Israels 10 stammer, del 3
Bjørnsonskikkelsen Arne, som bodde i en dal mellom høye fjell (trolig Eikesdalen i Møre og Romsdal), undret seg da han så opp mot de høye fjellene: «Undrer meg på, hva jeg får at se over de høje fjælle. . . . ut, vil jeg, ut! - å, så langt, langt, langt over de høje fjælle!» (Fra Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Arne, 1858).
Som Arne, kunne de første hebraiske kolonisatorer stå og undre seg - ikke hva som befant seg over de høye fjell - men hva som befant seg på den andre siden av det store hav. Utferdstrangen ble for stor, og som Arne, kunne de utbryte: «Ut, vil jeg, ut!»
Det er sikkert mange som ikke er klar over at allerede på kong Salomos tid (rundt år 1000 f.Kr.), hadde en stor del av Israels befolkning utvandret fra hjemlandet og grunnlagt kolonier både i middelhavsområdene, kystområdene i Europa, England, Irland og sågar i Amerika. Det er gjort mange arkeologiske funn som bekrefter dette.
Til tross for den skepsis og bibelkritiske holdning de aller fleste moderne historikere legger for dagen når disse tingene blir brakt på bane, er det likevel et uomtvistelig faktum at israelittene - eller «Den hvite mann» - var oldtidens koloni- og sivilisasjonsskapere på den vestlige halvkule. Enkelte av Israels stammer utmerket seg ved sin sterke utferds- og oppdagertrang, og heiste ofte seil for fjerne kyster. Spesielt gjelder dette de årene kong Salomo satt på Israels trone. Hans førtiårige regjeringstid markerte Israels blomstringstid med fred og stor velstand. Denne ualminnelig begavede monark sendte ut ekspedisjoner til fjerne kyster - ekspedisjoner som varte i opptil tre år (se f.eks. 1 Kong. 10,22).
Det er ikke «rasisme» å fastslå et dokumenterbart faktum.
Folketall og utvandring
I de 215 årene (eller 430 år, avhengig av hvordan man regner) Israel oppholdt seg i Egypten, økte folketallet fra 70 mennesker (Jakobs husholdning, 1 Mos 46,27) til 2 millioner. Dette er en fordobling av folketallet hvert 15. år! Hvordan skal vi forklare at i løpet av de 500 årene Israel oppholdt seg i Palestina ble folketallet bare fordoblet? I Egypt ble folketallet fordoblet hvert 15. år; i Palestina tok det 500 år å fordoble folketallet. Lovte ikke Gud Abraham, Isak og Jakob at deres ætt skulle bli som havets sand og jordens støv? Gud holdt sitt løfte, og svaret er enkelt nok: Det ble etter hvert for trangt for den raskt økende befolkning innenfor Israels grenser. Det pågikk derfor en utstrakt utvandring og kolonidannelse. Dette var også i samsvar med Guds plan. Allerede under oppholdet i Egypt begynte denne koloniseringen. Israel oppholdt seg i Gosen, eller områdene rundt Nil-deltaet, der de hadde enkel tilgang til Middelhavet.
Et blikk på kartet viser at hele vestkysten av Palestina grenser mot Middelhavet, og Jerusalem ligger bare vel fem mil fra havet. Hva var da til hinder for at israelittene tok sjøveien, lik folk i mange andre land som grenser til havet? Israelittene eller «Den hvite mann» skulle bli de største oppdagere og kolonisatorer i historien.
Et par skriftsteder forteller om noen av stammene og deres aktiviteter til sjøs:
«Sebulon - ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skipene lander. Hans grense strekker seg mot Sidon» (1 Mos 49,13).
«Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra'ims ti tusener, det er Manasses tusener. Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt! Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn» (5 Mos 33,17-19).
«Gilead - på den andre siden av Jordan holdt han seg i ro. Og Dan - hvorfor drygde han ved skipene? Aser ble sittende ved havets strand, han holdt seg i ro ved sine viker» (Dom 5,17).
At Dan «drygde ved skipene» forteller klart at det dreide seg om en sjøfarende stamme. Et blikk på et kart med stammefordelingen i det gamle Israel viser at Dan, Aser, Sebulon, Efraim og Manasse holdt til nær Middelhavskysten. Ingen av dem bodde mer enn fire mil fra kysten.
Fønikerne
Omtrent på samme tid som Israel gikk inn i Kanaans land, begynte Fønikias «gullalder». Den varte til ca. 1000 f.Kr., da kong Salomo og Israel hadde sin blomstrende storhetstid. Etter Salomos tid, og da det begynte å gå nedover med Israel, bleknet også Fønikia bort til en ren handelsaktivitet i havnebyene Tyrus og Sidon. Fønikias storhetstid var over, det samme gjaldt Israel. Det var etter kong Salomos død at riket Israel ble delt i to: Nordriket (ti stammer, med Samaria som hovedstad), og Sydriket (to stammer: Juda og Benjamin, med Jerusalem som hovedstad).
Israel og Fønikia var nøye knyttet sammen. Den smale landstripen mellom Libanonfjellene og Middelhavet dannet selve Fønikia, og grenset til filistrenes land og nord-Israel. Fønikia var aldri et samlet rike under ett styre, men var kort og godt betegnelsen på denne kyststripen i det østlige Middelhav.
Fønikia hadde flere byer som alle var uavhengige av hverandre med hver sin konge. Det var en merkantil-maritim konføderasjon av uavhengige bystater. I denne konføderasjonen var det to byer som dannet livsnerven for såvel Israel som Fønikia: Tyrus og Sidon. Disse aktive havnebyene var selve utgangspunktet for all den oversjøiske handelstrafikken Israel drev. Tyrus og Sidon hadde kontrollen over et vidtspennende handelsrike som ble holdt sammen av en omfattende handelsflåte.
Israelittene og fønikerne hadde ikke bare felles handelsinteresser. Det var også andre bånd som knyttet dem sammen. De var begge av den semittiske rase, selv om fønikerne trolig ikke var av Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Vi må ikke glemme at Sem hadde andre sønner (Elam, Assur, Arpaksad, Lud og Aram). Abraham og hans ætt nedstammet fra Sem via Arpaksad. Både fønikerne og israelittene hadde et felles språk, noe språkforskere innrømmer. Både fønikisk og hebraisk tilhørte den semittiske språkgruppe, og var så godt som identiske. Profeten Elias bodde en tid hos en enke i Sarepta, som var en «forstad» til Sidon i Fønikia. De hadde tydeligvis ingen kommunikasjonsproblemer. Også det fønikiske og det hebraiske alfabet var svært like. Dette faktum spiller en stor rolle for identifiseringen av inskripsjoner både i Den gamle og Den nye verden (Amerika). Vi skal senere se på funn flere steder i Amerika som viser at israelitter og fønikere har vært der over 2500 år før Colombus.
Under de israelske kongene David og Salomo opprettet Fønikia og Israel en handelsallianse som gjorde Fønikia/Israel til datidens største handels- og sjøfartsmakt. Den militære allianse mellom de to gjorde dem også til en av datidens største militærmakter.
«David samlet en mengde jern til nagler i portdørene og til kramper, og så mye kobber at det ikke kunne veies. Han samlet så mye sedertre at det ikke var tall på det, for sidonierne og tyrierne førte en mengde sedertre til David. For David tenkte: Min sønn Salomo er ung og veik, og huset som skal bygges for Herren, må gjøres så stort at det kan være til pris og ære for ham i alle land. Derfor vil jeg samle forråd for ham. Så samlet David store forråd før sin død» (1 Krøn 22,3-5).
«Her har jeg med mye strev skaffet til veie hundre tusen talenter gull og tusen ganger tusen talenter sølv til Herrens hus, og dessuten mer kobber og jern enn det kan veies, så mye er det. Tre og stein har jeg samlet, og mer kan du selv legge til» (1 Krøn 22,14).
Det tilsvarer 3400 tonn gull, 34 000 tonn sølv, og enda mer kobber!
Bare gullet alene tilsvarer etter dagens gullpriser (24 karat) over 640 milliarder kroner, og sølvet (925S) over 64 milliarder kroner! Det var med andre ord astronomiske verdier av edelmetaller kong David samlet. I tillegg kom alt kobberet og jernet.
Amerika
Et spørsmål som dukker opp, er: Hvor kom alle disse råmaterialene fra? Det dreide seg f.eks om mer kobber «enn det kan veies». Sølvet kunne i hvert fall veies, og det var 34 000 tonn! Det må derfor ha vært atskillig mer kobber enn sølv, som jo er rimelig nok.
Dr. Fell dokumenterer videre at det eksisterer gamle fønikiske inskripsjoner på et sted som heter «Mystery Hill» i New Hampshire. En av disse hulene med inskripsjoner var tilegnet den fønikiske gud Baal, og inskripsjoner indikerer at dette stedet var enten bebodd eller hyppig besøkt av de gamle keltere, iberiere og fønikere fra Den gamle verden gjennom flere århundrer. Både kelterne og iberierne var etterkommere etter israelittene.
Det er rikelig med indirekte beviser som tyder på at kong David fikk en stor del av sitt kobber fra Amerika via de fønikisk/israelske handelsruter. Prof. Fell forteller:
Langs nordbredden av Lake Superior og den tilstøtende Ile Royale («Den kongelige øy»), finner man ca. 5000 utgravde kobbergruver fra oldtiden. I 1953 og 1956 ledet professor Roy Drier to ekspedisjoner til stedet. På grunnlag av radiokarbon-tester av trekull som ble funnet på bunnen av de gamle utvinningsstedene, ble det anslått at de stammet fra ca. 2000-1000 f.Kr. . . .De mest konservative vurderinger fra ledende gruvedrift-eksperter, går ut på at det ble smeltet ut minst 250 000 tonn metallisk kobber i løpet av denne tiden, og det er ikke det ringeste spor som forteller hvor det tok veien» (Barry Fell: Bronze Age America, s. 261. Uthevelser tilføyd).
De nordamerikanske kobbergruvene var kjent lenge før kong Davids tid. Det er også overveldende beviser som peker på at fønikerne seilte på Nordamerika med sin handelsflåte som innbefattet skip på opptil 2000 tonn og kunne oppholde seg opptil ett år på havet! Mulighetene var så absolutt til stede for kong David til å skaffe kobber fra kobbergruvene i Lake-områdene i Amerika. Fønikerne/israelerne hadde verdens største handelsflåte, og kong David var alliert med fønikerne. I kong Davids tid ble disse gamle kobbergruvene tydeligvis drevet til det ikke var mer kobber igjen. David samlet kobber til tempelet i så store mengder at det «ikke kunne veies».
«. . .det ble gravd ut levninger av en omfattende bosetting. Det mest interessante var støpeformer og store mengder kobberslagg. Midt inne i et kvadratisk rom kom en større struktur til syne. Den grønne misfargingen på veggen lot ingen tvil tilbake om hvilken hensikt strukturen hadde hatt. Det dreide seg om en smelteovn. Veggene av leirestein hadde to rekker med åpninger. De var røykkanaler, og et sinnrikt system av luftkanaler var også med i konstruksjonen. Det hele dreide seg om en toppmoderne smelteovn, bygd i samsvar med et prinsipp som feiret sin gjenoppstandelse i moderne industri for hundre år siden som Bessemer-systemet. . . .
Ingen steder i den fruktbare halvmåne, verken i Babylonia eller i Egypt, har man funnet en smelteovn av lignende dimensjoner. . . .Ezion-Geber var det gamle Palestinas Pittsburgh» (Werner Keller: The Bible as History, s. 199-203. Uthevelser tilføyd).
Det er mye som tyder på at det var kong Davids store behov for råmaterialer som tømte kobbergruvene i Lake Superior-områdene i Amerika. Kongene David og Salomo utviklet Israel til å bli den mest avanserte, industrielle nasjon i Midtøsten, med de største smelteverker i området. Bibelen nevner også at kong Salomo bygde skip i Ezion-Geber: «Kong Salomo bygde også skip i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat på bredden av Rødehavet [her Aqababukten] i Edoms land» (1 Kong. 9,26).
Det er aldeles feil å tro, slik enkelte gjør, at det gamle Israel var en forholdsvis primitiv nasjon. Under David og Salomo var Israel faktisk den dominerende nasjon på jorden. De hadde enorme militære ressurser, avansert industriell teknologi; de hadde kontrollen over handelsrutene både til lands og til vanns, og de hadde et nært samarbeide med Fønikia, som var den største sjøfartsnasjon på den tiden, med nær sagt verdensomspennende handelsruter.
I staten Ohio i USA ble det i 1860 funnet en stein med en hebraisk inskripsjon av De ti bud. En lignende innskrift ble funnet i Los Lunas i Ny Mexico. I Susquehanna-dalen i Pennsylvania er det blitt funnet hundrevis av fønikiske, keltisk-iberiske og baskiske gravinskripsjoner fra årene 800-600 f.Kr. Ved Rio Grande-området i Texas, ble det funnet en innskrift i Ogham-skrift og libyisk, som var språket til egyptiske sjøfarere. Innskriften forteller om en egyptisk/libyisk konge ved navn Shishonq som besøkte Nordamerika i gammel tid. Under utgravninger i staten Oklahoma ble det funnet en steinstøtte med referanser til gudene Baal og Ra, med en innskrift som var et utdrag av en hymne til Aton av Farao Aknathon. Denne støtten er skrevet på iberisk/punisk, som er nært beslektet med hebraisk, og er datert til ca. 800 f.Kr. Det er også funnet en rekke innskrifter som stammer fra keltere, libyere og fønikere langs Mississippi- Arkansas- og Cimmaron-elvene.
De aller fleste moderne forskere legger for dagen en skeptisk innstilling til disse funnene fordi de føler seg urolige. De passer ikke inn i det etablerte, evolusjonistiske verdensbilde. Parolen er at alt som bekrefter Bibelen må avsannes, og at Amerika før Colombus skal være et ubeskrevet blad.
Kartago
En annen stor israelsk koloni var Kartago i nord-Afrika (dagens Tunis). Denne kolonien ble opprettet i det niende årh. f.Kr. Den nye kolonien ble opprettet på nordkysten av Afrika, og fikk det hebraiske navn Kirjath-Hadeschath, som nærmest betyr «Den nye by». Grekerne kalte den Karchedon, og romerne Carthago. Israelittene som befolket Kartago kom vesentlig fra Nordriket (tistammeriket).
Det finnes en myte, Didos Legende, som forteller om hvordan Kartago ble grunnlagt. Det er likevel ikke til å bortforklare at Kartago ble grunnlagt med hebraiske navn, hebraiske skikker og hebraisk språk. Magistratene i Kartago ble f.eks. kalt shofetim, eller «dommer», som var den samme tittelen de ledende i Israel hadde før monarkiet ble opprettet.
I løpet av sin maktperiode blokkerte Kartago «Herkules' søyler» (Gibraltarstredet) for andre handelsskip enn sine egne. Verken greske eller romerske skip fikk dermed tilgang til Atlanterhavet. Da en gresk sjøfarer ved navn Pythias slapp ut i Atlanterhavet på 300-tallet f.Kr., ble dette regnet som en ekstraordinær begivenhet.
Kartago og Israel/Fønikia hadde langt større kunnskaper om geografi og den runde jord enn både grekerne og romerne. De koloniserte Den nye verden og utvant og hentet metaller derfra lenge før både romere og grekere kom seg ut av Middelhavet. Det er innlysende at havets herrer på den tiden ikke ønsket at andre skulle få kjennskap til de rike naturressursene på den andre siden av Atlanterhavet.
I sin bok Saga America dokumenterer Professor Dr. Barry Fell funn av gamle kartagesiske mynter i de amerikanske statene Alabama, Connecticut, New York, Colorado, Kansas, Oklahoma og Nevada. Disse myntene stammer fra det 4. og 3. århundre før Kristus. I staten Georgia er det funnet en stein med en punisk/kartagesisk inskripsjon fra det 2. årh. f.Kr. Dr. Fell forteller at det puniske språk var lik det gamle hebraiske språk.
Rundt 500 f.Kr. gjorde en kartageser ved navn Hanno krav på Nordamerika til fordel for Kartago. Det er funnet en steininskripsjon i staten Massachusetts som bekrefter dette. Det er funnet tallrike gravsteiner i Pennsylvania med kartagesiske innskrifter.
Da Kartago falt under den tredje puniske krig mellom Kartago og Romerriket, en krig som endte med Kartagos fall i 146 f.Kr., ble Kartagos befolkning sterkt redusert, samtidig som Hopewell/Adena-koloniene i Amerika fikk en sterk tilvekst av kolonister. Etter Kartagos fall, ble blokkeringen av Gibraltar opphevet, og funn av romerske mynter og gjenstander med latinsk tekst fra tiden etter Kartagos fall, forteller at også romerne begynte å gjøre seg gjeldende der. Dr. Fell dokumenterer at romerne hadde en koloni i Wyoming, der de eksporterte pels og skinn. I flere andre stater er det blitt funnet både romerske mynter og oljelamper.
Grekenland
Omtrent fra den tiden Israels folk dro ut fra Egypt og fram til kong Salomos tid (1400-1000 f.Kr.) oppsto et annet stort kultursamfunn i Egeerhavet og det sydøstlige Europa: Grekenland - en sivilisasjon som øvde usedvanlig stor påvirkning på den vestlige kultur. Vi bør likevel merke oss at grunnleggerne av den greske sivilisasjon aldri kalte seg selv grekere, men hellenere, akeere, danai og lakedaimonere. De lærde har spekulert over hvor en slik høytstående kultur kom fra, men det er et faktum at Grekenlands såkalte «mytiske» tidsalder falt sammen med Israels og Fønikias storhetstid.
I Homers berømte verk Iliaden og Odysseen finner man navnet «danai» ikke mindre enn 147 ganger, og det er ikke vanskelig å forstå at danai var etterkommere etter Dans stamme. Senere gresk historie nevner ikke danaiene mer, fordi de - sammen med de av Dans stamme som ble tatt til fange av assyrerkongene - vandret nordover i Europa, der de etterlot seg en rekke stedsnavn som peker på deres stammenavn: Danzig, Danube (Donau), Danetz, Danepr, Danmark etc. Noen ble værende i Grekenland, men under andre navn, som makedonere, lakedaimonere og spartanere.
England og Irland
I sin bok Ancient Man in Britain legger D.A. Mackenzie fram beviser for at et sivilisert folkeslag som var kommet til De britiske øyer østfra, satte i gang gruvedrift med bl.a. utvinning av tinn ved Cornwall og sølv og gull på Irland. Disse menneskene undertvang den innfødte befolkningen på De britiske øyer, pikterne, nærmest til slavenivå. Denne urbefolkningen besto antakelig av kanaanitter. I sin bok Relations of the World and the Religions Observed in All Ages forteller Samuel Purchas:
«Procopius bekrefter at på den tid ble hele kystlandet fra Sidon til Egypt kalt Fønikia, og da Josva beleiret området forlot de [kanaanittene som bodde der og ikke ble drept] området og flyktet til Egypt» (Bok 1, kap. XVII, s. 85).
Disse kanaanittene trengte seg videre langs Nordafrika. «Der [i Egypt] formerte de seg og trengte seg videre i Afrika, der de tok hele området i besittelse, helt fram til Herkules' støtter [Gibraltar]. De snakket halvt fønikisk» (samme).
Nær Gibraltar, på Afrika-siden, bygde disse kanaanittene to byer, Tinge og Tanger i Numidia: «De grunnla byene Tinge og Tanger i Numidia, der det sto to søyler av hvit stein, plassert nær en stor vannkilde. På disse søylene sto det inngravert på fønikisk: Vi er kanaanitter som tyven Josva har jagd bort» (samme). Dette blir også bekreftet av den jødiske historieskriveren Josefus.
Fra Numidia varte det ikke lenge før kanaanittene krysset Gibraltarstredet og kom så langt nord som Skandinavia og De britiske øyer. På Irland ble de kjent som fomoriske sjørøvere, og tradisjoner og legender om disse er blitt bevart fram til denne dag.
I sin History of Ireland forteller den irske historiker, prest og dikter Geoffrey Keating (ca. 1569- ca. 1644): «Neimhead seiret i tre slag over fomoriene. De var sjøfolk av Kams rase som var kommet fra Afrika til øyene i Vesteuropa for å bosette seg idet de flyktet for Sems rase av frykt for at de skulle herske over dem på grunn av den forbannelse Noah hadde lyst over Kam, som de stammet fra. . . .Derfor kom de til Irland. . . .Av den grunn blir de kalt fomorier fordi de drev sjørøveri: fomhoraigh, dvs. langs havene» (bd. 1, s. 179-183).
I sin Historie af Danmark (1775), forteller Peter Frederik Suhm: «. . . Messenius sier at kanaanitter som ble drevet ut av Josva kom til Scondia, som de deretter kalte Skandinavia. . . .Og Arngrim Jonae, den lærde islendingen, hevder at de kanaanitter som ble drevet ut av Josva, var de første innbyggerne i Norden» (s. 101). Kanaanittene var trolig urinnvånerne i Norden og på De britiske øyer.
Beviser for at en kultivert menneskerase kom fra øst, finner man bl.a. ved de steinsirkler disse menneskene oppførte. De største steinsirklene i England ligger ved Avebury. Dette navnet er avledet av Abiri (Khabiri, Habiru), som betyr «hebreere». Også de første druidene i England var hebreere. På Kristi tid hadde både Irland og De britiske øyer en tallrik befolkning som sporet sitt opphav tilbake til hebreerne.
Spania
Den største og viktigste kolonien i Spania var Tarsis, som også dannet mellomstasjon for handelsrutene fra Middelhavet til De britiske øyer. Tarsis eller Tartessus fikk sitt navn etter Tarsis, som var en sønnesønn av Jafet (1 Mos. 10,4). Vi husker beretningen om profeten Jonas som ville flykte fra Herrens åsyn og gikk ombord på et skip som skulle til Tarsis (Jon. 1,3).
Troja
I 1 Mos. 38 leser vi om Jakobs sønn Juda som fikk to sønner med sin sønnekone Tamar: Peres og Serah.
Allerede under oppholdet i Egypt begynte noen av israelittene å bryte seg løs fra hovedstammen og utvandre til Europa og Lilleasia. «Mens de fremdeles oppholdt seg i Egypt, begynte grupper av israelitter å utvandre fra hovedstammen før nasjonen Israel ble til. En av disse gruppene, under ledelse av Kalkol, en fyrste av Juda stamme, dro vestover langs Middelhavet og bosatte seg til slutt i Ulster [Irland]. En annen gruppe, under ledelse av Dardanus, en bror av Kalkol, dro til Lilleasia for å grunnlegge det kongerike som senere ble kjent som Troja» (How Israel Came to Britain, s. 2).
«Det fortelles at Dardanus bygde Troja (Ilium) omtrent 34 år før utgangen av Egypt. . . . W.E. Gladstone forteller at slaget om Troja ble kjempet av danaidene [grekerne] mot dardanidene [trojanerne], og at disse opprinnelig var én og samme» (L.G.A. Roberts: British History Traced from Egypt and Palestine, s. 27).
Etter at trojanerkongen Priam, som var en etterkommer av Darda, og følgelig av Juda stamme, ble beseiret i den første trojanerkrig (ca. 1181 f.Kr.), unnslapp Æneas, som også var av den kongelige slekt, av Juda stamme, til Italia. Denne beretningen finner man i den romerske historieskriveren Virgils berømte verk Æneiden. I Italia giftet Æneas seg med datter av latinerkongen Latinus. Etter at denne døde 1178 f.Kr., ble Æneas konge og regjerte i tre år (1178-1175 f.Kr.). Ænæas sønn Ascanius ble deretter konge og regjerte i 38 år (1175-1137 f.Kr.).
De romerske annaler forteller at da Æneas hadde grunnlagt Alba i Italia, giftet han seg med en kvinne som fødte ham en sønn som fikk navnet Silvius. Silvius på sin side giftet seg og fikk en sønn som ble kalt Britto eller Brutus. Senere kom Brutus i skade for å drepe sin far ved et uhell under bueskyting. På grunn av dette uhellet ble Brutus utstøtt fra Italia. Han vendte tilbake til Egeerhavet, der han samlet og organiserte de landflyktige trojanere, lydiere og makedoniere.
Disse beretningene er blitt bekreftet av en rekke gamle manuskripter, og det er ingen grunn til å avvise dem som «munkefabler», slik moderne historikere uten tro på Bibelen gjerne har en tendens til å gjøre. De har også en tendens til å ville styre unna alt historisk materiale, eller alle arkeologiske funn som på en eller annen måte bekrefter Bibelen. Av den grunn er moderne historieverker stort sett overflatiske og ofte villedende, uten å trenge ned til sannhetens kjerne. Hypoteser og evolusjonistisk tankegang skyver til side all historisk dokumentasjon og alle funn som på en enkel måte stadfester Bibelen!
Sist redigertlørdag, 03 mars 2012 15:10Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)
Lest 223 ganger
Mer i denne kategorien
Logg inn for å kommentereTilbake til toppen
Norrønafolket
Med dette syn på innvandringsspørsmålene står vi forøvrig ikke alene. I England og Amerika er det en hel skole av granskere som mener de kan påvise at Nord-Israel - de bortkomne 10 Israels stammer - har havnet i Norden, særlig i England. Betydelige kulturbærende lag innenfor det germanske folk er av israelittisk avstamning.
Bjørgulf Mortensen
Dagens dokumentar i NRK om Keningtonstenen, retter inndirekte søkelyset mot de interessante funnene man har gjort i det nordlige Canada det siste året. I motsetning til Kensingtonstenen dreier det seg om empiri, ikke spekulasjon
Så nettopp et program på NRK om den kjente og meget omdiskuterte Kensingtonstenen. En runestein som ble gravd opp i Minnesota på slutten av attenhundretatllet, som som angivelig er en beretning om en norsk-svensk ekspedisjon til det nord - amerikanske kontinentet så sent som i 1362. Det fleste indikasjoner går i retning av at stenen er et falsum, og hva skulle skandinaviske sjøfarende midt inne på den amerikanske prærien ? At den ble funnet midt i "det skandinaviske Amerika" taler vel heller ikke for dens autensitet. Men nok om det, selve temaet, det norrøne Amerika, er noe som i de siste månede igjen er kommet på den akademiske agendaen. Bakgrunnen er at man nå har gravd ut en nørrøn bosetting ( med islett av Dorset-kultur, en pre - inuittisk kultur) på Baffin Island, i canadisk Arktis, og at man også skal ha funnet norrøne rester i Labrador. Knapt så spetakulært som Keningtonstenen, men dog en sterk indikasjon på tilstedeværelse, men dog langs den nord-amerikanske kysten snarere enn i innlandet. Med andre ord har man nå i alle fall to bekreftede bosettinger, den i New Foundland, som Ingstad gravde ut, og nå denne på Baffin Island, og eventuellt det som måtte finnes i Labrador. Dette indikerer nok at det har vært en kontakt som kan ha vært mer omfattende enn tidligere antatt, og som har vart over lengre tid. Islandske kilder nevner for eksempel at et lite grønlandsk skip lastet med tømmer ankom Island fra Markland (Labrador) så sent som i 1347. Det kan også gi en pekepinn på hvor deler av befolkningen på Grønland tok veien, særlig gjelder dette befolkningen i Vesterbygda, som når pesten Baardsen kom dit på mideten av trettehundretallet var totalt avfolket, mens feet beitet fredelig rundt bosettingene, husene sto og det var ingen tegn til kamp, ingen lik, men bygda var folketom. En mulig emmigrasjon til canadakysten er en mulig teori, eller hypotese, men som ikke kan bevises. Funnene i Canada indikerer imidlertid en sterkere norrøn tilstedeværelse enn hva som tidligere har vært antatt, og når det gjelder det nordlige Canada kan man muligens snakke om permanente bosettinger, men det vil tiden og forskningen gi svar på. Interessant er det i alle fall.
Nr. 470: Hvor er så de ti tapte stammer?
Nr. 470: Hvor er så de ti tapte stammer?
Jeg har lest veldig mye av Pastor Thomas Ball Barratt, veldig mye godt han har skrevet om han ikke fikk lys over at et evig helvete og treenighetslæren er katolsk villfaren lære. Men ellers, velig mye godt som står seg den dag i dag. 100 år etterpå! all ære til Gud! Dette som Barratt her skrev er skrevet i 1920 ca.
Jeg kan erindre for mange år siden, da jeg var en ganske ung mann, at pastor Anders Olsen i metodistkirken kom t i l mig en dag og sa: «Nu elsker jeg dig meget mere end før; ti nu forstår jeg at du er en virkelig israelitt.» Han hadde nettop læst' en bok som fremholdt, at det engelske folk var de tapte stammer. Og da jeg er født av engelske foreldre og i England, såa mente han, at derom kunde dier ikke være tvil. Jeg var en israelitt. Jeg tror boken het: «The ten lost tribes». Denne mening er det, som gjør sig sterkt gjeldende i manges sind. De engelsktalende folkeslag skal, ifølge denne teori, utgjøre i a l f a l d s y v av de tapte stammer. Teorien er meget interessant, og jeg vil fremkomme med begrunnelsen uten derfor på nuværende trin at ta et bestemt standpunkt t i l den selv. Jeg må si som biskop Naies: «Hvis dette om Israel kan bevises, ida er der intet av såa ophøiet art i vor t i d, som «P r o f e t i e r n e i den hellige s k r i f t ». har kronet den vitenskapelige, historiske og bibelske forskning.» Dr. Argus uttaler, at «skikke og karaktertrekk l IK de t i tapte stammers har man gjenfunnet i alle verdensdele. Mange av israeliterne har, synes det, vendt tilbake t i l forskjellige tider t i l sit eget land. Ved tempeilindvielsen efter jødenes tilbakekomst fra Babel er der adskillig som tyder på, at alle stammerne var delvis representert ved den anledning. Ifølge 1 Macc. 5, 9-23 hadde mange av israeliterne slåt sig ned i Galilæa og Judæa, lænige før vor Herre åpenbarende der. J. L. Rawsons fremstilling er åpen for kritikk, men jeg vil nevne den i denne forbindelse. Han fremstiller israeliterne vandringer efter deres utgang fra Ninive således: «De flyktet fra Medien ind i det sydlige Russland, hvor de delte, sig i to dele, idet tre stammer nedsatte sig ved Donau og fik navnet geterne. De øvrige syv slo sig ned ved det kaspiske hav og fik navnet massageterne. De sistnevnte utgjorde de beste stridsmenn i Cyrus's hær dengang han inntok Babylon. Senere blev de ført t i l sydsiden av Østersjøen, hvor de nedsatte sig, idet de senere, for at undgaa vanskeligheter, satte over Nordsjøen og gjorde sit inntog i England, hvor de fik navnet angelsakserne». Denne påstand bestrides av mange lærde; men Rawson fortsetter : «Benjamiterne unnslapp under Jerusalems beleiring og gikk over Donau og slo sig sammen med sine brødre geterne. G e t e r n e var, i likhet med massageterne, uovervinnelige krigere og opprettholdt sin uavhengighet mot perserne, grekerne og romerne og dannet en levende mur mellem Grekenland og de østlige horder under den greske kunst utviklingsperiode. Romerne' kjempet lenge forgjeves mot dem. Mange har ment, at de omsider blev utryddet, omkring Aar 106 e. Kr., men senere har man oppdaget, at de kun trakk sig tilbake t i l sine frender goternes rike i Norden, hvorfra de senere drog ut igjen under navn av østgoterne og oversømmet det sydlige Europa, slo romerne og heiste sit flagg i selve Rom. Der sies videre, at de forlot Rom, og deres historie er derefter ennu mere interessant. Tilslutt bosatte de sig i Nord-Frankrike. De andre syv stammer var allerede draget over t i l England. I Nord-Frankrike antok navnet normannerne, og under dette navn drog de også over t i l England og sluttet sig t i l de andre syv stammer.» Slaa langt Rawson. Andre påstår, at «normanner» er oppstått ved sammensmeltning av nordboere - nordmenn -, dansker og franskmenn.» I en bok av Johan Millen: «På r a t t a v å g a r» (svensk utgave) støttes Rawsons teori med megen bestemthet. Hr. Millen er ingeniør og forman i det selskap, som har hat med utgravningene i Jerusalem at skaffe, hvor man graver efter paktens ark, Som han mener finnes der. Han anfører en rekke lærde mens verker, der er talsmenn for denne lære, at englenderne utgjør massen av de t i tapte stammer. Hr. Millen skjelner meget avgjort mellem Israel og Juda. «Det var med I s r a e l Gud oprettet sin pakt,» sier han. «Visstnok i den tid, da Juda stamme ennu var forenet med Israel. Men siden blev de adskilte.» Herren sier om Juda: «Uagtet jeg hadde ladet den frafalne Israel far og gitt hende- skilsmissebrev, fryktet dog ikke den troløse Juda, hendes søster.» Jer. 3, 8.
I disse ord skjelner Herren også meget bestemt mellem Israel og Juda. Paulus sier i tydelige ord, at «hele I s r a e l skal bli frelst.» Rom. 11, 25, 26. Hermed menes en bestemt frelse for disse stammer som et folk. Millen uttaler, at «bibelen viser gjennem Jakobs og Mose profetier, at Israels barn er bestemt t i l at bli, ikke alene en mektig nasjon, men en dominerende faktor i verdens historie. Israel er og forblir de t i stammers folk.» Han sier, at flere militærhistoriske forskere har gitt sig ikast med undersøkelserne om Israels vandringer, og det viser sig, at det er «en uhyggelig rekord om k r i g og plyndringstog, som dog senere, førte frem t i l sivilisasjonens lys.» Oberst Weldons arbeide «The Evolution of Israel» skal især kaste lys over denne side av saken. Millen anfører, som før påvist, at Israel har flere gange i tidens løp forandret bade oppholdssted og navn. Dette har også gjort det vanskelig at få klarhet i deres historie.. Men i disse- sidste tider er der bragt merkelige opplysninger frem i dagen desangaaende. Millen går således ut fra, at Israel er de kjente folkeslag, som v i har omkring os t i l enhver t i d. Han gjør en påstand, som v i l forbause en hel del, den nemlig, at den mytologiske skikkelse. Odin, som hører t i l de nordiske gudesagaer, opprinnelig var den store anfører for de syv av disse tapte stammer. Han anfører Rawson i denne forbindelse, som sier: «Længe før jeg visste, at gete-me, gother og østgother var israelitter, foresvævet mig den tanke, at Odin var en israelitt. Han var sikkerlig en person med store åndelige evner, omend kan ikke alltid samvittighetsfullt utførte det han på tok sig at, gjøre.» Forskjellige navne som Israel er blitt bekjent ved i tidens løp er, ifølge denne teori følgende: «Jakob, Sa nia ria, Efraim, Bethel, Scutai, Gutai, Denne trop Gad, Massageter, Geter, Gother, Østgother, Vikinger og Nordmænd, samt Normanner. Under alle disse navn var de som israelitter forsvunne. » Det var også forutsagt, at de skulde t a p e s it n a v n « I s r a e l » . Det inneholdt det hellige navn: E l . Læs Hoseas 1, 9. Men det skulde omsider omvende sig: Ezek. 20, 39-41. Deres navn skulde komme t i l ære. Jer. 33, 14, 24-26. Efter hvad Millen og andre sier, var det således O d i n som førte de syv stammer fra Skytien, nord for det sorte hav, t i l Norden: «Disse var efterkommere av de stammer som Aar 721 f. Kr. førtes av assyrerne t i l Medlen i fangenskap. Omkring tiden for Ninives fald, Aar 606 f. Kr., blev de frigjorte og drog avsted med alle sine eiendele t i l Russland. Deres vandring tok dem omkring IV2 Aar.» «En del av stammerne leiret sig syd» for Østersjøen og bortla navnet geter, og kaldte sig nu a n g l e r . Men en del av Efraim og Manasse fortsatte såa med Odin t i l Scandinavian,, hvor de antok navnet « A s a r». «De syv stammer hadde således oppholdt sig i Russland i omkring 500 Aar.» «Odins vandring gikk i den retning som var bestemt for Israel: «Landet i nord», «landene ved ha- vet», «øerne i vest», «jordens ytterste grenser.» Millen anfører et merkelig bevis, det nemlig, at «det sidste Angler-poean, «Beowulf», som finnes, påstår at Odin hørte, t i l geterne eller geterfolket.» Ja, at endog den islandske edda og sagaer uttaler, at Odin ledet sit folk fra Skytien, eller Dannerstrøm - Donau -- t i l Scandinavian. Islendingene skal også være israelitter, av Åsers stamme. Om Benjamins stamme påstår han, at den forenet sig med Etfraims og Mamiasses stamme i Scandinavian. Den kaldes «lysbæreren», da det var Benjamins stamme, som førte kristendom mens lys til Norden. Han samstemmer med Rawsion i det, at Benjamins stamme var bosatt sammen med Juda stamme i Jerusalem på Kristi tid. Historien fremholder, at Benjamins stamme blev behandlet nesten som slaver av jødene, «Ved Jeremias profeti blev de advarte om beleiringen under Titus. Jer. 6, 1. Og det merkelige inntraff, at beleiringen, uten nogen kjent årsak, blev opphevet i 24 timer. Denne frist benyttet Benjamin sig av t i l at f l y fra Jerusalem og bryte foreningen med Juda, som var blitt dem en uhørt byrde.» Millen tror, at en del av Dans stamme, kanskje andre rester også, unnslapp bortførelsen, og at de senere begav sig t i l Irland og England. «Dans stamme var utent vil forvovne sjøfolk.» Han sier videre, at «efterat Odin med sine syv stammer var dragne mot Norden fra Skytien, og således overlot Skytien ubefolket, da kom andre deler av Israels stammer og bosatte sig der. Disse kaldte sig g e t e r . » Av Rawsons fremstilling skulde man tro, at de kom omtrent samtidig med massagei terne. Kanske det gikk t i l som her anført. M. sieT, også, at «geterne var et nesten uovervinnelig k r i - gerfolk, men at de led av en forferdelig last: drukkenskap. Dette omtales også i bibelen, særlig med hensyn t i l Efraim.» Det var således massageteme, som drog nordover. Geterne, utholdt kampene mot mektige fiender, som vilde helt utrydde dem. «I mange aarhundreder oppholdt de sig mot Persien, Græfeenland og Rom». Værst gikk det under Trajans regjering. «På den Trajanske bue i Rom fremvises, hvordan geterne brænder sin hovedstad og f l y r ind mot villmarken. Stormen raset t i l Aar 106 efter Kr. Da f o r - s v a n d t n a v n e t g e t e r a v h i s t o r i e n . Nutidens historikere har antatt, at g e t e r n e er u t d ø d. Men dette er der ingen grund t i l at tro. Derimot må vi anta, at det var det f o r e n e d e i s r a e l i fellesskap, som bygget det fællesrike, der rak fra Østersjøen t i l det sorte hav, omkring Aar 450 ei. Kr.» Ifølge dette var geterne ikke utryddet, men, som Rawson sier: de hadde blot trukket sig nordover t i l sine Frender der. . .. Idet Millen og andre går ut fra, at «hunnerne» er tyskernes forfedre, påstår de at det var englenderne- s forfedre israeliterne, som i sin t i d slo hunnerne under Attilas førerskap ved Chalons, Aar 451 e. Kr., og senere under navn av østgother overvandt hunnerne i Pannonia og tvang dem t i l at retirere t i l Skytien, israeliterne tidligere hjem. Der er dog mange lærde, som v i l motsette sig denne fremstilling, idet de går ut fra, at hunnerne var av mongolsk opprinnelse og at gotherne var tyskernes f orfædte.
Millen fremholder den anskuelse, at en del av Dans stamme allerede såa tidlig som Aar 115 f. Kr. var kommet t i l England og Scotland, og er senere blitt kjent under navnet «Pists and Scots», og har således beredt veien for israeliterne fra Østersjøens strande. «Efraim- Josef-Manasses og Benjamins stamme blev fordelt over Scandinavian, England og Amerika. De var store og folkerike stammer.» Islendingene antas, som allerede nevnt, at være Åsers stamme. «Profetiene om dem er således gått i opfyllelse. De har alltid været forskånet for krig.» 5. Mos. 33, 24, 25. Efter alt dette at dømme var det israeliterne - østgoterne - som utførte^ «den store folkevandring» og derved besatte hele landet mellem det sorte hav og Østersjøen. Aar 450 e. Kr. Derved oppfyldte Mika 4, 13. «De fordrev frankerne fra nord ind i Gallien, lombarderne m. f l . gjennem Bøhmen og endelig ind i Italden. Burgunderne blev likeledes drevne ind i Gallien- Frankrike, som nu utgjør befolkningen der. Sachserne pressedes f ra kysten innover landet t i l Rhinen for endelig at befolke Sachsen. Vandalerne dreves på flukt t i l Afrika, hvor de omkom under forferdelige lidelser.» Den almindelig antagne historie påstår, at folkevandringen utførtes av flere folkeslag. Millen fremihæver, at det var t i l forskjellige tider, at de syv stammer nådde England, de to sidste, Aar 575 e. Kr. Danskere, en del av Dans stamme, opptrådte der Aar 787. Han anfører en fremstående jødisk forfatter Eldad, som beretter, at «Dans stamme i Aar 975 f. Kr. vægret sig for at drage i k r i g mot Juda, og forlot landet for at begi sig t i l Grekenland, Javan- England og Danmark. Jakobs uttalelser om Sebulon, at hau skulde bo ved en vik av havet, hvor der skulde være havn for fartøyer, er gått i opfyllelse, da Sebulon f i k Mercia, som innesluttet havnene ved Mersey, Severn og Humber, såvel som stranden på det vestlige Wales. «Die syv stammer blev forenet under en konge, Jakob den Iste (og V I av Skotland), Aar 1603. Da optokes Dans stamme i Israels forbund. Samtidig fik landet navnet Angaland. Den engelske statskirke har s i den hat navnet «anglikan». I det Aar utkom også den første autoriserte bibel.» Denne historiske fremstilling, hvorav jeg har tatt såa utførlig utdrag, kan studeres nærmere i Millens egen bok. Ennu nogen påstander kan anføres: Et p r o f e t i s k k j e n d e t e g n på, at Israel nu er oppdaget og utgjør i vesentlig grad befolkningen i England og Scandinavian, skal det Guds ord være som sier, at de skal bli et m i s s i o n e r e n d e folk. Es. 43,15-21. Inden det skandinaviske folkeslag, og spesielt blandt de engelsktalende er dette ord blitt i høi grad oppfyldte. Profetien om b a r m h j e r t i g h e t o g g o d h et m o t de> f r e m m e d e er gått i opfyllelse i England, som har været en beskytter av de fortrengte politiske og religiøse flyktninger mere end noget andet land. Israel skulde «ta s i n e f i e n d e r s p o r t e i eie». Det kan sies om engelskmennene. Innløpene t i l Middelhavet, det gule hav, Nordsjøen, Kapveien t i l det i n diske hav, alle i vandveie t i l den østlige, vestlige og sydlige afrikanske kyst, Kap Horn, fra Atlanteren t i l Det stille hav, gjennem Gibraltar, Suezkanalen, Malta, Aleksandria, Cypern, Kanaløyene osv., osv. Guds ord mener man synes at gå i særlig opfyllelse på dem i såa henseende.
Under den videre forskning v i l man erindre, som før antydet, at alle stammer var delvis representert ved tempeilindvielsen efter jødene» tilbakekomst fra Babel. Likeså at den gang Israel vendte sig frø Davids trone, såa var der en del av «alle Israels stammer», som gikk over t i l kong Rehabeam i Jerusalem. 2 Krøn. 11, 5, 13-1 7. likeså at der i kong Asas t i d var en hel del, som forlot Israel og gikk over t i l Asa, fordi «man såa, at Herren, hans Gud, var med ham.» 2 Krøn. 15, 8, 9. I kong Josias t i d , henimot 100 Aar efter at stammerne var bortført, holdtes påske av jødene, og t i l denne kom de «som fantes der av Israel.» 2 Krøn. 35, 17, 18. Av disse kjensgjerninger mener nogen at man må gå ut fra, at alle stammerne er mere eller mindre sammenblandet. At dem man kalder j ø d e r e r en sammenblanding av alle t i stammer. Men man kan vel ikke si, at alle stammer som sådanne er representert i sin helhet i jødefolket. Nogen har ment, at de finnes i fjelene i Kurdestan, ved indsjøen Oroomiah i Persien. Disse folk har meget i sine gudstjenester, som miner om de israelitiske skikke. En del mener, at zigøinerne er de ti tapte stammer. Tiden vil vise os med tilstrekkelig klarhet hvor de er. De skal frem i lyset og forenes med jødefolket u n d e r en k o n g e: k o n g D a v i d , d. v. s. den Herre Jesus Kristus. Guds pakt står fast. Jødene må vel sies at være. den brennende Kommende begivenheter
busk, som dog ikke fortæres. Et folk, som på en enestående måte har vist sig at være bevaret av en høiere magt, tiltrodds for sine avvikelser. Gjennem dem er de hellige skrifter kommet t i l os. I deres midte opreiste de menn, som Gud kunde anvende t i l dette bruk. I deres midlte fremstod v e r d e n s f r e l s e r , - en jøde. Jesus sa om dem: «Preisen kommer fra jødene.» Av deres midte opreiste de menn, som skulde evangelisere verden med det evige evangelium. Ingen magt i verden har kunnet utrydde dem, omend dette har været forsøkt fra t i d t i l anden av • mange fyrster og folkeslag. Porjættelsen t i l Abraham har stått ved magt. 1 Mos, 12, 1-3. Deres land og stad har været nedtrådt av hedningerne, i overensstemmelse med Jesu ord, og skulde bli det inntil hedningerne t i d var tilende. Hvad • betyr såa dette, at hedningerne nu er jaget fra Palæstina? Merk hvad Paulus sier herom, idet han maner dem av hedningerne ætt, som ved troen er innpodet i oljetreet, t i l ikke at hovmode sig derover, men betrakte det som en nådde: «Men hine skai også b l i innpodet, såfremt de ikke holde ved i sin vantro; t i Gud er mektig t i l at innpode dem igjen. Ti blev du avhugget av det oljetrær som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljete, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sit eget oljetre, disse som av naturen hører det t i l . Ti jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvidende om denne hemmelighet - - for at I ikke skal tykkes der selv kloke at forberedelse delvis er kommen over Israel, inntil fylden ' av hedningerne er kammen ind, og således skal hele Israel bli frekt, som skrevet er.» Rom. 11, 22- 26. Når de nu kommer t i l sit land igjen, såa blir det ikke bare fra et land, men «fra jordens fire hjørner.» Es. 11, 12; Jer. 16, 14, 15; 31, 35, 36. Når 'de har fått sit land tilbake, v i l de inngå en pakt med «dyret» - antikrist, en «pakt med døden.» Det v i l bli deres ulykke, men også den lutringens ild som de må gjennomgå for sidste gang. Læs Mal. 3, t - e; Ezek. 30, 34-38; 22, 19-22; Jer. 30, 4-7; Dan. 12, 1 osv. Merk de sterke u t t r y k som brukes. Herav forstår man, at det blir i særlig grad dem, som v i l gå gjennem den «store trengsel». Det blir «en trengselstid for Jakob.» Han skal smeltes som «sølv smeltes i en ovn,» og «gå forbi under staven», der hvor Herren v i l «gå irette med ham.» «Han - Herren - skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og lutre dem som guid og som søljv.» Under disse: svære domme. skal de rope t i l Herren i sin nød. «Nådens og bønnens ånd» skal komme over dem, og Herren selv skal komme og utfri dem. De «skal se hen t i l ham, som de har gjennemstunget, » og e t f o l k s k a l «f ø d e s p a a en dag.» Sak. 12, 8-10; Es. 66, 8. • De skal i tusenårsriket, sammen med Israel, bli bærerne åv den- evig frigjørende sannhet t i l jordens beboere, og deres stad - Jerusalem - skal bli verdens midtpunkt, sosialt, politisk og religiøst set. De er H e r r e n s u t v a l g t e f o l k. Fra mine bibelkommentarer Johannes Åpenbaring 7. 4 Og jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144 000, fra alle stammene i Israels folk.
Her får vi noen viktige opplysninger. Antallet er 144 000, men det må forståes biledelig. Og de er fra alle Israels stammer, også fra de 10 stammene som gikk tapt. De ble bortført av Assyrerne og siden da er det mange og delte meninger hvor de har tatt veien. I 722 f. Kr. erobret Assyrerne under Shalmaneser V og deretter under Sargon den 2. Nord-riket i Israel, ødela hovedstaden Samaria og sendte israelittene i fangenskap i eksil i Khorason, nå en del av av det østlige Iran og vestlige Afghanistan. De ti tapte stammene er dem som ble deportert. I jødisk populærkultur forsvant de ti stammene ut av historien og etterlot bare stammene Benjamin, Juda og Levi som utviklet seg til dagens moderne jøder. I 586 f. Kr. ble den jødiske nasjonen erobret av Babylon. Omkring 50 år senere, i 539 f.Kr. lot perserne, som kort tid før hadde erobret Babylon, jødene vende tilbake til Jerusalem og gjenreise templet der. I slutten av denne perioden ser det ut til at de ulike stammene hadde gitt avkall på sin gamle stammeidentitet til fordel for en felles identitet. Fra Wikipedia. Det står om dette i Kongebøkene og Krønikerbøkene, men dette skjedde pga Israels ulydighet mot Herren. 5 Av Juda stamme var det 12 000 med segl, av Rubens stamme 12 000, av Gads stamme 12 000, Vi legger merke til at Dan og Efraim stamme er utelatt. Dan betyr at Gud dømmer og disse skal ikke dømme. Efraim betyr forøke og her er det et bestemt antall. Juda betyr bekjennelse eller Guds lovprisning. Ruben betyr Sønnens beskuelse. Gad betyr en hop.
6 av Asjers stamme 12 000, av Naftali stamme 12 000, av Manasse stamme 12 000, Asjer betyr velsignet. Naftali betyr en bryter eller som kjempes med. Mannesa betyr glemsomhet 7 av Simeons stamme 12 000, av Levi stamme 12 000, av Jissakars stamme 12 000, Simeon betyr hørende og adlydende. Levi betyr sammenbinde eller klynge seg til. Jissakar betyr belønning eller det som gis i belønning.
8 av Sebulons stamme 12 000, av Josefs stamme 12 000, og av Benjamins stamme 12 000 med segl. Sebulon betyr et hjem eller beboelsessted. Josef betyr medregent eller tilføyelse. Benjamin betyr den høyre hånds sønn eller en sønn avlet i alderdommen. Slår vi dette sammen får vi: De som bekjenner seg til og lovpriser Gud. Som ser på Sønnen og en hop av salige som bryter med glemsomheten (eller fortiden). Hører og adlyder Ordet. Klynger seg til belønningen av husly og et hjem. Sønner ved Guds høyre hånd som er avlet i alderdommen. Det passer perfekt med deres oppdrag og misjon. Matt. 24. 14 Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Dette må ikke forveksles med menighetens viktige oppdrag, å forkynne om Jesus og Golgata. 1. Kor. 1. 18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 14. 14. 1. I mitt syn fikk jeg se Lammet stå på Sions berg og sammen med det de 144 000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på pannen. Vi leser om Sions berg flere plasser i Guds ord. Fra bibelkommentarene Hebr. 12. 22 Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling, Vi har snakket om i hele brevet at Jesus ber for alle troende hver dag. Den himmelske helligdom er grunnlagt på fjellet Sion i himmelen. Efes. 2. 6 I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Der den himmelske helligdommen er måter en Jesus og de 144 000 som er omtalt i Kap. 7. De har Lammets navn og Gud Faders navn skrevet på pannen som taler om at de tilhører ikke Antikrist men Faderen og Lammet.
2 Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Og lyden var som når harpespillere spiller på sine harper. Himmelen har lengtet etter sang fra frikjøpte sjeler derfor blir dette nevn hver gang noen frelste kommer til himmelen med slik intensivitet. Bruser var som et fosefall her i Norge + mye mer! 3 Foran tronen og de fire vesener og de eldste synger de en ny sang, en sang som ingen kunne lære uten de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. At andre ikke kunne lære den må forstås fra sammenhengen. Akkurat nå er de 144 000 i sentrum som er sist ankommet himmelen. De ble frelst etter den store trengsel til et spesial oppdrag og videre var de overnaturlig beskyttet. Nå er de rykket opp og bort til himmelen akkurat som menigheten er blitt det noen år i forveien.
4 Det er de som ikke har besmittet seg med kvinner, for de er som jomfruer. Det er de som følger Lammet hvor det så går. Det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet. Vi legger merke til at de er en første frukt for Gud og Lammet. Det er et bibelsk prinsipp at Gud alltid gjør ting som Paulus skriver. Rom. 1. 16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. Dette er og forblir den bibelske rekkefølgen; jøde først og så greker. 5 Det ble ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte. Standarden på disse menneskene er utrolig høy. Det medfører nok mye riktighet som en Evangelist sa om disse; det er 144 000 "Paulus`er".
Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-104-skal-israel-rebygge-templet.htmlhttp://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-195-1000-ars-riket.htmlhttp://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaringhttp://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=linjene-i-esekiel-40-48