Kapittel 13

Kristenlivet i Arendal

Det hele startet på Harebakken hotell og Phønix hotell. Så var menigheten på Sjømannskolen, med de flotte lokalene, hvor tradisjonene satt fast i veggene! Forfatteren husker også godt turen til Kvitseid i Telemark, hvor menigheten begynte å bli godt kjente med hverandre. Der var det to overnattinger og god mat, det eneste minuset var at alle måtte betale en ganske stiv pris for oppholdet. Ellers var de en gang i Åmli, men ellers holdt de seg mest i Arendal. Problemet ble etter hvert at menigheten ikke hadde noe eget forsamlingshus. Men etter et par år, løste det seg også. "I Skytebaneveien 3, får vi alt til å gli," som Kjell Haltorp pleide å si det, lå en møbelfabrikk, som var gammel og tungvinn. Ja vel, men da den ble kjøpt, var det mange krye og glade ansikter å se! Den ble kjøpt for en million kroner og en Mercedes. Det var 4 fra ledelsen som flesket til, og la ut disse pengene. Menigheten gikk enda på sparebluss, så dette var en grei løsning.

Dette bildet er ganske unikt. Lederskapet i menigheten hadde tur til hotellet på Kvitseid i Telemark. Her er flesteparten av oss som var med nesten fra begynnelsen. Bildet er tatt i 1986.

Fra venstre: Bjørn Aslaksen, Helge Kolflaath, Anne Grethe Kolflaath, Rolf Pedersen, Daniel Trollsås m/ frue, Asbjørn Moen, Audun Eik, Liv og Kjell Haltorp, David Henrickson m/frue, Ivar Tellefsen m/frue, Bente Liv Myhren og bak kamra Anders Helge Myhren, Solveig og Jan Willy Jensen, pluss noen til...


Slik var det...

Litt om menighetshuset

Men det er rart med det, da disse herrer som bestemte alt i menigheten, Kjell Haltorp, Jan Willy Jensen, Rolf Pedersen og Audun Eik i tillegg kjøpte bygningen, ble det straks et enda større klasseskille. Det ble også et synlig andrelag som verken var med på førstelaget, eller som eide noe i menighets-bygget.

Dersom vi tar med alle dem som menigheten ikke kjente så mye til, men som av og til var med på møtene, ble det også et tredjelag.

Det er jo også klart, at eiernes familier fikk mer autoritet enn leilendingene på andrelaget! Ja, hva gjør ikke penger og jordisk gods for/mot oss!

Bygningen ble kjøpt for den nette sum av 1 million kroner. Det var i starten 5 stykker som ordnet en egenkapital på kr. 70.000. Resten ble skaffet i form av lån. Siden trakk den ene seg, noe som han nok angret på senere.

Og det hører jo også med til historien, at menigheten, "Sørlandskirken," kjøpte bygningen av de 4 nevnte herrer på førstelaget mange år senere for en del millioner kroner, helt nøyaktig var det 4.450.000,-. Dette skjedde i årene 2002 og 2008. Salget skjedde i 2 omganger med 6 års mellomrom. For seksjon 1 fikk de inn kr. 1.200.000, og for seksjon 2, kr. 3.250.000.

Børs og katedral

Børs og katedral kan og bør ikke styres av de samme personene. De 4 som eide bygningen var samtidig eiere av menigheten! Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det heller ikke. Slik de eide bygningen, eide de også menigheten. Jeg skriver dette som en advarsel!

Menigheten, "Kristne," ble etter hvert styrt\ledet etter

forretningsministeriets

premisser, uten evne til nytenkning og kritisk analyse av den kirkelige delen! Derfor var det vanskelig, les umulig, og komme inn i styre og stell når du ikke eide nåla i veggen på menighets-bygget.

Noen flere tanker som tilhører fortiden, men som er viktig for framtiden:

Møtene var et kapittel for seg selv. Der var det mange som Myhren ikke kjente, av den gode grunn at de fleste aldri var aktive i menigheten. De bare kom, satt og gikk, men la oss igjen gå inn i dagboken til Anders Helge, og se hva han skriver om det:

Gjennom et langt liv som kristen og leder i forskjellige sammenhenger, så er det en ting som har gått igjen: Det er at det aldri har vært noe problem å få tak i talere og sangere. Til og med sangkor er det greit å få tak i, dersom du er ute i god tid! Men det som har vært problemet, det er å få tak i dem som må stå i det "usynlige arbeidet." Da tenker jeg spesielt på telefonvakter og radioteknikere. (En dags opplæring på lokalradioen.) Jeg kan vel også ta med barnearbeidere, stol-ryddere og vaskearbeidere. Jeg tar også med de som låser opp dører til møtelokalet og låser dem igjen. Men saken er den, at dersom vi ikke vil delta i den usynlige hæren, spesielt i begynnelsen, så kommer vi oss sjeldent videre i vårt kristenliv. Nå skulle jeg tro at de som arbeidet mest i menigheten var lederne på Skytebanen. Men slik var det ikke, tvert imot, de fleste av dem var med som passasjerer på en luksusreise i de årene de var der. Spesielt konene til lederne var det lite tak i, og de levde sammen med kaptein Kjell og mennene sine på "øverste dekk på skuta," Vi andre arbeidet i etasjene under, hvor den virkelige menigheten var. Men å få kontakt og hjelp av styrmennene/damene, som telefonvakter, radioteknikere og annet usynlig arbeid kom aldri på tale! Idag er de gamle lederne borte fra Skytebanen og godt er det, og forfatteren har ikke hørt mer fra dem, verken på herre eller kvinnesiden.

Grunnen

til at jeg er så pass skarp mot dem, er nok at jeg ble utbrent, som jeg har skrevet tidligere om i nettboken. Mange ganger så følte jeg meg fanget i alt menighetsarbeidet, og jeg følte meg også sviktet av dem. Det var umulig å få kreftene mine tilbake, alltid følte jeg meg sliten. Jeg var for det første i full jobb på Nettbussen. Dessuten hadde jeg sending hver formiddag hele uken, unntatt fredagen. Dessuten var det fredags kveldssendinger, administrasjon og alt det andre som foregår i en nærradio. Mange ganger fløy jeg mellom direkte innringning-programmer som programleder og telefonvakt! Grunnen var selvfølgelig at det var ingen telefonvakt å oppdrive! Slik kunne jeg nok ha fortsatt nedover hele siden her, men jeg skal skåne deg for mer nå! Det kulliminerte i utmeldingen av menigheten og 5 års rehabilitering etterpå, og dette er noe som er vanskelig å glemme, men hvorfor skal jeg glemme det? Det er det ingen grunn til! Men det er et ordtak som dekker mye og som sier:"Vi lærer så lenge man lever!" Som en spesiell nyhet, det var i løpet av denne tiden jeg mistet det meste av håret!

Når jeg før og nå ser slappe mennesker går fram til forbønn, tenker jeg at det hjelper lite, for det de trenger mest er et spark bak! (Nei, nå må jeg slutte, er jeg blitt miljøskadet?)

Jeg tenker av og til på Paulus som sa: "Jeg tvinger kroppen til å lystre." Det er det som må til... Men på skytebaneveien var visst lysten til å tvang liten eller fraværende!

Et problem i menighetene idag også, er at endel nye lederemner har noen gode ideer, men de slipper iKKE til i styre og stell, ei heller på plattformen. Det verste er jo at pastoren og eldstebrødrene sjeldent deltar selv i noe aktiviteter utenom søndags møtene. Det er noen få av dem som styrer all møteaktivitet, mens alle andre sitter nede i salen og "lytter."

Menighetsmøtene er også avklart på forhånd, og det får mange til å bli frustrerte. Resultatet blir da at de usynlige blir enda mer usynlige, og tilslutt forsvinner de helt. Lyspunktene er blant annet at de kan gå ut og starte nye menigheter. Men det store flertallet blir sittende hjemme og se på TV eller gjøre andre "nyttige" ting.

Fra første lag til andre lag...

Men nå har forfatteren gått alt for fort fram igjen, la oss gå tilbake til den tiden kreftene begynte å ta slutt hos Myhren, og glansen begynte å falme hos en del av menigheten. Dette var et dårlig tegn, spesielt når han visste at menigheten er Kristi kropp. Men i stedet for å bli mer og mer glad i sine brødre og søstre i Herren, så gikk det den andre veien med Anders Helge, kall det gjerne likegyldighet. Men som Kjell Haltorp sa i en annen sammenheng: "Har noen en vond tå som blir tråkket på mange ganger, så sier nok alle au før eller siden."

Men når sannheten skal fram, så hadde nok Anders Helge litt skyld i alt sammen selv. Det var jo ikke nødvendig å stille opp på alt mellom himmel og jord heller, og da han representerte Radio Lys i Sør i forhandlingene angående nærradioenes valg av antall timer, så ble det alt for mange timer på Radio Lys i Sør, kanskje halvparten hadde vært passelig. Men han trodde hele tiden at menigheten skulle vokse og mange flere skulle etter hvert bli gode radioarbeidere. Men å være en god programleder er ingen enkel sak, det skjønte han etterhvert, det er få som kan sies å ha naturtalent for dette. Det ble også stadig mindre folk av programledere og teknikere i radio-studioet. Splittelsene hadde gjort et hardt innhogg i radio-staben.

I begynnelsen hadde Myhren vært med hjem til Kjell Haltorp, som bodde på en nydelig eiendom på Fevik med utsikt over sjøen.

Anders Helge fikk en stund være med på førstelaget og fikk være med på både det ene og det andre, inntil en dag... Anders Helge hadde hatt en hard dag, og han skulle om kvelden være med hos førstelaget ute på Fevik. Men denne gangen var det hos broder Sigbjørn Sigbjørnsen, og det huset fant han ikke.

Trøtt og motløs kjørte han hjem igjen, dette var jo før mobilens tidsalder. Etter den gangen hørte han aldri noe mer om disse møtene. Men unge Myhren var så opptatt av fellesskapet i nærradioen, at det gjorde han ikke så mye, ja, det ble faktisk en lettelse. Da ble det mindre press på personen selv.


Menighetsmøtene

Men det er klart, og det sier mye om planleggingen og den totale mangel på inkludering i menigheten, at selv ikke den daglige lederen, Anders Helge Myhren i radioen, var å finne på førstelaget. Det er jo der beslutningene tas og all informasjon skal komme fram. Det viser også hvor liten vekt styret la på nærradioen og hvor skakkjørt lederskapet var sammensatt, når alt kom til stykket. En annen sak er også at det aldri var noe styre i Radio Lys i Sør, slik at det var de nærmeste medarbeiderne til Anders Helge som etter hvert ble styret der.

For å vise hva Anders Helge skikkelig mener, lar han Per Søetorp fortsette noen linjer, for å vise bedre hva som menes:

"Innenfor eller utenfor, hvor skal du stå en gang?" Omtrent slik lyder de første linjer i en kjent pinsesang, hyppig brukt i gamle dagers vekkelsesmøter, der synderne "utenfor" ble utfordret til å gjøre opp sin sak med Gud og snarest komme seg "innenfor."  En annen strofe lød: "Hør hvor det stormer der ute; her er det fredfullt og tyst".

Mitt anliggende med disse linjer er - med litt ordspill - å sette litt reflektert søkelys på såkalt "utadrettet" kristendom. Mange moderne, gladkristne forsamlinger mener seg å ta misjonsbefalingen på ramme alvor, vektlegge imponerende evangeliserings prosjekter og prioritere storstilte ressurser for å vinne de mange "utenfor".

Ikke sjelden opplever man imidlertid - paradoksalt nok - at interessen daler, vedlikeholdet skranter, kravene øker og omsorgen forvitrer raskt for den enkelte som allerede ER vunnet. Og kjærlighetsfelleskapet med hverandre - det som Mesteren selv sa skulle være selve hovedvittnesbyrdet for all verden at vi er Hans disipler - ender altfor lett opp som salderingspost i annen rekke. Om ikke i teorien, så i alle fall i praksis. Evangeliet må jo stadig videre og verden der ute skal vinnes. Vi har da ikke anledning til å bruke så mye tid og krefter på våre egne..

Problemet med dette er bare at man så lett kommer i skade for å sage over den greina man selv sitter på. Med våre unnfallenhet synder undergraver vi vår egen troverdighet, dersom utvidelsesprosjektene åndelig talt går på bekostning av inneklima og temperatur. Uten lys, vann og varme visner alle levende planter på rot. Vi glemmer ofte at Han som er misjonens Herre, også er den gode Hyrde og Vingårdsmannen. Det ene må derfor gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

Det advares gjerne også mot å bli for navlebeskuende og "innadvendte", og det tilsynelatende med rette. Selvopptatte, tungetalende kristne med store bibler og små hjerter er det dessverre ikke vanskelig å oppdrive. Og Foreningen til Innbyrdes Beundring lever fremdeles i beste velgående.

Men kvantitetsvekst kåte ledere og overambisiøse misjonærer med skylapper, spisse albuer og forskrekkelig dårlige sosiale antenner for de nærmeste rundt seg, skal man sannelig heller ikke gå så langt for å finne. På den annen side blir det stadig lengre mellom varmestuene der kjærlighetens ild er brennende for hverandre, så vel som for de utslåtte og fortapte. Markedskreftenes konkurransementalitet stiller også her sitt nådeløse ultimatum til de nyfrelste: Klar deg selv som best du kan!

Et slags kristendommens "The Survival of the Fittest" - bare den sterkeste overlever..

Misforstå meg rett: Jeg tror av hele mitt hjerte på misjonsbefalingen. Jeg har deltatt i utallige misjonssatsinger gjennom mange år i tjeneste og har på ingen måte mistet gløden eller troen, om noen skulle mistenke meg for det. Jeg tror også at alle verdens mennesker er inkludert av Gud i Jesu frelsesverk, selv om vi alle i utgangspunktet er utenfor samfunnet med Gud. Derfor er menighetens viktigste oppgave å forkynne evangeliet for "all skapningen", slik at alle kan få verifisert sin rettmessige frelse.

Jeg er selvsagt også klar over at det er Jesus man frelses både ved og til - ikke mennesker eller menigheter. Og Herren skuffer aldri, selv om vi selv og andre kan gjøre det. Han var selv et lysende eksempel på å inkludere de fortapte der ute, så vel som å ta seg av sine egne. Men med kalkulert risiko for å være faretruende lik den hjemmeværende sønnen: En flau bismak har iblant meldt seg når det oppstår et misforhold mellom hvordan "de ufrelste" tilsynelatende behandles med større respekt og interesse, enn de som allerede er vunnet over på den "riktige" siden. Som den nyfrelste svensken sa: "Jag har inga problem med Gud - det är hans fanclub jag inte fixar!"

Når det var årsmøte i menigheten på Skytebaneveien 3, hvor regnskapet skulle legges fram og godkjennes og hvor valg skal gjøres en gang i året, så kan forfatteren aldri huske at disse tingene ble gjort. Ingen på andrelaget i menigheten fikk vite noe om regnskapet og ingen på andre laget hadde noen muligheter til å velge sine folk inn til førstelaget. Det ble riktignok noen protester av og til mot dette, men til ingen nytte. Ellers så satt menigheten som noen naut og lot som de synes at alt var i orden, inkludert forfatteren!

Men alt dette hadde sine grunner, menigheten på Skytebaneveien 3 var i begynnelsen ikke som andre menigheter. Visjonen til Kjell Haltorp var, som han også sa med jevne tidsintervaller, at vi kristne ikke skulle sette hverandre i bås og kalle hverandre ulike navn. Det være seg pinsevenner, julevenner eller påskevenner, eller for å si det mer korrekt, Filadelfia, Betania, Baptistkirken, Metodistkirken og så videre! Men vi var alle kristne og skulle smelte sammen i Guds kjærlighet under navnet Kristne. Dette er visjonen til Kjell og dette er nok grunnen til at menigheten aldri mottok for eksempel statsstøtte. I det hele tatt laget lederskapet sine egne lover og regler. Regnskapet var nok til stede hos førstelaget og selvfølgelig visste de hvor mye som sto på debet og kredit, men disse tallene ble aldri vist fram for noen andre, da det ikke var nødvendig. Men som en del menigheter gjør det enda, så gikk denne menigheten glipp av mange penger som den hadde krav på av staten, det hadde bare vært og følge de vanlige reglene for å få utbetalt disse midlene, og offentliggjøre regnskapet!

Denne menigheten ble etter hvert både gammel og ny på samme tid, og dessverre ble menigheten aldri fornyet og re-etablert i rett tid, med en ny visjon og en ny ledermodell. Det som hadde vært rett var å nullstille på slutten av -80 tallet lederskapet, slik at en eventuell ny pastor fikk mulighet til å velge ut nye ledere, og at medlemmene ble bedt om å bekrefte sitt medlemskap, denne gangen skriftlig. Siden dette var en spesiell pionertid, hadde dette vært helt avgjørende for å gi menigheten fortsatt framgang.

Men til slutt, altså i 2002 gikk Kjell Haltorp av med sin vennekrets og Kai Johansen tok over med sine folk. Hvordan det er i dag i menigheten vites ikke, men Anders Helge håper at Kai Johansen har lært litt fra sin ungdomstid der, og at han har gått et kurs i menighets-lære! Men dette kom dessverre mange år for sent.

Siden dette er en nett-bok, så kan forfatteren føye til, at Kai Johansen har hatt sitt å stri med i menigheten. I 2010 ble det spetakkel der, og det kulminerte året 2014, da Kai ble sykmeldt og sluttet i sin pastor stilling. I 2015 begynte han i ny stilling, denne gang i Sarons Dal i Kvinesdal. Han solgte huset sitt utenfor Arendal, hytta i Risør og hyttetomta på Hillestad, verdi tilsammen ca. 6-7 millioner, og flyttet til Sverige, hjemlandet til kona. Malmø heter byen, og er mest kjent for stor muslimsk innvandring, men da får han jo noen å forkynne til også!

Men når Myhren først er i analyse modusen sin, så er det vel også verdt og nevne, at Kjell Haltorp i bunn og grunn var evangelist. Det var her han hadde sin styrke og talent. Pastor rollen eller hyrdefunksjonen var nok tilstede den også, men den kom i andre rekke. Det var nok derfor noe av splittelsen også fant sted. Dersom han hadde, etter å ha etablert menigheten i en 5 års tid, reist ut som evangelist, og overgitt pastor ansvaret til Leif Jakobsen eller Helge Kolflaath, som da var tilgjengelige, tror forfatteren mye kunne ha vært annerledes. Men dette blir bare spekulasjoner fra Myhrens side.

Men etter hvert forkynte Kjell Haltorp lite eller ingenting om enheten i Kristus. Verken på TV eller på plattformen. Ikke så rart det, etter en fullstendig kollaps av den fantasifulle menighets-strukturen. Så dessverre alle framtidige paver, dere må nok klare dere uten den hard prøvede menigheten på Skytebaneveien...

Litt humor

Av og til glimtet Kjell litt til, det vil si, han viste fram noen av sine kameratslige sider! En av de historiene som stiller Kjell Haltorp i et slikt lys, var den gangen han narret den slitne Anders Helge ned til første etasjen i menighetsbygningen. Det er hele fem etasjer det! Jo, Kjell kom inn i radiorommet og sa til Myhren, at det var en mann nede i 1. etasje som ville prate med han. Den daglige lederen trodde selvfølgelig blindt på pastoren sin og løp det forteste beina hans kunne bære ned alle de hundre trappetrinnene, og det er ganske fort! Men det var ingen der nede som sto og ventet på den slitne daglige lederen. Hmm... merkelig tenkte den andpustne Myhren. Ja, ja, han tuslet opp igjen og skulle til å spørre... Kjell Haltorp sto og lo! "Hadde det rablet for han?" tenkte hverdagshelten vår. "APRILSNARR," ropte Kjell, som bare han kan rope, og det var den historien!

En annen historie er om han som hadde ansvaret for kjøp og salg av kantinevarene i menigheten. Nils Olav het han, og han hadde alltid smilet på lur, og var på mange måter et samlingspunkt i kantinemiljøet. Men han hadde tydeligvis også sine begrensninger, det var dette med bestillinger av kantinevarer! I stedet for å bestille 50 poser potetgull, så bestilte han jammen 50 kartonger, som innholdt mange, mange poser. Men det var ikke nok med det, brus måtte også kjøpes inn, og medarbeiderne i kafeen ble enige om 5 kasser brus. Nils Olav godtok ikke dette, for han hadde regnet ut at antallet måtte mangedobles. Så dagen etter kom en av bryggeriets største biler opp på Skytebaneveien og ville levere! Snakk om at det ble leven og latter. Bryggeribilen leverte varene og det gjorde også representanten fra Maarud! Det ble et lager som aldri har vært større verken før eller siden. Forfatter Myhren følte at han måtte hjelpe det stakkars mobbeofferet, for han ble jo det kan du vite, ut av knipa, og bestemte seg straks for å spise en potetgullpose og drikke en cola hver gang han kom innom kantina. En av lovsangerne lo så godt av det hele, at han datt ned av stolen, ned på gulvet og rullet rundt, mens latteren bølget fra han og allmuen rundt ham. Det snakkes enda om disse bestillingene, men nå er nok alt fortært tror Anders Helge, men om Nils Olav fikk beholde sin viktige tjeneste, og hvordan kassereren reagerte, vites ikke!

Her er også historien om damen som fortalte om hvorfor gardinene i møtelokalet viftet hele tiden mens møtene varte! Jo, fortalte hun, kraften under møtene var så veldig når Gud beveget seg inne i rommet. Det gjorde Han nok, men ikke på denne synlige måten. Hadde det bare vært så vel, svarer forfatteren. Det med gardinene var sant nok, men grunnen var det store varmeapparatet som blåste varm luft inn i rommet!


Nest sist gir Anders Helge plass til historien fra Børudgjengens dager. De var Norgesberømte og alle kjøpte platene til Børudgjengen. Radio Lys i Sør hadde i mange måneder spilt deres plater i nærradioen i Arendal. Av alle ting så skulle de komme til Skytebaneveien 3 og synge og spille! Det var stappfullt hus og alle kom inn gratis! Grunnen var at det var ingen som hadde tenkt på å ta inngangspenger. På det viset gikk menigheten glipp av hvert fall 10.000 kroner. Det var mye penger i de dager, og da forfatteren og hans gode venn Arild Pedersen minte noen i A-gjengen på dette, fikk de til en ordning som var følgende: Noen av sliterne sto med kollektbørsene i døråpningen da konserten var ferdig, men da var det nesten ingen som gav noe, det er nå en gang slik menneskenaturen er!

Jerusalem het et kristent popband fra Sverige, som var kjent for sin bråkete musikk. Men tekstene var bra og spesielt beregnet for ungdommen. De ble kjent over hele Skandinavia og solgte mye plater, og Radio Lys i Sør spilte selvfølgelig platene deres i ungdomsradioen. Så da de kom til Granehallen, som lå like ved menighetshuset, var det en del hundre mennesker samlet.

Spørsmålet var følgende: Var bandet et kristent band eller var det ikke det? Forventningene var store da de ankom, riktignok en time for sent. Da de startet var det med en så høy lyd at menigheten fikk dotter i ørene, og det skal som kjent mye til. Da utbrøt en av de eldre damene i B-gjengen: "Nei, jeg kan ikke skjønne at dette er av Herren!" Og dermed reiste hun og mannen fra hallen med dotter i ørene og flesteparten av de eldre lemmene fulgte etter. Det var siste gang Jerusalem var i Arendal, for i dette spørsmålet var jammen de eldre på A-laget og B-laget enige! Men i ettertid viste det seg at denne konklusjonen var feil. Popgruppen Jerusalem har vist seg å være et kristent band, som peker på Frelseren Jesus og som har ført mange til tro. I 2010 gav de ut en plate som de kalte for "She".

Selv om det både musikalsk og tekstmessig lyder svært annerledes enn på klassikeren «Krigsman», er budskapet likevel i stor grad det samme. «She» er et kall til krig, til å våkne opp og ikle seg rustningen. Mot slutten av den direktesendte lanseringsfesten i helgen klarte ikke Uffe å holde tårene tilbake da han snakket om behovet av åndelig forandring i Skandinavia. «She» må gi slipp på sin flørting med Babylon og komme tilbake til Ham «He» da tiden før hans komme er kort, avsluttet han.

Da har forfatteren sin egen gode historie å fortelle, som riktignok ikke har noe med Skytebaneveien å gjøre, men likevel er den knakende god: Den handler om mannen ved den psykiatriske avdelingen i Nord-Norge, som marsjerte fram og tilbake i korridoren mens han proklamerte høylydt: "Jeg er Napoleon!" "Neida", sa de andre pasientene "Du er..." mens de kalte ham ved mannens rette navn. "Nei!" sa mannen resolutt mens han slo hælene sammen. "Jeg er Napoleon Bonaparte - for det har Gud sagt til meg!" Da kom det med streng røst fra en pasient bort i kroken: "HAR JEG SAGT DET??"

Ok, her kommer en til:

Det er om gartneren som fikk besøk av presten, som roste den bugnende og velduftende hagen opp i skyene: "Det er en herlig hage Gud har gitt deg her, broder!". Gartneren svarte: "Ja, men du skulle sett hvordan den så ut når Han hadde den alene!" :-)

Nesten til slutt i denne morsomme avdelingen, kommer det en historie som viser at det er viktig å se etter de nære ting:

Har du hørt om Sherlock Holmes og doktor Watson som dro på campingtur med telt? En natt spurte Holmes Watson: "Watson, hva ser du når du titter opp på stjernehimmelen over oss?" Watson svarte: " Vel, jeg ser at Saturn nå står i stjernetegnet.(osv, osv)" Igjen spurte Holmes: "Ja, men hva ellers ser du?" og Watson svarte: "Ja, jeg ser jo på stjernenes stilling at vi er i nærheten av ca klokken 03.20 på natten, men hvorfor spør du meg om dette Holmes?" Da svarte Sherlock Holmes forarget: "Watson, din erkedust, ser du ikke at teltet er borte!"

En god sann historie til slutt: En pinsevenn skulle besøke broderringen i byen sin. Der var det flest lutheranere, for det var for en god stund siden. Da broderen kom inn og fikk se forsamlingen utbrøt han: "Huff, her lukter det ille, nå må dere se og få begravet deres gamle menneske."

Følgende 6 sitater ble jeg minnet om denne morgenen:

"... de der tenker likt, tenker lite..." Henrik Ibsen

Jeg har alltid holdt meg til Aristoteles definisjon av lykke, som er den beste og mest altomfavnende etter mitt skjønn, og som fristiller lykkebegrepet helt fra alle ytre ting:Lykkelig er det menneske som vet og kjenner med seg selv at det har gjort sitt beste! Da kan vi ha god samvittighet, og en bedre lykkeinjeksjon finnes ikke.

Jan Eggum: "Du skal ikke være stolt hvis du er som alle andre, du skal være stolt hvis du er spesiell!"

Bjørnstjerne Bjørnson: "Dersom de kristne virkelig tror det de sier, ja da forundrer deres tro meg!"

Bjørn Alfzelius: "Jag har inga problem med Gud - det är Hans fanclub jag inte fixar!"

Tidligere ES-klient: "Jeg må si som Paulus sier - jeg tror det står et sted i Salmene: Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står...

Litt fra de indre sirkler i nærradioen...

Det var noe som irriterte Anders Helge ganske lenge. Kjell og Liv Haltorp kom nemlig alt for sent til radioprogrammene sine. De dukket gjerne fram i døråpningen noen få minutter før sending. Alt for sent, mente Myhren, som var også teknikker for dem. Men han torde ikke si noe til dem om dette. Men platene ble raskt satt på, og det var de som bestemte hva som skulle spilles og det var spesielt Torbjørn og Wenche Baksvær som de likte.

http://www.musicfromnorway.com/default.aspx?norwegian=artist&music=26668

Men aldri spilte de Aage Samuelsen, som var en av Anders Helges favoritter, men det var vel heller ikke å vente. Smaken er som baken, vet du, den er delt på midten.

Kapittel 14

Planer om avreise

Den dagen Anders Helge Myhren sa at nok var nok, var en formiddag. Bente Liv, kona hans, sto også den dagen på utsiden av Skytebaneveien 3. Da kom det en innskytelse til mannen: "Nei, nå tror jeg jammen at min tid er over i nærradioen, " "Ja," svarte den trofaste hustru, "Det tror jammen jeg også." I ettertid så er det ikke tvil hos noen av dem, at det var Den Hellige Ånd, som fortalte dette til dem. Helt uforberedt, men likevel så sant!

Som ventet ble det stor ståhei i lederskapet, hvem i all verden skulle overta nærradioen og påta seg samme arbeidsbyrden som Anders Helge? Men mannen var så sliten, at han hadde problemer med å snakke i radioen! Mange ganger, når han hadde sine programmer, overlot han radioprogrammene sine til andre, mens han selv gikk inn i et annet rom og sovnet, fullstendig utslitt. Men det var liten forståelse hos dem, som den daglige lederen i Radio Lys i Sør sjeldent så noe til lenger. Men tross for dette, Myhren holdt på sitt og det var det.

En måned etterpå gikk Anders Helge opp på kontoret til pastor Kjell Haltorp, og ville prate. Det første han sa var, at han hadde funnet sin arvetaker til radioen. Anders Helge sa videre, med iver i stemmen, at Kai Johansen som han het, hadde blitt spurt av Anders Helge selv og Kai hadde svart ja! Det ble stille en stund i godstolen til Kjell, så kom det ganske anstrengt: "Du har ingenting med å spørre han om dette, det er meg som skal bestemmer det!" Det var den første og eneste gang Haltorp hevet sin stemme angående uenighet mellom partene. Det Kjell sa var selvfølgelig riktig, det var han som var redaktør og pastor i menigheten og som hadde bestemmelsen. Men som du sikkert har skjønt, så er det en liten svakhet hos forfatteren dette, å gå litt for fort fram!

Men selvfølgelig ble det som Anders Helge Myhren ville, det fantes jo ingen annen utvei! Anders Helge hadde aldri fått noe betaling for arbeidet sitt i de 4 årene, og det fikk nok ikke arv-takeren hans heller, ihvertfall ikke på en stund. Så det var godt gjort å klare å få en ny mann til å overta. Nå er nok Anders Helge den siste mann på jorden som vil skryte av seg selv, som du vet, selvskryt stinker, men likevel, en gang klarte han ikke å la være. I godt selskap, sammen med noen gode venner, klarte han ikke å holde tilbake følgende uttalelse: "Det e ikkje for å skryde altså, men e fikk Kai også til å overta pastor-stolen!" Dette var jo ikke helt sant, for pastor-skiftet kom først mange år senere, lenge etter at Anders Helge hadde sluttet i radioen og forlatt menigheten. Men hadde ikke Kai Johansen overtatt lederansvaret for radioen etter Anders Helge, så hadde han nok ikke fått pastor-jobben til Kjell Haltorp heller!

 Kai Johansen

Kai Johansen

Kapittel 15

Radio Pollen og avskjed med det gamle

Siden Anders Helge hadde annonsert sin avgang, ble det ikke gjort noe mere vesen av han. Ingen nye forslag til videre tjeneste eller nye forslag for å kunne beholde han.

En kveld gikk han ned til radio Pollen, en kanal han samarbeidet med. Da hadde han den snart påtroppende daglige lederen, Kai Johansen med seg. Den kvelden skulle bli ganske minnerik for Anders Helge. Da lederne i radioene benket seg rundt bordet, ble det fremdeles gjort litt ekstra stas for den gamle daglige lederen, Myhren. Da han fikk ordet, annonserte han straks sin avgang til redaktøren i Radio Pollen, Kåre Johnsen. Da Kåre fikk beskjeden, skiftet han lynraskt blikket bort fra Myhren og på den neste samarbeidspartneren Kai Johansen, og blikket hans ble værende på han resten av kvelden. Siden har Anders Helge tenkt mye på den episoden, slik må det nok fortone seg for en som går av med pensjon i foreksempel en bank eller et forsikringsselskap. Vedkommende har ingen betydning lenger.

Selskapet

Da datoen kom, og det lille avskjedsselskapet skulle holdes for Anders Helge Myhren, var det foruten menighetens søyler, også en del andre kjente og "fremmede." Pastor Kjell Haltorp var etter hvert blitt en god venn med den nye pastoren i Filadelfia, Roger Skaug, og menigheten skulle også snart starte en ny nærradio som het Radio Godt Nytt. Den hadde Anders Helge hjulpet litt til med i startfasen. Hans fortsatt gode venn, Rolf Thorbjørnsen var der også, og sa følgende til den slitne, men akk så tapre Myhren: "Well done!" Den uttalelsen gikk rett inn i hjerterota, og han ble rent rørt av den bibelske setningen. Men det er også det eneste han husker, bortsett fra to ting. En nydelig lampe som var håndmalt fikk han i gave, og den står i bestestuen og lyser fremdeles. "Takk," sa Andes Helge stille og satte seg.

På slutten tok pastor Roger Skaug ordet. Han holdt et gnistrende godt innlegg hvor viktig det var å spille mye av Alf Prøysen (se bildet av Prøysen stua) og Jens Book Jensen i menighetsradioen! Men da reiste Myhren seg opp igjen, og gav av sine siste krefter, og sa at slik en lunken radio ville nok verken Gud eller menigheten ha, og derfor ville den heller ikke på sikt lykkes!

Og det gjorde den da heller ikke, Radio Godt Nytt ble lagt ned i året 2009. Dette skjedde sakte, men sikkert, det ble færre og færre sendetimer og mindre og mindre folk som ville betjene den.

Men tror du forresten det var noen som var enig med den avgåtte radio- lederen, at det bare sømmet seg for en menighet å spille kristne plater? Ingen! Ingen sa noe ihvertfall. Det eneste som Anders Helge hørte til slutt, det var at Kjell Haltorp hadde fått bakoversveis av en tale han selv hadde holdt en søndag, og som han hadde hørt på radioen igjen noen søndager senere! "Men det hadde han godt av," tenkte Anders Helge Myhren!

Nå er det sikkert noen av leserne som undrer seg over hvordan det gikk med Radio Lys i Sør. Jo, det er et betimelig spørsmål. I året 2002 ble nærradioen nedlagt, omtrent 11 år etter at Anders Helge Myhren hadde sluttet. Det var et hardt slag for alle som hadde arbeidet og slitt i radioen, til den var på sitt beste i 1990 da Myhren sluttet.

Men nær-radioen til Agderposten da, hvordan gikk det med den? Den gikk under forskjellige navn, Radio Agder, Radio 3 og P5. Men den siste musikkstrofen som ble spilt var sommeren 2016, og så var det slutt også for den. I de siste 20 årene hadde radioen vært mer eller mindre en ren musikk radio. Ikke noe å høre på akkurat!

Men tilbake til Kai Johansen, jeg er ikke helt ferdig med han... Det har seg slik skjønner du, at da Kai Johansen begynte som daglig leder i nærradioen, startet det også en ny epoke. Fra å være en kristen nærradio, ble den nå en religiøs radio, som stort sett hadde plass til all mulig musikk og prat, lik til den som pastor Roger Skaug hadde ønsket seg. Anders Helge fikk ofte høre på byen, av de gamle lytterne, at de klaget over den nye vinklingen som radioen hadde lagt seg på. Men dette ble gjort med Kjell Haltorp og eldstebrødrenes velsignelse, eller skal vi si forbannelse. Det ble nå ihvertfall resultatet.

Det store flertallet av dem som var med den gang, er borte fra menigheten i dag. Det kan være flere årsaker til det, men en av dem er nok at ingen av allmuen noen gang var registrert som medlemmer. Det fantes ikke engang noen adresselister av alle som var med! Mange gikk også hele tiden i sin gamle menighet, men de var likevel mye på møtene hos Haltorp for å bli oppdatert, for å si det slik. Og så var det disse store splittingene da, som er omtalt tidligere. I dag er ingen i lederskapet fra den tiden med som ledere, men noen er fortsatt med som medlemmer. Medlemskapet kom senere, omtrent i 1990.

Profeti

Myhren tror at i framtiden går de 3 store kirkesamfunnene sammen i Moderkirken. Det er den romersk Katolske Kirke som liker å kalle seg for det.

De to andre er det gresk/russisk ortodokse samfunnet, og selvfølgelig den lutherske kirken. De kirkene snakker allerede godt sammen for å få til en sammenslåing. Det har de gjort i mange år allerede.

Det er også verdt og merke seg at den økumeniske tankegang er i frammarsj både i Arendal og faktisk over hele verden. Det inngår i planene om en verdens-kirke, hvor endel karismatiske og pinsemiljøer også lar seg overbevise om dette. Hva er så den økumeniske tankegang?

Økumenisk karismatikk

Kristen enhet eller billett til Rom-Den økumeniske prosessen, har som eneste formål å gjenskape enhet med de protestantiske adskilte brødre, ved at de bringes inn i enhet med den romersk katolske kirke.

Resume: I 1980 flyttet Kjell Haltorp til Arendal hvor han etter hvert grunnla en frittstående menighet. Tanken var fra først av å virke i og gjennom byens pinsemenighet. Dette lot seg imidlertid ikke realisere, og han tok opp selvstendig møtevirksomhet. Til å begynne med var han overbevist om at det skulle være mulig å bygge relasjoner både til Gud og mennesker uten at man opererte med noe formelt medlemskap. Haltorp gikk senere bort fra dette i i 1993 og etablerte da menigheten Kristne, og senere Sørlandet Bibel og Misjonssenter.Slik var tanken hos Kjell Haltorp, og det var altså grunnen til at menigheten ikke hadde noe navn i begynnelsen. Tanken var at alle var ett med verdens kristne, så derfor skulle ingen sette hverandre i bås under forskjellige navn. Likevel tvang det seg fram etterhvert, og som et kompromiss ble navnet på menigheten: "Kristne." Etterhvert ble det til "Sørlandets Bibel og Misjonssenter." Idag har menigheten fått sitt endelige navn, og det er "Sørlandskirken." Men det er nå et tankekors, at  emblemet deres,  har blitt den gamle solguden RA. Slik kan det ihvertfall tolkes. Sol istedet for kors!

Så kongstanken til Kjell Haltorp har lenge vært at alle kristne skal forenes i ett samfunn, og det får han oppleve ser det ut til! Er han heldig får han også hilse på selveste paven, det blir nok de flestes drøm framover.

Det er kirkehistorie det som nå skjer i Arendal, sier pastor Kjell Haltorp i Sørlandet Bibel og Misjonssenter, etter at han talte ii byens katolske kirke, en søndag i 2002. Den katolske pater, Arne Fjeld, talte tidligere i vinter i Haltorps menighet, og deltagelsen i søndagens messe var derfor en naturlig gjenvisitt, forteller Haltorp til Magazinet.


- Vi har lenge nok fokusert på uenigheter, men det er mye vi kan stå sammen med katolikkene om. Ikke minst er det viktig at vi kan møtes for å be sammen og velsigne hverandre, sier Haltorp.


Den katolske pater Arne Fjeld, sier til Agderposten at frikirkepastoren leverte en god preken - selv om den var lenger enn det katolikkene er vant til. Men nattverden kunne verken Haltorp eller de andre protestantene være med på.


-Nei. Så langt er vi ennå ikke kommet i tilnærmingen mellom trossamfunnene, sier pater Arne Fjeld.

-Dette bryter ned barriérer. Vi kristne har masse til felles. I Arendal åpner vi dørene for hverandre. Vi har felles bønnemøter, og hver fredag samles vi i predikantringen.

- Det er noe stort og godt på vei til Arendal, sier Kjell Haltorp, som kaller dette kirkehistorie.

Rett eller galt?

Våkne og opplyste kristne som vet hva den katolske kirke står for, skjønner alvoret i denne leflingen med et korrupt og frafallent kirkesystem. De siste årene har vi sett en del konverteringer til katolisismen fra høykirkelige miljøer i statskirken. Kanskje vi nå også kommer til å få høre om konverteringer fra lavkirkelige miljøer? Med sin nedrivning av gamle grensestener er i hvert fall Haltorp med på å legge til rette for en slik utvikling.

I Arendal var det bare én menighet som hadde mot til å si nei til samarbeidet med den katolske kirke, nemlig Den Frie Evangeliske Forsamling. Forstander Reidar Gamst sier i en kommentar til avisen Dagen at "den katolske kirke er ikke evangelisk i sin lære. .... Jeg ser det som unaturlig å stå fram sammen med den katolske kirke her hjemme, samtidig som misjonærene ute driver evangelisering overfor katolikker."

Men årene fra l984 til 1990 er det nærmeste jeg personlig kan komme ordet" vekkelse." Jeg har aldri sett eller opplevd tilsvarende senere. Dette gjaldt jo også på landsbasis, det var jo på den tiden "Den karismatiske fornyelse," gjorde sin entre, fra 1960- tallet til ca. 1990. Kjente navn er: Aril Edvardsen, Åge Åleskjær, Kjell Haltorp, Leiv Jacobsen, Envalt Flåten, for å nevne noen få navn. I Sverige var det Ulf Ekman som var den fremste, og er det fortsatt.

Kjell Haltorp uttalte seg til avisen Agderposten da han fylte 70 år den 26. mars-09. Han fikk da spørsmålet: "Du grunnla Sørlandskirken på 1980-tallet. Er du fornøyd med resultatet?"

"Jeg må si det har vært mye å lære. Menighetsplanting var helt nytt i Arendal den gang - også for meg. Så jeg møtte motstand, men det gikk seg til med årene. Det er mange flotte folk i Sørlandskirken i dag. Mange unge familier."

Det økumeniske systemet

(Der læren utvannes)

Er det da så bra å bli lagt under pavestolens overherredømme igjen? Det er jo motreformasjonen som virkelig har skutt fart de siste årene med samling i Roma som hovedmål. Det er jo pavemakten som er motoren i det økumeniske arbeidet. Alle veier fører jo som sagt til Rom, men det er kun en vei til Himmelen.

Mange av de nye "menighetene", ja menighetene i anførselstegn, utøver en "kristendom" som bryter med de fleste bibelske prinsipper, uten at dette ser ut til å skulle volde det økumeniske arbeidet noen problemer. For fire fem år siden ville Anders Helge ha sagt uten å blunke at økumenisk samarbeid var nøkkelen til å vinne verden for Jesus. Det mener han altså ikke lenger.

Den økumeniske bevegelsens mål er å forene alle verdens menigheter og konfesjoner, både protestantiske og katolske, i en enhet. Filosofien er at sammen er vi sterke. Om man bare klarer å legge fra seg sine uoverensstemmelser, og stå sammen skulder ved skulder, så kan man vinne innflytelse i samfunnet. Det høres jo fint ut på papiret, men Myhrens engasjement for den økumeniske bevegelsen endte når forfatteren ble innhentet av virkeligheten. Etter hvert som listen over inkluderte menigheter og bevegelser vokste, så vokste også listen over uoverensstemmelser som måtte legges ned. Når menigheten Anders Helge gikk i på den tiden begynte å ha fellesmøter med katolikkene, ble også selve evangeliet om Jesu død som fullstendig tilstrekkelig soning for våre synder lagt til den listen. Det ble oppvekkeren for han. Han hadde sittet og sett på at friheten i Kristus, dåpen og åndsdåpen hadde blitt ofret på fellesskapets alter, men da evangeliet gikk ut døra, så tok Myhren hatten sin og fulgte etter.

Men vi kommer til å få se mer og mer av de telys-realiterte møter. Møter uten Jesus, uten omvendelse, uten bønn for syke, uten helvete, uten oppstandelse, uten noe som helst som kan virke forstyrrende inn på atmosfæren. Tro meg, dette blir mer og mer likt de katolske gudstjenestene. Med gode lukter, dempet lys og noen skriftsteder som klør oss i ørene.

Mye av kirkenes arbeid i det kristne Norge har sitt ståsted ut fra "Den økumeniske tankegangen." Hele dette systemet har en merkelig vinkling av forkynnelsen og som vi bør holde oss unna.

Kort fortalt så arbeider dette systemet, sakte og sikkert med å sette Guds ord til side. Alle åndelige stridsspørsmål blir begravd, og man opphøyer de punkt som alle har felles. Når man velger å sette Guds ord i andre rekke, så vil dette føre til en tomhet som må fylles. Det tomrommet fyller man med menneskebud, livlig tilbedelse i kirkene, og mange ulike former for aktiviteter, alt fra drama og dans til Alpha kurs og menneskelig psykologi. Denne bevegelsen setter rett og slett skapningen først framfor Skaperen. .Det er mange som tror at problemet bare vil bli større framover fordi det er «manglende teologisk tyngde i ungdomsarbeidet». Dette er synspunkter som har blitt hevdet før, og som bør tas på fullt alvor.

Hva skjer når Guds ord blir borte? Da vil vi før eller senere få en kollaps i menigheten. Årsaken til at vi kan få en kollaps er at mange evangeliske menigheter slutter å forkynne det som er selve fundamentet for vår tro. Pastorene liker ikke å fokusere på synd. Derfor får heller ikke korset og Jesu forsoning noen sentral plass i forkynnelsen. I stedet for å gi et budskap om tilgivelse, kommer de med et terapeutisk budskap der det fokuseres på det positive i mennesket.

Dette systemet er en stor maktfaktor både lokalt og nasjonalt. Dersom din menighet står utenfor det lokale økumeniske samarbeidet, må du regne med å bli motarbeidet. Denne enheten ser fin ut utenfra og verdens folk applauderer dette systemet, og avisene gir villig spalteplass. Men Guds rene ord har sluttet å fungere. Husk, hvem er elsket av Herren? Jo, de som følger Guds ord.

Mange kristne mener at nåtidens økumenik og samling er forløper for skjøgen og hennes døtre som samles, før Antikrist skal tre frem" Dette er sterke ord, men dette har vært hevdet i århundrer og er ingen nyhet. Hør bare hva pastor Egil Svartdahl sa i Sarons Dal i 2010 om samling av menighetene:

Om 20 år er det ikke lenger noe som heter pinsevenner, baptister eller den norske kirke. Da er vi alle «menigheten» sa Egil Svartdahl under panelsamtalen om mulighetene for norske menigheter, i Sarons Dal torsdag kveld. Som den observante leser da vil skjønne styres alt sammen inn mot den Katolske Kirken.

Når den økumeniske kirke møtes i dag, så er ikke dette spesielt urovekkende. Det har jo de forskjellige kirkesamfunnene gjort før, men når de foreksempel begynner å møtes til søndagsgudstjeneste hver søndag, er det grunn til uro. Husk at menigheten lever i de siste tider. Resultatet vil da helt sikkert bli, at Den Katolske Kirke etter hvert vil kunne overta hele forsamlingen og resultatet sier seg selv. Da blir det den ene kirken som de 5 i Sarons Dal talte så varmt om! Link…

Men alle må huske, at Jesus vil at alle skal være HANS disipler og etterfølgere. Jesus har aldri sagt at han vil dele ære eller trone med noen. Det er kun Jesus som er den vi skal følge etter, ikke Paulus, ikke Martin Luther, ikke paven osv.

I avisen Vårt Land har de en debattside som blir hyppig brukt av mange dyktige skribenter. Avisen Korsets Seier, hovedavisen for pinseretningen i Norge, har også muligheter for at leserne kan skrive hva de mener om de fleste kristne saker. Her kommer noen klipp fra den avisen, og det er interessant å se hvor liten interesse ledere har for at deres meninger skal på trykk:

Myhren, Anders Helge

De fleste kristne ønsker vekst i menigheten, og spørsmålet noen stiller seg er, hvordan? Tilbake til urkristendommen sier noen, da glemmer de at det er forskjell på å leve som apostler på Jesus tid, og leve i dag.

En annen ting som har slått meg i disse glade dager, er hvor lite ledere eller tidligere ledere ønsker å debattere disse spørsmålene. Jeg har vært aktiv på Vårt Land debattsider i over 1 år nå, og jeg kan vel telle på en hånd dem av norske ledere som har giddet å si noe som helst til spørsmålene som allmuen stiller seg! Se også i Korsets seier, hvor er kommentarene fra lederne og pastorene i Norge?

For eksempel det som den alltid glade Egil Svartdal sa, at om 20 år ville alle være under samme menighetsfunksjon! Et utrolig utsagn, som overhodet ingen har kommentert, utenom undertegnede. Den kommentaren har heller ikke gitt noen fart på seg! Utrolig!

Hele kristenheten i Norge synes for meg å være et stort gjesp! Hvem bryr seg? Hallo, er det noen der ute?

Søetorp, Per 2010-07-19 10:07:40

En høyst betimelig frustrasjonsventilering av Anders Helge Myhren, som jeg deler fullt ut.

Iblant kan det virke som om kristne ledere, med svært få unntak, ikke vil nedlate seg til å gå ned på legfolkets og "allmuens" nivå av debatt. All kommunikasjon skal liksom skje enveis, og eneste gang man hører noe er når de selv har noe å melde. En slik holdning signaliserer lett arroganse og likegyldighet overfor viktige temaer som faktisk opptar de mennesker man er satt til å lede.

Nå skal det sies at kristne debattfora ikke alltid er befengt med de mest seriøse innlegg, og usaklighetstemperaturen kan til tider bli nær kokepunktet. Dette er imidlertid noe man som leder bør kunne tåle. Paulus holdt daglige samtaler og diskusjoner i gang med både jøder og hedninger, i synagoger så vel som på Areopagos. Så det bibelske forbildet burde det ikke være noe i veien med…

Mitt inntrykk er at de fleste kristne ledere er redde for å komme i heisen med sine uttalelser. The Miranda Warning lever i beste velgående: "You Have the Right to Remain Silent. Everything You Say Can and Will be Used Against You"

Min tidligere pastor sa ofte: "Bedre å la folk tro at du er dum, enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil!"

Nå kan det selvsagt være mye i det visdomsordet, og enkelte ledere har jo da også sett det som sin oppgave å være "vaktbikkje" i media, uttale seg og nær sagt kommentere alt som skjer. Men det er langt mellom det, og den øredøvende taushet og fravær vi stort sett er vitne til av kristne ledere i meningsutveksling.

Vedr. Egil Svartdahls utsagn, så er jeg vel ikke alene om å undres hva han bygger sin påstand på. Samtidig tror jeg han nyter så vidt stor (og velfortjent) respekt hos det brede lag av kristenfolket generelt og pinsevenner spesielt. Men at kommentarer uteblir kan jo også være et uttrykk for resignasjon og oppgitthet, så vel som frykt for å heve sin lille røst i det store plenum.

Selv er jeg ganske overbevist om at behovet for å opprettholde sin kristne tilhørlighet og særegenhet, ikke vil være noe mindre om 20 år enn den er i dag. Mange reagerer nok utvilsomt også på at deres identitet og troshistorie som pinsevenner nærmest skal fjernes som ved et pennestrøk i enhetens og "moderkirkens" navn. Her er det utrolig sterke åndskrefter som barker sammen.

Samtidig vil relasjonelle, genuint åndelige koblinger i framtiden veie stadig tyngre enn konfesjonell lojalitet og kirkepolitiske erklæringer.

Innlegg fra en ukjent...

Tusenvis av mennesker står fortsatt uten noen lokal menighet etter trosbevegelsens fall. Mange har falt fra troen. Andre orker rett og slett ikke å være med i en menighet. Er dette gode frukter?

Som tidligere aktiv og pastor innen trosbevegelsen opplever jeg at den pågående pinse- hyllesten av katolikken Ulf Ekman fremstår som både uvirkelig og absurd.

I perioden 1996 - 2006 ble store deler av den tidligere så blomstrende trosbevegelsen i Norge rasert. Den er nå historie og kommer aldri mer tilbake.

I forbindelse med de fleste nedleggelsene av trosmenigheter i Norge var Ulf Ekman på ulike måter involvert. Ikke offentlig, men på bakrommet, bak de lukkede dører var det Ekman som var regissøren og dirigenten for mye av det vonde og tragiske som skjedde. Han styrte og dirigerte, men holdt seg samtidig i bakgrunnen, lot andre ta støyten offentlig.

Tusenvis av mennesker står fortsatt uten noen lokal menighet etter trosbevegelsens fall. Mange har falt fra troen. Andre orker rett og slett ikke å være med i en menighet. Er dette gode frukter?

For enkelte av oss som på ulike måter var i denne mannens "klør" gjennom hele 1990 tallet og begynnelsen av 2000 tallet, er det lett å styre sin begeistring.

Da jeg var pastor i en trosmenighet på 90 - tallet opplevde jeg å bli styrt av Ekman. Ofte ikke direkte, men indirekte gjennom hans utsendte medarbeider fra Livets Ord som besøkte menigheten 3 - 4 ganger i året, og som, ofte i detaljer, instruerte meg angående hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre som pastor for menigheten. Denne utsendte medarbeideren ringte til Ekman og konfererte med Ekman når vedkommende besøkte oss.

Vi burde ha skjønt det, da Ekman allerede vinteren 1993 jublet og frydet seg når Oslo Fullevangeliske Kirke ble lagt ned. Hvordan kan en pastor feire at en kristen menighet blir lagt ned? Feire det som en stor seier?

Tidlig i 2003 fikk jeg selv en telefon fra Ekmans utsendte medarbeider med ordre om å legge ned menigheten jeg var pastor for."Når jeg kommer til deg i mai legger vi ned menigheten," proklamerte vedkommende. "Så går vi ut og spiser på byens beste restauranter!",(for menighetens penger). Jeg kunne selvfølgelig ikke gå med på dette?

Det er lite sannsynlig at den utsendte medarbeideren tok et så dramatisk initiativ på egen hånd. Det er mye mer sannsynlig at han var en lydig tjener som sto under kommando av en overordnet, en som han valgte å adlyde blindt.

Perioden 1996 til 2006 ble tiåret hvor trosbevegelsen i Norge kollapset.

At Ulf Ekman spilte en vesentlig rolle i mye av det som skjedde er hevet over enhver tvil. For hvem var det vi gikk til når det var problemer? Hvem søkte vi hjelp hos? Hvilke svar fikk vi og hvilken "hjelp" bidro Livets Ord med? Om vi i det hele tatt fikk noen svar var det slike svar som "Legg ned menigheten!" eller "Avgå som pastor!" "Du skal legge ned!" var den bryske beskjeden mange fikk.

Vi var blåøyde, naive og enkle mennesker. Vi som hadde gått et eller to år på Livets Ords bibelskole var programmerte til å underkaste oss lederen, i vårt tilfelle Ulf Ekman eller hans utsendinger. Senere, på begynnelsen av 2000 -tallet, ble vi enkle bytter for en Ekman som plutselig hadde fått en helt annen agenda, en Ekman som tydeligvis ikke lenger ønsket at de mange lokale trosmenighetene i Norge skulle lykkes, blomstre og vokse likevel.

Nå er det Pinsebevegelsen i Norge Ekman søker innpass hos. Den første pinsemenigheten i Norge han taler i etter sin konvertering til katolisismen, er Jesus Church i Oslo, søndag 22 mars 2015.

Hva er det han ønsker å oppnå med dette, og hva er hans agenda? For Ulf Ekman gjør aldri noe tilfeldig. Han er en strateg av rang, og en meget målbevisst og intelligent mann. Er planen å besøke alle de store pinsemenighetene i Norge for å være et bindeledd mellom Pinsebevegelsen og Den Katolske Kirke?

Da Ekman ble katolikk i fjor vår, håpet jeg inderlig at han ville velge et stille og rolig liv. At han ville la oss i fred. Trekke seg stille tilbake i bønn og askese. Bruke mye av sin tid påsilent retreats i europeiske klostre, men nei. Gamle sirkushester vil som kjent tilbake til manesjen så snart de kjenner lukten av sagspon. Ulf Ekman er en misjonær. Men nå misjonerer han for Den Katolske Kirke - blant pinsevenner! Tidligere har pinsebevegelsen i Norge misjonert blant katolikker, men nå skjer altså det motsatte - the tables have been turned.