Flavius Josefus skrifter

"Et utvalg av Flavius Josefus skrifter"

Kommentarer og oversettelse av Erik Wold og Svein Mosby

Flavius Josefus var jøde av prestelig ætt og romersk æresborger. Han står i en særstilling blant historieskriverne. Han ble født i Jerusalem i år 37 e.Kr. Gjennom et langt liv etterlot han seg fire verk av uvurderlig verdi. I sine skrifter beskriver han tiden fra skapelsen til Masadas fall i år 74. Josefus var øyenvitne til det som skjedde i Jerusalem under ødeleggelsen i år 70. Senere flyttet han til Rom hvor han levde ved keiserens hoff til sin død ca. år 100 e.Kr. Han er en av de få ikke-kristne som skriver om Døperen Johannes, Jesus og Jakob, Jesu bror, i det første århundre. Uten Flavius Josefus skrifter hadde vår kunnskap om Jesu samtid vært vesentlig mindre.

***

Forord

Angående Oversettelsen

Noen komplett oversettelse av Flavius Josefus' skrifter finnes ikke på norsk. Imidlertid finnes det en gammel oversettelse av Josefus' første verk: "Krigen mot jødene". Den ble oversatt av sogneprest Reinertsen i årene 1750-1757. Siste opptrykk av en revidert utgave av denne var i 1881, men språket er tungt og det er gotisk skrift som er benyttet. De avsnitt derimot som er oversatt i dette heftet har etter det vi kjenner til aldri tidligere blitt utgitt på norsk. På engelsk er det W. Whistons oversettelse fra 1736 som er mest anvendt, og det er denne som i hovedsak har blitt benyttet som kilde for den norske teksten i dette heftet. Språket i denne engelske utgaven er meget tungt, og det har tatt tid å sette seg inn i denne gamle engelske språkformen. Når det gjelder henvisningene til teksten har vi benyttet Loeb-nummerene og ikke Whistons gamle kapittel og vers inndeling. Dette til orientering for dem som vil sjekke tekstene med andre utgaver av Josefus.

Vanskelig har det også vært å avgjøre hvor mye teksten skulle omskrives for å få det leselig på moderne norsk. En ord for ord oversettelse av Josefus ville nemlig ikke bli særlig lett å lese. Teksten kan også på visse steder inneholde svært mange gjentagelser. Dette gjelder spesielt temaer som Josefus selv syntes var vanskelige å berøre. Vi har også sammenlignet vår oversettelse med nyere engelske utgaver av Josefus. På noen få vanskelige avsnitt har også den greske grunntekst blitt gransket. Tilsammen inneholder Josefus' verker ca. 800.000 ord, og det tilsvarer temmelig nøyaktig like mye stoff som hele bibelen.

Følgende forkortelser for Josefus' verker blir benyttet:

  • Josefus' selvbiografi, 1 bok....................... Life
  • Jødenes oldtidshistorie, 20 bøker............ Antiq
  • Krigen mot jødene, 7 bøker..................... War
  • Forsvarsskriftet mot Apion, 2 bøker....... Apion

Flavius Josefus Selvbiografi

Josefus ble født i Jerusalem i år 37 e Kr. Hans egentlige navn var Josef ben Mattias. Han kom fra en av de ypperste prestefamiliene i Israel. Han levde mesteparten av sitt liv som fariseer, og da han var 26 år gammel ble han sendt til Rom for å forsøke å få satt fri noen prester som var fanget der. I Rom skaffet han seg flere viktige kontakter. Da den jødiske krig brøt ut i år 66 e Kr. var han kommandant for de galileiske troppene som kjempet mot romerne i en by kalt Jostapa. Under kampene gjemmer han og 40 andre jøder seg i en hule. Da de ikke har noen mulighet til å unnslippe velger de å drepe hverandre etter loddtrekning. Til slutt er bare Josefus og en jøde til gjenlevende og etter Josefus overtaling velger de å overgi seg til romerne. Når han senere blir framstilt for Vespadian, profeterer Josefus at Vespadian kommer til å bli keiser. Da dette snart går i oppfyllelse etter Neros død i 68 e Kr., blir Josefus satt fri.

I år 70, året for Jerusalems ødeleggelse, reiser Josefus sammen med keiser Vespadians sønn Titus til Jerusalem. Her forsøker han å overtale jødene til å overgi seg. Med alle midler forsøker han å forhandle med jødene slik at byen kan bli spart. Josefus er altså det eneste øyenvitne som beskriver hva som skjedde i Jerusalem under ødeleggelsen i år 70. Alt dette er beskrevet i verket "Krigen mot jødene" som vi ikke skal gå nærmere inn på i dette heftet. Vi skal istedet ta med de første avsnittene i hans selvbiografi:

Prestelig ætt

Familien som jeg kommer fra er ikke av en simpel ætt, men nedstammer hele veien fra prestene. Ettersom høyadel blant adskillige folk kommer fra forskjellig opprinnelse, så er det faktum at vi kommer fra en hellig verdighet en indikasjon på familiens ære. Men jeg kommer ikke fra en vanlig familie, men fra den fremste av 24 skifter. Og blant oss er det også en betydelig forskjell mellom de ulike prestefamiler. Jeg kommer også fra hovedfamilien i det fremste skift, ja, hva mere er, fra min mors side er jeg av kongelig blod. Hasmoneerne, som jeg nedstammer fra, hadde nemlig i lang tid både yppersteprestembedet og kongedømmet. Jeg vil derfor nedtegne min ætteliste i rekkefølge: Min stamfars far het Simon, med tilnavnet Psellus. Han levde samtidig med ypperstepresten Simon, han som først av alle yppersteprestene fikk navnet Hyrkanus. Denne Simon Psellus fikk 9 sønner, en av dem hette Mattias, kalt Ephlias. Han giftet seg med ypperstepresten Jonatans datter. Denne Jonatan var den første sønn som ble yppersteprest i hasmoneerslekten. Jonatan var også bror til ypperstepresten Simon. Denne Mattias fikk en sønn som fikk navnet Mattias Curtus og det i Hyrkanus' første regjeringsår. Hans sønns navn var Josef, som ble født i Alexandras niende år. Hans sønn Mattias ble født i Arkelaus' tiende regjeringsår, og jeg ble født til Mattias i Caius Cæsars første regjeringsår. Jeg har 3 sønner: Hyrkanus, den eldste, ble født i Vespadians fjerde regjeringsår; Justus i det syvende; og Agrippa i det niende. Således har jeg nedtegnet min ætteliste slik som jeg fant den beskrevet i det offentlige arkiv, og tar herved farvel med de som farer med sladder om at jeg er av lavere herkomst.

Min far var ikke bare fremstående fordi han var av høyadelen, men han innehadde også en høyere stilling på grunn av sin rettferdighet. Han hadde et meget godt omdømme i Jerusalem, vår største by. Jeg vokste opp sammen med min bror Mattias, for han var min egen bror både ved mor og far. Jeg viste stor fremgang i læring, og det viste seg at jeg hadde både god hukommelse og forståelse. Ja, til og med som et barn på 14 år ble jeg rost av alle for min lærevillighet. Av den grunn kom både yppersteprester og byens fremstående menn til meg for å få vite min mening om tolkningen av bestemte avsnitt i loven.

De tre sekter

Da jeg var omkring 16 år hadde jeg bestemt meg for å gå inn i de forskjellige sekter som var iblant oss. Dette er sektene: Den første er fariseerne, den andre sadduseerne, og den tredje esseerne. På denne måte ville jeg velge den beste ved å prøve dem alle. Jeg satte meg inn i deres levemåte og gjennomgikk store vanskeligheter, men jeg kom igjennom dem alle tre. Jeg nøyde meg ikke bare med disse tre, for jeg hørte om en som het Banus, som levde i ørkenen, og ikke brukte andre klær enn det som vokste på trærne. Han hadde ikke annen føde enn urter og badet seg stadig, dag og natt, i kaldt vann, for å ta vare på sin kyskhet. Jeg tok da opp hans måte å leve på og var sammen med ham i 3 år. Da jeg hadde fullført mine ønsker vendte jeg tilbake til byen. Jeg var nå 19 år gammel og begynte å leve etter reglene til fariseernes sekt, som er i slekt med den stoiske sekt, som grekerne kaller den.

Reisen til Rom

Da jeg var i mitt 26. år foretok jeg en reise til Rom på grunn av det jeg nå skal fortelle: Mens Felix var landshøvding i Judea var det noen prester som jeg kjente. Disse var fremstående og utmerkede menn. På grunn av noen småsaker hadde Felix lagt dem i lenker og ført dem til Rom for å føre deres sak for keiseren. Det var mitt ønske å begjære løslatelse for disse, fordi jeg var blitt spesielt informert om at de utøvde fromhet mot Gud selv midt i sine prøvelser. De livnærte seg på fikener og nøtter. Derfor kom jeg til Rom, men det gikk gjennom store farer på sjøen, for skipet sank i Adriaterhavet. Vi som var ombord, 600 i tallet, svømte hele natten for å berge livet. I gryningen fikk jeg og 80 andre øye på en båt fra Kyrene. Ved Guds forsyn ble vi reddet og tatt opp i båten. Da jeg på denne måten var blitt reddet og kom til Dicearchia som på italiensk heter Puteoli, ble jeg kjent med Alituries. Han var en skuespiller , høyt elsket av Nero, men jøde av fødsel. Gjennom hans bekjentskap ble jeg kjent med Poppea, Cæsars hustru. Jeg benyttet anledningen umiddelbart til å bønnfalle henne om å påvirke saken så prestene kunne bli satt fri. Utenom denne tjenesten, fikk jeg også mange gaver fra Poppea før jeg reiste hjem.

Krigen begynner

Nå merket jeg at forandringer alt var begynt og mange var svært oppstemt i håpet om en løsrivelse fra romerne. Jeg bestrebet meg meget for å sette en stopper for disse voldelige personer. Jeg prøvde å overtale dem til å endre sine tanker idet jeg la frem for dem, hvem de var, de som de ville kjempe imot. Jeg fortalte dem at de var romerne underlegne, ikke bare i krigskunst, men også i hell og lykke. Jeg begjærte av dem at de ikke ubesindig og på en veldig dum måte måtte frembringe fare som kunne medføre de verste ulykker både over landet, familiene og dem selv. Og dette sa jeg med en veldig formaning, for jeg forsto at en slik krig bare ville bringe ulykke over oss. Men jeg kunne ikke overtale dem, for disse menneskenes desperasjon var for sterk for meg.

Ved å innprente disse ting så ofte, ble jeg nå redd for at jeg skulle pådra meg deres hat og mistenksomhet. Jeg kunne bli regnet med blant våre fienders parti og løpe den risikoen å bli angrepet og drept for de hadde allerede inntatt Antoniaborgen. Så jeg trakk meg tilbake til tempelets innerste gård, men jeg kom ut fra tempelet igjen etter at Manahem og røverbandens fremste ledere var drept. Jeg bodde sammen med yppersteprestene og lederen for fariseerne. Det var ingen liten frykt som var over oss da vi så folket bevæpnet. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre for vi var ikke istand til å tøyle oppviglerne. Da faren var direkte overhengende lot vi som om vi var av samme mening som dem, men rådet dem til å være rolig et øyeblikk og la fienden gå sin vei. Vi håpet fremdeles at Gessius (Florus) snart ville komme med en stor hær og få satt en stopper for disse oppviglerske handlinger. Men da han kom og begynte kampen, ble han slått, og en mengde av de som var med ham falt, og den vanære som Gessius (med Cestius) mottok, ble hele vår nasjons ulykke. For de som var oppsatt på krig, ble så oppstemt av suksessen at de tilslutt trodde de kunne overvinne romerne.

Byene i Syria

Ved denne krigen utspant det seg en annen hendelse som var denne: De som bodde i nabobyene i Syria gikk til angrep på jødene som bodde iblant dem. Helt uten grunn drepte de både menn, kvinner og barn. Disse jødene hadde hverken søkt etter forandringer eller gjort opprør mot romerne. Heller ikke hadde de gitt uttrykk for hat eller foræderi mot syrerne. Det som ble gjort mot innbyggerene i Scythopolis var de mest kriminelle og vanhellige gjerninger av alle. For når jødene, som var deres fiender, kom over dem utenfra, så tvang de jødene som var blant dem til å bære våpen mot sine egne landsmenn. Dette er etter Loven forbudt for oss. Med deres assistanse gikk de i sammen i krigen mot angriperne, og de ble slått. Etter denne seieren glemte de forsikringene de hadde gitt sine "medborgere" og "allierte". De drepte dem alle sammen, og det var et stort antall på mange titusener. Samme ulykke ble påført de jødene som bodde i Damaskus, men jeg har gitt en mer utførlig framstilling av disse ting i bøkene om Den Jødiske Krig. Jeg bare nevner dette nå for å vise mine lesere at jødenes krig med romerne ikke var frivillig, men at de hovedsaklig ble tvunget inn i den.

Life 1-27


MOSES

Josefus hadde stor respekt for Israels leder Moses. I utdragene som følger er det mye stoff som ikke finnes i Bibelen. Selv om vi ikke kan stole på at Moses har uttalt alt det som Josefus hevder, viser iallefall disse avsnitt hvordan en fariseer på Jesu tid oppfattet Moses. Det er verd å merke seg at Josefus hevder at Moses ikke døde, men at han forsvant i en sky.

Mose tale

Hebreerne var nå i en posisjon hvor det var umulig å holde stand. De var beleiret, de manglet proviant, og de så ingen mulighet for flukt. Hvis de skulle hatt noen tanke på å slåss, så hadde de ingen våpen. Så derfor forventet de bare fullstendig utryddelse, hvis de da ikke overga seg til egypterne. Så la de all skylden på Moses, og glemte alle de tegn som Gud hadde virket for å gjenvinne deres frihet. Så sinte var de på Moses at deres vantro drev dem til å kaste stein på profeten mens han oppmuntret dem og lovte dem utfrielse. De bestemte seg for at de ville overgi seg til egypterne. Det var stor sorg og klage blant kvinner og barn som ikke øynet noe annet enn tilintetgjørelse. De var omringet på alle kanter, av fjell, av sjø,og av fienden, og de kunne ikke se noen mulighet til å flykte. Men Moses ga ikke opp omsorgen for dem, selv om de så på ham med hat. Men til tross for alle farer, og i tro til Gud, hadde han gjort mange framstøt for å frambringe deres frihet. Som han også hadde forutsagt dem, så ville han heller ikke nå overgi dem i fiendens hender, til enten å bli gjort til slaver eller bli slått ihjel. Og mens han står der midt iblant dem, sier han: "Det er ikke rett av oss å ha mistillit til menn som hittil har tatt seg av våre saker på en god måte, som om de heretter skulle forandre seg totalt. Det er rett og slett galskap, på dette tidspunkt, å oppgi håpet om Guds forsyn. For det er ved Guds makt at alt dette har skjedd, som han hadde lovt, da dere slett ikke ventet at slikt kunne skje. Jeg mener alt det som jeg har vært opptatt med for deres frihet og flukt fra trelldommen. Ja, endog når vi er i den ytterste nød, som dere ser vi er, så bør vi heller håpe at Gud vil komme oss til unnsetning. Det er jo egentlig hans gjerning at vi er her nå, omringet på dette trange sted, forat han skal kunne utfri oss fra slike vanskeligheter som under andre omstendigheter ville være uoverstigelige, og som verken dere eller deres fiender kunne tro at det var mulig å kunne reddes ifra. Han vil på denne måten vise sin egen makt og sin omsorg for oss. Gud bruker heller ikke å gi sin hjelp i småsaker, til dem han har behag i, men i slike saker som en ikke ser noe håp i at menneskelig hjelp kan bedre omstendighetene. Derfor sett deres lit helt og fullt til en slik beskytter som er istand til å gjøre små ting store, og å vise dere at denne veldige motstand mot dere, i hans øyne ikke er annet enn svakhet. Og vær ikke redd for den egyptiske hæren, oppgi heller ikke håpet om å bli bevart. For havet foran og fjellene bak gir dere ingen mulighet til flukt. For til og med fjellene, om Gud så vil, blir til en slette for dere, og havet tørt land."< /font>

Antiq 2,329-333

Mose bønn

Da Moses hadde sagt dette, ledet han de ned til havet mens egypterne så på, for de var innenfor synshold. Men de var så utslitt etter forfølgelsen av hebreerne at de syntes det var riktig å utsette kampen til neste dag. Da Moses kom ned til stranden tok han staven og begynte å be og påkalle Gud om at han måtte være deres hjelper og utfrier. Og han sa: "Du er ikke uvitende o'Herre, om at det er utenfor menneskelig makt eller påfunn å uunngå de vanskeligheter vi er oppe i nå. Men la det være ditt verk helt igjennom å skaffe utfrielse for hele denne hæren som har forlatt Egypt på din befaling. Vi har gitt opp håpet om annen hjelp og har vår eneste tilflukt i vårt håp til deg. Dersom det finnes en måte som kan gi oss håp om utfrielse gjennom forsynet, ja da ser vi hen til deg. La den komme fort, og åpenbar din kraft for oss. Sett du mot i dette folk så de får håp om frelse, for du ser de er sunket ned i en trøstesløs sinnsstemning. Vi er i en håpløs posisjon, men allikevel, stedet er ditt, havet er ditt, og fjellene som omgir oss på alle kanter er dine. Dersom du befaler dem, vil fjellene åpne seg, og likeså havet, hvis du befaler det, vil det bli til tørt land. Ja, endog skulle vi unnslippe ved en flukt gjennom luften, dersom du bestemte at vi skulle frelses på den måten.". Etterat Moses hadde henvendt seg til Gud på denne måten, slo han på havet med staven sin så det delte seg av slaget og opptok alt vannet i seg selv. Det tørre land kom til syne og åpnet en fluktrute for hebreerne. Da Moses så Guds mektige nærvær og at havet forlot sitt sted, så det tørre lad kom til syne, da gikk han som førstemann uti det. Og han bød hebreerne at de skulle følge ham på den guddommelige veien, og at de skulle fryde seg over faren som fienden var i, de som forfulgte dem. Og han lovpriste Gud for den forunderlige måten de var blitt frelst på.

Antiq 2,334-337

Mose død

De som var med Moses var rådet, ypperstepresten Eleazar og Josva deres hærfører. Med en gang de kom til fjellet Abarim, sender han bort rådet. Abarim er et høyt fjell i nærheten av Jeriko, som gir utsyn over hele kanaans land. Han skulle akkurat til å omfavne Eleazar og Josva, men mens de samtalte kom det med ett en sky over ham og han forsvant i en bestemt dal. Selv om han skrev i de hellige bøker at han døde, ble dette gjort av frykt for at folket kanskje kunne komme til å tro at det var p.g.a. hans egen uovertrufne kraft, at han gikk til Gud.

Antiq 4,324-326

Avslutningsord om Moses

Mose levetid var i alt 120 år, delt opp i tre perioder av 40 år, og på en måned nær var han folkets fører. Han døde i årets siste måned, som etter det makedonske system kalles Dystrus, men hos oss kalles den Adar. Han døde på den første dag i måneden. Han overgikk alle andre i forstand, og han gjorde det beste mulige ut av hva denne forstand innga ham. Han var full av nåde i sin måte å tale til folket på. Når det gjelder hans andre kvalifikasjoner, så hadde han full kontroll over sine følelser (pasjoner). Det var som om han ikke hadde noe slikt i sin sjel, men bare kjente dem ved navn, mere fordi han la merke til dem hos andre, enn i seg selv. Han var også en utmerket hærfører som det sjelden er sett maken til, og dessuten var han en profet av ypperste klasse, ja i en slik grad at uansett hva han uttalte, så var det som å høre Guds røst. Folket sørget over Moses i 30 dager, og ingen sorg har virket så tungt på hebreerne som denne.

Antiq 4,327-330

DANIEL

Romerrikets undergang

Antiq 10,210

Josefus var svært nøye med å skrive ned alle detaljer korrekt og komplett. Men her ser vi at Josefus får store problemer når han kommer til Daniels profeti om romerikets undergang som vi kjenner fra Bibelen i Daniels bok kapittel 2. Siden han skrev jødenes historie for keiserne i Rom, ville ikke dette budskapet bli positivt mottatt av romerikets herskere. På en snedig måte, om enn litt unnskyldene, omgår han problemet ved å anbefale nysgjerrige lesere selv å undersøke hva som står skrevet i Daniels bok. Det har vært mange diskusjoner om Daniel virkelig har skrevet hele Daniels bok. Nyere teologer har hevdet at den er forfattet på et mye senere tidspunkt. Josefus derimot er helt klar i sin tale om at det er Daniel selv som har skrevet alt dette, og han sier også at Daniels bok hører med blant de hellige skrifter.

Daniel i løvehulen

Antiq 10,260-262

I dette avsnittet bringer Josefus inn noe nytt i historien om Daniel i løvehulen. Dette kjenner vi ikke fra Bibelen og heller ikke fra apokryfen "Tillegg til Daniels bok". Påstanden fra Daniels fiender om at kongen, som var så positiv til Daniel, skulle ha matet løvene på forhånd setter historien i et nytt lys. Disse nye momentene er interessante og helt i tråd med bibelens budskap.

Avslutningsordene om Daniel

Antiq 10,276-281

I avslutningsordene om profeten Daniel benytter Josefus anledningen til å rette et angrep mot epikureerne. Budskapet om at det står en høyere makt bak de ting som skjer i verden, og de faktum at alt ikke bare er tilfeldig er kanskje enda mer aktuelt idag enn den gang Josefus skrev dette. Josefus nevner "forsynet" eller "skjebnen" igjen og igjen i sine skrifter. Med det mener han Guds nåde som hviler over og har kontroll med alt som skjer. Josefus var jo selv fariseer og om fariseerne skriver han følgene: " Fariseerne har det rykte at de fortolker loven nøyaktig, og de leder den største av sektene. De tilskriver skjebnen (forsynet) og Gud alt hva som hender. De antar at det å handle rettferdig eller ei, i første rekke avhenger av mennesket, men skjebnen (forsynet) medvirker i enhver handling." War 2,162

HERODES DEN STORE

Alltid med den sterkeste

Det var under jødekongen Herodes den store at Jesus ble født. Herodes var imidlertid ikke av jødisk ætt for hans mor, Kypros var araber, mens hans far, Antipater, var idumeer. Men ingen av dem var av kongelig slekt. Nesten all vår kunnskap om Herodes stammer fra Josefus. Han hadde igjen sine kilder fra de nå tapte skriftene av historieskriveren Nikolaus fra Damaskus som var Herodes minister. Lik sin far trygget Herodes sin stilling ved at han alltid holdt med den sterkeste i Rom. Først var han Julius Cæsars partifelle, og da han ble myrdet ble han straks hans morder Cassius mann. Fra Cassius gikk han over til Antonius, som var Cassius fiende, og da han falt greide han å bli Oktavians venn. Fra Oktavian skilte han seg ikke, for Oktavian ble jo senere den allmektige keiser Augustus, som er selve symbolet på romerrikets allmakt. Herodes vant en viss gunst hos jødene ved å gjenreise tempelet i Jerusalem. Men dette var nok ikke av egen overbevisning, for han bygde samtidig hedenske templer. Han viste også respekt for den jødiske religion ved ikke å gå inn i det innerste av tempelet, og ved at de fleste mynter han lot prege ikke hadde bilder av levende vesener. Men han ringaktet det jødiske yppersteprestembede ved å innsette og avsette stadig nye menn etter eget ønske. Han plyndret også Davids grav som Josefus beskriver på følgende måte:

Plyndringen av Davids grav

Antiq 16,179-183

Denne bemerkelsesverdige historien om plyndringen av Davids grav er Josefus alene om å fortelle om. Grunnen til dette forteller han også. Herodes ønsket nemlig ikke at dette skulle bli kjent. At Davids grav var bevart på den tiden bekrefter Ap.gj. 2,29 hvor Peter i sin tale vitner om David og sier: "hans grav er iblant oss den dag i dag.". At en slik handling måtte få konsekvenser for Herodes og hans familie forteller Josefus videre:

Familiekonflikten tiltar

Men konfliktene i Herodes familie så ut til å øke på grunn av attentatet han hadde gjort på Davids grav. Enten hadde den guddommelige hevnen øket elendigheten han lå under for å overgi familien til en uhelbredelig tilstand, eller så hadde skjebnen angrepet ham på et så beleilig tidspunkt at det var naturlig å tro at katastrofen kom over ham på grunn av hans respektløse ugudelighet. For krangelen var som en borgerkrig i hans palass og de hatet hverandre slik at de kappedes om å overgå hverandre i baktalelse.

Antiq 16,188-189

Bedre å være gris enn sønn

Herodes den store hadde tilsammen 10 hustruer og 14 barn. De fleste i Herodes slekten giftet seg med en eller flere av sine slektninger. Giftemål mellom søskenbarn, tremenninger og nevøer/nieser var mer vanlig enn det var uvanlig. Josefus beskriver Herodes som "en mann som var like grusom mot alle og helt behersket av vrede."(A17,191) Følgende eksempler skulle bekrefte dette. I år 35 f.Kr. lar han sin 16 år gamle fetter, som var bror til hans elskede hustru Mariamne, drukne i en dam i Jeriko. Herodes hadde kort tid i forveien gjort ham til yppersteprest.

I år 34 f.Kr. dreper han Josef, som var både hans onkel og hans svoger. I år 34 f.Kr. begår han sin mest tragiske forbrytelse. Han dreper sin elskede hustru hasmoneeren Mariamne, fordi det ble sladret om henne ved hoffet. Like etter hennes død holder Herodes på å bli gal av smerte og han befaler palassets tjenere å kalle på henne med høye rop, som om hun fremdeles levde. Få måneder etter dette må også Mariamnes mor late livet.

I år 7 f.Kr. dreper han sine og Mariamnes to sønner Aleksander og Aristobulus til tross for at Augustus gjorde alt for å redde dem. Det var i den forbindelse at keiseren i Rom skal ha uttalt: "Det er bedre å være Herodes svin (gr:hys), enn å være hans sønn (gr:hyios).". Som kvasi- jøde kunne jo ikke Herodes slakte og spise svin, men sine egne barn kunne han slakte. Det var også Herodes som ga ordre til barnemordet i Jerusalem, som evangelisten Matteus forteller om. Josefus tier imidlertid om denne hendelsen. Men denne tausheten er enkel å forklare. Hvorfor skulle han stanse ved mordet på noen barn av fattige hyrder, når Josefus så at sin " helts" vei var full av langt mere fremragende ofre.

Den gyldne ørn rives ned

Blant de mange historiene om Herodes har vi tatt med følgende som utspiller seg i Herodes siste dager. Her møter vi tapre jøder som reiser seg mot den veldige kongen.

Det var en ved navn Judas, sønn av Saripheus og en ved navn Matthias, sønn av Margalothus. Disse var to av de mest lærde menn blant jødene og fremstående tolkere av de jødiske lovene. De var godt likt av folket fordi de underviste de unge. Alle unge menn som studerte edle dyder besøkte deres forelesninger hver eneste dag. Etter å ha fått kjennskap til kongens uhelbredelige sykdom, egget disse menn ungdommene til å rive ned de verker som kongen hadde reist opp imot fedrenes lover. Derved ville de oppnå den lønn som loven gir til dem som utfører slike fromme handlinger. For det var i sannhet på grunn av Herodes tankeløshet ved å lage slike ting som loven forbyr, at hans mange ulykker og sykdom nå var kommet over ham og plaget ham. Herodes hadde latt slike ting som loven forbyr, bli lagd, og det var dette som Matthias og Judas anklaget ham for. Herodes hadde nemlig reist opp en stor gylden ørn av stor verdi over tempelets store port. Men loven forbyr å fremstille bilder av levende skapninger.

Så disse menn overtalte sine unge elever til å rive ned den gyldne ørnen. De hevdet at de burde utsette seg for hvilken fare som helst, om enn med døden til følge, for deres tapre handling vil være mere verd enn alle livets gleder. Da ville de nemlig dø for å bevare og overholde fedrenes lov, og derved oppnå en evigvarende berømmelse og god omtale. De ville da bli roset av den nåværende generasjon og dessuten statuere et eksempel som aldri vil bli glemt av ettertiden. Selv ikke de som prøver å leve uten å utsette seg for farer, kan unngå døden. Derfor er det rett for disse som elsker edle hensikter å vente på den sjebnesvangre time. For en slik handling vil kunne føre dem ut av verden med pris og ære. Det vil gjøre døden mye lettere når vi oppsøker den med edle gjerninger. Samtidig som den bringer fare etterlevner den anseelse blant våre barn. Både menn å kvinner vil ha fordel av handlingen etterpå.

Ved en slik framstilling ble de unge menn oppmuntret til denne handling, og da et rykte nådde dem om at kongen var død ble de vise menns overtaling enda mer effektiv. Derfor midt på dagen dro de opp på plassen og rev ned ørnen og smadret den istykker med økser, mens det var en mengde mennesker i tempelet. Da kongens adjutant hørte om foretaket og trodde det var større enn det viste seg å være, kom han med en mengde soldater. Disse var mange nok til å stoppe hopen som hadde revet ned det som var viet til Gud. Han angrep dem derfor uventet mens de utførte dette dristige attentatet på en mer dumdristig enn forsiktig måte slik det vanligvis er med folkemengder. I kaoset som fulgte arresterte adjutanten ikke mindre enn 40 av de unge menn som hadde mot til å stå igjen da folkemengden flyktet. Sammen med gjerningsmennene av dette attentatet sto Judas og Matthias som syntes det var vanærende å trekke seg ved et slikt nærvær. Disse ble da ledet til kongen som spurte dem om de hadde vær så dristige og revet ned det som han hadde viet til Gud. De svarte: " Ja, hva vi ville oppnå, det har vi oppnådd, og hva som er gjennomført det har vi gjennomført og det med et slikt tappert mot som sømmer seg for menn. For vi har gitt vår bistand til de ting som var helliget den allmektige Gud. Og vi har omsorg for det vi har lært ved å høre loven. Ingen bør undre seg over at vi akter de lover som Moses har gitt, de som ble lært ham av Gud og som han skrev ned og etterlot seg, mere verd å overholde enn noen av dine forskrifter. Følgelig vil vi utstå døden og alle slags straffedommer som du kan påføre oss. Dette vil vi møte med glede siden vi er klar over at vi ikke skal dø på grunn av noen urettferdige gjerninger, men på grunn av vår kjærlighet til fromheten."

Og dette sa de alle og deres mot var fortsatt lik deres bekjennelse og lik det mot de hadde da de utførte denne handlingen. Kongen ga ordre om at de skulle bindes, og han lot dem sende til Jeriko. Deretter kalte han sammen de fremstående menn blant jødene og da de kom samlet han dem i teateret. Fordi han ikke kunne stå, lå han på en båre og telte opp de mange besværligheter han lenge hadde holdt ut for deres skyld. Han fortalte hvilke enorme kostnader byggingen av tempelet hadde medført. Hasmoneerne derimot hadde ikke vært istand til å gjennomføre noe slikt verk til Guds ære iløpet av de 125 år som de hadde regjert. Han hadde også prydet tempelet med verdifulle gaver og han regnet med at han hadde etterlatt et minne og skaffet seg anseelse etter sin død. Nå begynte han å skrike at til og med mens han var i live hadde de ikke nølt med å krenke ham og det på høylys dag. Midt på dagen mens alle så på hadde de skjelt ham ut i en slik grad ved å angripe det som han hadde helliget, og revet det ned på bakken. De vedgikk at de gjorde det for å krenke kongen, men dersom noen tenker grundig igjennom saken vil de finne at disse menn er skyldig i helligbrøde mot tempelet. Men av hensyn til Heerodes barbariske humør og av frykt for at han skulle være så ond å påføre dem straff, sa de fremstående menn at det som var gjort var uten deres samtykke. De sa at det virket for dem naturlig at gjerningsmennene måtte straffes for det de hadde gjort.


Måneformørkelsen

Antiq 17,149-167

Denne måneformørkelsen skjedde den 13. mars 4 f.Kr og er en viktig dato for bestemmelsen av Jesu fødseldato.

Herodes blir dødssyk

Etter denne ugjerningen mot de tapre jødene blir Herodes tilstand raskt forverret.

Men Herodes sykdom ble kraftig forverret og kom over ham på en smertelig måte. Dette på grunn av Guds dom som kom over ham for hans synder. For en ild brant langsomt i ham. Denne rørte ham ikke så mye utvendig som den øket hans piner innvendig. Det kom over ham en veldig appetitt som han ikke kunne unngå å forsyne med forskjellig slags mat. Hans innvoller var også full av sår. Hovedsmerten i hans legeme lå imidlertid i tykktarmen. En vannaktig og gjennomsiktlig væske la seg på hans føtter på samme måte som den preget den nedre delen av hans mage. Ja, til og med hans underliv råtnet og produserte ormer. Når han satt opp hadde han problemer med å puste. Dette var svært motbydelig for det stinket fra hans pust og han hadde en rask higen etter luft. Han hadde også kramper i alle deler av kroppen, hvilket øket hans krefter til et ulidelig nivå. De som påsto de var hellige, og de som var utrustet med visdom til å utlegge slike ting, sa at Gud påførte kongen denne straffen på grunn av hans respektløse ugudelighet.

Men han håpet fremdeles at han skulle bli bedre, til tross for at hans plager var større enn noe menneske kunne bære. Han sendte også bud etter leger og nektet ikke å gjøre det som de foreskrev for å hjelpe ham. Han dro over elven Jordan og badet seg i de varme kildene ved Calirroe. Ved siden av kildenes legende kraft, når man badet seg i dem, kunne man også drikke av dette vannet som rant ned i en sjø kalt Asphaltitis. Men da legene syntes det var passende å bade ham i et kar fult av olje, trodde man at han holdt på å dø. Under den klagende gråten fra hoffet kviknet han til, men han hadde ikke lenger det minste håp om å bli frisk igjen. Han ga da ordre om at hver soldat skulle betales 50 drakmer. Han ga også en god del til deres befal og til sine venner. Og han kom igjen til Jeriko hvor hans raseri øket så veldig at den drev ham til å gjøre slikt som bare sinnsyke mennesker gjør.

Vil drepe uskyldige

Til tross for at han var nær ved å dø, tenkte han ut følgende onde planer: Han befalte at alle de fremstående menn i hele den jødiske nasjon, uannsett hvor de bodde, skulle kalles til ham. Dette medførte at et stort antall kom, for straffen for å forkaste innbydelsen var døden.

Antiq 17,168-181

Like etter dette dør Herodes den store, men før han dør rekker han å drepe sin førstefødte sønn Antipater som lenge hadde planlagt et giftmord på faren. Hans testamente blir deretter forandret, og hans rike blir delt mellom hans tre sønner Antipas, Arkelaos og Filip slik vi kjenner fra Luk 3,1. Fem dager etter Antipater var drept døde Herodes, og en stor periode i Israels historie er over.

DØPEREN JOHANNES

Mange har vel lest om Døperen Johannes død i Bibelen. Vi har samlet de tre evangelier som omhandler dette slik at man kan sammenligne disse. Matt 14,3-12 Mark 6,17-29 Luk 3,19 Luk 9,9

Som vi ser skriver både Matteus og Markus at Herodias var gift med Herodes Antipas' bror Filip. Denne Filip er imidlertid ikke samme person som tetrarken Filip omtalt i Luk 3,1. Dette er en annen bror med samme navn som bodde i Rom og som var gift med Herodias. Denne Filip kaller Josefus bare Herodes. Her er historien slik Josefus forteller den:

Herodias giftemål

På den tid hadde araberkongen Aretas og Herodes en krangel på grunn av følgende: Herodes tetrarken (Herodes Antipas) hadde giftet seg med Aretas datter, og han levde med henne en god stund. Men da han en gang var i Rom bodde han hos sin bror Herodes (Filip), som var virkelig hans bror, men de hadde ikke samme mor. Denne Herodes var sønn av ypperstepresten Simons datter. Han ble forelsket i denne Herodes hustru som hette Herodias. Hun var datter av deres bror Aristobulus og søster til Agrippa den store. Denne mannen dristet seg til å foreslå et giftemål mellom dem, et tilbud som hun aksepterte. De gjorde en avtale at hun skulle komme over til ham så snart hun hadde returnert hjem fra Rom. Det var også i avtalen at han skulle skulle skille seg fra Aretas datter.

Etter at Herodes Antipas hadde gjort denne avtalen og reist til Rom og tilbake igjen, hadde hans hustru oppdaget avtalen han hadde med Herodias. Uten å fortelle hva hun hadde oppdaget, ba hun ham om å sende henne til borgen Macherus, som ligger på grensen mellom Herodes og og Aretas herredømmer. I god tro lot derfor Herodes henne dra. Under ledelse av Aretas generaler kom hun derfor raskt til Arabia, hennes far hadde nemlig sørget for en vellykket transport. Da hun kom til sin far, fortalte hun ham om Herodes planer. Det var først og fremst dette som hadde skapt fiendskapet mellom Aretas og Herodes. Men de hadde også en strid om grensene ved Gamalatis. Så de samlet hærer på begge sider og forberedte seg på krig. De sendte sine generaler for å sloss for seg, og da de brøt sammen i kamp, ble Herodes hær slått. Dette på grunn av foræderiet fra Filips tetrarki. De hadde nemlig slått seg sammen med Herodes hær.

Antiq 18,109-115

Herodias var altså gift med en onkel, som hun stakk ifra, og flyttet sammen med en annen onkel. Et skjema som viser noe av de kompliserte familieforholdene skulle klargjøre dette bedre:

  • Herodes den Store : Idumeer, tilsammen 10 hustruer.
  • Mariamne I : Datter av ypp.prest, Simeon DS's 2. hustru
  • Mariamne II : Datter av ypp.prest, Simeon HDS's 3. hustru
  • Maltake : Samariatinnen HDS's 4. hustru
  • Kleopatra : Fra Jerusalem HDS's 5. hustru
  • Aristobulus :Gift med sin kusine. Drept av sin far HDS
  • Herodes Filip : Bodde i Rom
  • Antipas : Tetrarken. Herodias elsker
  • Filip : Tetrarken (Luk 3,1)
  • Herodias : Gift med sin onkel Herodes Filip i Rom
  • Salome : Herodias dansende datter
  • Aretas IV : Araberkongen, omtalt i 1 Kor 11,32
  • Datter av Aretas : Gift med Herodes Antipas

Herodes den store blir forkortet med HDS.

Etter denne historien forteller Josefus følgende om Døperen Johannes:

Døperen i ørkenen

Antiq 18,116-119

Josefus som ikke hadde kjenskap til evangeliene skriver her at Døperen Johannes bare ville døpe dem som på forhånd var renset innvendig. Dette stemmer med bibelens budskap, for i evangeliene leser vi at Johannes nektet å døpe dem som ikke var omvendt. Som vi ser av Luk 3,20 hadde Herodes flere grunner til å drepe Johannes. Bibelen legger vekt på Herodes utroskap, mens Josefus legger vekt på innflytelsen han hadde på jødene.

PONTIUS PILATUS

Fariseerne på Jesu tid tolket loven dithen at alle avbildninger var en vederstyggelighet. Det andre bud som sier at man ikke skal gjøre noen avbildninger av det som er over, under eller på jorden oppfattet de svært bokstavelig. Ingen kunne derfor ha noe som inneholdt et bilde av noe levende vesen. Det var derfor det ble så stille blant fariseerne da Jesus spurte hvilket bilde det var på mynten da de spurte ham om det var rett å gi keiseren skatt. Det at de hadde mynter med keiserens bilde brøt nemlig med deres egne vedtekter. Hvor nøye de ellers holdt disse forskrifter viser følgende avsnitt som skjedde på Jesu tid.

Fanene i Jerusalem

Men Pilatus, landshøvdingen i Judea, flyttet hæren fra Cæsarea til Jerusalem for å ha vinterleiren der. Dette for å avskaffe de jødiske lover. Han presenterte keiserens bilder som var på fanene og brakte dem inn i byen. Vår lov derimot forbyr slike avbildninger. Tidligere landshøvdinger pleide å ta hensyn til dette ved ikke å føre faner med slike utsmykninger inn i byen. Pilatus var den første som brakte disse bildene til Jerusalem og satte dem opp der. Dette ble gjort uten at folket hadde kjennskap til det, fordi det skjedde på natten. Men så snart det ble kjent dro jødene i hopetall til Cæsarea, og ba Pilatus innstendig i mange dager om at han måtte fjerne bildene. Fordi det virket fornærmende på Cæsar og siden de bare fortsatte å protestere, ga Pilatus på den sjette dag ordre om at soldatene skulle bevæpne seg. Pilatus kom og satte seg på dommersetet sitt som, som var plassert på en åpen plass midt i byen slik at den skjulte hæren som var klare til å angripe dem. Da jødene igjen klaget til ham, ga han signal til soldatene om at de skulle omringe dem. Han truet dem med en umiddelbar dødsstraff dersom de ikke sluttet å forstyrre ham og dra sin vei hjem. Men de kastet seg ned og la sine halser nakne. De sa de heller ville gå døden i møte enn at visdommen i deres lover skulle bli overtrått. Pilatus ble da dypt grepet av deres fast beslutning om å holde loven ukrenkelig. Og umiddelbart ga han beskjed om at bildene skulle fraktes tilbake til Cæsarea.

Antiq 18,55-59

JESUS

Det Flaviske vitnesbyrd

Det berømte avsnitt hvor Josefus forteller om Jesus blir kalt "Det flaviske vitnesbyrd". Her bekrefter han ikke bare at Jesus ble korsfestet av Pilatus, men han sier også at Jesus var Kristus dvs. Messias. Ingen fariseer i det første århundre kunne jo skrive noe slikt dersom han ikke var blitt en kristen. Derfor har mange tvilt på at fariseeren Josefus virkelig har skrevet dette. De hevder at en kristen på et eller annet tidspunkt må ha endret teksten eller ha skrevet inn hele passasjen på et senere tidspunkt. Andre har lurt på om Josefus har tilhørt en kristen sekt på sine eldre dager, men dette er imidlertid tvilsomt. Den tradisjonelle teksten som er bekreftet av flere kirkefedre (bla. Eusebius i år 324) er som følger:

På den tid levde Jesus som var et vist menneske, hvis det er tillatt å kalle ham menneske, for han utførte undergjerninger. Han var en lærer for slike mennesker som mottar sannheten med glede. Han trakk mange av jødene til seg, men også mange hedninger. Han var Kristus. Da Pilatus, etter forslag fra de fremste iblant oss, hadde dømt ham til korsdøden, forlot de ham ikke, de som hadde elsket ham fra begynnelsen. Han viste seg levende for dem på den tredje dag, slik de guddommelige profetier hadde forutsagt dette og titusen andre underfulle ting angående ham. Og den kristne stamme, som fikk navnet sitt fra ham, er ikke utryddet til denne dag.

Antiq 18,55-5

Et funn i 1972

Diskusjonen om ektheten av denne teksten har vært livlig de siste år helt siden de første begynte å sette disse linjer i tvil i det 16. årh. Mens man for bibelens greske tekst har flerre tusen håndskrifter å støtte seg til, har man bare noen få manuskripter som kilde til Josefus teksten. De eldste greske tekstene for bibelen er fra det 2.-4 årh., mens for Josefus er de eldste fra 9.-14. årh. Men noen avsnitt er altså bekreftet av de gamle kirkefedrene.

I 1972 gjorde professor Pines ved Hebrew Univerity i Jerusalem en bemerkelsesverdig oppdagelse. Et arabisk skrift fra det 10. årh. gjenga denne passasjen på en litt annen måte enn den tradisjonelle.

På den tid var det en vis mann som ble kalt Jesus, og hans vandel var god. Han var kjent for å være rettskaffen. Mange av jødene og mange av andre nasjoner ble hans disipler. Pilatus dømte ham til korsfestelse og død. Men de som var blitt hans disipler ble ikke frafalne. De fortalte at han hadde vist seg for dem tre dager etter korsfestelsen, og at han var i live. Følgelig var han kanskje Messias, som profetene hadde fortalt skulle gjøre under. Og den kristne stamme som fikk navnet sitt fra ham er ikke utryddet til denne dag.


Andre ikke-kristne tekster om Jesus

En annen ikke-kristen som også skrev om Jesus var den romerske historiskriveren Tacitus. Han skriver at opphavsmannen til den kristne sekt var Kristus.

For å stoppe ryktene om at Nero selv hadde påtent brannen i Rom anklaget og torturerte Nero noen mennesker som var hatet for deres onde gjerninger. Denne gruppen mennesker går under navnet kristne. Opphavsmannen til denne sekten var Kristus som under Tiberius regjering ble dømt til døden av Pontius Pilatus. Denne fordervelige overtro ble bare midlertidig undertrykt for den blomstret opp igjen. Og det ikke bare i Judea som var ondets opphavsted, men også i Rom hvor alskens avskylige og skammelige ting flyter sammen og trives.

Annaler 15,44

Plinius den yngre

Guvernøren i Bitynia, Plinius den yngre skriver et brev til keiser Trajan i år 112 e Kr., at han hadde problemer med at det var mange kristne på hans område. Vi skal legge merke til at det var akkurat dette området som Paulus hadde tenkt å reise til, men " ...Jesu ånd ga dem ikke lov." Ap.gj. 16,7. Til tross for at Paulus ikke reiste dit ble altså området alikevel evangelisert, mens Paulus reiste videre med evangeliet til Europa.

Jeg har brukt denne fremgangsmåten mot disse som har blitt brakt for meg som kristne. Jeg spurte dem om de var kristne eller ikke. Om de bekjente at de var kkristne spurte jeg dem igjen og tredje gangen jeg spurte dem truet jeg dem. Dersom de sto fast på sin bekjennelse ga jeg ordre om at de skulle henrettes. For denne skråsikre gjenstridighet tvilte jeg ikke på at den fortjener å bli straffes. Det har vært noen i denne sinnsyke sekten som jeg har oppdaget har vært romerske borgere. Disse har jeg sendt til Rom. Etter en tid, slik det pleier å være under slike forhør, har denne kriminaliteten spredd seg og flere slike tilfeller er kommet for meg. Et anonymt klagebrev som inneholdt en liste med navn over mistenkelige personer er blitt sendt meg. Disse fornektet at de var eller noen gang hadde vært kristne. De kalte på gudene og tilba ditt bilde med gull og røkelse mens de forbannet Kristus. Ingen av disse ting kan de som er virkelig kristne gjøre, blir det sagt. Så jeg tenkte det var best å la dem gå.

Plinius brev til Trajan

Plinius skriver videre i dette brevet at de kristne pleide å samles før daggry for å synge en hymne til Kristus som til en gud. Han forteller også at de kristne pleide å innta et spesielt måltid sammen. Som vi leser i teksten over kan ikke noen ekte kristne forbanne kristus. Den kjente martyr Polykarp uttalte følgende da de ville ha ham til å spotte Kristus: "I 86 år har jeg nå tjent Kristus, og han har aldri gjort meg noe galt. Hvorledes kan jeg spotte min konge og min frelser?".

Dermed har vi tatt med alle de tre bevarte ikke-kristne skrifter som omhandler Jesus og de kristne i det 1. og 2. århundre. Om vi ser bort fra de nytestamentlige apokryfer og kirkefedrenes skrifter, finns det altså svært lite informasjon om Jesus utenom bibelen. Men de skrifter som finns bekrefter at Jesus har levd og at han ble korsfestet av Pilatus under keiser Tiberius regjering.

Herodes Agrippa I

Bibelens beskrivelse

I bibelen er Herodes Agrippas død beskrevet på følgende måte:

Ap.gj. 12,21-23

Agrippa I var meget populær blant jødene. Han talte deres sak i Rom og utvidet Jerusalem. Som vi leser i begynnelsen av Ap.gj 12, avlivet han disippelen Jakob med sverd, og da han så at dette var jødene til behag, lot han Peter bli kastet i fengsel. Han blir i Apostlenes gjerninger kalt kong Herodes for han var sønnesønn til Herodes den store. Hans bestemor derimot var jøde av hasmoneerslekt, en av de ypperste slektene i Israel, som nedstammet fra makkabeerne. Derfor leser vi i Ap.gj. 24,24 at hans datter Drusilla blir kalt jødinne. Det ble forøvrig opptøyer blant jødene på grunn av hennes giftemål med den romerske prokuratoren Feliks. Det var derfor ikke hvem som helst som lot seg hylle som en gud i Cæsarea i år 44 e.Kr. Det var Herodes Agrippa I kvart jøde av hasmoneer slekt, en slekt som hadde ofret livet flere ganger for å ikke vanære Guds navn.

På neste side kan du se et utsnitt av hans ættetavle:

Josefus beskriver dødsfallet til Agrippa I på følgende måte:

Agrippas død

Etter at Agrippa hadde regjert over hele Judea i tre år, kom han til byen Cæsarea, den som før ble kalt Stratos Tower, og der ble han vist rundt til ære for Cæsar. Han ble informert om en festival som skulle feires der, og der skulle det gis forsikringer om hans sikkerhet. Til den festivalen var det samlet en stor mengde prominente personer fra hele provinsen. På festivalens andre dag tok Agrippa på seg en klesdrakt som var helt igjennom av sølv og helt fantastisk sammensatt. I denne kledningen kom han tidlig om morgenen inn i teateret og de tidlige morgenstråler ble reflektert av sølvet. Han lyste opp på en bemerkelsesverdig måte og det kom frykt over dem som så dette veldige syn. De begynte med en gang og skamrose ham, en fra et sted og en annen fra et annet sted. Men det de gjorde var ikke til hans beste for de sa at han var en gud. Og de la til: "Vær du nådig mot oss, for hittil har vi holdt deg for å være et menneske, men heretter vil vi anse at du står over vanlige dødlige mennesker." Denne ugudelige smiger verken irettesatte eller avviste Agrippa. Da han straks etter så opp så han en ugle som satt på en gardinsnor like over hodet hans. Han forsto med en gang at denne fuglen var et dårlig varsel.

Denne fuglen hadde vist seg for ham tidligere en gang, men da med et godt varsel. Derfor kom det nå en dyp sorg over ham, og han ble slått av forferdelige magesmerter. Derfor så han opp på sine venner og sa: "Meg som dere kaller en gud har nettopp nå fått beskjed om å forlate dette livet, og forsynet går på denne måte imot de løgnaktige ord dere har sagt om meg. Jeg som dere sa var udødelig blir nå raskt tatt bort av døden. Men jeg er nødt til å ta imot det forsynet tildeler meg, som det behager Gud. For vi har på ingen måte levd i armod, men vi har levd i rikdom og lykke." Da han hadde sagt dette ble smertene voldsomme og han ble bært inn i palasset og ryktene begynte å spre seg om at han kom til å dø ganske snart.

. Antiq 19,343-350

Lesere som har undret seg over Lukas beretning om Agrippas plutselige død, får her en stadfestelse på at bibelens budskap stemmer. Selv om historien til Josefus inneholder langt flere detaljer og kanskje er sett fra en annen synsvinkel, er den alikevel helt i tråd med bibelens beretning. Lukas forteller at " straks slo Herrens engel ham", men av Josefus får vi vite at selve døden møtte han ikke før etter fem dager med forferdelige smerter.

Jakob, Jesu bror

At Jesus hadde en bror som het Jakob og som var en fremtredende mann blant apostlene leser vi bl.a. i Gal 1,19; 1 Kor 15,7; Ap.gj. 15,6- 29; Dette er også den Jakob som etter all sannsynlighet er forfatter av Jakobs brev. Kong Agrippa som vi møter i denne teksten er samme person som var så positiv til Paulus forkynnelse i Ap.gj kap 25-26. Som vi ser fikk henrettelsen av Jakob store konsekvenser for ypperstepresten Annas.

Antiq 20,200-203

Europa, deler av Amerika, Australia og New Zealand er hovedsakelig etterkommere av de 10 israelske stammer.

Mange nasjoner og folkeslag

I 1. Mosebok 17, vers 5-6 står det: "Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar. Jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg." I 1 Mosebok 28 finner vi også en del interessante vers. Isak velsigner sin sønn Jakob og kommer med denne profetien: "Og må Gud Den Allmektige velsigne deg og gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag." I vers 14 bekrefter Gud denne velsignelsen: "Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og din ætt skal alle jordens slekter velsignes." Og her er det snakk om Sems etterkommere, Jakobs (Israels) tolv sønner, ikke etterkommere etter Jafet og Kam. "Og Gud sa til ham: "Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og Han kalte ham Israel." Dette er klartekst. Legg også merke til at disse løftene er gitt uten betingelser.

Jer 3,12 nå han skriver: I de siste dager skal noen rope ut budskapet om hjemvendelse, nettopp til folk i nord: "Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne … " Jer.3,12.

Jeg har tydeligvis en litt annen bibeloversettelse, men Jer 3, og vers 12 bør ses i sammenheng med vers 13, og disse lyder slik:

"Gå og rop disse ordene ut mot nord:Vend om, du frafalne Israel!lyder ordet fra Herren.Jeg ser ikke lenger på deg med harme,men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren,jeg vil ikke for evig være vred. Bare erkjenn din skyld,at du har gjort opprør mot Herren din Gud.Du fór omkring etter fremmede guder- under hvert frodig tre,du hørte ikke på meg,
lyder ordet fra Herren."

Dette er sannheten: De10 stammer, som er den hvite befolkningen i verden, er etterkommere av Jakobs sønner.

På den tiden var også vi under Loven, sammen med de 2 andre stammene, Juda (jødene) og Levis stamme!

Husk, at gjennom Moses og folkets utgang av Egypt, med alle Israels 12 stammer, fikk hele Israel folket loven på Sinai berg i Arabia! Og der var mine og dine forfedre med!

Da skjønner du det hele, og alt faller på sin rette plass!

"Gå ikke ut på hedningers vei og ikke inn i samaritaneres byer! Gå hellere til de fortapte får av Israels hus!" (Matteus 10:5-6) og:"Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus."(Matteus 15:24) sa Jesus!

Dersom vi skal konkludere, og gjenta det hele, så må dette bety følgende: Juda og Levis stamme er Guds eiendomsfolk, og de 10 andre stammene er også Guds eiendomsfolk! For å underbygge det Jesus sa, kan vi gjenta hva Han mente med andre skriftsteder:
Apostlene sendes ut

Da Jesus så byen Jerusalem, gråt Han over den og sa:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk 19,41)

Her så Jesus inn i framtiden, både for seg selv og over israel-folket. Dersom israelittene hadde tatt imot Jesus som den Han var, hadde Han ikke behøvd å gå korsveien og jødene haddde ikke vært tvunget inn i sin lidelseshistorie. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus der og da, kunne Jesus ha opprettet tusenårsriket med det samme. Jesus kunne ha blitt konge i Jerusalem og i Stor Israel (Grensene Gud hadde bestemt på Josvas tid) og livets tre kunne blitt plantet! Jesus kunne ha fått de andre 10 stammene tilbake til Israel også, og alt hadde vært herlighet og glede...for Israels 12 stammer!

Men hva med hedningene? Jo, hedningene hadde gått fortapt, de hadde blitt tilintetgjort etter hvert som døden banket på. Så noe godt skjedde for menneskeheten gjennom dette!

For å underbygge det Jesus sa, kan vi gjenta hva Han mente med andre skriftsteder:


Matteus 10:5 Disse tolv sendte Jesus ut og påla dem: «Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke inn i samaritanenes byer! 6 Gå heller til de bortkomne sauene i Israels hus. 7Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær!'

Kvinnen fra Fønikia

Kapittel 7:24 Så brøt han opp derfra og dro til Tyros-området. Der tok han inn i et hus og ønsket ikke at noen skulle få vite det, men det kunne ikke holdes skjult. 25 En kvinne der hadde en datter som hadde en uren ånd i seg. Straks hun fikk høre om Jesus, kom hun og kastet seg ned for føttene hans. 26Denne kvinnen var en hedningekvinne, gresktalende, av syrisk-fønikisk ætt. Hun ba ham drive den onde ånden ut av datteren.27Men Jesus sa til henne: «La først barna bli mette, for det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»28«Herre», svarte kvinnen, «selv hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.»29Han sa til henne: «Fordi du sa dette, sier jeg deg: Gå hjem, den onde ånden har forlatt din datter.»30Hun gikk hjem og fant barnet liggende på sengen. Den onde ånden hadde forlatt henne.


Jesus ble tatt opp til himmelen:

Da Jesus reiste tilbake til himmelen etter oppstandelsen kom de siste ordene


6 Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» 7 Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. 8 Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.

Men Misjonsbefalingen gjelder også, den står i Matt 28:16


16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»


Er det ikke merkelig at mesteparten av Det nye testamente etter Apostelgjerningene ble skrevet av Paulus og ikke Peter? Hvorfor forsvant både Peter og de andre apostlene plutselig av syne etter at Peter, da han var i huset til Kornelius, begynte å forkynne Evangeliet til hedningene? Og hvorfor var det bare Peter og Johannes som i et flyktig øyeblikk dukket opp i Jerusalem ved den sammenkomsten som er skildret i Ap.gj. 15? Etter Ap.gj. 15 leser vi bare om Paulus som preker for hedningene. Hva er årsaken? Hva skjedde med de tolv apostler? La oss komme til bunns i denne saken! Det er nemlig en grunn til at reisene til de tolv apostler har vært innhyllet i et mysterium ? inntil nå.

Du er antakelig blitt fortalt at Jesus valgte seg tolv apostler som han ordinerte. Deretter sendte han dem til jødene forat de skulle preke for dem først, og da jødene som en nasjon forkastet budskapet, har du antakelig trodd at apostlene da vendte seg mot hedningene. Dette er langt fra sannheten!

Det var apostelen Paulus, som flere år senere ble kalt en spesiell apostel, som fikk i oppdrag å bære Evangeliet til hedningene. Jesus kom med denne forsikringen til Ananias, som ble sendt for å døpe Paulus: «Gå av sted!» For han, Saulus, som fikk navnet Paulus, er «et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn» (Ap.gj. 9,15).

Det var Paulus, og ikke en av de tolv, som sa: «Fra nå av går jeg til hedningene» (Ap.gj. 18,6). Jesus ville ikke kalt Paulus til å være en spesiell disippel som skulle forkynne Evangeliet for hedningene hvis de tolv apostlene hadde fått dette oppdraget.

Jesu befaling forteller

Legg merke til det overraskende svaret i Matt 10,5?6: «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!»

Israels hus (de ti «tapte» stammer) ble ført i fangenskap til «medernes byer» i Nord-Assyria, og vandret videre vestover og inn i Europa, der de ble kjent under en rekke fremmede navn

Jesus mente akkurat hva han sa! Han «bød dem». De tolv fikk ikke lov å forkynne Evangeliet blant hedningene. Det var Paulus som fikk dette oppdraget. De tolv skulle i stedet gå til «de tapte får av Israels hus» ? de tapte ti stammer!

Riktignok sendte Jesus Peter til Kornelius (Ap.gj. 10?11) for å åpne Evangeliet for hedningene, men Peters livsoppgave var å forkynne Evangeliet til «de tapte får av Israels hus». I egenskap av «sjefsapostel» åpnet Peter bare døren for hedningene. Det var Paulus som gikk gjennom døren og brakte Evangeliet til nasjonene. Som «sjefsapostel» dro Peter bare én gang til samaritanerne, som var «hedninger». Men det var ikke for å bringe Evangeliet til dem. Filip hadde gjort det! Peter og Johannes bare ba for samaritanerne om at de måtte få Den Hellige Ånd (se Ap.gj. 8,5.14?17).

Nå vet vi hvem de tolv apostler ble sendt til. De ble ikke sendt til hedningene, men til «de tapte får av Israels hus». Det var Paulus som dro til hedningene. Nå skal vi se nærmere på hvor Peter og andre av de tolv apostlene dro etter at de hadde forlatt Palestina. Dette har vært en av historiens best bevarte hemmeligheter! Hvis verden hadde vært klar over hvilke land de tolv apostlene dro til, ville Israels hus aldri vært tapt av syne! Men Gud hadde en hensikt med at identiteten til Israels hus ikke skulle bli åpenbart før i vårt pulserende århundre. Det er mange som ikke forstår hensikten med dette.

Hvor tilbrakte Peter mesteparten av sin tid etter de tolv årene i Palestina?

Den greske historiker Metaphrastes forteller at «Peter ikke bare var i disse vestlige områdene» ? det vestlige Middelhav ? «men spesielt at han også var der i lang tid.» Her finner vi Peters hovedoppgave i sitt arbeid for de ti tapte stammene. «. . .en lang tid i England, der han omvendte mange nasjoner til troen.» (Se margnoter på s. 45 i Caves Antiquitates Apostolicae.)

Peter forkynte evangeliet i England, ikke i Rom. Det sanne evangelium var ikke blitt forkynt offentlig i Rom før Paulus kom dit i år 59 e.Kr. Paulus nevner aldri Peter i sitt brev til brødrene i Rom ? de fleste av disse var blitt omvendt på pinsefestens dag i år 30 e.Kr. Ikke engang jødene i Rom hadde hørt Evangeliet bli forkynt før Paulus kom dit.

Her finner vi Lukas' inspirerte beretning om Paulus' ankomst til Rom: «Etter tre dager kalte han [Paulus] sammen de fremste menn blant jødene der i byen» (Ap.gj. 28,17). Og videre: «De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekt overalt møter motsigelse. Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld» (Ap.gj. 28,21?23).

Her finner man avgjørende beviser for at jødene i Rom aldri hadde hørt apostelen Peter preke.

Men det hadde vært en «Peter» i Rom ? helt fra Claudius Cæsars dager. Denne Peter satt i en framtredende stilling. Han var den øverste leder for de babylonske mysterier. Embetet hans gikk ut på å være en «peter» ? en fortolker, eller en som åpner for hemmeligheter. På babylonsk og på hebraisk betyr peter «en som åpner», derfor blir uttrykket brukt på hebraisk om «førstefødt, en som først åpner morslivet».

Denne Peter i Rom ble også kalt Simon ? Simon Magus, trollmannen Simon (Ap.gj. 8). Han var lederen for den sammensvergelse som var klekket ut av prestene i de babylonsk-samaritanske mysterier.

Disse sammensvorne prøvde å bruke Jesu navn som en kappe for sin diabolske religion. De grunnla det som idag paraderer som en falsk «kristen religion» (se 3 Joh.).

Simon Peter, Jesu apostel, befant seg i England, og ikke i Rom. Det var i England han prekte evangeliet om Guds rike. Det faktum at Peter forkynte på De britiske øyer er i seg selv et bevis for at de ti tapte stammer av Israels hus allerede var der. Simon Peter hadde fått i oppdrag å gå til de ti tapte stammer.

Og slående nok begynte større indre kriger å ramme England rundt år 60 e.Kr. Det er dette Jakob advarer mot i sitt brev (kap. 4, vers 1) til de tolv Israels stammer. Kan historien være klarere?

Jeg blir så inspirert...


Er det ikke merkelig at mesteparten av Det nye testamente etter Apostelgjerningene ble skrevet av Paulus og ikke Peter? Hvorfor forsvant både Peter og de andre apostlene plutselig av syne etter at Peter, da han var i huset til Kornelius, begynte å forkynne Evangeliet til hedningene? Og hvorfor var det bare Peter og Johannes som i et flyktig øyeblikk dukket opp i Jerusalem ved den sammenkomsten som er skildret i Ap.gj. 15? Etter Ap.gj. 15 leser vi bare om Paulus som preker for hedningene. Hva er årsaken? Hva skjedde med de tolv apostler? La oss komme til bunns i denne saken! Det er nemlig en grunn til at reisene til de tolv apostler har vært innhyllet i et mysterium ? inntil nå.

Du er antakelig blitt fortalt at Jesus valgte seg tolv apostler som han ordinerte. Deretter sendte han dem til jødene forat de skulle preke for dem først, og da jødene som en nasjon forkastet budskapet, har du antakelig trodd at apostlene da vendte seg mot hedningene. Dette er langt fra sannheten!

Det var apostelen Paulus, som flere år senere ble kalt en spesiell apostel, som fikk i oppdrag å bære Evangeliet til hedningene. Jesus kom med denne forsikringen til Ananias, som ble sendt for å døpe Paulus: «Gå av sted!» For han, Saulus, som fikk navnet Paulus, er «et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn» (Ap.gj. 9,15).

Det var Paulus, og ikke en av de tolv, som sa: «Fra nå av går jeg til hedningene» (Ap.gj. 18,6). Jesus ville ikke kalt Paulus til å være en spesiell disippel som skulle forkynne Evangeliet for hedningene hvis de tolv apostlene hadde fått dette oppdraget.

Jesu befaling forteller

Legg merke til det overraskende svaret i Matt 10,5?6: «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!»


Israels hus (de ti «tapte» stammer) ble ført i fangenskap til «medernes byer» i Nord-Assyria, og vandret videre vestover og inn i Europa, der de ble kjent under en rekke fremmede navn

Jesus mente akkurat hva han sa! Han «bød dem». De tolv fikk ikke lov å forkynne Evangeliet blant hedningene. Det var Paulus som fikk dette oppdraget. De tolv skulle i stedet gå til «de tapte får av Israels hus» ? de tapte ti stammer!

Riktignok sendte Jesus Peter til Kornelius (Ap.gj. 10?11) for å åpne Evangeliet for hedningene, men Peters livsoppgave var å forkynne Evangeliet til «de tapte får av Israels hus». I egenskap av «sjefsapostel» åpnet Peter bare døren for hedningene. Det var Paulus som gikk gjennom døren og brakte Evangeliet til nasjonene. Som «sjefsapostel» dro Peter bare én gang til samaritanerne, som var «hedninger». Men det var ikke for å bringe Evangeliet til dem. Filip hadde gjort det! Peter og Johannes bare ba for samaritanerne om at de måtte få Den Hellige Ånd (se Ap.gj. 8,5.14?17).

Nå vet vi hvem de tolv apostler ble sendt til. De ble ikke sendt til hedningene, men til «de tapte får av Israels hus». Det var Paulus som dro til hedningene. Nå skal vi se nærmere på hvor Peter og andre av de tolv apostlene dro etter at de hadde forlatt Palestina. Dette har vært en av historiens best bevarte hemmeligheter! Hvis verden hadde vært klar over hvilke land de tolv apostlene dro til, ville Israels hus aldri vært tapt av syne! Men Gud hadde en hensikt med at identiteten til Israels hus ikke skulle bli åpenbart før i vårt pulserende århundre. Det er mange som ikke forstår hensikten med dette.

Hvor tilbrakte Peter mesteparten av sin tid etter de tolv årene i Palestina?

Den greske historiker Metaphrastes forteller at «Peter ikke bare var i disse vestlige områdene» ? det vestlige Middelhav ? «men spesielt at han også var der i lang tid.» Her finner vi Peters hovedoppgave i sitt arbeid for de ti tapte stammene. «. . .en lang tid i England, der han omvendte mange nasjoner til troen.» (Se margnoter på s. 45 i Caves Antiquitates Apostolicae.)

Peter forkynte evangeliet i England, ikke i Rom. Det sanne evangelium var ikke blitt forkynt offentlig i Rom før Paulus kom dit i år 59 e.Kr. Paulus nevner aldri Peter i sitt brev til brødrene i Rom ? de fleste av disse var blitt omvendt på pinsefestens dag i år 30 e.Kr. Ikke engang jødene i Rom hadde hørt Evangeliet bli forkynt før Paulus kom dit.

Her finner vi Lukas' inspirerte beretning om Paulus' ankomst til Rom: «Etter tre dager kalte han [Paulus] sammen de fremste menn blant jødene der i byen» (Ap.gj. 28,17). Og videre: «De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekt overalt møter motsigelse. Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld» (Ap.gj. 28,21?23).

Her finner man avgjørende beviser for at jødene i Rom aldri hadde hørt apostelen Peter preke.

Men det hadde vært en «Peter» i Rom ? helt fra Claudius Cæsars dager. Denne Peter satt i en framtredende stilling. Han var den øverste leder for de babylonske mysterier. Embetet hans gikk ut på å være en «peter» ? en fortolker, eller en som åpner for hemmeligheter. På babylonsk og på hebraisk betyr peter «en som åpner», derfor blir uttrykket brukt på hebraisk om «førstefødt, en som først åpner morslivet».

Denne Peter i Rom ble også kalt Simon ? Simon Magus, trollmannen Simon (Ap.gj. 8). Han var lederen for den sammensvergelse som var klekket ut av prestene i de babylonsk-samaritanske mysterier.

Disse sammensvorne prøvde å bruke Jesu navn som en kappe for sin diabolske religion. De grunnla det som idag paraderer som en falsk «kristen religion» (se 3 Joh.).

Simon Peter, Jesu apostel, befant seg i England, og ikke i Rom. Det var i England han prekte evangeliet om Guds rike. Det faktum at Peter forkynte på De britiske øyer er i seg selv et bevis for at de ti tapte stammer av Israels hus allerede var der. Simon Peter hadde fått i oppdrag å gå til de ti tapte stammer.

Og slående nok begynte større indre kriger å ramme England rundt år 60 e.Kr. Det er dette Jakob advarer mot i sitt brev (kap. 4, vers 1) til de tolv Israels stammer. Kan historien være klarere

Andreas, hans bror

Etter 449 e.Kr. ble England befolket av flere hundre tusen mennesker som ikke levde der på Peters tid. Historien kaller dem angler og saksere. De kom opprinnelig fra breddene av Svartehavet, der Israels hus hadde oppholdt seg. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra det nordlige Lilleasia langs breddene av Svartehavet til Den kymbriske halvøy (Danmark) vis a vis England. Det var til forfedrene av disse menneskene Peter skrev sine brev.

Men hvem av de tolv apostler prekte til forfedrene deres, de såkalte «hvite syrere», på den tid de bodde ved Bosporus og ved Svartehavet? Hør på svarene fra de greske historikere:

«I denne inndelingen hadde Andreas Skytia og nabolandene som primært var tildelt ham som hans provins. Først reiste han gjennom Kappadokia, (øvre) Galatia og Bitynia og underviste dem i Jesu tro, og dro hele veien langs Det euksinske hav» - det gamle navn for Svartehavet - «og inn i Skytias ensomhet.»

En av de gamle greske skribenter skisserte disse reisene i detalj, som om Lukas skulle ha skrevet en beretning om de andre apostlene på lik linje med beretningen om Paulus. Andreas «. . .dro deretter til Trapezus, en havneby ved Det euksinske hav, og etter å ha vært mange andre steder kom han til Nikea, der han oppholdt seg i to år og underviste og utførte mirakler med stort hell. Deretter dro han til Nikomedia og Kalkedon. Etter å ha seilt gjennom Propontis kom han via Det euksinske hav til Heraklea [det moderne Sevastopol] og deretter til Amastris. . . .Etter det kom han til Sinope, en by ved det samme havet. . . .Her møtte han sin bror Peter, som han var sammen med i lengre tid. . . .Etter å ha dratt derfra, kom han igjen til Amynsus og deretter. . .foreslo han å vende tilbake til Jerusalem» - hovedmenigheten. «Etter en tid reiste han til landet Abasgi (et land i Kaukasus). . . .Deretter dro han til. . . .den asiatiske del av Skytia, eller Samartia, men fordi han fant innbyggerne der svært barbariske og vanskelige å ha med å gjøre, var han ikke så lenge der. Bare i Kerson, eller Chersoneos, en stor og folkerik by i Bosporus (denne Bosporus er den moderne Krimhalvøy), oppholdt han seg en tid og underviste dem og stadfestet dem i troen. Deretter gikk han ombord på et skip og seilte over [Svarte]havet til Sinope, som lå i Paflagonia» (Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 137-138).

Her ser vi at Andreas prekte i de samme områdene i Lilleasia Paulus ikke dro til. Fra dette området, og fra Skytia nord for Svartehavet vandret forfedrene til skottene og angelsakserne, som vi allerede har sett. De er av Israels hus - ellers måtte Andreas vært ulydig mot sin oppgave!

Og hva med den moderne, skotske tradisjon som går ut på at Andreas prekte til forfedrene deres? Betydningsfullt, faktisk.

Hva med de andre apostler?

Hvor dro Simon Seloten med Evangeliet? Fra de greske skriftene finner vi reiseruten hans:

Simon «satte kursen mot Egypt, deretter til Kyrene og Afrika. . . .og gjennom Mauretania og hele Libya, der han prekte Evangeliet. . . .Heller ikke kunne det kjølige klimaet sløve hans nidkjærhet eller hindre ham i å seile med det kristne budskap over til De vestlige øyer, helt fram til England. Her forkynte han og utførte mange mirakler.» Nikeforus og Doroteus skrev begge at «han dro til slutt til Brittania (England) og. . .ble korsfestet. . .og begravd der» (Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 203).

Dagens Sinope i Tyrkia ved sydbredden av Svartehavet

Til dette svarer Geoffrey av Monmouth: «Sakserne. . .dro til afrikanernes konge Gormund på Irland, dit han var kommet med en stor flåte og beseiret folket der. Deretter, ved saksernes forræderi, seilte han med 160 000 afrikanere til England. . .og ødela, ble det sagt, hele landet med sine utallige tusener av afrikanere» (bok XI, sect. 8,19).

Disse utallige tusener av «afrikanere» var verken negre eller arabere. De var hvite menn - nordiske - som kom fra Nordafrika og Mauretania, der Simon prekte. The Universal History (1748, bd. xvii, s. 194) forteller at disse nordiske personene «. . .oppga at forfedrene deres ble drevet ut av Asia av en mektig fiende, og videre inn i Grekenland. Derfra flyktet de videre» til Nordafrika. «Men dette. . .må forstås dithen at det bare dreier seg om de hvite nasjoner som befolket visse deler av det vestlige Barbaria og Numidia.»

Hvilken hvit nasjon ble drevet fra den vestlige del av Vestasia? Israels hus! Og deres mektige fiende? Assyria!

I nesten tre hundre år etter Simon Seloten bodde de i Mauretania. Men de befinner seg ikke i Nordafrika i dag. De kom til England kort etter 449 e.Kr. rundt tiden for den angelsaksiske invasjon.

I år 598 e.Kr., da biskopen av Roma sendte Augustin for å bringe den katolske tro til England, oppdaget han at innbyggerne allerede var bekjennende kristne! Forfedrene deres hadde allerede hørt budskapet fra en av de tolv apostler.

Også Irland

En annen apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus var Jakob, Alfæus' sønn. Enkelte tidlige skribenter har vært litt i villrede, fordi det var to av de tolv apostler som het Jakob. Jakob, Alfæus' sønn, var den som forlot Palestina etter de første tolv årene. Virksomheten til denne apostelen blir enkelte ganger tilskrevet Jakob, Johannes' bror. Men sistnevnte var allerede blitt halshogd av Herodes (Ap.gj. 12,2).

Hvor forkynte Jakob, Alfæus' sønn?

«De spanske skribenter er vanligvis enige i at han etter Stefanus' død kom til denne vestlige del av verden, og spesielt til Spania (enkelte tilføyer England og Irland), der han plantet kristendommen» (Cave, s. 148).

Merk deg det. Enda en apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus endte opp på De britiske øyer - På Irland så vel som i England.

I Evangelical Demonstrations, bok 3, kap. 7, forteller Eusebius at apostlene «dro over til de såkalte Britiske øyer.» Kan noe være klarere?

Jakob tilbrakte også en tid i Spania. Hvorfor Spania? Fra gammel tid var Spania hovedruten for vandringene fra det østlige Middelhav til De britiske øyer. Irlands gamle kongehus bodde en tid i Spania. Selv i dag tilhører en viktig del av Den iberiske halvøy - Gibraltar - den av Israels stammer som hadde førstefødselsretten, Manasse - England!

Var Paulus også i England?

Nå skal vi se på enda flere beviser for at apostlene virket for de tapte får av Israels hus på De britiske øyer. Fra et gammelt verk, utgitt av William Camden i 1674, leser vi: «Den sanne kristendom ble tidligst plantet her av Josef av Arimatea, Simon Seloten, Aristobulus, Peter og Paulus, slik det går fram av Doroteus, Theodoretus og Sephronius» (Remains of Britain, s. 5).

Paulus er også innbefattet! Hadde Paulus planer om å dra fra Italia til Spania og deretter til England? Her er svaret: «. . .vil jeg dra veien om dere til Spania» (Rom 15,28). I sitt brev til korinterne bekrefter Clemens av Roma reisene til Paulus i vest. Men innbefattet det England?

(08-Britannia)

Den greske kirkehistoriker Theodoret har dette å si: «At St. Paulus brakte frelse til øyene som ligger i havet» (bok 1 over Salmene cxvi, s. 870). De britiske øyer!

Men var dette bare å preke for hedningene? Aldeles ikke. Glem ikke at den tredje og siste del av misjonsbefalingen som ble gitt til Paulus, etter at han hadde forkynt Jesus for kongene og herskerne i Rom, var å frambære Jesu navn til «Israels barn» (Ap.gj. 9,15) - de ti tapte stammer. Dette er ikke en profeti om jødene, som Paulus tidligere hadde forkynt for i den greske del av verden i det østlige Middelhav. Dette er en profeti om den oppgaven Paulus hadde på De britiske øyer.

Ved bredden av Det kaspiske hav

Jakob skrev at Israel var «spredt omkring i landene.» Vi har funnet dem i Nordvest-Europa, i Nordafrika, hvorfra de emigrerte til England i det femte århundre e.Kr., og i det nordlige Lilleasia i forbindelse med assyrerne. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra områdene ved Svartehavet til Danmark, og deretter til De britiske øyer i 449.

Men deler av de ti tapte stammer befant seg også i et annet område bakenfor Romerrikets grenser. Dette området var kjent som Parterriket.

Hvem parterne var, har lenge vært et mysterium. Rundt år 700 f.Kr. dukket de plutselig opp nær Det kaspiske hav som slaver under assyrerne. «Ifølge Diodorus, som trolig fulgte Ctesias, kom de under medernes herredømme etter først å ha vært underlagt Assyria, og deretter under perserne» (Rawlinson: Monarchies, bd. IV, s. 26, sitert fra Diodorus Siculus, ii 2,2;34, 1 og 6).

Rundt 250 f.Kr. kom parterne til makten i områdene langs sørbredden av Det kaspiske hav. Dette var nettopp de områdene Israel var ført i eksil! Det som forbauser historikerne, er at parterne verken var persere, medere, assyrere eller noe annet kjent folkeslag. Selv navnet deres ånder av mystikk - inntil du forstår Bibelen.

Ordet parter betyr «eksil». (Se Rawlinson: The Sixth Monarchy, s. 19.) De eneste som befant seg i eksil i dette området var de ti Israels stammer. Parterne innbefattet ingen andre enn de ti tapte stammer som var ført i eksil, og som bodde der fram til 226 e.Kr. Det var da perserne drev dem inn i Europa.

Legg merke til følgende: Jakob adresserte brevet sitt til de tolv Israels stammer som var spredt omkring i landene. Han advarer israelittene om de kriger og stridigheter de førte innenfor egne rekker. Da Jakob skrev dette brevet ca. år 60 e.Kr., var det fred i verden bortsett fra to områder: England og Partia. Det er ingen tvil om at England og Partia besto av israelitter.

Hvilke av de tolv apostler førte Evangeliet til israelittene i Partia?

De greske historikere forteller at Tomas brakte Evangeliet til «Partia, etter det Sophronius og andre opplyser, at han prekte Evangeliet til mederne, perserne, karmanerne, hyrcania, baktria og deres naboland» (Cave, s. 189).

Disse fremmede navnene omfatter de områdene vi i dag kjenner som Iran (eller Persia) og Afganistan. På apostlenes tid var hele dette området underlagt parterne.

Selv om mange israelitter allerede hadde forlatt området, var store mengder tilbake, spredt over de tilstøtende distrikter. De hadde mistet sin identitet og ble kjent under navnene til de distriktene der de levde.

Den jødiske historiker Josefus kjente godt til Partia som et større tilholdssted for de ti stammene. Han sier: «Men hele Israels folk (de ti stammene) ble fortsatt værende i det landet (de vendte ikke tilbake til Palestina). Det er grunnen til at det bare er to stammer i Asia og Europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene holder til bakenfor Eufrat til denne tid og er en utallig skare som ikke kan regnes med tall» (Antiquities of the Jews, bok xi, kap. v.2).

Der har vi det! Det området Tomas reiste til var, ifølge Josefus, fylt av store mengder av de ti stammene. Josefus var øyensynlig ikke klar over at mange allerede hadde vandret vestover. Men han gjør det klart at bare Judas hus vendte tilbake til Palestina. Israels hus var «bakenfor Eufrat til denne tid.»

Partia ble erobret av Persia i 226 e.Kr. Etter å ha blitt drevet ut av Partia, vandret de ti stammene og mederne nord for Svartehavet og inn i Skytia. (Se R.G. Latham: The Native Races of the Russian Empire, s. 216). Rundt 256 e.Kr. vandret de ti stammene med sine brødre videre fra Skytia/Lilleasia og inn i Nordvest-Europa. Denne vandringen fant sted på grunn av et samlet romersk angrep i øst. Men angrepet slo tilbake på romerne, for senere samme året brøt horder av israelitter og assyrere gjennom de romerske forsvarsstillingene.

Tomas reiste også til det nordvestlige India, øst for Persia, der de «hvite indere» bodde. Disse «hvite indere» - dvs. hvite mennesker som bodde i India - ble i de senere greske skrifter kalt «naftalitt-hunnere». Er det noen tilknytning til Naftali stamme? I det sjette århundre e.Kr. ble de beseiret og vandret inn i Skandinavia. Skandinavisk arkeologi bekrefter dette.

Ifølge Nikeforus delte Bartolomeus dette store området med Tomas. Bartolomeus tilbrakte også en tid i naboområdet Armenia og deler av øvre Frygia i Lilleasia. I sin historie kaller Nikeforus området for «de vestlige og nordlige deler av Asia», og med dette mente han den øvre del av Lillesia, som i dag er det moderne Tyrkia. Det var til det samme området Andreas bar Evangeliet, og det var også til troende i dette området Peter skrev sine to brev.

Judas, som også ble kalt Libbaeus Thaddæus, virket i Assyria og Mesopotamia. Dette var de områdene der Josefus skrev at de ti stammene bodde. Parterriket, som besto av de ti stammene som hersket over hedninger, omfattet både Assyria og Mesopotamia under mesteparten av nytestamentlig tid. Fra den berømte by Babylon i Mesopotamia ledet Peter virksomheten til alle apostlene i øst (Partia).

Filip virket i Skytia og øvre Asia (dvs. Lilleasia). (Se Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 168.) Skytia var navnet på de store steppeområdene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav. Det var til dette området at en stor koloni israelitter vandret etter at Det persiske rike falt i 331 f.Kr. Fra Skytia vandret skottene. Ordet «skotte» er avledet av ordet «skyth». Det betyr en innbygger av Skytia. Skottene er en del av Israels hus.

Det er interessant at på keltisk har navnet Skytia den samme betydning som navnet hebreer har på semittiske språk: en migrant eller vandrer!

Hvor dro Matteus?

Metaphrastes forteller at Matteus «. . .dro først til Partia, og etter å ha lyktes i å plante kristendommen i disse områdene, dro han til Etiopia, dvs. det asiatiske Etiopia som ligger nær India.»

Gjennom flere hundre år var dette området av Hindu Kush, som grenset til Skytia og Partia, kjent som «Hvite India». Det ligger like øst for det området der assyrerne bosatte de israelittiske fanger. En naturlig befolkningsvekst førte Israels hus til disse sparsomt befolkede områdene. Derfra vandret de videre til nordvest-Europa i det sjette århundre e.Kr., lenge etter apostlenes tid. Dorotheus forteller at Matteus ble begravet i Hierapolis i Partia.

Parterriket var egentlig en løs forening av de ti tapte stammene som bodde i Sentralasia på denne tiden. Perserne drev dem til slutt ut. Der Partia blomstret, blomstret andre nasjoner. Der Partia led nederlag, led andre nasjoner. Glem ikke hva som står i Skriften: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne» (1 Mos 12,3).

Etiopiske og greske kilder hevder at Dacia (det moderne Romania) og Makedonia, området nord for Grekenland, var en del av apostelen Matthias' virkeområde. Dacia var den delen av Skytia som lå helt mot vest. Fra Dacia kom normannerne som til slutt slo seg ned i Frankrike og England.

Den franske tradisjon som går ut på at Maria, Jesu mor, reiste til Gallia (det moderne Frankrike) kan tyde på at Johannes virket i Gallia i sine tidligere år. Jesus overlot Maria til Johannes' omsorg. Hun kan ha vært med ham der han virket. Paulus visste at Gallia var et område som var befolket av Israels hus. Han gikk derfor Gallia forbi under sin reise fra Italia til Spania (Rom 15,24.28). En av de tolv må ha vært i Gallia.

Hvor klart er ikke alt dette. Hvordan kan noen misforstå disse tingene? Her finner vi historiske beviser som så avgjort bekrefter identiteten til «Israels hus» og hvor de befinner seg. Ut fra verdslige kilder er Israels identitet et uavhengig og absolutt bevis for hvor de de tolv apostler utførte Guds verk.

Så sier Herren Gud: Når jeg samler israelittene (jødene og hvite) fra de folkene de er spredt iblant, vil jeg åpenbare min herlighet blant dem for øynene på de andre folkene… De skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle grannefolkene som forakter dem. Da skal de sanne at jeg er Herren deres Gud. (Esek 28:25-26)

Nesten ingen nord-europeere, eller deres etterkommere i USA, Canada, Australia, Sør Afrika, Rhodesia eller New Zealand vet idag at de er direkte etterkommere av israelittene fra det gamle testamentet og at de med andre ord er Guds utvalgte folk

Germanerne.

I følge Wikipedia: Den skytiske kriger var langhåret og lang skjeggete og ifølge greske kilder Herodothadde dype blå øyne, blondt eller rødt hår, bar bukser og en spiss lue og var bevæpnet med en bue. Etter hvert reiste skyterne nordvestover i Europa mot Østersjøen. På dette tidspunktet innførte romerne navnet germaner i stedet for skyter. Ordet germaner er et latinsk uttrykk som betyr "ekte", og indikerer at germanerne var de ekte skytere. De germanske stammene delte seg i andre grener: angler, sakser, jyder, daner, vikinger, burgundere, lombarder, frankere og andre. Fridtjof Nansen, Thor Heyerdahl, Toralf Gilbrant og Thomas Barratt er enig!

Det var 2-3 millioner israelitter med Moses da han førte dem ut av Egypt, så det bør være minst 1 milliard israelitter i verden i dag. Så er det bare 15 millioner 'jøder' i dag, så er det helt umulig at de kunne ha vært etterkommere av alle israelitter. Løftet var at de skulle bli 'mange nasjoner og riker' (1 Mos 17,5-6). Abraham er et hebraisk navn som betyr «far til mange/far til mange nasjoner». Her er Israels Barn;

1. Joseph, Ephraim & Manasseh: United States, British Isles [England, Wales, Scotland, Ireland]2. Judah: Germany, Austria, part of Poland, part of Switzerland3. Benjamin: Iceland, Greenland, (Norge).4. Asher: Sweden, Russia, Ukraine5. Issachar: Finland6. Naphtali: Norway7. Dan: Denmark, Baltic states, early Egyptians8. Gad: Italy, part of Switzerland9. Reuben: Holland10. Simeon: Spain, Portugal11. Zebulon: France, Monte Carlo, Andorra, part of Switzerland12. Levi.

kelt

Vi legger merke til den norske løve hos Benjamin stammen.

Israels ti stammer er oss europeere
http://evangeliekirken-arendal.no/israels_10_stammer_er_oss_europeere_del_1/

Dagens tekst Esekiel 37:

Når det nå er bevist at det er vi som er av Israels 10 tapte stammer, da er vi ett folk med jødene! Det må vel vel være en stor nyhet!

Herren forener den hvite slekt og jødene:

15 Herrens ord kom til meg: 16 Du menneske, ta deg en trestokk og skriv på den: «For Juda og israelittene, hans venner.» Ta så en annen stokk og skriv på den: «For Josef - Efraims stokk - og hele Israels hus, hans venner.» 17 Sett dem sammen, stokk mot stokk, så de blir til én trestokk i hånden din. 18 Når folket ditt så spør deg: «Kan du ikke fortelle oss hva du mener med dette?» 19 -, da skal du svare: Så sier Herren Gud: Se, jeg tar Josefs trestokk som er i Efraims hånd og hos Israels stammer, hans venner, og setter den sammen med Judas stokk. Så gjør jeg dem til én stokk, de blir til én i min hånd. 20 Stokkene som du skriver på, skal du holde i hånden foran øynene deres. 21 Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de dro bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land. 22 Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på fjellene i Israel. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folkeslag og ikke mer være delt i to kongeriker. 23 Da skal de ikke mer gjøre seg urene med avgudene sine og alt det motbydelige og alle syndene sine. Jeg vil berge dem fra alle stedene hvor de levde i synd, jeg vil gjøre dem rene. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. 24 Min tjener David skal være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter. Les mere om dette på noen av våre andre nettsider: Israels 10 stammer er oss europeere...

Omvendelse:

Nå skal vi gå gjennom noe veldig viktig i ditt og mitt liv, nemlig omvendelse. Den grunnleggende betydningen av ordet, er: Og endre mening. (Metanoein) Omvendelse i Det nye testamentet er altså ikke en følelse, men en beslutning. En ren viljesak.

Vi leser i Ap.gj. 2:38: "Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave."

Først omvendelse, deretter dåp og så synds-forlatelse. Vi må huske, at sann omvendelse må alltid gå foran sann tro! Det perfekte eksemplet på sann omvendelse, er lignelsen om den fortapte sønnen (se Luk. 15:11-32)

Sann omvendelse er en fast, indre beslutning, som resulterer i at vi snur ryggen til, for å gå videre i en helt ny retning.

Evangeliet

Så hva er evangeliet? Jo, det er noen grunnleggende fakta i evangeliet som kan skrives ned med noen få setninger:

  1. Kristus ble gitt av Gud Fader for å lide dødens straff for syndene våre.
  2. Kristus ble begravet.
  3. Gud reiste Ham opp fra de døde på den tredje dag.
  4. Når du vil omvende deg, og gjør det, så mottar du rettferdighet fra Gud

Kristus ble gitt av Gud Fader for å lide dødens straff for syndene våre.

Kristus ble begravet.

Gud reiste Ham opp fra de døde på den tredje dag.

Når du vil omvende deg, og gjør det, så mottar du rettferdighet fra Gud

For å motta frelse må enhver person få en personlig opplevelse med Kristus. Snakk til Jesus og inviter Han inn i ditt liv! Du kan foreksempel si:

"Jesus, jeg tror at du døde for mine synder, og sto opp fra de døde. Jeg vil at du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg, fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd!"

Hvis du har bedt den bønnen nå, så er du frelst. Det er nå viktig at du kommer inn i fellesskapet med andre kristne.

Jesus

Det er merkelig hvordan de fleste ser på Jesus. Men Han var såvisst ikke som deg og meg! Vi må huske på at Jesus kom fra himmelen, og ble inkarnert inn i Maria. Hun ble da en surogatmor for Jesus. Alle troende er enige om at Jesus ikke hadde del i faren, Josef, men like viktig er det, at Han heller ikke hadde arvet genene gjennom moren, Maria! For da hadde arvesynden også vært hos Jesus! Men da Jesus levde her på jorden, var Han som Adam før syndefallet i Paradiset. Han kunne ha syndet slik som Adam, dersom Han hadde valgt det, men heldigvis for oss, så motsto Han alle fristelser. Mange kaller Jesus en jøde, men det var Han da ikke! Han ble født inn i en jødisk familie og i landet Israel. Selv om han så ut som en jordisk menneske, hadde Han ikke syndenaturen i seg. Derfor var det også mulig for Ham å slippe å synde. Dette fordi Han var Gud i menneskeskikkelse. Det står også i bibelen om Ham, "Dog uten synd!" Hvor kom Jesus opprinnelig fra? Bibelen lærer at Jesu liv begynte lenge før han ble født i en stall i Betlehem. I Mikas profeti, sies det, at «han har sin opprinnelse i de tidligste tider, i den uavgrensede tids dager».Mika 5:2. Som Guds førstefødte Sønn var Jesus en åndeskapning i himmelen før han ble født som menneske på jorden. Jesus sa selv: «Jeg er kommet ned fra himmelen.» Johannes 6:38, 8:23. Hvordan var dette mulig? Ved hjelp av Den Hellig Ånd utførte Gud det mirakel å overføre sin himmelske Sønns liv til den jødiske jomfruen Marias morsliv, slik at han kunne bli født som et fullkomment menneske.2 Det er ikke vanskelig for Den Allmektige Gud å utføre et slikt mirakel. Den engelen som forklarte Maria hva som skulle skje, sa det på denne måten: «Ingen erklæring vil være umulig for Gud.» - Lukas 1:30-35,37. Bibelen forteller oss mer enn bare hvor Jesus kom fra. De fire evangeliene - l Matteus, Markus, Lukas og Johannes - forteller også mye om hvordan Han levde.

Eller sagt på en annen måte...

Et spørsmål mange stiller seg er: "Hvordan kunne Jesus bli født av en jomfru og frelse oss mennesker?"

Det kvinnelige egget har ikke blod i seg, heller ikke den mannelige særcellen. Men befruktningen skjer når disse kommer sammen i eggstokken, og et nytt liv begynner. Blodcellene i denne nye skapningen kommer både fra faren og moren. Blodtypen er bestemt fra befruktningsøyeblikket og blir deretter beskyttet av morkaken mot enhver gjennomstrømning av morens blod i fosteret.

Bibelen sier klart at Den Hellige Ånd var det gudommelige redskapet som forårsaket befruktningen av Jesus i Marias morsliv. Det var derfor ingen vanlig befruktning, men en overnaturlig handling fra Gud ved å plante Hans alt eksisterende sønns liv inn i Marias morsliv, uten noe vanlig befruktning av en mannlig særcelle og Marias eggcelle.

Da Guds sønns blodtype var en egen og dyrebar type, er det utenkelig at Josef og Maria kunne ha gitt noe av sitt blod fra Adams ætt til Guds lyteløse Lam. Alt barnets blod kom fra Hans himmelske far ved en overnaturlig skapelseshandling fra Guds side. Jesus blod var ikke tilsmusset av Adams synd.

Dersom jeg skal beskrive Jesus kropp her på jorden, var Jesus som Adam i Paradis, før synden kom inn.