hærfører av alle: Generalstattholder Publius Quintillus Varus og hans elitelegioner. Og dette skjedde i år 7. Etter to års nitidige forberedelser startet Varus felttoget mot nord og øst for Rhinens bredder i Midt-Tyskland. Det første angrepsmålet var Elben. Og i bagasjen brakte de paradeuniformene sine som de skulle bruke når målet var nådd. Lite visste de hva som ventet dem i skog og i myrterrenget i Teutoburger Wald hvor Hermann, krigshøvding over Cheruskerne, ventet dem.

Hermann hadde samlet sin egen hær og et par av nabostammene til motstand mot invasjonen. De ville ikke gi seg under åket til romerne og slavehandlerne og ågerkarlene som fulgte i romerhærens fotspor. Og som hadde finansiert erobringen for å berike seg ytterligere. Den gang som i dag. Et pakk som er blitt kjent som det verste krapylet på jorden. På samme måte som gribber og hyener følger de hærenes gang og suger ut hjerteblodet av de overvundne. Når så folket til slutt får kastet dem ut finner de seg nye ofre. Dette visste Hermann fordi han var vokst opp som gissel i Roma og hadde vært offiser over de germanske hjelpetroppene deres i flere år. Han var derfor godt kjent med romersk kampteknikk og visste at hans germanere ikke kunne slå de romerske infanteristene på åpen mark. Men det er lov å bruke list også. Det som teller i all krig er å vinne, og Hermann disponerte deretter.

Speiderne hans vill-ledet Varus slik at han la marsjen gjennom myrlendte strøk med tette skogholt innimellom. Og romerne rykket framover. Helt til de passerte elven Hunte rett øst for Osnabrück i Teutoburger Wald. Og derfra videre inn i Niewedder Senke. På den ene siden av veien var en stor myr og på den andre siden en skogbevokst åsrygg; Kalkriesenberg. Her hadde våre blodsbrødre under ledelse av Hermann bygget opp en jordvold godt skjult i skogen. Og her ventet de på at den forhatte fienden skulle gå i fellen. Og det gjorde den.

Og fellen klappet sammen om romerne, forrædertroppene deres og slavehandlerne og ågerkarlene. Da den romerske kolonnen var kommet langt nok inn i fellen ble veien sperret og våre folk angrep i full bredde og drev invasjonsstyrken ut mot myren. Baktroppen deres ble knust og retretten sperret. Krigsropene gjallet og stål slo mot stål og sang den germanske frihetssangen. Den sangen vi nå må synge om igjen. I vår kamp mot dem som i dag invaderer oss og de forræderne som støtter dem og mot de internasjonale ågerkarlene som vil ha restene.

Når vi germanere blir invadert er det vår tradisjon og plikt å forsvare oss. Med alle midler til målet er nådd og vår frihet igjen er vunnet.

Romerne prøvde etter beste evne å komme i slagorden, men de ble hardt trengt. Enkelte avdelinger greide det og kjempet seigt og sikkert bakover for å forskanse seg i den befestningen de nettopp hadde forlatt. Med jernhard disiplin brøt de seg vei gjennom sperretroppene og kom fram til leiren på slagets tredje dag. Men det hjalp dem ikke. Våre blodsbrødre fulgte etter og angrep fra alle kanter.

Den siste striden ble spesielt hard og da Varus så at alt var tapt holdt han sverdspissen mot hjertet og lot seg falle på sverdet slik at han kunne dø med ære. Rundt ham begikk også andre offiserer selvmord mens de siste soldatene overga seg. Enkelte av dem klarte senere å flykte og kom seks år etter tilbake på romernes hevntokt.

Da gudekeiseren Augustus fikk melding om utfallet av slaget, som til overmål fant sted i hans egen måned, august, reiste han seg fra tronen, strakte begge hender opp mot himmelen og ropte:, "Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake!" Men han fikk intet svar. Det var taust. Legionene var borte og kom aldri igjen. 25.000 elitesoldater fra invasjonshæren lå igjen på slagmarken. Pluss tusener slavehandlere, ågerkarler, forrædere og andre som fulgte hæren. Knust. Fullstendig knust. Borte var også drømmen om et bastardisert og ensrettet Romerrike som skulle nå til Østersjøen. Knust av Hermann og hans tapre germanske soldater. Av vårt folk. Av oss. Slik vi skal knuse alle invasjoner. Også dagens.

Det ble siden gjort kun ett seriøst fremstøt av romerne for å undertvinge den germanske nasjon. Det var straffe-ekspedisjonen seks år senere. Den varte i tre år og ble ført med nesten like sykelig grusomhet av romerne som de allierte i den andre verdenskrig i forrige århundre og en blanding av den brente jords taktikk og geriljakrig fra vår side. Resultatet var at romerne trakk seg tilbake med blant annet Hermanns kone og lille sønn som fanger. Han fikk aldri se dem igjen. Selv ble han myrdet av andre høvdinger som ble redde for at han ville bli for mektig. Noe som desverre forsinket frigjøringen av de andre germanske områdene med 400 år.

Det var lenge usikkerhet om hvor slagstedet nøyaktig hadde vært og det er i tidens løp (fra ca. år 1100) lansert utallige mulige steder, men de avgjørende bevisene har manglet. I 1875 ble det reist en stor minnestøtte ved byen Detmold for Hermann og hit har mange millioner germanere reist for å hylle en av våre aller største frihetshelter. Kanskje den største. I 1989 startet en nederlandsk gruppe arkeologer utgravingen ved Niewedder Senke og kunne i 1994 konkludere med at her fant slaget sted. De manglende arkeologiske bevisene var funnet.

Vel, uansett; ta turen bortom Hermannstøtten og gi ham og våre tapre krigere den ære de har fortjent ved å gi sine liv for at vi i dag skal kunne leve i frihet. Og la oss i dag te oss slik at våre etterkommere kan si det samme om oss.