Hvem er en ekte jøde?
Hebreere, Israelitter, jøder...
Naar vi gaar til denne Undersøgelse, er det nødvendigt at forstaa Udtrykket "Jøder", som vi finder det i det gamle Testamentes Bøger. Det er forbavsende saa overfladisk og ukorrekt de anvendes paa Prædike- og Talerstole. Gejstligheden og Ordets Forkyndere blandt Lægfolket er meget ubestemte og taagede m. H. t. dette Udtryks Mening og Begrænsning.
Abraham, Patriarken, var en Hebræer, Han var ikke Israelit og ikke Jøde, skønt han var Stamfader baade til Israelitter og Jøder.
Ganske det samme er Tilfældet med Isak. Jacob var en Hebræer, han var ingen Israelit og ingen Jøde. Han var Israel. Fader til Israelitterne. Stamfader til Jøderne.
Jacobs 12 Sønner var Hebræere og Israelitter; men de var ikke Jøder.
Moses var heller ingen Jøde, han var en Hebræer og en Israelit.
Ved Kong Salomons Død blev de 12 Stammer delt af Gud i de Nordlige og de Sydlige Israelitter - eller, som de mere almindelig kaldtes - i Israel og Juda.
Folket i det Nordlige Rige var ikke Jøder og kaldes ikke een eneste Gang Jøder i Skriften. Ingen af deres Konger var Jøder, og deres Profeter: Elias og Elisa var ikke Jøder.
Ja selv Juda-Rigets Folk blev ikke kaldt Jøder i den første Tid af deres Historie! Det var først henimod den senere Del af Juda Riges Historie, at Navnet "Jøder" anvendtes om dem.
Den første Gang, Bibelen bruger Udtrykket "Jøder", finder vi i 2. Kong. 16. Kap. Vi læser der, at i Pekahs Regeringstid - den næstsidste Konge i Israel - allierede han sig med Rezin, Syriens Konge, i den Hensigt at bekrige Juda.
Deres Tanke var at styrte Kong Achas, som var af Davids kongelige Linje, at ødelægge denne Linje og oprette et andet Dynasti over Juda. (De havde udvalgt Tabe'els Søn til at være Konge (Es. 7, 6-7).). Det er vist unødvendigt at sige, at de ikke havde Held med sig til at gennemføre dette Anslag, som vilde have brudt Jehovas Pagt med David (2. Kong. 16, 6): "Paa den Tid lagde Rezin, Syriens Konge, Elat til Syrien, og ban fordrev Jøderne fra Elat, og Syrerne kom til Elat og boede der indtil denne Dag".
Naar vi derfor taler om "Jødernes Udgang af Ægypten" og "Jødernes Vandring i Ørkenen", saa er det ukorrekt.
Man kunde lige saa godt kalde det Leviternes Udgang og Vandring.
Alle Jøder og Leviter var Israelitter, men alle Israelitter var ikke Jøder eller Leviter. Enhver Engelskmand er en Britte, men alle Britter er ikke Engelskmænd, det vil Skotterne og Walliserne udtrykkelig hævde. Alle Danske er ikke Jyder, men alle Jyder er Danske.
Jøde kommer af Judait og var del Navn, som blev givet til Folket i Juda Rige, som bestod af Juda, Benjamin og Levi Stammer.
Jøderne var bestemt adskilte fra Israelitterne fra det Nordlige Rige Folket af begge Riger var Hebræere og Israelitter, men kun det sydlige Folk var Jøder.
Hebreere, Israelitter, jøder...
Naar vi gaar til denne Undersøgelse, er det nødvendigt at forstaa Udtrykket "Jøder", som vi finder det i det gamle Testamentes Bøger. Det er forbavsende saa overfladisk og ukorrekt de anvendes paa Prædike- og Talerstole. Gejstligheden og Ordets Forkyndere blandt Lægfolket er meget ubestemte og taagede m. H. t. dette Udtryks Mening og Begrænsning.
Abraham, Patriarken, var en Hebræer, Han var ikke Israelit og ikke Jøde, skønt han var Stamfader baade til Israelitter og Jøder.
Ganske det samme er Tilfældet med Isak. Jacob var en Hebræer, han var ingen Israelit og ingen Jøde. Han var Israel. Fader til Israelitterne. Stamfader til Jøderne.
Jacobs 12 Sønner var Hebræere og Israelitter; men de var ikke Jøder.
Moses var heller ingen Jøde, han var en Hebræer og en Israelit.
Ved Kong Salomons Død blev de 12 Stammer delt af Gud i de Nordlige og de Sydlige Israelitter - eller, som de mere almindelig kaldtes - i Israel og Juda.
Folket i det Nordlige Rige var ikke Jøder og kaldes ikke een eneste Gang Jøder i Skriften. Ingen af deres Konger var Jøder, og deres Profeter: Elias og Elisa var ikke Jøder.
Ja selv Juda-Rigets Folk blev ikke kaldt Jøder i den første Tid af deres Historie! Det var først henimod den senere Del af Juda Riges Historie, at Navnet "Jøder" anvendtes om dem.
Den første Gang, Bibelen bruger Udtrykket "Jøder", finder vi i 2. Kong. 16. Kap. Vi læser der, at i Pekahs Regeringstid - den næstsidste Konge i Israel - allierede han sig med Rezin, Syriens Konge, i den Hensigt at bekrige Juda.
Deres Tanke var at styrte Kong Achas, som var af Davids kongelige Linje, at ødelægge denne Linje og oprette et andet Dynasti over Juda. (De havde udvalgt Tabe'els Søn til at være Konge (Es. 7, 6-7).). Det er vist unødvendigt at sige, at de ikke havde Held med sig til at gennemføre dette Anslag, som vilde have brudt Jehovas Pagt med David (2. Kong. 16, 6): "Paa den Tid lagde Rezin, Syriens Konge, Elat til Syrien, og ban fordrev Jøderne fra Elat, og Syrerne kom til Elat og boede der indtil denne Dag".
Naar vi derfor taler om "Jødernes Udgang af Ægypten" og "Jødernes Vandring i Ørkenen", saa er det ukorrekt.
Man kunde lige saa godt kalde det Leviternes Udgang og Vandring.
Alle Jøder og Leviter var Israelitter, men alle Israelitter var ikke Jøder eller Leviter. Enhver Engelskmand er en Britte, men alle Britter er ikke Engelskmænd, det vil Skotterne og Walliserne udtrykkelig hævde. Alle Danske er ikke Jyder, men alle Jyder er Danske.
Jøde kommer af Judait og var del Navn, som blev givet til Folket i Juda Rige, som bestod af Juda, Benjamin og Levi Stammer.
Jøderne var bestemt adskilte fra Israelitterne fra det Nordlige Rige Folket af begge Riger var Hebræere og Israelitter, men kun det sydlige Folk var Jøder.
Tiden nærmer seg når flere og flere begynner å huske hvem de er, hvor de kommer ifra - for bedre å vite hvor de går...
Hvem er jøder? For Gud er en jøde en som har sitt slektskap i Juda stamme i Judea. Den stammen var 1 av Israels 12 stammer. Vi europeere er også av Israels stammer.
Har noen konvertert til jødedommen, er de ikke i rett betydning jøder. Men selv om det enda ikke er så mange ekte jøder i Israel, så er det mange av dem på verdensbasis. Gud, Jahve har velsignet og godtatt dette landet gjennom mange kriger og mirakler. Slik at vi kan godt si, at gjennom de konverterte jødene har Herren gjort seg god bruk av dem...
Åsmund Kaspersens tankevekkende artikkel i hans kvartalsblad "Innsyn" nr.3/4 2003, bør leses av alle som interesserer seg for jødenes ve og vel.
Artikkelen avslører en forbausende grad av uvitenhet hos de organisasjoner som driver profesjonell emigrasjonshjelp for jøder som vil til Israel. Det er ingen tvil om at de i sin uvitenhet, bare har gjort saken verre for jødefolket, ved at de uvitende har hentet ikke-semittiske folk fra Khazar-slekter og gått ut ifra at de er jøder. De har, skrekk og gru, - fylt opp med ca. 90% vanlige hedninger, og det gjør jo at uvitenheten som avdekkes nå hos disse organisasjonene, mildest talt er flaut! Når noen skal prøve å "hjelpe Gud" - det være seg når det gjelder jødene hjem, eller andre ting, så går det som regel galt. Man skyter seg selv i beinet! Men Gud selv vet hundre prosent sikkert hvilke mennesker som er ekte jøder, og har krav på landet etter Bibelens profetiske løfter.
Når vi nå vet mer om dette, så blir også utsagnene den andre veien gale: Da vil antagelig Hitlers jøde-massakre bli fullstendig annerledes: Cirka 90% - mer eller mindre - var vanlige hedninger! Hedningene har vært med, på grunn av uforstanden til Kong Bulan og hans nasjonskonvertering til gudsrike-jødedommen utenom Guds egen tidsramme, - og tatt støyten for noe som nazistene og folk før dem, trodde var jøder. Med andre ord: Hitlers grusomheter har rammet hedningene i større grad enn jøder. Dette gjør selvsagt ikke Hitlers grusomheter mindre. Han mente å utrydde jøder, men bommet kraftig - og endte opp istedet med å drepe hedninger. Bare 10% eller mindre var jøder. Og endatil: Bare Gud alene sitter med de helt korrekte tall. Historiens fakta er ubarmhjertige - da fakta ikke tar hensyn til noen av konfliktens parter, men bare er sannheten.
Her bor Israels 12 stammer idag:
1. Joseph, Ephraim & Manasseh: United States, British Isles [England, Wales, Scotland, Ireland] 2. Judah: Germany, Austria, part of Poland, part of Switzerland 3. Benjamin: Iceland, Greenland, (Norway) 4. Asher: Sweden, Russia, Ukraine 5. Issachar: Finland 6. Naphtali: Norway 7. Dan: Denmark, Baltic states, early Egyptians 8. Gad: Italy, part of Switzerland 9. Reuben: Germany, Holland 10. Simeon: Spain, Portugal 11. Zebulon: France, Monte Carlo, Andorra, part of Switzerland 12. Levi. Prestestammen
Hvordan ville du følt deg om du visste at du er av Israels stammer? At du er et Guds Barn ? At du er en av etterkommerne til de som slapp unna Assyrerne og fangenskapet i Babylon ved å flykte vest- og nordover? Ville du følt deg bedre? Eller verre ? Ville du følt deg beæret? Hvem vet?
Nå forteller jeg deg at det hele forholder seg slik, men det kommer ikke til å påvirke dine følelser, fordi du innerst inne ikke tror på hva jeg skriver. Du har glemt. Du har lagt deg til en annen standard. En lavere standard som menneske enn du var vant med fra de hine hårde dager i Israel. Som noen ble åndelig pervertert under Nebukadeser i Babylon, har de fleste av oss blitt åndelig pervertert under andre fyrster, paver og sekulære keisere gjennom tidene.
Du kan gjerne tro jeg har feil, men det er faktisk ikke meg det går utover at du gjør deg mindre enn du er. Du har hel lang prosess å gå gjennom, en følelsesmessig prosess mer enn en intellektuell prosess, før du kan komme til denne erkjennelse, som jeg har gjort meg; - at du er elsket, at du er verdifull for Gud, at du er Guds øyensten i verden, at du er av Guds Utvalgte Folk på jord.
Har Gud en plan med Bibelens Israel i de siste dager? Den kristne verden er for tiden sterkt opptatt av dette spørsmålet. Jødene vender tilbake til sitt land, heter det, og de forventer Messias' komme i nær framtid. Det letes etter paktens ark, og fra enkelte hold meldes det om at den er funnet. Grunnsteinen ligger klar for byggingen av det tredje tempelet, og en ny storhetstid for jødene er nær forestående - heter det i den kristne verden.
La oss gjøre et forsøk på å oppklare en del misforståelser i forbindelse med Israel og jødene. Hva er en "jøde", og hva mener Bibelen med "Israel", "Jakobs hus", "Israels hus" og "Judas hus"? Her er det åpenbart mange misforståelser ute og går.
DAGENS ISRAEL
Når kristenheten idag snakker vidt og bredt om at jødene vender tilbake til sitt land, og at Israel «blir samlet», er dette derfor ikke riktig. Det foreligger dokumentasjon for at hovedmassen av dagens jøder på verdensbasis, inklusive de som utvandret til Israel, etter alt å dømme er av ikke-semittisk opphav, og derfor ikke kvalifiserer til uttrykket «jøde» i det hele tatt.
Resten av jødene, et mindretall, er etterkommere etter Bibelens «jøder», dvs. av det mindretall av Juda/Benjamin/Levi stamme som i det fjerde århundre f.Kr. vendte tilbake til Judea etter fangenskapet i Babylon. Mange av disse var også utvannet ved inngifte av fremmede, som vi kan se av Esra kapittel 10. En del judaitter av ren linje var imidlertid blitt tilbake i Israel. De utgjorde den fattige delen av befolkningen som kong Nebukadnesar lot være i fred. De ble senere kalt galileere, som både Jesus og elleve av apostlene stammet fra.
Vi kan til nød si at av alle som i dag vender tilbake til Israel, er bare en liten fraksjon etterkommerne etter de som engang utgjorde en eller to stammer av nasjonen Israel, dvs. før splittelsen av riket i 931 f.Kr. Det er ikke Israel som «samles» i dag, det er «jøder» av ikke-semittisk opprinnelse, samt et lite antall etterkommere etter Juda/Benjamin/Levi stamme. De fleste jøder i Israel i dag kan derfor ikke regne Abraham, Isak og Jakob som sine stamfedre. Enkelte mener at så mye som 90% av dagens jøder er av ikke-semittisk opphav. Det dreier seg om jøder av europeisk opprinnelse, dvs. khasarer. Dette blir dokumentert av bl.a. Arthur Koestler i hans bok The Thirteenth Tribe og en rekke andre verker, bl.a. Benjamin Freedman i boken Facts are Facts og Jack Bernstein i The Life of an American Jew. Alle de nevnte personer var selv jøder.
I Middelalderen var Khasarriket en stor, blomstrende nasjon nord for Svartehavet, og omfattet bl.a. det som i dag utgjør Ukraina. I det 7. århundre e.Kr. bestemte khasarrikets konge, Bulan, at folket hans skulle adoptere den jødiske religion. I et brev khasarkongen Yossef skrev til Rabbi Hasdai som svar på en henvendelse fra denne (ca. 960 e.Kr.), nevner Yossef at khasarene stammet fra Noahs sønn Jafet gjennom Togarma. Dette er bl.a. dokumentert i boken The Jew in the Medieval World av Jacob R. Marcus (s. 227-2 32). Da Khasarriket ble erobret av russerne i det 11. århundre e.Kr., utvandret store mengder khasar-jøder vestover til det som i dag er Østeuropa. Dette forklarer enkelt og greit hvorfor det er en så stor konsentrasjon av jøder nettopp i disse områdene.
DE TI TAPTE STAMMER Hvor ble det av de ti stammene som ble ført i fangenskap til Assyria i årene 732-721 f.Kr? En teori går ut på at de ble assimilert via inngifte i assyrerriket og forsvant på den måten. En annen teori går ut på at de ti stammene vandret nordvestover, og at den kristne vestlige verden er etterkommerne etter disse ti stammene. Det er ikke trolig at Gud lot etterkommerne etter disse ti stammene, Abrahams ætt, forsvinne så sporløst fra historien. Vi må ikke glemme at Gud gjorde en evig, uforbeholden pakt med Abraham, Isak og Jakob, og Gud vil holde denne pakt - bokstavelig talt. Bibelens profeter, fra Esaias til Malakias, antyder en rekke steder at Gud vil oppfylle denne pakten med «Israels hus» i de siste dager. Det er altfor lettvint bare å overføre dette på det «åndelige Israel», slik enkelte gjør. Det er her de fleste kristne styrer inn i en blindgate, fordi de ikke forstår hva Bibelen mener med «Israel» og «jøder». «Israels hus» dreide seg ikke om jødene, men de 12 stammene i Nord-riket og Sør-riket som ble ført i fangenskap til Assyria og Babylon. Løftene til Israel gjelder derfor ikke bare jødene (av blodet), men et samlet Israel, Israels hus + Judas hus.
Romernes murer holdt barbarene ute.
Romerne så på alt som lå utenfor Romerriket, som Barbaricum, og barbarer måtte ha tillatelse for å krysse grensen utenifra.Robert ClarkHadrians mur i England: Barbarer må ha gjort store øyne når de fikk se muren. Den følger her en skrent nær byen Once Brewed. I sin storhetstid var muren 4,5 meter høy og 118 km lang, og en dyp vollgrav forsterket deler av den. I dag går det en tursti langs muren.
Av Karen Gunn, sjefredaktør, National Geographic Nordic, 14.10.2012
Sett med romernes øyne, var vi barbarene. De så på alt som lå utenfor Romerriket, som "Barbaricum" - primitive områder utenfor den siviliserte verden. Og selv om det også fantes flotte byer og høykulturer andre steder, så var det kanskje bare i praten.Over hele Romerriket anla romerne et utstrakt veinett, som med tiden gikk fra Britannia i nord til den afrikanske middelhavskysten i sør og forenklet transport, forvaltning og samhandel. I alle de erobrede provinsene oppførte de byer med velordnede gater, akvedukter, som brakte rennende vann til innbyggerne, badeanstalter med kaldt og varmt vann, latriner med kloakkanlegg, offentlige bygninger og amfiteatre.Romerrikets borgere kunne bevege seg fritt rundt og nyte godt av den blomstrende, pengebaserte handelen på bytorgene, mens det var nødvendig med spesialtillatelse (og noen ganger bevæpnede vakter) før barbarer utenifra kunne krysse grensen for å selge varene sine på de romerske markedene - et bilde man nesten kan gjenkjenne fra våre dagers frie samhandel innenfor EU.I artikkelen, som du kan laste ned nedenfor, utforsker vi det store grensesystemet som skilte Romerriket fra barbarer som oss selv på den andre siden. Skulle grensemurene holde horder av fiendtlige barbarer ute, eller tjente de et annet formål?Når du klikker på Last ned-knappen, blir du bedt om å registrere deg som medlem av natgeo.no. Det tar mindre enn et minutt og er helt gratis.
Arkeologi i nord Frans-Arne H. Stylegars sider om arkeologi og historie18 februar 2006
Romere og barbarer
Møtet mellom Romerriket og germanerne initierte omfattende endringsprosesser i det nordlige Europa. Selv om det romerske imperiet - i det minste den vestlige delen av imperiet - i lengden ikke overlevde møtet med stammefolkene i nord, gikk den romerske kulturen på mange måter seirende ut av møtet: Den "romerske", kristne kirken etablerte i løpet av århundrene etter Romerrikets undergang et stadig mer finmasket nett av kirker som i flere hundre år kom til å styre trosutøvelsen og forme dagliglivet for folk i hele Europa. Det romerske imperiet skulle likeledes danne mønster for statsforvaltning og administrasjon - ikke minst i de arkaiske statene som etterfulgte Imperiet innenfor dettes grenser. Et varig resultat var videre en germansk kultur som var dypt preget av den romerske. I det arkeologiske materialet i Skandinavia blir påvirkningen fra romerne synlig i løpet av romersk jernalder - gjennom innovasjoner som skriftspråk (runer), vektsystem og målesystem (romersk fot antatt brukt i husbygging), og nyvinninger innenfor veibygging og militær organisasjon. De germanske stammeforbundene på Kontinentet var ved periodens utgang i ikke ubetydelig utstrekning blitt transformert til kristne, germanske riker (frankere, ostrogotere, angelsaksere m. fl.) innenfor det tidligere imperiets grenser.De ledende sjikt i de germanske samfunnene utviklet en syntese av romerske og germanske tradisjonselementer, og aristokratiets oppfatning av seg selv som gudeætlinger og romernes rette arvtagere som til slutt formaliseres i de germanske statsdannelsene - om ikke før, så iallfall da karolingerkongen Karl den store lot seg krone til romersk keiser i Aachen i år 800. Men på det tidspunktet hadde frankernes ledende sjikt vært "romersk" kristne i 300 år, nesten helt siden den vestlige halvdelen av Romerriket "falt" i 476. I år 800 hadde dessuten kulturmøtet mellom romerne og de nordlige barbarene pågått i minst 800 år. Grekeren Pytheas fra Marseille skrev i et tapt verk fra 300-årene f. Kr. om menneskene i et land høyt mot nord, et land han kalte Thule. Pytheas beskriver fenomener som midnattssol og islagte hav, og han har trolig vært temmelig langt mot nord. Han kan videre fortelle at det er så kaldt og vått i Thule at innbyggerne tvinges til å treske kornet sitt innendørs - det må være låver han har sett. Men med unntak av Pytheas' tapte beretning er det først fra og med vår tidsregnings begynnelse at kildene forteller mer detaljert om utforskning av nordområdene. I år 5 e. Kr. leder den senere keiseren, Tiberius, en flåte langt mot nord, helt til kimbrernes land - etter én tolkning rundt Skagens odde og inn i Østersjøen. De senere begivenhetene gjør det ikke usannsynlig at Tiberius' tokt inngikk i en militær strategi for å utvide det stadig ekspanderende romerrikets grenser helt til det nordlige oseanet. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Positivt vet vi at områdene mellom Rhinen og Elben var i romernes søkelys. Tacitus skriver et knapt hundreår senere om de begivenheter som ledet frem til det store slaget i Teutoburgerskogen, Varusslaget. Gjennom hans beretning får vi vite at det i dette grenseområdet på et tidlig tidspunkt fantes ledende personer som var positive til de forandringer den romerske ekspansjonen bragte med seg. Selv om verken Tacitus eller den eldre kilden Cæsar er eksplisitte på akkurat det punktet, forstår vi at romerne hadde en strategi for å romanisere det germanske aristokratiet - noen av dem, i det minste.Denne diplomatiske kontakten, og gave-givningen som fulgte med den, har vi sannsynlige spor etter helt oppe i Norden. Et praktfullt utstyrt våpengrav fra Hoby på Lolland kan antagelig knyttes til romaniseringsforsøkene i tidligste romertid. På to sølvbegre i Hobygraven er navnet til eieren, Silius, risset inn. Silius, muligens den tidligere eieren av sølvbegrene, var stattholder med sete i Mainz i det nåværende Tyskland mellom år 14 og år 21. Et lignende beger kan se ut til å ha ligget i et tapt funn fra Tune i Østfold. Senere, ved overgangen til yngre romertid, omkring 200 e. Kr., ser enkelte arkeologer for seg at sentralplassen Gudme på Fyn etableres med romersk støtte. Arminius, som ledet de germanske styrkene i det skjebnesvangre Teutoburgerslaget i år 9, hadde bakgrunn fra den romerske hæren. Han var en av flere høvdingsønner som inngikk med hver sin rytteravdeling i hæren. Arminius var fremgangsrik - før han skaffet seg en politisk plattform som forsvarer av germansk identitet og germansk hærfører, var han blitt romersk offiser, romersk borger og romersk ridder. Et sammenfall av omstendigheter gjør den ambisiøse Arminius til leder av den hæren som lurer den ikke altfor kløktige romerske feltherren Varus i en felle i Teutoburgerskogen. Strategien Arminius brukte, har klare referanser til geriljakrigføring, slik den kjennes fra vår egen tid (Hedeager). Varus selv ble drept i slaget, sammen med 30.000 legionærer, offiserer og senatorer. Mange år senere forteller romerske forfattere hvordan slagstedet fremdeles på deres tid var overstrødd av bena etter døde romere. Selve slagstedet ble for få år siden gjenfunnet ved Kalkriese utenfor Osnabrück, og resultatene fra de arkeologiske undersøkelsene i området så langt tyder på at de seirende germanerne har feiret sin triumf ved å utføre ritualer som må ha lignet på dem som ligger bak Illerup, Nydam og andre våpenofferfunn i Sør-Skandinavia, og forsåvidt også dem som andre kilder beskriver i forbindelse med kimbrernes tokt langt tidligere. Man har videre avdekket graver hvor det er nedlagt skjeletterte ben, ikke lik. Teuotburgerslaget og årstallet 9 e. Kr. fikk avgjørende betydning. Det var ikke første gang romerne hadde møtt fiendtlige styrker fra det barbariske nord. På 100-tallet f. Kr. hadde teutonere og kimbrere brutt inn i riket og beseiret romerhæren i flere store slag før de til slutt ble nedkjempet og Marius kunne feire triumf i Roma i 101 f. Kr. - den første romerske triumf etter en seier over germanerne. Kimbrer- og teutonertoget inngav en skrekkblandet respekt hos romerne, som ikke minst kommer til uttrykk hos Cæsar omkring 50 år senere. Likevel var resultatene av slaget i Teutoburgerskogen mer vidtrekkende, noe ikke minst Lotte Hedeager har pekt på, i Tusen års Europahistorie. Som en konsekvens av nederlaget, gav de romerske militærstragene opp tanken om å ekspandere videre inn i Barbaricum, altså inn i området mellom Rhinen og Elben. Limes, de romerske grensebefestningene mot nord, ble således anlagt langs de eksisterende grensene, og drømmen om et romersk rike som nådde helt frem til oseanet i nord, ble gravlagt for alltid. Grensen mellom Romerriket og Germania Libra - det frie Germania - forble uforandret så lenge imperiet varte ved. Fremdeles møtes på sett og vis ikke bare latinsk og germansk språk langs denne grensen - her møter også den latinske middelhavskulturen den germanske nordsjø-/østersjøkulturen; oliven møter korn, katolisisme møter protestantisme osv. Det germanske stammeområdet eutoburgerslaget fikk også som konsekvens at det skandinaviske området permanent ble liggende utenfor Romerrikets grenser. Men det mektige imperiet i sør var en faktor å regne med, og vi kan ikke forstå nordisk romertid og folkevandringstid uten mot et romersk bakteppe. Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en "tribal zone", en stammesone, slik de kjennes også fra andre etnografiske kontaktsituasjoner - med den europeiske ekspansjonen i Afrika og Sør-Amerika i en langt senere tid som interessante sidestykker. I dette nordlige stammeområdet fikk møtet med den romerske staten store følger. De politiske strukturene i stammeområdet ble forvandlet gjennom kontakten. Denne kontakten kunne ta mange former, og den artet seg selvsagt forskjellig avhengig av hvor i stammeområdet man befant seg. Krig var en mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode. Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med Imperiet på. Mellom områdene ved Østersjøens sørlige bredder og romerne har det tidlig vært drevet handel med rav. Helt sikkert har også produkter fra Skandinavia nådd romerne - pelsverk har ofte vært nevnt i den forbindelse, mens huder er en annen sannsynlig kandidat.Selv om vi vet mindre om organisasjonsformene i de germanske områdene i perioden før de romerske skriftlige kildene fanger dem opp og skildrer dem, viser både skriftlige og arkeologiske kilder at det romerske nærværet førte til dannelsen av distinkte stammer i områdene som stod utenfor romernes direkte kontroll. Ytterligere et resultat var at det oppstod såkalt sekundære stater, som igjen på sin side kunne initiere nye tribaliseringsprosesser. Markomannerriket er et tidlig eksempel på en slik sekundær stat, slik Frankerriket mot slutten av perioden - vår eldre jernalder - er det. Tacitus omtaler et stort antall germanske stammer omkring 100 e. Kr. - Arminius hadde eksempelvis tilhørt cheruskernes stamme, mens det på det kontinentalgermanske området også nevnes bl.a. svebere, bructere og chattere. 150 år senere er det de større stammeforbundene som møter oss i kildene: frankere ("de frie"), alemannere (alle "mennesker"), gotere, saksere, frisere og heruler, vel også daner og svear. Bare et fåtall av de stammene Tacitus omtaler, overlevde som politiske enheter. Det var stammeforbundene eller konføderasjonene fra yngre romertid som med tiden ble kimen til de arkaiske statene i Nord-Europa. Kulturmøtet mellom romere og germanere er inngående behandlet i Hedeager og Tvarnøs Tusen års Europahistorie. Vel verdt å lese er også en liten bok forfattet av to svenske arkeologer, Kent Andersson og Frands Herschend. Den heter Germanerna och Rom, og utkom i 1999. Denne boken er skrevet spesielt for studenter.Nordens politiske geografiDe eldre romerske kildene som Tacitus og Ptolemaios har ikke mye å berette om folkene i Norden. Tacitus skrev i år 98 e. Kr. i sin Germania i all hovedsak om grupper i stammeområdet på kontinentet, men har også med et avsnitt om noen folk som bor "ute i Oseanet". Her nevner han kun svionernes stammeforbund. Den noe yngre kilden Ptolemaios nevner at på den skandinaviske halvøy bor "chaideinoi" i den vestlige delen og "f avónai" og "firaisoi" i den østlige. Ingen av disse har latt seg identifisere med noen særlig grad av sannsynlighet, selv om det har vært gjort utallige forsøk. Særlig en eldre forskergenerasjon var opptatt av å knytte stammenavnene hos Tacitus til kjente landskaps- og inndelingsnavn fra en langt senere tid. Men like lite som på Kontinentet, synes det å være grunn til å forvente at den eldre romertidens stammer og etniske grupper i Skandinavia skal være de samme som folkevandringstidens - eller vikingtidens. Det forutsetter jo en politisk stabilitet og treghet som det neppe er realistisk å regne med i stammeområdet.På litt tryggere grunn er vi med goteren Jordanes. Han forfattet i 551 verket De origine actibusque Getarum, oftest referert til som Getica, som var et sammendrag av Cassiodorus' omkring 30 år eldre, men tapte goterhistorie. Kapittel 3 inneholder en skildring av "den store øya Scandza". I likhet med andre forfattere i antikken, mener Jordanes at Skandinavia er en øy. Etter å ha gitt noen opplysninger om "øya", regner han opp en rekke Nationes som holder til der. Først nevner han adogit, som bor et sted høyt mot nord der de har 40 døgn med dagslys omkring midtsommer og 40 døgns totalt mørke midt på vinteren. Adogit har vært satt i forbindelse med senere tiders håløyger. Deretter omtaler han screrefennae el. "skridfinner" , trolig samer. Siden følger suehans, tolket som svear, om hvilke han opplyser at det fra dem kommer et pelsverk som er berømt for sin sorte farge, og som kommer til romerne "gjennom utallige andre folkeslag". Videre nevner han et antall Nationes som trolig har hørt hjemme i det nåværende Sverige, blant annet gauter. Han omtaler kort danene, men regner tydeligvis ikke de danske øyer til " Scandza". Jordanes regner så opp et antall stammer som er vanskeligere å identifisere, og utenfor disse - fortsetter han - bor Ostrogothae, Raumarici, Aeragnaricii, Finni misissimi.Raumariciae ragnaricii tolkes av de fleste som innbyggerne i Raumaríki og Ránríki - men Hríngaríki har også vært foreslått. Betegnelsen "rike" kan tyde på at vi her møter en noe annen politisk organisasjonsform enn i de tidligere eksemplene. Det har av enkelte vært påpekt at det er påfallende hvordan to på hverandre følgende navn, som på nordisk språk selvsagt har hatt samme endelse, har så forskjellig form i Jordanes' tekst. Ettersom teksten ellers synes å gi en mer eller mindre fullstendig liste over stammenavn på norskekysten fra Telemark til og med dagens Hordaland, har enkelte forskere foreslått at det foreligger en feil i avskriften - vi har jo ikke Jordanes' originalmanuskript, må vite! - og at tekstens "raumariciae" faktisk inneholder to stammer: raumer og uiciae - vikverjer. Videre nevner Jordanes i tur og orden grannii, innbyggerne i dagens Grenland, og augandzi (egder). Deretter følger en mer vanskelig tolkbar passasje: eunixi, taetel, rugi - i dag ofte utlagt som eunix et ethelrugi og tolket som "øyryger" eller "holmryger" og "Jær-ryger". En alternativ tolkning er at taetael, rugi skal leses "teler og ryger". Det neste navnet,arochi, antas i alminnelighet å vise til hordene, altså innbyggerne i Hordaland, mens det som deretter og til sist følger,ranii, gjerne settes i sammenheng med "raumi", dvs. innbyggerne i Romsdal, men som også kan tenkes å betegne beboerne i Ranrike. Man har gjerne regnet med at det er den Rodulv som kom til østgoterkongen Theodoric i Ravenna, som har gitt opplysningene om stammene i det nåværende Norge. Hos Jordanes heter det nemlig:"V idere er det i samme område grannii, augandzi, eunixi, taetel, rugi, arochi og ranii, som Roduulf var konge over for ikke så mange år siden. Men han foraktet sitt eget kongedømme og flyktet [og sluttet seg til] Theoderik, goternes konge, for der fant han det som han søkte" (Getica 24).Om så Rodulv så har vært konge over raniiene eller over flere av stammene som ramses opp, er igjen omdiskutert. Historikere som Halvdan Koht og Andreas Holmsen gjorde seg til talsmenn for det siste synet, mens, Lotte Hedeager mener det første, og det er kanskje også det rimeligste. De antikke kildene som direkte berører forholdene i Skandinavia, er gjengitt i dansk oversettelse i Allan A. Lunds De etnografiske kilder til Nordens tidlige historie, som kom i 1993. Den boken inneholder også en fyldig innledningstekst som setter germanerforskningen i et historisk perspektiv.En annen stamme eller stammesammenslutning i det nåværende Norge, trønderne, får vi først høre om i en senere kilde. Det angelsaksiske diktet Widsith, som kan gå så langt tilbake som til 600-årene, nevner throwendas. Men identifiseringen av throwendas med trøndere er ikke uproblematisk - og det er som vi har sett, heller ikke listen i Jordanes' verk.Bjørn Myhre har med utgangspunkt i gravmateriale fra yngre romertid og folkevandringstid rekonstruert et antall hypotetiske "riker" på norskekysten fra Grenland til Sogn og Fjordane, og med eksplisitte referanser til Jordanes. Tankegangen har eldre aner - arkeologen Haakon Shetelig mante i sin tid frem et regulært folkevandringstidsrike på Sør- og Vestlandet, et "norsk" motstykke til de germanske arkaiske statene i Europa. Andre har villet se en tilsvarende organisasjon bak "rike"-navnene på Østlandet - Romerike, Ringerike og Ranrike. Denne diskusjonen finner dere mer om i Bergljot Solbergs Jernalderen i Norge.KronologienVi skal se nærmere på det arkeologiske materialet fra romertid og folkevandringstid i de neste forelesningene. I dag vil jeg bare gå kjapt gjennom kronologien, slik den benyttes innenfor jernalderarkeologien.I slutten av 1800-årene delte den danske arkeologen Sophus Müller romertiden i en eldre og en yngre periode - eldre romertid fra Kr. f. til år 200 og yngre romertid fra 200 til 400 e. Kr. Senere forskere bygde videre på denne inndelingen, men graderte den ytterligere. I den første etterkrigstiden utarbeidet tyskeren H. J. Eggers sitt kronologiske system. Hos Eggers starter romersk jernalder med perioden B1, og omfatter periodene B1, B2, C1, C2 og C3, der B betegner eldre romertid og C yngre. Folkevandringstid betegnes D. Eggers' system ble raskt tatt i bruk på Kontinentet og i Danmark, og i økende grad i Norge også. I 1980-årene raffinerte Ulla Lund Hansen kronologien ytterligere, slik at man nå taler om B1a og B1b, og C1a og C1b.Folkevandringstiden, Eggers' periode D, deles oftest i D1 og D2, men Siv Kristoffersen har nylig ment å kunne skille ut nok en underinndeling, slik at hun opererer med D1, D2a og D2b.Overgangene mellom de ulike periodene er definert ved endringer i oldsaksmaterialet. Overgangen til yngre romertid er for eksempel definert ved forekomsten av fibler eller draktnåler med høy nåleholder, mens overgangen til folkevandringstid på samme vis er definert ved forekomsten av korsformede spenner.De kronologiene som tar utgangspunkt i gjenstandsmaterialet i Skandinaviske gravfunn, er i utgangspunktet "relative" kronologier - og det betyr kort fortalt at dateringen av de ulike periodene og underperiodene - for noen av dem taler vi om en varighet på 30-40 år - hviler på sammenligninger med kontinentale funn (dvs. funn som kan dateres til bestemte årstall eller perioder - dateres "absolutt", med andre ord). For romertidsmaterialet har funn av terra sigillata, romerske leirkar av en særskilt type, hatt avgjørende betydning. Det er påvist graver med terra sigillata i danske romertidsgraver, men ikke i norske. Delingen i D1 og D2 er basert på endringer i den germanske dyreornamentikken.Den tradisjonelle, hevdvunne dateringen av hovedperiodene er som følger:Eldre romertid (B): 0-200 e. Kr.Yngre romertid (C): 200-400 e. Kr.Folkevandringstid (D): 400-600 e. Kr.Men etter hvert som kronologiene er blitt mer finmaskede, har også de absolutte årstallene endret seg noe. I dag regner man f. eks. med at overgangen mellom yngre romertid og folkevandringstid ligger omkring 375 e. Kr., mens slutten på folkevandringstiden legges i 500-årene, oftest omkring 540 e. Kr. Det finnes en grei diskusjon om romertids- og folkevandringstidskronologiene i Solbergs bok.Posted by Frans-Arne Hedlund Stylegar at 2/18/2006 02:48:00 p.m.