Kapittel 16

Menigheten Filadelfia.

"Nok er nok,"

er det noe som heter, og trøtt og lei forlot Anders Helge Skytebanen og menigheten der i 1991, hvor det hele hadde vært et slit. Men fra asken til ilden tydeligvis, for han valgte av alle plasser, Filadelfia Arendal!

Men menigheten Filadelfia manglet kjærlighet, og Anders Helge grøsser enda når han tenker på hvordan han ble behandlet der. Det ble faktisk ett tiår i menighets-ørkenen, og hadde det ikke vært for Arendal Blå Kors, så hadde nok kristenlivet hans kommet dårlig ut...

Senere sluttet pastoren i Filadelfia, Roger Skaug i tjenesten der og ble selger i stedet. Roger var i menigheten Filadelfia i 9 år, og andre kom da inn. Det var pastor-ekteparet, Knut og Kari Berg.

Etterhvert skjønte Myhren at Roger Skaug og Kjell Haltorp var gode menighets-venner, og de ble nok enige, sagt eller usagt, om å la Anders Helge bli usynliggjort for all framtid. Fordi det har aldri vært særlig populært og skifte menighet. Ekstra ille blir det for synderen, når mottaker-menigheten er "bestevenn" les nyttevenn, med den forlatte pastoren...

Da føltes det nok for den gamle ørn, som å bli plassert på et gamlehjem, mot sin vilje...

Men duoen, Kjell og Roger, kunne da lettere synge, sammen med sine hjelpere på hver sin store plattform, Aage Samuelsen sangen: "Vi stadig stevner fram, mot det nye Jerusalem!"

Men det nye pastor-paret i Filadelfia hjalp heller ikke. Ikke så rart det, da Anders Helge nesten aldri satt i giver-stolen sin. Men han hadde ikke vært så vanskelig å finne. Blå Kors ligger bare noen hundre meter unna, og hjemstedet hans er enda nærmere. Men til alles unnskyldning, dette hendte en tid før tidsalderen til mobiltelefonen!

Kjell Haltorp sluttet som eier i sin menighet i 2002. Da ble han bokstavelig talt skviset ut av den tilsynelatende alltid blide nestlederen, Kai Johansen! Den godeste Kai smilte nok ekstra bredt etter kuppet!

Da ble det veldig stille rundt Kjell i Arendal. Men han hadde sin organisasjon, "Reach the nation," og han fikk oftere anledning til å reise til Midt-Østen enn før. Der fikk han opprettet noen menigheter, spesielt i Jordan.

Etter som årene gikk, ble Kjell fengslet i Jordan 2 ganger, ett døgn hver gang. For å slippe ut, måtte vennene hans betale 70.000 kroner til de jordanske myndighetene. Det er faktisk det samme beløpet som Kjell fikk av Jan Hanvold i Visjon Norge noen år tidligere.

Etter nesten to ti-år tok Kjell Haltorp kontakt med Anders Helge igjen. Da på grunn av noe avis -skriverier som Anders Helge hadde gjort, og som ikke ble tatt særlig nådig opp av Kjell. Bare en bagatell selvfølgelig, men det er ikke så greit når andre også får litt informasjon om det indre liv i menigheten på skytebanen.

Selv om Anders Helge kunne tale, synge, spille gitar og be for syke, så fikk han aldri komme på plattformen i Filadelfia. Og noen bibelgruppe har det heller aldri vært snakk om...Ei heller plattformen på Skytebanen. der kom han heller aldri. Men der skyldes det nok mest, at på den tiden dreide det meste seg om nær-radioen for han.

For å opplyse noe om Anders Helge sin kristne bakgrunn, så hadde han i flere år sunget, spilt og vitnet rundt omkring. Det var på gamlehjem, på torvet, på mange bedehus og sammen med andre talere og musikere.

Dessuten hadde han i noen år vært daglig leder for nær-radioen i Arendal, og fått mange gode tilbakemeldinger for sin programstil som programleder. Men alt dette hadde tydeligvis ingenting å si for de to herrer.

Men det var nå først og fremst ikke fraværet på møte-plattformen som spilte den store rollen, men heller den totale mangelen på inkludering.

Den gamle ørn kan gjerne fortelle om en del episoder, som beviser at han ble bevisst motarbeidet. Men det tjener vel ingen hensikt å ble framstilt som sutrete. Men dersom det er tjenlig så legges det gjerne ut det også...

Til slutt meldte Myhren seg ut av Filadelfia, men hadde det ikke vært for ungene sine, så hadde han nok gjort det for lenge siden!

Men Anders Helge Myhren hadde godt av noen år i utlendighet. Da fikk han tid til å komme til krefter igjen, og i den tiden var han også formann i Arendal Blå Kors. I dag kan han si, at INGEN tid gikk tapt, fordi han hadde nok å gjøre andre steder.

Men slik som Josef ble kastet i brønnen i Egypt, slik ble Anders Helge kastet i "brønnen" i Filadelfia.

Men aldri så galt, så var det godt for noe!

Men før historien fortsetter, så skal du få høre om et stort mirakel. Familien til Myhren hadde nettopp fått en tilvekst i familien, 2 nydelige tvillingjenter hadde sett dagens lys. Dette skjedde i 1993. Snakk om glede og framtid og håp! Det var akkurat dette familen trengte, mere av Guds velsignelser! Det var som en eldre dame fra den gamle menigheten sa til han: "Anders Helge, dette får du igjen for all strevet du har lagt ned i menigheten på Skytebanen!" Dette varmet broderen veldig og navnet hennes må nevnes, det var Tordis Flørnes fra Libru, Gud vesigne henne og familen!

Nedturer opplevde Myhren i Filadelfia, og her har du en av dem. Jo, det hadde seg slik, at det var 17. mai og fakkeltoget skulle gå om kvelden. Han sto alene på gateplanet utenfor Filadelfia på Hylleveien, og ventet på at toget skulle komme og det kom, med glade kristne i sine pene klær og tente fakler. Som tidligere skrevet, så følte Anders Helge seg ensom blant pinsevennene. Dette var jo langt unna de gangene han var i fokus og satt på første benk eller gav nye instrukser til nær-radioen. Men han forsøkte stadig å minne seg selv om, at det jo var dette kristenlivet han nå ville ha. Men at han skulle bli så ettertrykkelig anonymisert, hadde han ikke forestilt seg. Den nye glade daglige lederen, Kai Johansen, fra Radio Lys i Sør,Skytebaneveien 3, kom som en av de første i fakkel toget. I hånden holdt han Myhrens gamle opptaker og mikrofon, mens han selv gjorde opptak i toget. Han gikk rett forbi sin tidligere sjef, selvfølgelig uten å hilse, og bort til en av eldstebrødrene i Filadelfia, Arild Eikin. Ingen i menigheten tok notis av den gamle soldat, og da tenkte Myhren: "Aldri har jeg vært så langt nede i den åndelige kjelleren som i kveld." Og det stemte. Men aldri mer skulle han behøve og være så timelig og åndelig nede som den kvelden, det sørget, ikke uventet, Jesus for!

Ettertanke

Men før Anders Helge fører oss videre mot andre tider, er det godt å konkludere og spørre han: Var det riktig av han å reise fra Skytebanen og over i Filadelfia? I dag sier han også ja til det spørsmålet. Noe av det positive som skjedde i Filadelfia, var at Myhren kom i kontakt med en i familien til kona, som kunne undervise ungene hans i piano og gitarlære. Hun het Mona, og hun underviste ungene i mange fruktbare år, og ungene sluttet som fullbefarne gode pianister og gitarister. Da barna var små, ble de også barnevelsignet i Filadelfia, og de var med i et sangkor, som Mona ledet. Dessuten gikk de i konfirmasjon der, og nå som de snart er voksne, så snakker de også om å døpe seg. Om en stund flytter de til Oslo for å gå på skoler, og da blir de nok ikke med på flere møter på en stund, verken i Filadelfia eller i den nystartede Evangeliekirken. På møtene i Evangeliekirken var de med og brukte sine musikalske evner, og de spilte og sang sammen med sin far. Men håpet er at de en dag skal være på plass igjen i Evangeliekirken, på en eller annen måte! Når forfatteren først forteller litt om ungene, så må han også nevne, at de i dag er med og underviser på Lille Yngres, som faren gjorde. Dette er på bedehuset Fredly, der hvor forfatteren en gang trødde sine barnesko, og hadde sitt Lille Yngres. Det har det vært moro og være vitne til.

I dag, i 2015 bor begge jentene i Oslo. Den ene blir ferdig utdannet førskole-lærer til våren,og har fått særdeles bruk for sine musikk-kunnskaper. Den andre går 2. året på universitetet, så hun blir utdannet samfunnsøkonom.

Siden dette er en nett-bok kan jeg meddele, at begge jentene tok sine eksamener. Den ene ble ferdig i 2015 og den andre i 2016 med det de hadde satt seg fore. Idag har de begge gode jobber...

Hvorfor er det slik?

Et spørsmål kan man stille seg etter årene i menigheten. Hvorfor er det bare noen få mennesker som blir brukt på plattformen og andre tilstelninger? Det er også mange andre som kan spille, synge og vitne, men som aldri blir spurt om noe som helst. Bortsett fra å gi kollekt og vaske toaletter! At folk finner seg i dette gjennom hele livet, er en gåte for forfatteren. Nå som de fleste menighets-kor også er nedlagt, så blir de fleste møtene besatt av den samme kjedelige flokken.

Men la oss gå inn i noe som Anders Helge kjenner seg igjen i, skole og menighet:

I en av mine observasjonsoppgaver på høyskolen, studerte jeg strukturen ved bordene under lunsjen. Dag ut og dag inn. Siden skolen var relativ liten, var det lett å se hva som skjedde når nye forelesere kom til, eller enkelte studenter uteble.

Det ble en sår opplevelse.

Å se hvordan enkelte celler (grupperinger av mennesker) var så avhengig av noen nøkkelpersoner for å klare seg inne i matsalen. Var en nøkkelperson borte i en sårbar celle, og ingen av de andre cellene inkluderte dem, forsvant de ut av lokalet store deler av de 45 minuttene lunsjen varte.

Det var mange interessante observasjoner. En var hvordan cellene grupperte seg, hvordan de, gang på gang, trakk sammen og dannet samme mønster som alltid før. Det var også spennende å se hvilke deler av cella som mestret å inkludere andre, om ikke annet så bare ved et "hei" eller noen korte ord. Det kanskje mest interessante var hvem fra hvilke celler som konsekvent aldri brøt ut av sin celle eller inkluderte andre, og som på mange måter opprettholdt cellestrukturen som den var.

Mange menigheter har kafé etter møter. Det er interessant å se hvordan bordene der også fungerer som celler. Akkurat som foreleser-bordet på høyskolen, har du pastorbordet i menigheten. Er det ikke tilreisende pastorer på besøk, sitter hele pastorens familie der, som en vanntett trygg celle, søndag etter søndag. Pastoren selv nikker og smiler rundt seg om øynene skulle lande midt i andres øyne, men ellers er cella ivrig opptatt av å oppdatere hverandre på hva som skal skje hos den enkelte de neste dagene.

Så har du gjengen med eldstebrødre. Ikke alle selvfølgelig, med de som har vært med lengst. De kan du sammenligne med bordet ved veggen der vaktmesteren, renholdslederen og en og annen fra administrasjonen sitter. Selvfølgelig sitter kona, noen voksne barn og små barnebarn sammen med de eldste. Helt vanntett denne cella også. Bare smil og korte hilsener slipper ut til de som går forbi på vei til matdisken. Denne cella er den som føler seg mest hjemme i lokalet. De kommer tidligst og går sist, og sitter alltid lett henslengt i stolene.

To-tre celler består alltid av noen riktig store familier. De har tilhørt menigheten "i alle år" og har faste plasser både i matsalen og i møtelokalet. Her myldrer det av barn og voksne og det er alltid mye latter og leven blant dem. Et og annet besøk utenfra forekommer, men ikke lengre enn at noen får stoppe opp og utveksle noen ord. I matsalen på skolen tilsvarer dette et par tre store klassegjenger, grupperinger som henger sammen til alle døgnets tider. De er åpen for en og annen nykommer, men det bør være en som har gjort noen sprell i fylla sammen med dem.

Så har du bordet lengst bort med de tre som skiller seg litt ut. Eldst, skilt, svaksynt, alenemor, kristen, litt spesiell eller bare seg selv. Om det er i menigheten eller på skolen, så er kanskje dette bordet med tykkest fasade. Det krever mye å skille seg ut i liten flokk. Å ikke være helt som alle andre. Å sitte der, tilsynelatende fornøyd med tingenes tilstand, selv om de, dag ut og dag inn, ikke blir inkludert av noen andre celler. De er lett å overse. De har laget det til en kunst å ikke bli sett. Idet de entrer matsalen har de allerede tatt halve lokalet i øyesyn på jakt etter resten av cella. Er den der ikke, er veien kort tilbake til døra. Ydmykelsen i å være for lenge i et rom med så mange etablerte og vanntette celler, er for stor. Bedre å reise hjem. Eller sette seg et annet sted. Et sted ensomheten ikke blir så synlig.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor beveger vi oss ikke utenfor vår egen celle, selv når vi ser andre som er alene? Noen ganger har det opprørt meg så at jeg har hatt lyst å gå på talerstolen.

Jeg har sittet og sett menneskene vært så opphengt i vanene sine at de har løpt til sin faste plass for å sikre den framfor noen andre som holdt på å sette seg.

Jeg ville bedt alle reise seg. Spre seg. Sette seg. På helt ukjent plass. Uten følge. Hilse på ny nabo. Det har jeg lyst til, men gjør det ikke. Hvorfor? For det ville ikke ha hjulpet...

Evangelieteamet

Da Anders Helge Myhren ferierte i Filadelfia fra 1995 til 2005, ringte telefonen. Det var den gamle vennen, Per Johansen, far til nåværende pastor Kai Johansen. Per ønsket å spørre Anders Helge om han ville være med i en sanggruppe som de kalte for Fianebakken med venner. Det var et sangkor som hadde vært aktivt i mange år, og som var en typisk manns-gruppe. Jo, han takket for tilbudet og tilliten, og ble med de på møtene. Denne gruppen ble ringt etter både titt og ofte, og var det man kaller for populær. Her fikk Myhren endelig prøvd seg litt igjen på møtene, og det var godt å kjenne Den Hellige Ånds salvelse i enkelte av dem. Gruppen hadde 5 sangere og noen av dem spilte gitar, og Fianebakken spilte trekkspill.

Så var det navnet til gruppen da. Gruppens leder, Ragnar Fianebakken synes den burde få et gruppenavn, han mente at Fianbakken med venner ikke var dekkende nok. Dette tenkte Anders Helge mye på, og da han en dag gikk gjennom en masse plater, stoppet han opp for et spesielt navn, og navnet var Evangelieteamet. Denne gruppen kom fra Sverige, og navnet var nok ledig i Norge mente Anders Helge, og det var det. Da forfatteren nevnte dette navnet for sanggruppen, på en biltur til Baptistkirken i Lillesand, ble det med en gang godt mottatt. Og navnet Evangelieteamet har gruppen hatt i mange år siden.

Da Myhren ble formann i Arendal Blå Kors gikk han ut av teamet, men tiden der, fra 1993-95, er han meget glad for og en takk til Per for at han tok han inn i varmen!

Kapittel 17

Blå Kors foreningen i Arendal

Øverst er alle de 17 formennene i Arendal Blå Kors avbildet fra 1934! To av dem oppnådde kongens fortjeneste medalje i sølv, her er den ene, Jonn Reidar Kristensen. Han står sammen med ordføreren i Arendal.

Den andre var Gerhard Andersen.

I Grensen 1, ligger det et gammelt hus, som ble bygget på 1700-tallet. Huset oser av gammel god hygge og atmosfære, men det var ganske dårlig vedlikeholdt. Men huset var romslig, en stor sal i andre etasje, med plass til 50 mennesker, og dessuten en gammel leilighet i første etasje. I det huset skulle Myhren storkose seg i omlag ti år framover.

På møtene var de ikke særlig mange, kanskje omtrent 15 stykker, men med Myhren så ble det 16! Her følte Anders Helge seg straks hjemme, og her ble han ihvertfall brukt og sett, det ble han aldri i Filadelfia! Sine to små jenter var med han fra 3 års-alderen, og det er vel ikke nødvendig å si, at jentene ble fort populære både hos de gamle og de unge.

I storsalen var det god gammeldags tale på kveldsmøtene, fin årgang musikk og loddesalg, og jentene til Anders Helge fikk rett som det var halvparten av alle gevinstene av møtedeltakerne, så de likte seg veldig godt de også! Dessuten var det gildt å sitte på fanget til noen av damene og se dem inn i øynene. Særlig var det en skikkelig god-jente der, en omgangsrik dame med sine unevnelige kilo, hvor jentene til Anders Helge fikk god plass, samtidig. Ja, slik gikk livet i Arendal Blå Kors forening i mange år.

På bildet, ser du en andpusten forfatter. Bak seg ser du et bilde av Hans Nielsen Hauge eller en Haugianer. Dette bildet har stått på Mykland bedehus, og ved en "tilfeldighet" var Anders Helge inne i det gamle bedehuset. Det skulle selges og døra sto åpen, og da så han dette bildet henge på veggen i lille salen. Da han kom hjem, ringte han til formannen i indremisjonen og spurte om Blå Kors kunne få kjøpt det? Ja, svarte formannen, Blå Kors kunne til og med få det!

Takk til indremisjonen på Mykland og nå henger det i stor salen i Arendal Blå Kors!

Men så var det den leiligheten i første etasjen da. Den mente Anders Helge, at foreningen burde gjøre noe med. Så fikk Anders Helge Myhren en god ide, her brukes hele navnet hans, så viktig var den. For det er ikke så mange ganger i livet han har fått en slik makeløs tanke, og ideen var en kafé! Ja, du leste riktig, en kafé, som var åpen for alle typer mennesker, fra narkomane til de eldre pene og kjekke. Men hver for seg og på forskjellige klokkeslett! Den alltid store optimisten, som nettopp hadde kommet seg etter en lang rekovalisent tid, ante applausen strømme gjennom i sine rekker. Det var dette som forfatteren var en mester i, og starte på nye og arbeidskrevende oppgaver som han ikke helt visste rekkevidden av, heldigvis! Selv om det var ingen penger i kassen, bare gjeld, så var veien lys og opplagt for Anders Helge. Selvtiliten var det ingenting i veien med. Styret i Arendal Blå Kors forening gav sin godkjennelse, "og så begynner vi da," sa han!

Frelsesarmeen og noen til

Frelsesarmeen har alltid vært en "konkurrent" for Blå Kors. De driver jo med det samme arbeidet, og disse to foreninger kunne sikkert vært slått i sammen til en organisasjon, dersom det hadde vært ønskelig. Men det er det ikke, hvertfall ikke enda, og hva har du med det da, Anders Helge?

Selvfølgelig var det noen i Arendal Blå Kors forening som ikke likte denne ideen med kafeen. For å gjøre en lang historie kort, så meldte noen av de eldste damene seg ut i protest, og gikk inn i frelsesarmeevarmen noen meter lengre ned i gaten. Der ble de tatt imot med åpne armer og med kaffe og kake, kan du skjønne! Selv i dag skjønner ikke Myhren hvorfor disse gamle damene meldte seg ut og gikk over til konkurrenten. Det må ha vært en viss form for suggesjon og overtalelse fra en eller to mennesker i Blå Kors forreningen, mente Anders Helge. Og den meningen har han den dag i dag.

Etter 5 år med arbeid, var kafeen ferdig! "Ikke gå så fort fram da," sier du kanskje. "Nei vel," sier forfatteren, du skal få noen glimt.

Vi går inn i dagboka til Anders Helge og ser hva han skriver:

Hybelhuset Gerhard og Kafé Tabben

Disse årene ble meget interessante, synes jeg. Det er utrolig hvor langt vi kan komme, dersom vi bruker sunn fornuft og gode hjelpere. Hybelhuset Gerhard ble i starten brukt til utleie til narkomane. Da arbeidet en mann i halv stilling, og det var litt av hvert som foregikk i hyblene på den tiden. Men etter hvert overtok kommunen mere og mere ansvar selv, det vil si, de hadde egne hybelleiligheter til de narkomane, og Blå Kors Arendal og Hybelhuset Gerhard ble overflødige for dem. Da jeg begynte som formann, sto alle hyblene tomme, og de var sterkt nedslitte og skitne, for å si det mildt! Det måtte nytenkning til, det var sikkert, men så kom redningen for oss. Det var på den tiden det kom mange flyktninger fra Kosovo til Norge. Noen kom til Arendal og Hove leir, men da de ikke hadde nok plasser til dem, mottok vi 6 stykker, som fikk hver sin hybel. Da fikk vi nok penger til å gjøre hyblene i stand igjen, og disse 6 fra Kosovo hadde det fint der. Vi fikk også satt inn eget fjernsyn på hvert av rommene og de hadde også felles parabol, som sto innstilt på Kosovo, slik at de kunne følge med på hva som skjedde. Men, akk hvor lenge var Adam i Paradis! Etter ett par år flyttet de tilbake til Hove på Tromøya, og dermed sto hyblene tomme igjen. Pengestrømmen stoppet opp, men nå kom kreativiteten til styret inn i bildet. Nøden lærer som kjent en naken kvinne og spinne! Det ble da besluttet å lage en kafé i første etasje og bruke den gamle leiligheten og en del av hybelhuset til dette. Dessuten ble det 2 flotte leiligheter i andre og tredje etasje, det før var 4 hybler. Disse var lette å få leid ut, og de er utleid den dag i dag.

Jan Eirik Sigvaldsen er en meget oppegående mann, og selv om han ikke er så ofte på Arendal Blå Kors sine møter, så pleide han og bidra med mange ting likevel. For eksempel da han fortalte formannen om "Kriminalomsorg i Frihet," og den muligheten foreningen hadde til å få mange av disse straffedømte menneskene, som sonet betingete dommer, til å sone noe av straffen sin i kafeen og andre steder i bygningene. Fra den dagen sluttet jeg å arbeide selv i kafeen og jeg begynte heller å kommandere og peke på saker som skulle gjøres. I løpet av disse 5 årene var det sikkert 50 straffedømte som sonet sine straffer der og som arbeidet i kafeen og andre steder i bygningen. Det som også var veldig bra, for meg, var at jeg fikk lønn fra Kriminalomsorg i frihet. Dette gjorde godt for økonomien kan du skjønne, og det ble faktisk noen tusenlapper ekstra i måneden!

De kriminelle

Anders Helge hadde sjeldent noen problemer med de kriminelle, som sonet i Blå Kors. Tvert i mot, så ble han gode venner med mange av dem, og det var sjeldent at noen ikke møtte til avtalt tid. Etter det forfatteren skjønner, så hadde mange av dem vært litt ubetenksomme og uvørne, det var jo helst ungdommer som kom. Og undertegnede fikk det inntrykk, at det var svært få av dem som måtte vende tilbake til soning senere! Men i løpet av disse årene hendte det jo, at noen kom tilbake, men da ble de tatt imot som en god venn, kan du skjønne. Men ikke misforstå, forfatteren er for rettferdige straffer, bare så det er sagt!

Kapittel 17

Kafé "Tabben" og mer Blå Kors

Rosinen i pølsen var snekkeren som Blå Kors brukte. Han hette Tore Wroldsen, og var fetter til Anders Helge. De var gode venner og hadde vært barndoms og skole kamerater. Her ble det et godt samarbeid i mange år, og det er tydeligvis ikke den ting som ikke lar seg løse, dersom en har en god og solid arbeidsmann ved sin side! Tore var en fleksibel mann, han kom og gikk etter behov, og dette fungerte perfekt!

Da Kafe Tabben sto ferdig, gjensto bare interiøret. Akkurat på den tiden, ble hotellet like nedenfor, Central Hotel, renovert. Da solgte de ut, for en billig penge, masse kjøkkenutstyr. Da var foreningen ikke sen om å være på rett plass til rett tid, og sikre seg det meste av kniver, skjeer, gafler, kopper og kar, gryter og visper, og mange andre ting som er vanskelig å komme på nå. Takk til Central Hotel, en plass, hvor fortatteren var mye i sin grønne ungdom!

Men så var det bord og stoler da. Akkurat på den tiden, for å begynne med samme setningen igjen, da skulle Victoriakjelleren fornye sitt utstyr. Da var styret igjen på rett plass til rett tid, og sikret seg dette interiøret, som var av høy klasse. Takk også til Victoriakjelleren!

Resten av utstyret fikk Blå Kors fra den gamle rutebilstasjonen. Den skulle rives, og igjen var alle på den rette plassen til rett tid, og fikk mye bra derfra. Et eksempel er en dør, en slags disk og diverse annet snadder.

Sist, men ikke minst, og det må ikke glemmes, så manglet foreningen selve glassdisken, der kakene, rundstykkene og smørbrødene skulle være. Akkurat på den tiden holdt nye leietakere på i Liltvedts Kafe nede i byen, og de hadde en nesten ny glassdisk til salgs. Igjen var styret beredt, og sikret seg dette vidunderet av en disk for 15.000 kroner. Den står på Kafe Tabben den dag i dag, og gleder de mange med sitt nærvær!

For å konkludere, det var slett ikke tilfeldig at denne mengden av gods sto og ventet på å bli brukt av Arendal Blå Kors. Det er slik Herren gjør det, når alle er i Guds plan!

Som det ble nevnt tidligere, så har ikke Anders Helge så lett for å skryte, men for andre gang i livet, kunne han ikke dy seg til en venn, og utbrøt salig:

"Dette arbeidet med kafeen har gått så bra, at jeg skulle gjerne ha gjort det enda en gang!" Ja, ja, dette var nok ikke helt sant, Dette arbeidet hadde også tæret hardt på kreftene til Myhren og han var ikke den samme spenstige mannen som da han startet.

Nå lar vi igjen dagboken til Anders Helge fortelle oss mer om dette:

Kafé Tabben skulle kafeen hete. For å være helt ærlig, så var det nok meg som trumfet gjennom dette flotte navnet.

Kafé Tabben er en kjent kafe i distriktet. Den s tartet på Tyholmen på 50-tallet helt til den ble nedlagt på -70 tallet. Det var den kjente bypatrioten Odd "Tabben" Kleivene, sammen med sin kone, som startet kafeen. Den tok spesiellt imot ungdom som ikke hadde noen plass å gå, når de var i byen. Kafeen het egentlig Odds kafe, men den ble raskt hetende Kafe Tabben!

Odd Kleivene fikk tilnavnet "Tabben," da han engang skulle fikse noe i kafeen. Da det ikke gikk så bra,utbrøt han: "Tabbe, tabbe." Siden ble "Tabben" navnet hengende ved han, noe som han slett ikke hadde noe imot!

Det som var mest karakteristisk hos "Tabben," var hatten! Den tok han bare av seg ved spesielle anledninger!

Arendal Blå Kors hadde lenge manglet en kafe til driften sin, og på 90 tallet ble det i samarbeid med Odd Tabben, Blå Kors, og meg, startet en ny kafe i Grensen 1. Da brukte vi 1. etasje av "Hybelhuset Gerhard", og en nedslitt leilighet, som lå vegg i vegg. Siden ble de 6 hyblene i hybelhuset omgjort til 2 leiligheter, med egne innganger på østsiden av bygget.

Vi har noen bilder fra Kafe Tabben i Grensen,som vi gjerne vil vise fram.

Åpningen av kafeen skjedde lørdag, 6. januar 2001.

Som du skjønner var det et gnistrende humør, Anders Helge Myhren var i på Kafe Tabben under åpningen! Men, som han sa, ingen ordfører her takk, her skal vi bare ha de små i samfunnet. Ordføreren ble nok aldri invitert og om han hadde kommet, det vet vel ingen den dag i dag! Men her har du et bilde etter åpningen av kafeen, og det er Toril Dalen og Odd Tabben Kleivene som er i fokus!

Anders Helge Myhren og Odd "Tabben" Kleivene.

Kafe Tabben ble senere tilholdssted for mange journalister under en spesiell straffesak.

Historier fra virkeligheten

Noen gode historier hører med, og og den første er fra den dagen Anders Helge og kona tok seg en tur på biblioteket, en tid etter åpningen. Avisen Agderposten hadde vært i kafeen og tatt både bilder og interjuver, så alle kjente til den nye kafeen. Der traff de en kjent kristen i byen, og han hadde hørt at kafeen på Blå Kors var åpnet. Da lurte han fælt på hvor mange timer på dagen den kafeen skulle være åpen? Da Myhren svarte, tre timer, 5 dager i uken, utbrøt den alltid opplagte Oddvar Bråten, "Å, bare det!" Som du skjønner så lever jante loven i beste velgående fortsatt!

Axel Sandemoen gav i 1933 ut boken «En flyktning krysser sitt spor», boken handler ikke om, som tittelen indikerer - en flyktning som har gått seg vil, men om den fiktive danske byen Jante. I Jante skal man ikke stikke nesa si fram og tro at man er noe.

Denne boken har med hjelp av det norske skolevesen og samtlige velmendnende norsklærere gitt oss fenomenet Janteloven. Dette er Janteloven:

Janteloven lyder slik:

1. Du skal ikke tro at du er noe.

2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.

7. Du skal ikke tro at du duger til noe.

8. Du skal ikke le av oss.

9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Her kommer enda en historie angående Oddvar Bråten. Han kom som vanlig, blid og hyggelig, og bestilte hamburger, speilegg, 2 skiver brød og kaffe, på kafe Tabben. Idet kokken (som var forfatteren) serverte godsakene, kom det høyt og tydelig fra kunden: "Du har vel vasket deg på hendene?" Da er det ikke så lett å holde ansiktet i de riktige foldene!

Krigsseileren

Den tredje historien som er verdt et glimt, er ikke av den gode sorten, men den sørgelige. Det hendte ikke så sjeldent at det ble noen begravelser i foreningen, og da var det deres rett og plikt og følge den avdøde til graven. Denne begravelsen som formannen nå skal fortelle om, glemmes aldri. Anders Helge kan godt huske en gammel hjemvendt krigsseiler som ofte gikk rundt i Arendals gater. Han gikk i pen hvit dress, og det så slett ikke ut som han led noen nød. Men så var det nervene da, de var støtt i ulage, og skrittene hans var mange ganger ustøe. Det var for de ødelagte nervene sin skyld han måtte ty til den daglige alkoholmengden.

Anders Helge var så heldig å komme hjem til han, og det var på grunn av at han giftet seg med en dame som var medlem i Arendal Blå Kors. Noe av det første forfatteren fikk se i deres hus, var en vegg av bilder. Inne i hver ramme var det et hederstegn, og Myhren hadde aldri sett på maken til medaljer. Han kjenner ikke til alle medaljetypene, men han tror at alle var der, og da mener han alle. Dette var av den type medaljer som en krigshelt kan få vedrørende krigsseilerinnsatsen. Den vanlige medaljen som heter "Kongens fortjenestemedalje," blir som en Coca Cola pins i sammenligning! Formannens aktelse for denne krigsseileren, som var blitt senket av tyskerne tre ganger, steg helt til taket i aktelse. Dette var en virkelig helt! Heldigvis fikk han alle disse utmerkelsene i tide, og det må ha gjort han godt!

Desverre døde Hans, som han het kort tid etter, men undertegnede vil aldri glemme han. Da begravelsen kom, var Anders Helge spent, ville kapellet bli helt fullt? Ja, hva tror du? Nesten ingen var der, bare ca. 15 stykker, og utrolig nok, ingen fra ett eller annet departement var å se, ei heller en representant fra Arendal kommune. Ingen. Da Anders Helge spurte en fra krigsseilerforeningen i Arendal en tid senere, om de hadde vært der, var svaret nei! På spørsmålet hvorfor ikke, var svaret, "På grunn av at Hans ikke var medlem!" Slå den, det gjør vondt å skrive om det. Men det er jo gjerne slik, at det er av sine egne en skal få det!

Idag ligger han uvitende om dette, heldigvis, på Arendal Kirkegård, sammen med sin kone, Berit, og formannen tror begge to har funnet hvile hos Herren. Og det vet forfatteren, på grunn av deres vitnesbyrd den dagen formannen var hjemme hos dem. Fred med deres minne!

Avskjed

Så opprant dagen da Anders Helge Myhren skulle forlate formannsjobben i Arendal Blå Kors. Om dette gikk det slik til. Han spaserte nedover mot byen, og rett foran broen over E18, kjente han igjen Herren talte til han. "Nå skal du slutte dette ledervervet og la andre overta det." Da hadde det gått 10 år. Som flere ganger tidligere, når Herren talte, så lystret Anders Helge med en gang. Han sa i fra til styret samme uken, og akkurat som forrige gang, hadde Gud på plass en ny mann i ledelsen. Takk Gud for det, for også denne gangen var han dyktig sliten av både sang, tale og ledelse. Så fra 2005 til 2006 tok Anders Helge seg ferie, og som hovedpersonen av denne lille bok sa det, riktignok for seg selv, "Well done."

Takk til Mauritz

Arendal Blå Kors har hatt mange dyktige medlemmer bakover i historien. Foreningen har også hatt mange gode støttespillere i handelsstanden i byen. Men det er verdt å ta med, i den forbindelse, den store gaven Blå Kors fikk av kjøpmann Mauritz Johnsen. Det gjaldt en stiftelse som var fra hans foreldres tid, og som nå kunne utdeles. Arendal Blå Kors fikk da hele summen, og den var faktisk på hele 110.000 kroner. Den summen ble mest brukt til å betale den nye kafeen, og noe av gjelden til foreningen. Ja, formannen tenker enda tilbake med varmt hjerte over den gaven, og retter en takk til de rette menneskene.

Slik gikk det videre

Etter Anders Helge sluttet som leder i foreningen, er det ikke å legge skjul på, at det har vært en del uenighet mellom han og styret. Men han har hele tiden gått "stille i dørene," for nå var det ikke han som hadde ansvaret for noe i Blå Kors lenger. Men Anders Helge så for seg en liten butikk i kafeen, hvor kundene kunne bruke halve kafeen til bruktmarked og lopper. Da kunne resten av kafeen trekke til seg flere kunder som benyttet seg av tilbudene der. En kopp kaffe og et rundstykke sammen med en handlerunde hadde vært populært, men dette forslaget ble nedstemt i styret. Men at denne ideen var glimrende det burde alle ha innsett, og etter Myhrens mening var nok dette et være eller ikke være for videre drift av Arendal Blå Kors på lengre sikt. Hans Erik Haldoren mente at kafeen kunne bli skadelidende på grunn av alt støvet som ville samle seg! Ja, ja, mot slike argumenter taler vel selv de beste forgjeves! Det må også sies, at mange av de trofaste styremedlemmene som Anders Helge hadde samarbeidet så godt med, enten var døde, eller så var de så gamle at de hadde gått ut av styret sammen med han. Det er også verdt å nevne, at denne ideen som Anders Helge lanserte i sin tid, bruker Blå Kors Norge, og de har 5-6 bruktmarkeder i de største byene i Norge og flere kommer nok etter hvert. At Arendal Blå Kors nå står uten noen bruktbutikk skyldes nok først og fremst sekretæren i Blå Kors Sørlandet, Erik Ryger. Han burde ha gitt styret i Arendal en autorativ rettledning. Det var vel derfor Ryger var ansatt som kretsleder skulle man tro, for å lede og gjøre de nødvendige korrigeringer, eller hur?

Det er også verdt å merke seg at selveste Røde Kors også etablerer sine bruktmarked butikker nå, og da selger de mye annet enn klær også.

Det må også nevnes, at alt interiøret til bruktmarked butikken sto og ventet på Blå Kors i byen. Der var det en butikkeier som nettopp hadde sluttet, og siden Anders Helge kjente han godt, ble de raskt enige om en billig pris, dersom styret vedtok kjøpet. Der var hyller, disker, kasseapparat og alt til faget tilhørende! Men, det hele ble stoppet av et styre som ikke var sin oppgave voksen og Erik Ryger som ikke hadde tid eller brydde seg! Når Myhren også legger til hva som skjedde sendere, så kan nok dette slås fast som en sannhet!

En liten tanke til slutt om dette: Meningen var å starte i Tabben-lokalene, og etterhvert se seg ut et nytt bruktmarked lokale i sentrum av byen. Planene var der, men ble effektivt stoppet av et ineffektivt styre.

Sjokket!

Plutselig en dag, da Anders Helge kom inn i kafeen, var alle bildene som den tidligere formannen hadde satt opp fjernet, og også bildene av Odd Tabben Kleivene var borte. Det var også den pene talerstolen av gammel plank, som forfatteren hadde laget. Men det verste av alt, var at de hadde tatt ned skiltet til Kafe Tabben som hang på utsiden, og i stedet hengt opp et skilt hvor det sto, "Blå Kors Kafeen." Siden den tidligere formannen ikke lenger var med i styret hadde han ingen anelse hva de tok opp av saker, men de hadde tydligvis vedtatt nytt navn og ut med alt det gamle i kafeen fra Myhrens tid! Det hadde vel da vært en simpel plikt å gi beskjed om dette vedtaket til skaperen av kafeen, før det skjedde, og det var også en manglende respekt på hva det gamle styret hadde fått til og tidligere vedtatt. Hva som har foregått mellom det nye styret og den da 82 årige, Odd Tabben Kleivene, som også var med i det nye styret, vites ikke, og Anders Helge har heller aldri spurt noen om det. Han orket bare ikke og involvere seg i dette store inngrepet. Det er for sent uansett!

Siden den gangen har Anders Helge mange ganger snakket med "Tabben", men ikke mye blir nevnt om de gamle minnene fra Blå Kors tiden. Men Anders Helge har lovet Odd, at dersom forfatteren noensinne overtar styringen i bygningen igjen, så er "Kafe Tabben" navnet det første som skal komme på plass!

Kanskje har vi alle godt av å minnes Arnulf Øverlands ord, og skrive disse med steinskrift på tavler i vårt indre etiske univers:

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke angår deg selv.

Da Anders Helge gikk av som pensjonist på Nettbussen, fikk han mye bedre tid til å gjøre det han ønsket, og han ville så visst ikke å komme i klammeri med Blå Kors styret. Men i sin godhet tilbød han seg å være noen timer på Kafe Tabben (Blå Kors Kafeen) noen dager i uken. Dette reklamerte han med på sidene i Evangeliekirken, hvor han fortalte leserene at han kunne ringes og treffes i kafeen.

Men dette burde han ikke ha gjort, ifølge styret i Arendal Blå Kors! En dag kom sekretæren selv, Erik Ryger fra Kristiansand og en fra styret i Arendal, Oddvar Grandal, stormende inn i kafeen. Med seg hadde de en uttalelse fra hele styret i Arendal Blå Kors, at Anders Helge ikke måtte arbeide for Evangeliekirken i kafeen, og at han måtte forlate kafeen straks! Dette kom naturligvis som et sjokk på han, men han hadde ikke annet å gjøre enn å forlate stedet.

I ettertid har forfatteren tenkt ofte på dette og hvor vanskelig det må være for styret og forklare slike ting både for Gud og mennesker. Nye menigheter er og blir vanskelig å etablere, spesielt når du har en slik motstand som forfatteren har hatt.

Siden dette er en nettbok kan jeg meddele i Herrens år 2016, at Kafe Tabben idag leies ut noen dager i uken til Evangeliesenteret. Det har blitt en suksess og mange narkomane besøker senteret hver uke. Noen har blitt kristne, og noen har tatt turen til Evangeliesenteret i Oslo for avrusing og jobb. Disse leieinntektene er nok til å dekke driften av kafeen, som framdeles brukes av Arendal Blå Kors.

Så sum, summarum: Forfatteren tror faktisk at Herren er rimelig fornøyd med tingenes tilstand!

Evangeliesenteret har lagt til 8 nye bilder - med Elin Bunch Tajet og 8 andre.

8. september 2015

Nytt kontaktsenter åpnet i Arendal.

Helgen 4.-6.september ble for mange en festhelg. Evangeliesenteret i samarbeid med menigheten Filadelfia Arendal, åpnet et nytt kontaktsenter. I tillegg til offisiell åpning, var det flere møter i forbindelse med åpningen. Mange satt også pris på det store utendørsmøtet på lørdag formiddag. Daglig leder Trond Eriksen var til stede, og det var flere fra Evangeliesenteret, og menighetens egne folk. Nyansatt bestyrer ved kontaktsenteret David Ødegård, sier til Ennå er det håp:

-Nå er gleden stor kan vi si. Jeg innrømmer at jeg har tro for at skal bli vekkelse blant rusbelastede i Arendal framover. Dette har vi gledet oss til, sier David Ødegård.

Les mer i Ennå er det håp i oktober. Har du ikke abonnement?Send SMS estve(mellomrom) navn og adresse til 1963
for å motta bladet gratis.

BG

Alle bilder er tatt av fotograf Jan Myhrehagen

Daglig leder i Evangeliesentert, Arendal, David Ødegård til høyre, og pastoren i Filadelfia Arendal. Bildet er tatt utenfor Kafe Tabben i 2016...