Guds Eiendomsfolk er alle de 12 israelske stammene
Tusen år før Jesus kom til vår jord, var det en stor forflytning fra Israel. Det var nord-riket som var av de 11 israelske stammene som ble drevet i landflyktighet. På den tiden begynte isen å slippe taket i nord-Europa,
og det var naturlig, etter som århundrene passerte, at stammene reiste nordover. De var vel kjent med store båter og visste også andre reiseruter mot nord.
I Italia holdt Romerriket til og ble ledet av verdens mektigste Keiser... Denne mektige nasjonen var den største av landområder som hadde EN hersker.Etterhvert som Jesus hadde vært i Israel, og flyttet tilbake til himmelen, var det ofte trefninger mellom romerne i sør, og barbarene i Germania i nord.
Barbarene var lyse, høyreiste mennesker som raget godt over de småvokste romerne. Mellom disse folkeslaget lå Alpene, men like vel var det konflikter og trefninger mellom disse to gruppene.
Idag er det få som enda vet at disse barbarene var Israels 11 stammer. Det er også noen som vet, at den hvite befolkningen i verden er etterkommerne etter barbarene eller Israels 11 stammer. Den 12. stammen er jødene.
Nå skal jeg skrive om et meget viktig og avgjørende slag, som har med oss å gjøre...
"Det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra keiser Augustus om at allverden skulle innskrives i manntall."
For de fleste er vel dette velkjent fra historieundervisningen på skolen. Det var på den tiden Jesus ble født.
Fra Roma ledet gudekeiseren Augustus verdens sterkeste rike. Hans ord var lov og når jeg kaller ham "gudekeiser" så er det bokstavelig ment. Han var opphøyet til Gud på linje med de andre romerske gudene.
Han ble tilbedt i templene og av hæren i felt. Han og hans soldater var uovervinnelige. Alle andre folkeslag ble foraktfullt kalt "barbarer". Når Augustus pekte med utstrakt høyrearm for å la seg hylle eller utstede ordrer om nye erobringer, ble han hyllet og erobringene utført. I alle himmelretninger. Og nå reiste han seg igjen mens han ga sin nye marsjordre til sine uslåelige legioner: "Tiden er inne til å tukte våre naboer i nord. Marsjer inn i germanernes rike og drep alle dem som står dere imot. De andre fører dere til Roma som slaver eller trellbinder dem på stedet. Av sted, soldater, og bring nytt land til riket og ny ære og rikdom til keiseren!"
Oppdraget ble betrodd den ypperste romerske hærfører av alle: Generalstattholder Publius Quintillus Varus og hans elitelegioner. Og dette skjedde i år 7. Etter to års nitidige forberedelser startet Varus felttoget mot nord og øst for Rhinens bredder i Midt-Tyskland. Det første angrepsmålet var Elben. Og i bagasjen brakte de paradeuniformene sine som de skulle bruke når målet var nådd. Lite visste de hva som ventet dem i skog og i myrterrenget i Teutoburger Wald hvor Hermann, krigshøvding over Cheruskerne, ventet dem.
Hermann hadde samlet sin egen hær og et par av nabostammene til motstand mot invasjonen. De ville ikke gi seg under åket til romerne og slavehandlerne og ågerkarlene som fulgte i romerhærens fotspor. Og som hadde finansiert erobringen for å berike seg ytterligere. Den gang som i dag. Et pakk som er blitt kjent som det verste krapylet på jorden. På samme måte som gribber og hyener følger de hærenes gang og suger ut hjerteblodet av de overvundne. Når så folket til slutt får kastet dem ut finner de seg nye ofre. Dette visste Hermann fordi han var vokst opp som gissel i Roma og hadde vært offiser over de germanske hjelpetroppene deres i flere år. Han var derfor godt kjent med romersk kampteknikk og visste at hans germanere ikke kunne slå de romerske infanteristene på åpen mark. Men det er lov å bruke list også. Det som teller i all krig er å vinne, og Hermann disponerte deretter.
Speiderne hans vill-ledet Varus slik at han la marsjen gjennom myrlendte strøk med tette skogholt innimellom. Og romerne rykket framover. Helt til de passerte elven Hunte rett øst for Osnabrück i Teutoburger Wald. Og derfra videre inn i Niewedder Senke. På den ene siden av veien var en stor myr og på den andre siden en skogbevokst åsrygg; Kalkriesenberg. Her hadde våre blodsbrødre under ledelse av Hermann bygget opp en jordvold godt skjult i skogen. Og her ventet de på at den forhatte fienden skulle gå i fellen. Og det gjorde den.
Og fellen klappet sammen om romerne, forrædertroppene deres og slavehandlerne og ågerkarlene. Da den romerske kolonnen var kommet langt nok inn i fellen ble veien sperret og våre folk angrep i full bredde og drev invasjonsstyrken ut mot myren. Baktroppen deres ble knust og retretten sperret. Krigsropene gjallet og stål slo mot stål og sang den germanske frihetssangen. Den sangen vi nå må synge om igjen. I vår kamp mot dem som i dag invaderer oss og de forræderne som støtter dem og mot de internasjonale ågerkarlene som vil ha restene.
Når vi germanere blir invadert er det vår tradisjon og plikt å forsvare oss. Med alle midler til målet er nådd og vår frihet igjen er vunnet.
Romerne prøvde etter beste evne å komme i slagorden, men de ble hardt trengt. Enkelte avdelinger greide det og kjempet seigt og sikkert bakover for å forskanse seg i den befestningen de nettopp hadde forlatt. Med jernhard disiplin brøt de seg vei gjennom sperretroppene og kom fram til leiren på slagets tredje dag. Men det hjalp dem ikke. Våre blodsbrødre fulgte etter og angrep fra alle kanter.
Den siste striden ble spesielt hard og da Varus så at alt var tapt holdt han sverdspissen mot hjertet og lot seg falle på sverdet slik at han kunne dø med ære. Rundt ham begikk også andre offiserer selvmord mens de siste soldatene overga seg. Enkelte av dem klarte senere å flykte og kom seks år etter tilbake på romernes hevntokt.
Da gudekeiseren Augustus fikk melding om utfallet av slaget, som til overmål fant sted i hans egen måned, august, reiste han seg fra tronen, strakte begge hender opp mot himmelen og ropte:, "Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake!" Men han fikk intet svar. Det var taust. Legionene var borte og kom aldri igjen. 25.000 elitesoldater fra invasjonshæren lå igjen på slagmarken. Pluss tusener slavehandlere, ågerkarler, forrædere og andre som fulgte hæren. Knust. Fullstendig knust. Borte var også drømmen om et bastardisert og ensrettet Romerrike som skulle nå til Østersjøen. Knust av Hermann og hans tapre germanske soldater. Av vårt folk. Av oss. Slik vi skal knuse alle invasjoner.
Det ble siden gjort kun ett seriøst fremstøt av romerne for å undertvinge den germanske nasjon. Det var straffe-ekspedisjonen seks år senere. Den varte i tre år og ble ført med nesten like sykelig grusomhet av romerne som de allierte i den andre verdenskrig i forrige århundre og en blanding av den brente jords taktikk og geriljakrig fra vår side. Resultatet var at romerne trakk seg tilbake med blant annet Hermanns kone og lille sønn som fanger. Han fikk aldri se dem igjen. Selv ble han myrdet av andre høvdinger som ble redde for at han ville bli for mektig. Noe som desverre forsinket frigjøringen av de andre germanske områdene med 400 år.
Det var lenge usikkerhet om hvor slagstedet nøyaktig hadde vært og det er i tidens løp (fra ca. år 1100) lansert utallige mulige steder, men de avgjørende bevisene har manglet. I 1875 ble det reist en stor minnestøtte ved byen Detmold for Hermann og hit har mange millioner reist for å hylle en av våre aller største frihetshelter. Kanskje den største. I 1989 startet en nederlandsk gruppe arkeologer utgravingen ved Niewedder Senke og kunne i 1994 konkludere med at her fant slaget sted. De manglende arkeologiske bevisene var funnet.
Vel, uansett; ta turen bortom Hermannstøtten og gi ham og våre tapre krigere den ære de har fortjent ved å gi sine liv for at vi i dag skal kunne leve i frihet. Og la oss i dag te oss slik at våre etterkommere om 2000 år kan si det samme om oss.http://evangeliekirken-arendal.no/
Mer om romere og barbarere...
Romernes murer holdt barbarene ute.
Romerne så på alt som lå utenfor Romerriket, som Barbaricum, og barbarer måtte ha tillatelse for å krysse grensen utenifra.Robert ClarkHadrians mur i England:
Barbarer må ha gjort store øyne når de fikk se muren. Den følger her en skrent nær byen Once Brewed. I sin storhetstid var muren 4,5 meter høy og 118 km lang, og en dyp vollgrav forsterket deler av den. I dag går det en tursti langs muren.
Av Karen Gunn, sjefredaktør, National Geographic Nordic, 14.10.2012
Sett med romernes øyne, var vi barbarene. De så på alt som lå utenfor Romerriket, som "Barbaricum" - primitive områder utenfor den siviliserte verden. Og selv om det også fantes flotte byer og høykulturer andre steder, så var det kanskje bare i praten.
Over hele Romerriket anla romerne et utstrakt veinett, som med tiden gikk fra Britannia i nord til den afrikanske middelhavskysten i sør og forenklet transport, forvaltning og samhandel.
I alle de erobrede provinsene oppførte de byer med velordnede gater, akvedukter, som brakte rennende vann til innbyggerne, badeanstalter med kaldt og varmt vann, latriner med kloakkanlegg, offentlige bygninger og amfiteatre.
Romerrikets borgere kunne bevege seg fritt rundt og nyte godt av den blomstrende, pengebaserte handelen på bytorgene, mens det var nødvendig med spesialtillatelse (og noen ganger bevæpnede vakter) før barbarer utenifra kunne krysse grensen for å selge varene sine på de romerske markedene - et bilde man nesten kan gjenkjenne fra våre dagers frie samhandel innenfor EU.
I artikkelen, som du kan laste ned nedenfor, utforsker vi det store grensesystemet som skilte Romerriket fra barbarer som oss selv på den andre siden. Skulle grensemurene holde horder av fiendtlige barbarer ute, eller tjente de et annet formål?
Romere og barbarer
Møtet mellom Romerriket og germanerne initierte omfattende endringsprosesser i det nordlige Europa.
Selv om det romerske imperiet - i det minste den vestlige delen av imperiet - i lengden ikke overlevde møtet med stammefolkene i nord, gikk den romerske kulturen på mange måter seirende ut av møtet:
Den "romerske", kristne kirken etablerte i løpet av århundrene etter Romerrikets undergang et stadig mer finmasket nett av kirker som i flere hundre år kom til å styre trosutøvelsen og forme dagliglivet for folk i hele Europa. Det romerske imperiet skulle likeledes danne mønster for statsforvaltning og administrasjon - ikke minst i de arkaiske statene som etterfulgte Imperiet innenfor dettes grenser. Et varig resultat var videre en germansk kultur som var dypt preget av den romerske. I det arkeologiske materialet i Skandinavia blir påvirkningen fra romerne synlig i løpet av romersk jernalder - gjennom innovasjoner som skriftspråk (runer), vektsystem og målesystem (romersk fot antatt brukt i husbygging), og nyvinninger innenfor veibygging og militær organisasjon.
De germanske stammeforbundene på Kontinentet var ved periodens utgang i ikke ubetydelig utstrekning blitt transformert til kristne, germanske riker (frankere, ostrogotere, angelsaksere m. fl.) innenfor det tidligere imperiets grenser.De ledende sjikt i de germanske samfunnene utviklet en syntese av romerske og germanske tradisjonselementer, og aristokratiets oppfatning av seg selv som gudeætlinger og romernes rette arvtagere som til slutt formaliseres i de germanske statsdannelsene - om ikke før, så iallfall da karolingerkongen Karl den store lot seg krone til romersk keiser i Aachen i år 800.
Men på det tidspunktet hadde frankernes ledende sjikt vært "romersk" kristne i 300 år, nesten helt siden den vestlige halvdelen av Romerriket "falt" i 476. I år 800 hadde dessuten kulturmøtet mellom romerne og de nordlige barbarene pågått i minst 800 år. Grekeren Pytheas fra Marseille skrev i et tapt verk fra 300-årene f. Kr. om menneskene i et land høyt mot nord, et land han kalte Thule. Pytheas beskriver fenomener som midnattssol og islagte hav, og han har trolig vært temmelig langt mot nord. Han kan videre fortelle at det er så kaldt og vått i Thule at innbyggerne tvinges til å treske kornet sitt innendørs - det må være låver han har sett. Men med unntak av Pytheas' tapte beretning er det først fra og med vår tidsregnings begynnelse at kildene forteller mer detaljert om utforskning av nordområdene. I år 5 e. Kr. leder den senere keiseren, Tiberius, en flåte langt mot nord, helt til kimbrernes land - etter én tolkning rundt Skagens odde og inn i Østersjøen.
De senere begivenhetene gjør det ikke usannsynlig at Tiberius' tokt inngikk i en militær strategi for å utvide det stadig ekspanderende romerrikets grenser helt til det nordlige oseanet. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Positivt vet vi at områdene mellom Rhinen og Elben var i romernes søkelys.
Tacitus skriver et knapt hundreår senere om de begivenheter som ledet frem til det store slaget i Teutoburgerskogen, Varusslaget. Gjennom hans beretning får vi vite at det i dette grenseområdet på et tidlig tidspunkt fantes ledende personer som var positive til de forandringer den romerske ekspansjonen bragte med seg.
Selv om verken Tacitus eller den eldre kilden Cæsar er eksplisitte på akkurat det punktet, forstår vi at romerne hadde en strategi for å romanisere det germanske aristokratiet - noen av dem, i det minste.
Denne diplomatiske kontakten, og gave-givningen som fulgte med den, har vi sannsynlige spor etter helt oppe i Norden. Et praktfullt utstyrt våpengrav fra Hoby på Lolland kan antagelig knyttes til romaniseringsforsøkene i tidligste romertid. På to sølvbegre i Hobygraven er navnet til eieren, Silius, risset inn. Silius, muligens den tidligere eieren av sølvbegrene, var stattholder med sete i Mainz i det nåværende Tyskland mellom år 14 og år 21. Et lignende beger kan se ut til å ha ligget i et tapt funn fra Tune i Østfold. Senere, ved overgangen til yngre romertid, omkring 200 e. Kr., ser enkelte arkeologer for seg at sentralplassen Gudme på Fyn etableres med romersk støtte.
Arminius, som ledet de germanske styrkene i det skjebnesvangre Teutoburgerslaget i år 9, hadde bakgrunn fra den romerske hæren. Han var en av flere høvdingsønner som inngikk med hver sin rytteravdeling i hæren. Arminius var fremgangsrik - før han skaffet seg en politisk plattform som forsvarer av germansk identitet og germansk hærfører, var han blitt romersk offiser, romersk borger og romersk ridder. Et sammenfall av omstendigheter gjør den ambisiøse Arminius til leder av den hæren som lurer den ikke altfor kløktige romerske feltherren Varus i en felle i Teutoburgerskogen.
Strategien Arminius brukte, har klare referanser til geriljakrigføring, slik den kjennes fra vår egen tid (Hedeager). Varus selv ble drept i slaget, sammen med 30.000 legionærer, offiserer og senatorer. Mange år senere forteller romerske forfattere hvordan slagstedet fremdeles på deres tid var overstrødd av bena etter døde romere. Selve slagstedet ble for få år siden gjenfunnet ved Kalkriese utenfor Osnabrück, og resultatene fra de arkeologiske undersøkelsene i området så langt tyder på at de seirende germanerne har feiret sin triumf ved å utføre ritualer som må ha lignet på dem som ligger bak Illerup, Nydam og andre våpenofferfunn i Sør-Skandinavia, og forsåvidt også dem som andre kilder beskriver i forbindelse med kimbrernes tokt langt tidligere. Man har videre avdekket graver hvor det er nedlagt skjeletterte ben, ikke lik.
Teuotburgerslaget og årstallet 9 e. Kr. fikk avgjørende betydning.
Det var ikke første gang romerne hadde møtt fiendtlige styrker fra det barbariske nord. På 100-tallet f. Kr. hadde teutonere og kimbrere brutt inn i riket og beseiret romerhæren i flere store slag før de til slutt ble nedkjempet og Marius kunne feire triumf i Roma i 101 f. Kr. - den første romerske triumf etter en seier over germanerne. Kimbrer- og teutonertoget inngav en skrekkblandet respekt hos romerne, som ikke minst kommer til uttrykk hos Cæsar omkring 50 år senere.
Likevel var resultatene av slaget i Teutoburgerskogen mer vidtrekkende, noe ikke minst Lotte Hedeager har pekt på, i Tusen års Europahistorie.
Som en konsekvens av nederlaget, gav de romerske militærstragene opp tanken om å ekspandere videre inn i Barbaricum, altså inn i området mellom Rhinen og Elben. Limes, de romerske grensebefestningene mot nord, ble således anlagt langs de eksisterende grensene, og drømmen om et romersk rike som nådde helt frem til oseanet i nord, ble gravlagt for alltid. Grensen mellom Romerriket og Germania Libra - det frie Germania - forble uforandret så lenge imperiet varte ved.
Fremdeles møtes på sett og vis ikke bare latinsk og germansk språk langs denne grensen - her møter også den latinske middelhavskulturen den germanske nordsjø-/østersjøkulturen; oliven møter korn, katolisisme møter protestantisme osv.
Det germanske stammeområdet eutoburgerslaget fikk også som konsekvens at det skandinaviske området permanent ble liggende utenfor Romerrikets grenser.
Men det mektige imperiet i sør var en faktor å regne med, og vi kan ikke forstå nordisk romertid og folkevandringstid uten mot et romersk bakteppe. Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en "tribal zone", en stammesone, slik de kjennes også fra andre etnografiske kontaktsituasjoner - med den europeiske ekspansjonen i Afrika og Sør-Amerika i en langt senere tid som interessante sidestykker.
I dette nordlige stammeområdet fikk møtet med den romerske staten store følger. De politiske strukturene i stammeområdet ble forvandlet gjennom kontakten.
Denne kontakten kunne ta mange former, og den artet seg selvsagt forskjellig avhengig av hvor i stammeområdet man befant seg. Krig var en mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode. Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med Imperiet på. Mellom områdene ved Østersjøens sørlige bredder og romerne har det tidlig vært drevet handel med rav. Helt sikkert har også produkter fra Skandinavia nådd romerne - pelsverk har ofte vært nevnt i den forbindelse, mens huder er en annen sannsynlig kandidat.
Selv om vi vet mindre om organisasjonsformene i de germanske områdene i perioden før de romerske skriftlige kildene fanger dem opp og skildrer dem, viser både skriftlige og arkeologiske kilder at det romerske nærværet førte til dannelsen av distinkte stammer i områdene som stod utenfor romernes direkte kontroll.
Ytterligere et resultat var at det oppstod såkalt sekundære stater, som igjen på sin side kunne initiere nye tribaliseringsprosesser. Markomannerriket er et tidlig eksempel på en slik sekundær stat, slik Frankerriket mot slutten av perioden - vår eldre jernalder - er det. Tacitus omtaler et stort antall germanske stammer omkring 100 e. Kr. - Arminius hadde eksempelvis tilhørt cheruskernes stamme, mens det på det kontinentalgermanske området også nevnes bl.a. svebere, bructere og chattere. 150 år senere er det de større stammeforbundene som møter oss i kildene: frankere ("de frie"), alemannere (alle "mennesker"), gotere, saksere, frisere og heruler, vel også daner og svear. Bare et fåtall av de stammene Tacitus omtaler, overlevde som politiske enheter. Det var stammeforbundene eller konføderasjonene fra yngre romertid som med tiden ble kimen til de arkaiske statene i Nord-Europa. Kulturmøtet mellom romere og germanere er inngående behandlet i Hedeager og Tvarnøs Tusen års Europahistorie. Vel verdt å lese er også en liten bok forfattet av to svenske arkeologer, Kent Andersson og Frands Herschend. Den heter Germanerna och Rom, og utkom i 1999. Denne boken er skrevet spesielt for studenter.Nordens politiske geografiDe eldre romerske kildene som Tacitus og Ptolemaios har ikke mye å berette om folkene i Norden. Tacitus skrev i år 98 e. Kr. i sin Germania i all hovedsak om grupper i stammeområdet på kontinentet, men har også med et avsnitt om noen folk som bor "ute i Oseanet". Her nevner han kun svionernes stammeforbund. Den noe yngre kilden Ptolemaios nevner at på den skandinaviske halvøy bor "chaideinoi" i den vestlige delen og "f avónai" og "firaisoi" i den østlige. Ingen av disse har latt seg identifisere med noen særlig grad av sannsynlighet, selv om det har vært gjort utallige forsøk. Særlig en eldre forskergenerasjon var opptatt av å knytte stammenavnene hos Tacitus til kjente landskaps- og inndelingsnavn fra en langt senere tid. Men like lite som på Kontinentet, synes det å være grunn til å forvente at den eldre romertidens stammer og etniske grupper i Skandinavia skal være de samme som folkevandringstidens - eller vikingtidens. Det forutsetter jo en politisk stabilitet og treghet som det neppe er realistisk å regne med i stammeområdet.På litt tryggere grunn er vi med goteren Jordanes. Han forfattet i 551 verket De origine actibusque Getarum, oftest referert til som Getica, som var et sammendrag av Cassiodorus' omkring 30 år eldre, men tapte goterhistorie. Kapittel 3 inneholder en skildring av "den store øya Scandza". I likhet med andre forfattere i antikken, mener Jordanes at Skandinavia er en øy. Etter å ha gitt noen opplysninger om "øya", regner han opp en rekke Nationes som holder til der. Først nevner han adogit, som bor et sted høyt mot nord der de har 40 døgn med dagslys omkring midtsommer og 40 døgns totalt mørke midt på vinteren. Adogit har vært satt i forbindelse med senere tiders håløyger. Deretter omtaler han screrefennae el. "skridfinner" , trolig samer. Siden følger suehans, tolket som svear, om hvilke han opplyser at det fra dem kommer et pelsverk som er berømt for sin sorte farge, og som kommer til romerne "gjennom utallige andre folkeslag". Videre nevner han et antall Nationes som trolig har hørt hjemme i det nåværende Sverige, blant annet gauter. Han omtaler kort danene, men regner tydeligvis ikke de danske øyer til " Scandza". Jordanes regner så opp et antall stammer som er vanskeligere å identifisere, og utenfor disse - fortsetter han - bor Ostrogothae, Raumarici, Aeragnaricii, Finni misissimi.Raumariciae ragnaricii tolkes av de fleste som innbyggerne i Raumaríki og Ránríki - men Hríngaríki har også vært foreslått. Betegnelsen "rike" kan tyde på at vi her møter en noe annen politisk organisasjonsform enn i de tidligere eksemplene. Det har av enkelte vært påpekt at det er påfallende hvordan to på hverandre følgende navn, som på nordisk språk selvsagt har hatt samme endelse, har så forskjellig form i Jordanes' tekst. Ettersom teksten ellers synes å gi en mer eller mindre fullstendig liste over stammenavn på norskekysten fra Telemark til og med dagens Hordaland, har enkelte forskere foreslått at det foreligger en feil i avskriften - vi har jo ikke Jordanes' originalmanuskript, må vite! - og at tekstens "raumariciae" faktisk inneholder to stammer: raumer og uiciae - vikverjer. Videre nevner Jordanes i tur og orden grannii, innbyggerne i dagens Grenland, og augandzi (egder). Deretter følger en mer vanskelig tolkbar passasje: eunixi, taetel, rugi - i dag ofte utlagt som eunix et ethelrugi og tolket som "øyryger" eller "holmryger" og "Jær-ryger". En alternativ tolkning er at taetael, rugi skal leses "teler og ryger". Det neste navnet,arochi, antas i alminnelighet å vise til hordene, altså innbyggerne i Hordaland, mens det som deretter og til sist følger,ranii, gjerne settes i sammenheng med "raumi", dvs. innbyggerne i Romsdal, men som også kan tenkes å betegne beboerne i Ranrike. Man har gjerne regnet med at det er den Rodulv som kom til østgoterkongen Theodoric i Ravenna, som har gitt opplysningene om stammene i det nåværende Norge. Hos Jordanes heter det nemlig:"V idere er det i samme område grannii, augandzi, eunixi, taetel, rugi, arochi og ranii, som Roduulf var konge over for ikke så mange år siden. Men han foraktet sitt eget kongedømme og flyktet [og sluttet seg til] Theoderik, goternes konge, for der fant han det som han søkte" (Getica 24).Om så Rodulv så har vært konge over raniiene eller over flere av stammene som ramses opp, er igjen omdiskutert. Historikere som Halvdan Koht og Andreas Holmsen gjorde seg til talsmenn for det siste synet, mens, Lotte Hedeager mener det første, og det er kanskje også det rimeligste. De antikke kildene som direkte berører forholdene i Skandinavia, er gjengitt i dansk oversettelse i Allan A. Lunds De etnografiske kilder til Nordens tidlige historie, som kom i 1993. Den boken inneholder også en fyldig innledningstekst som setter germanerforskningen i et historisk perspektiv.En annen stamme eller stammesammenslutning i det nåværende Norge, trønderne, får vi først høre om i en senere kilde. Det angelsaksiske diktet Widsith, som kan gå så langt tilbake som til 600-årene, nevner throwendas. Men identifiseringen av throwendas med trøndere er ikke uproblematisk - og det er som vi har sett, heller ikke listen i Jordanes' verk.Bjørn Myhre har med utgangspunkt i gravmateriale fra yngre romertid og folkevandringstid rekonstruert et antall hypotetiske "riker" på norskekysten fra Grenland til Sogn og Fjordane, og med eksplisitte referanser til Jordanes. Tankegangen har eldre aner - arkeologen Haakon Shetelig mante i sin tid frem et regulært folkevandringstidsrike på Sør- og Vestlandet, et "norsk" motstykke til de germanske arkaiske statene i Europa. Andre har villet se en tilsvarende organisasjon bak "rike"-navnene på Østlandet - Romerike, Ringerike og Ranrike. Denne diskusjonen finner dere mer om i Bergljot Solbergs Jernalderen i Norge.KronologienVi skal se nærmere på det arkeologiske materialet fra romertid og folkevandringstid i de neste forelesningene. I dag vil jeg bare gå kjapt gjennom kronologien, slik den benyttes innenfor jernalderarkeologien.I slutten av 1800-årene delte den danske arkeologen Sophus Müller romertiden i en eldre og en yngre periode - eldre romertid fra Kr. f. til år 200 og yngre romertid fra 200 til 400 e. Kr. Senere forskere bygde videre på denne inndelingen, men graderte den ytterligere. I den første etterkrigstiden utarbeidet tyskeren H. J. Eggers sitt kronologiske system. Hos Eggers starter romersk jernalder med perioden B1, og omfatter periodene B1, B2, C1, C2 og C3, der B betegner eldre romertid og C yngre. Folkevandringstid betegnes D. Eggers' system ble raskt tatt i bruk på Kontinentet og i Danmark, og i økende grad i Norge også. I 1980-årene raffinerte Ulla Lund Hansen kronologien ytterligere, slik at man nå taler om B1a og B1b, og C1a og C1b.Folkevandringstiden, Eggers' periode D, deles oftest i D1 og D2, men Siv Kristoffersen har nylig ment å kunne skille ut nok en underinndeling, slik at hun opererer med D1, D2a og D2b.Overgangene mellom de ulike periodene er definert ved endringer i oldsaksmaterialet. Overgangen til yngre romertid er for eksempel definert ved forekomsten av fibler eller draktnåler med høy nåleholder, mens overgangen til folkevandringstid på samme vis er definert ved forekomsten av korsformede spenner.De kronologiene som tar utgangspunkt i gjenstandsmaterialet i Skandinaviske gravfunn, er i utgangspunktet "relative" kronologier - og det betyr kort fortalt at dateringen av de ulike periodene og underperiodene - for noen av dem taler vi om en varighet på 30-40 år - hviler på sammenligninger med kontinentale funn (dvs. funn som kan dateres til bestemte årstall eller perioder - dateres "absolutt", med andre ord). For romertidsmaterialet har funn av terra sigillata, romerske leirkar av en særskilt type, hatt avgjørende betydning. Det er påvist graver med terra sigillata i danske romertidsgraver, men ikke i norske. Delingen i D1 og D2 er basert på endringer i den germanske dyreornamentikken.Den tradisjonelle, hevdvunne dateringen av hovedperiodene er som følger:Eldre romertid (B): 0-200 e. Kr.Yngre romertid (C): 200-400 e. Kr.Folkevandringstid (D): 400-600 e. Kr.Men etter hvert som kronologiene er blitt mer finmaskede, har også de absolutte årstallene endret seg noe. I dag regner man f. eks. med at overgangen mellom yngre romertid og folkevandringstid ligger omkring 375 e. Kr., mens slutten på folkevandringstiden legges i 500-årene, oftest omkring 540 e. Kr. Det finnes en grei diskusjon om romertids- og folkevandringstidskronologiene i Solbergs bok.Posted by Frans-Arne Hedlund Stylegar at 2/18/2006 02:48:00 p.m.
Herren ga navnet Israel til Jakob i Det gamle testamente som var sønn av Isak og var Abrahams sønnesønn (1M 32:28; 35:10). Navnet Israel kan henvise til Jakob selv, hans etterkommere eller det rike som disse etterkommerne en gang var i besittelse av i gammel testamentelig tid (2 Sam 1:24; 23:3).
Etter at Moses førte Israels barn ut av trelldommen i Egypt (2M 3-14), ble de styrt av dommere i over tre hundre år.
Etter Saul, som var den første konge, ble det forente Israel styrt av konger frem til Salomos død da ti stammer gjorde opprør og brøt ut fra Rehabeam for å danne en egen nasjon.
Etter at Israels rike ble delt, beholdt stammene i nord, som utgjorde den største delen, navnet Israel, mens sydriket ble kalt Juda. I dag kalles landet Kana'an også Israel.
Israel kan også bety en hengiven troende av Kristus (Rom 9:31-10:1; 11:7; Gal 6:16; Ef 2:12)
Israels tolv stammer:
Abrahams sønnesønn, Jakob, hvis navn ble forandret til Israel, hadde tolv sønner. Deres etterkommere er blitt kjent som Israels tolv stammer eller Israels barn. De tolv stammene er som følger: Ruben, Simeon, Levi, Juda, Issakar og Sebulon (sønner av Jakob og Lea); Dan og Naftali (sønner av Jakob og Bilha); Gad og Aser (sønner av Jakob og Silpa); Josef og Benjamin (sønner av Jakob og Rakel). (1M 29:32-30:24; 35:16-18).
Før han døde, ga Jakob en velsignelse til lederen av hver enkelt stamme (1M 49:1-28). Flere opplysninger står under navnene til Jakobs sønner. Ruben, som var den første sønn Jakob hadde med sin første hustru, Lea, mistet velsignelsen knyttet til førstefødselsretten og en dobbel del av arven, på grunn av umoral (1M 49:3-4).
Førstefødselsretten gikk deretter til Josef som var den førstefødte sønn av Jakobs annen hustru, Rakel (1 Krøn 5:1-2). Levi, som var den stamme Herren hadde valgt til å utføre tjeneste i prestedømmet, fikk ingen arv på grunn av det spesielle kall de hadde til å betjene alle stammene. På denne måten kunne Josefs dobbelte andel deles av Josefs sønner, Efra'im og Manasse (1 Krøn 5:1; Jer 31:9), som ble regnet som egne stammer i Israel (JSO, 1M 48:5-6 ).
Medlemmene av Juda stamme skulle herske inntil Messias kom (1M 49:10; JSO, 1M 50:24).
I de siste dager er det Efra'ims stamme som har privilegiet å bringe budskapet om gjenopprettelsen av evangeliet ut til verden og samle det adspredte Israel (5M 33:13-1 7). Den tid vil komme da Efra'im, gjennom Jesu Kristi evangelium, vil spille en ledende rolle når det gjelder å forene alle Israels stammer (Jes 11:12-13; L&p 133:26-34).
Israels adspredelse: Herren adspredte og plaget Israels tolv stammer på grunn av deres urettferdighet og opprør. Men Herren brukte også denne adspredelsen av sitt utvalgte folk blant verdens nasjoner til å velsigne disse nasjonene.
Men dere vil jeg spre blant hedningene, 3M 26:33. Herren skal sprede deg blant alle folkene, 5M 28:25, 37, 64. Jeg vil la dem bli mishandlet av alle jordens riker, Jer 29:18-19. Jeg vil riste Israels hus blant alle nasjoner, Amos 9:9 (Sak 10:9).
Jesus ble sendt til de tapte får av Israels hus, Mat 15:24. Jeg har også andre får som ikke hører til denne hjord, Joh 10:16. Israel skal bli adspredt over hele jorden, 1 Ne 22:3-8.
Jakob forteller Zenos' lignelse om de dyrkede og viltvoksende oliventrær, Jak bok 5-6. Faderens verk vil begynne blant de adspredte stammer, 3 Ne21:26.
Israels innsamling: Israels hus skal bli samlet i de siste dager før Kristi komme (Trosart 1:10).
Herren samler sitt folk, Israel, når de godtar ham og holder hans bud.Han løfter et banner, og de kommer, Jes 5:26.
Med stor barmhjertighet vil jeg samle deg, Jes 54:7.
Israel og Juda skal føres tilbake til sine land, Jer 30:3.
Herren skal samle Israels hus fra de folk som de er spredt blant, Esek28:25.
I evangelieutdelingen (husholdningen) i tidenes fylde vil han samle alt til ett i Kristus, Ef 1:10.
Etter at Israel er adspredt, vil de bli samlet, 1 Ne 15:12-17.
Herren vil samle inn alle folk som er av Israels hus, 1 Ne 19:16 (3 Ne 16:5).
De skal bringes ut av mørke og skal vite at Herren er deres Frelser, 1 Ne 22:12.
Gud samler og teller sine barn, 1 Ne 22:25.
Hedningefolkenes nasjoner skal bringe Israel ut til deres arveland, 2 Ne 10:8 (3 Ne 16:4).
Mitt folk og mitt ord skal samles til ett, 2 Ne 29:13-14.
Eldstene blir kalt for å samle de utvalgte, L&p 29:7 (L&p 39:11).
Jeg vil samle mine utvalgte, L&p 33:6.
Samle dere så jeg kan gi dere min lov og dere kan bli begavet, L&p 38:31-33.
Jeg vil vinne tilbake mitt folk som er av Israels hus, L&p 39:11.
De hellige skal komme frem, L&p 45:46.
Moses overga nøklene til Israels innsamling, L&p 110:11.
Rettferdighet og sannhet vil fare frem over jorden og samle Herrens utvalgte, Moses 7:62.
Innsamlingen blir sammenlignet med ørner som samles der hvor åtselet er, JS-M 1:27.
Israels ti tapte stammer: Israels ti stammer utgjorde nordriket Israel som ble ført i fangenskap til Assyria i år 721 f. Kr. De dro dengang til "landene i nord", og andre visste ikke lenger hvor de var. I de siste dager vil de komme tilbake.Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! Jes 43:6.
Se, noen kommer fra nord, Jes 49:12 (1 Ne 21:12).
Juda og Israel skal komme sammen fra landet i nord, Jer 3:18.
Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord, Jer 16:14-16.
Se, jeg fører dem fra landet i nord, Jer 31:8.
Nephittene og jødene skal ha Israels tapte stammers ord, 2 Ne29:12-13.
Jeg går for å vise meg for Israels tapte stammer, 3 Ne 17:4.
Når evangeliet blir forkynt for levningen av Israels hus, skal de stammer som er gått tapt, samles hjem til sitt arveland, 3 Ne 21:26-29.
Og de som er i landene i nord, skal Herren komme ihu, L&p 133:26-32.
Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand, Trosart 1:10.
Vikingtiden
Den siste delen av jernalderen i Norden, kaller vi vikingtida. Den var fra år 800 til rundt år 1050. Det var i denne perioden at nordboerne dro på røvertokter med de gode og vakre skipene sine.
Ordet viking får de fleste til å tenke på voldsomme og usiviliserte krigere og sjørøvere som angrep og skapte ødeleggelser i mange av de kristne landene i Europa mellom 800-tallet og 1050-tallet. Men det er mange misforståtte oppfatninger, vi vet ikke akkurat hva vi skal tro på. For det første var ikke dette folk fra et land, men fra tre land: Norge, Sverige og Danmark.
Fra 800-tallet begynte flokker av nordmenn, svensker og dansker å reise på plyndringstokter ute i Europa. De ble kalte vikinger. Vikingene røvet til seg gods og gull og treller, men samtidig lærte de mye nytt i de landene de kom til.
Forskerne er ikke helt sikre på hvor ordet viking kom fra, eller hva det kom av. Noen trur det kom av at vikingene kalte vikingtoktene sine for "å dra i viking". Andre mener at ordet viking menes: menneske fra vikene.
Krig og våpen
Vikingene var absolutt krigerske, men de var ikke barbarer, slik de ofte blir fremstilt. De levde for det meste i ordnet og sivilisert samfunn. Men som krigere var vikingene fryktet over hele Europa for sin villskap. De var ikke redde for døden. Hvis de døde i kamp, ble det ansett som ærefult.
Vikingenes taktikk var å seile så langt inn at de kunne se land. Deretter ventet de til det ble mørkt, og så snek de seg inn elvemunninger eller viker for å komme med et overraskende angrep på landsbyer som lå litt bort fra kysten, og som var mindre beskyttet.
SverdSelv om stridsøksen er det våpenet som ofte forbindes med vikingene, var den faktisk ikke så utbredt som sverdet. Stridsøksene hadde to hovedformer: med kort skaft og med langt skaft. Øksebladet var laget av jern, og treskaftet var ofte svært dekorert.
Sverd var favorittvåpenet til de fleste vikingkrigerne, og de ble behandlet som verdifulle eiendeler. Det var vanlig at en kriger ble gravlagt sammen med sverdet, slik at han hadde det med til livet etter døden, så han kunne fortsette å kjempe. Sverdet gikk ofte i arv, og det var veldig dyrt.
Hjelmer
Selv om vikingene i kiosklitteraturen ofte blir fremstilt med en hjelm med dyrehorn, var det unntakene snarere enn regel. Slike hjelmer var vanligvis forbeholdt høvdinger eller spesielle anledninger. Krigernes hjelmer hadde ikke horn, men de hadde en beskyttelsesplate enten over nesen eller rundt øynene. Hjelmen var vanligvis laget av jernplater som var sveiset sammen, med en ringbrynje som beskyttelse i nakken.
Skip
Vikingene var dyktige sjøfolk som hadde skip spesielt bygd for havseilas og elvetransport. Vikingferdene ble ledet av høvdinger som rådde over profesjonelle krigerfølger med effektive våpen og en krigersk tro. Ute i Europa var det stor etterspørsel etter nordiske varer som pelsverk, hvalrosstenner, jern og kleberstein.
Skipene som vikingene brukte var meget viktige for deres utfart til fjerne steder, og det var skipene som ga vikingene et fortrinn når de skulle erobre nye steder. Ingen ventet angrep fra sjøen og vikingene fikk sådan ofte lett match når de slo til.
Det var også skipene som gjorde at vikingene kunne starte et nytt liv en annen plass. De kunne ta med seg mat og utstyr til å leve uker på sjøen, og det er jo dette som gjorde at vikingene kunne dra over til Island og andre øyer langt ute i havet.
Til å begynne med var båtene bare utstyrt med årer som "motor". Etter hvert ble båtene utbedret med bred og solid kjøl slik at båtene også kunne utstyres med mast og seil. Dette var en nyvinning som gjorde at båtene kunne komme seg enklere og raskere frem.
Erobringer
Seilas i åpne båter over store havstrekninger, brutale overfall og plyndringer, i tillegg til fredelig handel, jordbrukskolonisering og bosetning i folketomt land, er det som kjennetegner vikingtiden.
Vikingtiden begynte på 700-tallet med mindre angrep på klostre og byer på de britiske og franske kystene, hvor det var rikdommer å hente. Samtidens utenlandske forfattere skildret dem som brutale barbarer. Det mest kjente av alle overfallene var plyndringen av Lindisfarne i 793. Fra dette årstallet og femti år fremover var det helst plyndring vikingene bedrev. Lindisfarne, ei øy utenfor kysten av nordøst England, var et av de helligste steder i England og skulle være sikret mot overfall pga. beliggenheten. Men når vikingene kom over havet med skip, truet nye og uventede farer. I klostrene tok de for seg kirkesølvet og andre verdifulle ting. En har også grunn til å tro at vikingene prøvde å hindre den nye troen (kristendommen) å spre seg videre ved å plyndre og ødelegge klostrene.
Over store deler av Vest-Europa slo grupper av vikinger brått til, plyndret og forsvant. De respekterte heller ikke at klostre og kirker var hellige steder, derfor virket de ekstra skremmende og fikk etter hvert også svært stor respekt. Men ellers var ikke vikingenes vold verre enn andres.
Handel
En av de viktigste grunnene for at vikingene drog på ferder, var for å drive handel. Det viktigste handelssenter i Norge på den tiden var Kaupanger i Skirigssal, sør i Vestfold. Kaupanger var også godt kjent i Europa, blant annet av kong Alfred den store i England. Handelsmennene i Kaupanger var sannsynligvis bønder storparten av året. Men når det var markedssesong, skiftet mange av dem yrke for en liten stund.
Selv om jordbruk var hovednæringsveien, fantes det også metallindustri på stedet. Produktene derfra ble solgt til lokalbefolkningen og eksportert til andre land. Andre viktige eksportvarer var lær, skinn, hester, kyr, jaktfalker, tran fra sel, rav, hasselnøtter, dun, fjær og kvernsteiner av basalt. Hvalrossen var veldig ettertraktet. Kjøttet kunne spises, huden kunne brukes til både pelsverk og solide rep som tålte vann, og hvalrosstannen var velegnet til utskjæringer og ble også etterspurt av både kirker og rikmenn fra hele Europa.
Av importvarer var kvernstein av kalktuff fra Eiefeldistriktet i Rhinland, tinn, bronse, krydderier, våpen, keramikk og smykker, viktige. Det ble også importert en del vin fra Rhinland som viser at det fantes svært rike kjøpmenn i Kaupang på den tiden.
Samfunnet
Vikingsamfunnene som etter hvert dukket opp forskjellige plasser, var ofte sterkt laginndelt i forskjellige samfunnslag. Og i hvert territorialt samfunn var det et strengt hierarki med en konge eller høvding på toppen. Sammen med kongen eller høvdingen var det også et aristokrati som hjalp til med militær støtte når dette trengtes. Under dem stod frie bønder og handelsmenn. Nederst var det trellene som hadde nesten ingen rettigheter.
Allerede før vikingtiden var det blitt vanlig å samle makten hos en håndfull dynastiske familier. Disse familiene hadde makten og styrte rikdommene i et spesielt område. Den lokale herskeren var også militær leder, religiøst overhode i tillegg til administrator og fredsbevarer.
Etter hvert ble styret mer og mer sentralisert til at det bare var en herskende familie. De kongelige inntektene kom fra markedsavgifter og tollavgifter. Representantene for kongen var stasjonert rundt i byene. Her utøvde de makt både på egne og kongens vegne.
Under den kongelige og aristokratiske klassen fantes de "frie menn". Dette var en variert gruppe som oftest besto av håndverkere, handelsmenn, bønder og alle andre frie fra øverste instans og ned. Denne gruppen hadde rett til å eie og bære våpen og hadde rett til å delta og tale på tinget. Tinget kan muligens sammenlignes med dagens storting. Tingets oppgave var å fastsette lover, løse disputter om jordeiendommer, samt felle dom over forbrytelser. Det var i hovedsak eiendom som bestemte de frie menns status i forhold til hverandre.
Den aller laveste klassen er det dessverre ikke like mange kilder fra, men det som en vet er at de spilte en viktig rolle innenfor økonomien. Slavene ble nemlig solgt til Østen der markedet for slaver var stort. Den innfødte trellebefolkningen ble til tider supplert med fanger fra krigstokter i utlandet.
Klær og moter
Vikingenes klesstil var generelt og lite forseggjort. De var først og fremst opptatt av varme og komfort. Moter spilte ingen viktig rolle, men klesdrakten kunne bli brukt til å markere hvilken plass de hadde i samfunnet. De velstående bar ofte importerte sølv- og gullsmykker for å markere sin rikdom.
Både rike og fattige brukte samme type klær. Den eneste forskjellen var at de rike brukte bedre stoffer, som importerte silke eller bomull. I hverdagslivet brukte de fleste mennene en enkel drakt av lin eller ull, som bestod av en slags skjorte og bukse. Avhengig av været og temperaturen varierte klærnes tykkelse og stofftype (ull, skinn, pels osv.).
Hos de fleste var klærne funksjonelle, uten unødig pynt. I stedet kunne de bruke smykker.
Klesplaggene var ofte løstsittende slik at luften sirkulerte mellom lagene(så de holdt varmen). Plaggene ble holdt sammen med dekorative nåler, brosjer og spenner.
Fottøy
De fleste skoene ble laget av geiteskinn med såler av herdet lær eller tre. De ble festet med en reim og en spenne. Om vinteren ble det brukt noe som minnet om forede gamasjer eller botforer for å holde varmen.
De rike
Selv om rikdom og status gikk i arv (vanligvis fra far til sønn), var det mulig for alle krigere å klatre oppover rangstigen ved å skaffe seg rikdommer på plyndringstokter. Det var de velstående i samfunnet som kunne ta på seg å ruste ut et vikingskip, og fattige kunne være med som mannskap og krigere og få sin del av byttet. Vikingene benyttet også treller som arbeidskraft. Dette var ofte mennesker som var tatt til fange på vikingtokter.
Et typisk hus tilhørende en velstående viking var et stort, åpent trehus der hele husstanden levde, spiste og sov.
Begravelser
Vikingene trodde på et liv etter døden, og de ble ofte gravlagt sammen med verdisaker og dagliglivets gjenstander for å være forbredt på reisen etter døden. Velstående vikinger ble mange ganger gravlagt sammen med skipet sitt. Enkelte ganger ble skipene gravd ned i gravhauger, mens andre ble brent. Noen av dem ble også dyttet ut på havet og satt fyr på.
Gravene fra vikingtida viser store klasseforskjeller. Folk ble født inn i de forskjellige klassene.
Fine våpen
En vikings plass i samfunnet ble like mye markert ved hjelp av kvaliteten på våpenet hans, som av klærne han bar. Sverdet var alle vikingenes stolthet. Jo rikere en kriger var, jo mer verdifullt var sverdet.
De fattige
Det var veldig vanskelig å skaffe deg jord, hvis du ikke allerede var født med det. Jorda var vanligvis festet, og den kunne normalt ikke selges eller gis bort. Den gikk fra far til eldste sønn, noe som gjorde at andre sønner måtte finne sitt eget land. Det var dette, sammen med stor befolkningsvekst, som gjorde at vikingene dro over havet etter jordeiendom.
Mange steder var bøndene i vikingtiden avhengig av beitedyr for å skaffe seg mat, og det kunne være sauer, kveg, griser eller til og med reinsdyr. Siden man ikke kunne kjøpe eller selge land fritt, ble en persons velstand ofte målt i det antall dyr han hadde.
Husene innvendig
En typisk vikingbonde bygde ofte et lavt og avlangt hus med bare ett rom. I husene på vikingtiden var det vanligvis bare ett hovedrom, der hele familien levde, spiste og sov. I midten av rommet var det et peisbål der de tilberedte maten. Røyken fra bålet gikk ut gjennom en åpning i taket. Det var svært lite møbler inne, kanskje bare et bord, krakker og senger.
Kvinner og barn
Kvinnene hadde stor frihet i vikingenes samfunn. Selv om det fortsatt mennene som styrte og var familiens overhode, var kvinnene selvstendige og viljesterke.
Mye av gårdsarbeidet var regnet enten som mannfolkarbeid eller kvinnfolkarbeid. Husfrua skulle først og fremst stå for det daglige arbeidet ved og i husene. Som tegn på denne statusen fikk henne husnøklene ved giftarmålet. Hun hadde overoppsyn med stova, fjøset, stabburet og barna. Kvinnene hadde dessutan ansvaret for matlaginga og de arbeidet også med å lage klær. Når ektemannen og sønnene dro ut på jakt, fiske eller vikingferder, tok hun over hovedansvaret for gårdsdriften.
Friheten disse kvinnene hadde, kan til en viss grad også ha omfattet retten til å delta i lovgivende forsamling, der de kunne få si sin egen mening. Barna gikk ikke på skolen, men det ble forventet at de skulle hjelpe til med å utføre det nødvendige arbeidet i huset og på gården.
Barna
De unge var tidlig voksne og måtte ta ansvar for seg selv. Det var vanlig at jentene giftet seg i 13-14-års alderen, og da måtte de ta ansvar for sitt eget hjem. Det var foreldrene som bestemte hvem de skulle gifte seg med. Foreldrene prøvde å få barna giftet bort inn i rike familier slik at hele familien var sikret et godt liv. Det var sånn at hvis man ble giftet bort til en rik familie, ville også familien din få et godt liv.
Barnas leketøy
Vikingbarna lekte med en rekke forskjellige treleker, som dukker og soldater, i tillegg til brettspill. Barna tilbrakte mye av sin tid ute, med aktiviteter som skigåing og skøytegåing i de lange vintermånedene.
Religion
De første religionene var Naturreligioner, senere begynte man og tro at en hadde makten og at en styrte og bestemte over alle. Norrøn mytologi var under vikingtiden religioner som hersket i Norge, der trodde man på Tor, Odin og at hvis du døde i kamp da kom du til Valhall. De trodde at når det lynte, ja da var det Tor som var på fære med hammeren sin. Når det tordnet da var han så sint at han slo med hammeren sin. Etter hvert som årene gikk begynte en ny religion å ta form. Kristendommen denne hadde opphav i teorien om Adam og Eva.
De tre viktigste gudene var Odin, Tor og Frøy. Odin var sjefen blant gudene, og han representerte blant annet krig, mot og klokskap. Tor var tordenguden, mens Frøy var fruktbarhetsguden.
Vikingene ble påvirket av kristendommen i forbindelse med plyndringstokt i land i Vest-Europa. Kong Harald Blåtand omvendte Danmark til kristendommen rundt 960, og Norge og Sverige fulgte vel 100år etter.
Kunst og arkitektur
Det har alltid vært mye skog i Norge og Sverige, så det er kanskje ikke så rart at vikingene her valgte å bygge i tre i stedet for i stein.
Det finnes noen trekirker fra selve vikingtiden (mellom 700-tallet og 1000-tallet), de gir oss også en forestilling om hvordan vikingenes bygninger så ut. Vikingene laget også mye fint metallarbeid, men den fineste kunstneriske arven er kanskje utskårne steinene deres, der de brukte en kombinasjon av runer og billedskrift. Mange av disse hadde også en religiøs betydning, andre steiner kunne være minnesteiner.
Utskjæringer
Vikingenes håndverkere benyttet alltid anledningen til å lage utskjæringer i treverket(treskurd). Vikingenes ferdigheter ble overtatt og kopiert over hele Europa i middelalderen.
Runer
Nordboerne brukte skrifttegn som kalles runer. Runene ble hogd inn på spesielle steiner, sammen med billedskrift, og de ble brukt i religiøse ritualer. Runene var germanernes eldste skriftspråk, og det skriftspråket som vikingene brukte. Germanerne var de menneskene som bodde i Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland fra første århundre etter Kristus. De eldste runeinnskriftene er datert til ca. 200 e.Kr, og man tror at runene har sin opprinnelse i det latinske alfabetet. Vikingtidens runer finnes hovedsakelig på steiner, og de omfatter alt fra enkle navn til lange linjer formet som vers. Funn av runer er gjort over hele landet. De færreste av vikingene kunne nok lese, men de hadde en rik fortellertradisjon.
Bolig arkitektur
De fleste vanlige menneskene bodde i små hus laget av tømmer. I tillegg til at tømmer var lett å få tak i , var det også varmere enn stein, noe som var gunstig i det kalde klimaet her i nord.
Vikinghaller
Velstående vikinger bodde i stor hus, også kalt haller. Huset hadde et felles oppholdsrom i midten, med et åpent ildsted. Røyken fra ilden slapp ut gjennom et hull i taket. Hele huset var bygd i tømmer.
Det var bare noen få vinduer i huset, slik at varmen ikke skulle slippe ut. Taket ble støttet opp av tømmersøyler, og det var åpent opp til taksperrene. Innvendig var veggene ofte malt med scener fra mytologien, og tømmeret var i mange tilfeller rikt .
Vikinghaller likner på store båter som er snudd opp ned, og det kan faktisk ha vært det som var inspirasjonskilden da de ble bygd. Innvendig kan taket minne om innsiden av en båt, mens utsiden av taket følger samme myke linje som kjølen på en båt.
OPPTAKTEN TIL 3. VERDENSKRIG
- Kategori: Gudsriket
- Publisert torsdag 27. oktober 2011 09:51
- Skrevet av Hans Bratterud
- Treff: 1827
OPPTAKTEN TIL 3. VERDENSKRIG
Av Hans Bratterud.
Så sier Herren Gud: Når jeg samler israelittene fra de folkene de er spredt iblant, vil jeg åpenbare min herlighet blant dem for øynene på de andre folkene… De skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle grannefolkene som forakter dem. Da skal de sanne at jeg er Herren deres Gud. (Esek 28:25-26)
Denne artikkelen handler om opptakten til tredje verdenskrig. Vi skal begynne med å plassere denne krigen i den bibelske kronologien om endetidens begivenheter slik den er gitt av Jesus selv i hans undervisning om disse ting og i nøkkelavsnitt fra det gamle testamente, som for eksempel det ovenfor siterte. Dernest skal vi ta for oss spenningen mellom islam og resten av verden, spesielt Israel og deres allierte, slik den i de siste hundre år har gitt seg utslag i Midtøsten og på Balkan.
Videre skal vi studere den åndelige siden av islam-Israel konflikten ut fra beskrivelsen av de fire verdensrikene symbolisert i den store statuen i Daniel 2. Til slutt skal vi følge utviklingen av islamismen fra Yom Kippur krigen 1973, dens gjennombrudd i Iran i 1979, helt til kampen mot den russiske okkupasjonen av Afghanistan 1979-89. Det var i Afghanistan i denne perioden at Osama bin Laden startet sin karriere som en samlende figur innen den nå verdensomspennende islamistiske bevegelsen.[i]
Det hatet mot, og forakten for, Israel som skriftstedet ovenfor indikerer, er i dag mer fremtredende enn noen gang før og blir på det sterkeste fremskyndet av islamismens forkjempere verden over, spesielt i Midtøsten. Vi ser at dette legitimerer Guds handlemåte i 3. verdenskrig da Han holder dom over alle grannefolkene rundt Israel, som vi skal se nærmere på i de neste kapitlene.
1. Begivenhetenes kronologi.
Kildene til Jesu undervisning om de siste ting finner vi først og fremst i de tre første evangeliene, i Matteus 24-25, Markus 13, Lukas 17 og 21, foruten i Johannes Åpenbaring, som egentlig heter "Jesu Kristi Åpenbaring,? gitt til og nedskrevet av apostelen Johannes.[ii] I sistnevnte bok finner vi fra kapittel 4 til og med kapittel 22 den lengste sammenhengende kronologiske fremstilling av endetidens begivenheter i hele Bibelen.
Det har vært et ufravikelig prinsipp under skrivingen av denne boken å tolke hver eneste bok i Bibelen og hvert enkelt avsnitt i Bibelens bøker i overensstemmelse med tekstens egne premisser. Ut fra dette prinsipp er det nødvendig å tolke Åpenbaringsboken som hovedsaklig kronologisk ordnet, for det er slik bokens forfatter presenterer den.
For eksempel gis det et klart kronologisk utsagn allerede i det første kapitlet, der Jesus Messias befaler Johannes å skrive ned både det som nå er og det som heretter skal komme.[iii] Videre ser vi at kapitlene 4, 7, 8, 15, 18 og 19 starter med ordet "deretter", og vi har dessuten klare indikasjoner på en kronologisk rekkefølge av hendelser i uttrykk som "det første ve er nå over. Men det kommer enda to,"[iv]og "det annet ve er nå over. Men det tredje ve kommer snart."[v]
Konsekvensen av alt dette blir at for eksempel brytingen av de sju seglene i Åpenbaringsboken 6 er 7 ulike begivenheter som følger etter hverandre i tid, og som blir etterfulgt av 7 nye begivenheter, nemlig blåsingen av de 7 trompetene,[vi] som igjen blir fulgt av de endelige domskatastrofene som følger uttømmingen av de 7 vredeskålene.[vii]
Det er således ikke mulig å se på disse tre rekkene av begivenheter som samme hendelser gjenfortalt på en ny måte hver gang. Dette er en tolkning som kun er mulig dersom en presser bokens innhold slik at en kommer i strid med dens egne premisser. Når det 4. segl brytes, trolig i meget nær fremtid, er dermed perioden med relativt fredelige tilstander som vi nå opplever etter det tredje segl definitivt slutt, og verdenshistoriens hittil største blodbad vil da komme veltende inn over jorda.
Dette er den tredje verdenskrig, som vi finner omtalt i Åpenbaringsboken 6:7-8, og det er den første av de 3 siste krigene før Jesu gjenkomst. Den andre krigen før Jesus kommer igjen, som altså blir fjerde verdenskrig, finner vi i Åp 9:13-21. Den tredje og siste krigen før Jesu gjenkomst, som altså blir femte verdenskrig eller Harmageddonkrigen, står omtalt i Åp 19:11-21.
Når det gjelder tidspunktet for når tredje verdenskrig kommer, har vi et viktig kronologisk utsagn i skriftstedet ovenfor. Der sier Gud at dommen over Israels grannefolk skal skje når jeg samler israelittene fra de folkene de er spredt iblant. Samlingen av Israel startet i 1880-årene, hadde en sterk oppsving etter Israels opprettelse i 1948, og igjen i 1990-årene, og den pågår fortsatt.. Dermed kunne denne krigen komme når som helst, kanskje allerede i første tiår etter tusenårsskiftet.
Tredje verdenskrig vil i hovedsak være en religionskrig, der islamsk fundamentalisme kommer til å kjempe en desperat kamp for å vinne verdensherredømmet. Økonomiske spørsmål vedrørende verdens matvareproduksjon og kontrollen over oljen i Midtøsten vil også være viktige momenter. Israel og USA blir for de islamske krigerne de viktigste landene å bekjempe.
Som i Golfkrigen i 1991 og i krigen mot muslimsk terrorisme fra 2001, vil Amerika spille en ledende rolle innenfor en koalisjon med eller uten formell støtte fra FN som tar sikte på å trygge freden og stabiliteten i Midtøsten. Under Tredje verdenskrig vil denne koalisjonen for alvor bli tvunget til å ta kampen opp mot islamismen og dermed selve religionen islam.. Denne gang vil derimot ikke Israel bli tvunget til passivitet, men landet vil være en aktiv deltager i koalisjonen.
En allianse av radikale islamske stater sammen med bl.a. Kina, bygget ut fra den såkalte Trans-asiatiske akse, også kalt 'Ondskapens akse,' vil kjempe mot den vestlige koalisjonen i denne krigen. Målet for muslimene vil være å etablere et islamsk verdensherredømme. Kina har trolig sagt seg villig til å støtte dette, men kanskje vil Kina i likhet med Iran spille en noe tilbaketrukken rolle under tredje verdenskrig.
Det er viktig ikke å undervurdere religionens betydning i denne krigen, som blir et være eller ikke være for den radikale formen for islam. Sluttresultatet, slik vi forstår Bibelens profetier, vil være at islam blir totalt knust og at Israel, etter å ha vunnet store nye landområder, blir den ledende stormakten i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ganske mange profetier i Bibelen som forutsier at nettopp dette skal skje, og disse blir dermed oppfylt, noe vi skal komme nærmere inn på i de neste kapitlene.
Den neste krigen, som kommer etter tredje verdenskrig, blir altså fjerde verdenskrig, som kommer midt under den store trengsel. Dette vil igjen bli en kamp hvor religion, denne gang russisk ortodoks kristendom, blir en avgjørende inspirasjonskilde for å gripe etter verdensmakten og kontrollen over Midtøstens store oljeressurser.[viii] Fjerde verdenskrig vil imidlertid resultere i et enda større blodbad enn tredje verdenskrig.
Fjerde verdenskrig er trolig den samme krigen som er beskrevet både i Åpenbaringsboken 9:13 og de følgende vers, og i Esekiel 38 og 39, og som derfor også kalles 'Gog-krigen.' Den begynner med et russisk ledet overraskelsesangrep på Israel, men resulterer i at Israel enda en gang, etter en direkte og overveldende guddommelig intervensjon, vinner en knusende seier over en i utgangspunktet helt overlegen fiende, og Israel fremstår dermed som en stormakt, ikke bare i Midtøsten, men nå endog i global sammenheng.
Den aller siste krigen, også kalt Harmageddonkrigen, vil bli utkjempet i to etapper ved tiden for Jesu Messias' komme. Den første etappen, som finner sted rett før Jesu komme, resulterer i at endetidens store verdenskirke, som også er et stort handelsimperium, og som Bibelen kaller den store skjøge, blir totalt utslettet av endetidens kortlevde verdenshersker, antikrist, i allianse med lederne for hver av de 10 regionale unionene i endetidens globale 10-maktsforbund.[ix]
Den andre etappen av Harmageddonkrigen ender ifølge Bibelen med at Antikrist og hans hærer på israelsk jord blir totalt og endelig tilintetgjort av himmelens hærskarer ledet av Herren Jesus Messias personlig ved hans gjenkomst.[x] Slik ser altså de store verdensbegivenhetene ut i tiden frem til Jesu gjenkomst og etableringen av hans 1000-årige fredsrike på Jorda med Jerusalem som hovedstad.
2. Det urolige Balkan.
Vi skal nå se på noen av de tingene som allerede har funnet sted i nyere historie, som peker fremover mot en enorm global væpnet konfrontasjon av hittil ukjente dimensjoner. Vi skal da konsentrere vår oppmerksomhet om spesielt to geografiske områder, hvor spenningen mellom islam og resten av verden på en særskilt måte har kommet til uttrykk, nemlig Balkan og Midtøsten.
I løpet av de siste hundre årene har denne spenningen vært raskt tiltagende, og den har gitt seg utslag i utallige væpnede konfrontasjoner I stedet for at det nå skulle bli mindre konflikt, ser det i stedet ut til at en ytterligere opptrapping er i ferd med å finne sted som uvegerlig vil lede til en verdenskrig, slik Bibelen også klart forutsier.
Når det gjelder Balkan, så var det nettopp her at første verdenskrig startet, etter drapet på den østerriksk-ungarske tronarvingen Frans Ferdinand og hans kone Sophie i Sarajevo den 28. juni 1914.[xi] Vi skal nå se litt nærmere på de grunnleggende konfliktene som fantes på Balkan i tiden før første verdenskrig, og vi skal se på sammenhengen mellom Balkan-konflikten den gang og i dag.
Forholdene på Balkan i 1990-årene ligner nemlig på mange måter forholdene der for 100 år siden, det som altså ble foranledningen til første verdenskrig. Etter kommunismens fall er de grunnleggende konfliktene i området fra tiden før 1914 igjen blitt aktuelle. Det som er det spesielle med Balkan, er at her møtes de tre store religiøse åndsretningene som konkurrerer om verdensherredømmet, nemlig romersk-katolsk kristendom, gresk- eller russisk-ortodoks kristendom, og islam.
Det har vært svært urolig på Balkan etter kommunismens kollaps rundt 1990. Jugoslavia gikk da stort sett i oppløsning etter at først de romersk-katolske republikkene Slovenia og Kroatia begge erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Begge land ble da angrepet av den jugoslaviske hæren som var dominert av Serbia, altså med østlig ortodoks kristen orientering. I Slovenia varte krigen bare 10 dager mens i Kroatia varte den ut året 1991 og førte til mange tusen drepte og 250.000 flyktninger.[xii]
Den mest alvorlige konflikten i Kroatia-krigen av 1991 var i Krajinadistriktet hvor mye av befolkningen var ortodokse kristne og dermed mottok hjelp fra Serbia mot de romersk-katolske kroatene. Etter fredsforhandlinger ledet av FN og EU ble en våpenhvileavtale oppnådd og FN-styrker ble utplassert for å sikre freden i de to nye republikkene.
Det er interessant at det aller første landet som anerkjente de nye statene Kroatias og Slovenias selvstendighet var Tyskland som siden 3. oktober 1990 igjen var forenet etter å ha vært delt i to stater i 45 år. Den andre staten til å anerkjenne de nye romersk-katolske republikkene på Balkan var Vatikanstaten den 13. januar 1992. I løpet av de neste få dagene fulgte de øvrige av EUs medlemmer så vel som flere andre land med sine anerkjennelser av de to landenes selvstendighet.[xiii]
Urolighetene spredte seg imidlertid til Bosnia-Hercegovina, som i likhet med Makedonia hadde fulgt Slovenia og Kroatia i å bryte ut av den føderale republikken Jugoslavia. Det utviklet seg snart til en alvorlig borgerkrig. Befolkningen i Bosnia består av alle tre av de gruppene som kjemper om å vinne herredømme på Balkan, romersk-katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniere. De taler alle det samme serbokroatiske språket, så det er først og fremst religionen som skiller dem.[xiv]
Det ble gjort iherdige bestrebelser på å komme fram til en fredelig løsning, men på tross av utallige fredsavtaler som ble forhandlet frem, så rullet bare kampene videre. Både EU og FN ble engasjert for å hjelpe partene til å finne frem til fredlige løsninger. EU var representert ved briten Lord David Owen, mens FN til å begynne med var representert ved amerikaneren Cyrus Vance, som i april 1993 ble etterfulgt av den norske utenriksministeren Thorvald Stoltenberg.
Freden lot dog vente på seg. Så snart en våpenhvileavtale var inngått, ble den brutt, ofte bare etter noen timer. På tross av lidelsene på alle sidene i konflikten, så det ut som ingen av partene virkelig ønsket fred, men at de var innstilt på å trekke ut kampene så lenge som mulig, kanskje med tanke på å oppnå utenlandsk intervensjon. Her ulmer igjen flammene til en verdenskrig, den vi skal studere inngående i de neste kapitlene.
3. Midtøsten.
Når det gjelder Midtøsten ser vi egentlig der den nøyaktig samme konflikten som på Balkan. Men helt konkret gjelder det her spørsmålet om Israels rett til å eksistere midt i et område som i nesten 1400 år har vært dominert av Islam. Ekte muslimer, de som følger Koranens lære for religionens utbredelse ved jihad, ser på Israels eksistens som en stor ulykke. Fromme jøder på sin side, ser på Israels eksistens som oppfyllelsen av Bibelens løfter.
I dagens situasjon er det mange konkrete spørsmål som trekkes frem som konfliktstoff. Av disse kan nevnes spørsmålet om Jerusalems fremtidige status, jødiske nybyggeres rettigheter i Judea og Samaria, den såkalte "Vestbredden", og palestinernes ønske om en egen stat innen Israels territorium. Andre brennbare emner er forvaltningen av de sparsomme ferskvannsressursene og de rike oljeforekomstene i hele Midtøsten regionen.
Når det gjelder Jerusalem-spørsmålet, så er dette trolig det mest brennbare. Mange har foreslått at Jerusalem og områdene omkring selve byen blir satt under internasjonal administrasjon. Man mener at dette best ville sikre at de tre religionene jødedom, kristendom og islam, som alle mener seg å ha spesiell tilknytning til denne byen, ville kunne fortsette å eksistere her side om side som likeverdige.
Vatikanet har lenge ivret for dette, og allerede på slutten av britenes mandattid i det daværende Palestina, ble en slik ordning foreslått. Etter hvert har bl.a. PLO også gått inn for en slik "internasjonalisering" av Jerusalem. Mange jøder deler også dette synet, men det faktum at Jerusalem er staten Israels hovedstad, kompliserer saken noe. Israels offisielle syn er dessuten at Jerusalem skal være landets udelelige hovedstad "for evig."
Det arbeides her med bl.a. et kompromissforslag som går ut på at det gamle Jerusalem skal være under Vatikanets autoritet, men med både en islamsk og en jødisk borgermester. Resten av Jerusalem kunne da forbli Israels hovedstad. Det er dog ingenting som tyder på at dette vil føre til noen varig fred. En ting er i alle fall sikkert: Vi kan ut fra Bibelen se at alle verdens nasjoner, først gruppevis, og så samlet, vil forsøke å tvinge gjennom en "internasjonalisering " av Jerusalem.
I denne forbindelse er det meget interessant når Bibelen sier at Herren gjør Jerusalem til en "tumleskål" og en "løftestein for alle folkeslag." Den slår dessuten fast at "hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg selv opp."[xv]Og det er neppe tvil om at vi her er inne på det aller viktigste konfliktstoffet i forbindelse med opptakten til tredje verdenskrig.
For bedre å kunne forstå de åndelige og jordiske kreftene som her er i sving, skal vi nå se litt nærmere på visjonen om de fire verdensrikene eller de fire åndelige maktblokkene i verden, som blir beskrevet av profeten Daniel i hans andre kapittel.
4. De fire maktblokkene i Daniel 2.
Kong Nebukadnesar som levde ca. 630-562 fKr, var konge i det nybabylonske rike fra 605 fKr.[xvi] Bibelen sier at det var i det andre året han var konge, altså i 603 fKr at han så en stor og mektig statue i en drøm som gjorde et enormt inntrykk på ham. Han glemte imidlertid selve drømmen, men det veldige inntrykket satt igjen, og derfor satte kong Nebukadnesar i gang et stort apparat for å få landets vismenn til å fortelle ham drømmen og tyde den.[xvii]
Men det var ingen av vismennene i hele hans rike som både kunne fortelle drømmen og tyde den. Dermed besluttet kongen å drepe alle vismennene. Daniel, som var blitt bortført fra Jerusalem i 606 fKr, var nå en ung mann på kanskje knapt 20 år, og han var nettopp ferdig med en 3-årig utdannelse i babylonsk språk og kultur.[xviii]
Da Daniel hørte at alle de babylonske vismennene skulle drepes betød det at også han selv og hans venner ville bli drept. Han ba kongen om en frist, og han fikk sine tre jødiske kammerater Hananja, Misjael og Asarja til å være med å be om at Gud skulle 'vise barmhjertighet og åpenbare denne hemmelighet.' Da ble det hele åpenbart for Daniel i et syn om natten, og han kunne da fortelle det til kongen innen fristen var gått ut.[xix]
Den store fryktinngytende statuen var formet som et menneske hvor hodet var av gull. Dette, forklarte Daniel, representerte Nebukadnesar selv og det babylonske rike . Brystet og armene var av sølv, og det representerte det kommende medo-persiske rike. Magen og hoftene var av bronse, hvilket representerte det greske rike. Bena av jern og føttene dels av jern og dels av leire, representerte det romerske rike og dets arvtagere helt fram til endetidens Antikrist.[xx]
Denne statuen representerer altså ikke bare de gamle historiske rikene som her er nevnt, men også riker som eksisterer helt fram til Antikrists tid, rett før Jesu Messias&rsq komme. Avslutningen på visjonen av statuen indikerer også at de andre tre rikene vil være representert i verden samtidig som den siste etterfølgeren av Romerriket vil sitte ved makten, for Bibelen sier at Gud løsnet en stein som traff statuen i føttene, og så står det:
Da knustes på en gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden. (Dan 2:35)
Her ser vi klart at hele statuen i Daniel 2 er en visjon om endetiden, slik Daniel også sa til kongen: 'Det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter. Han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager.'[xxi] Vi ser at da statuen ble truffet av steinen, ble alle de fire delene tilintetgjort samtidig.
Dette betyr at de fire delene av statuen ikke bare representerte fire forskjellige epoker i historien da de fire ovennevnte rikene hadde sin maktperiode på jorda. De representerer også fire åndelige og jordiske maktblokker som ned gjennom hele historien har vært representert på jorda, helt fra da disse forskjellige rikene hadde sin spesielle tid i historien. Disse fire maktblokkene har senere i historien også bidratt til en viss maktbalanse på jorda.
Som nevnt var Nebukadnesar selv 'hodet av gull' i kong Nebukadnesars visjon av den store statuen i Daniel 2. Nebukadnesars babylonske rike var noe forskjellig fra de andre tre som ble sagt å være 'ringere' enn dette, som altså er den første av de fire maktblokkene som statuen representerer. I dag kan vi si at de vestlige demokratiene ledet av USA, utgjør denne maktblokken. Den er nå hovedsakelig dominert av protestantiske kristene som tradisjonelt har hatt en positiv holdning til Israel og det jødiske folk.
Israel må også helt klart regnes med til denne blokken. Den er annrledes enn de tre andre maktblokkene ved at den i historien har lagt mer vekt på å garantere sine innbyggere frihet enn det som har vært tilfelle i land dominert av islam, ortodok kristendom og romersk-katolsk kristendom. Dette gjelder for eksempel religionsfrihet, ytringsfrihet og like rettigheter for alle.
Islam i kan vår tid sies å representere det andre av de fire gamle historiske rikene, nemlig det medo-persiske, som var brystet og armene av sølv på statuen. De som nå er i ferd med å ta ledelsen innen den islamske fold ser ut til å være radikale islamske regimer i Midtøsten, Afrika og Asia, som under tredje verdenskrig, i allianse med bl.a. Kina, vil gjøre et samlet forsøk på å etablere et muslimsk verdensherredømme.
Det er interessant at i vår tid er den globale radikaliseringen av islam, støttet av de mange terroristnettverkene som opererer over hele verden, hovedsakelig ledet av Iran, det tidligere Persia. Dette viser en kontinuitet fra oldtidens maktsenter representert ved åndsmakten 'Perserrikets fyrste' i Danielsboken.[xxii]
Bibelen gir ikke noe navn på den åndefyrsten som står over Babylonerriket. Den opererer ikke med betegnelser som for eksempel 'Babylons fyrste' eller 'Den frie verdens fyrste,' slik vi kunne vente. Men derimot gjør Bibelen det klart at denne maktblokken støttes av Mikael, englefyrsten som spesielt beskytter Israel.[xxiii]
Den greske eller russiske ortodokse formen for kristendom representerer i vår tid det gamle greske rike, som utgjør magen og hoftene av bronse på statuen. Siden 1989 er denne maktblokken i verden representert ved Russland og SUS (Sambandet av uavhengige stater), det vil si det meste av det tidligere Sovjetunionen og store deler av Balkan, så som Serbia, Makedonia og deler av Bosnia.
Gjennom den ortodokse familie av kirker har den maktblokken som ledes av Russland etablert solide brohoder også i andre deler av verden, så som India og deler av Kina, og dessuten i Israel og andre steder i Midtøsten. Før PLO islamiserte? Libanon I 1976 var for eksempel majoriteten av befolkningen i det landet ortodokse kristne. Denne maktblokkens forsøk på å vinne verdensherredømmet, eller i det minste å gjenreise islams tidligere dominerende innflytelse i Mdtøsten, vil finne sted under fjerde verdenskrig.[xxiv]
Landet Hellas, som gav navnet til den gresk-ortodokse gren av kristnedommen, er imidlertid blitt medlem av EU og er dermed nå mer orientert i retning av den neste maktblokken, som er dominert av den romersk-katolske kirke. Denne kirken, som er en politisk og økonomisk makt i verden, representerer ånden i, og typen av verdslig mak, som vi finner i det gamle Romerriket. Dette er den nederste del av statuen i Daniel 2. Leggene av jern representerer oldtidens Romerrike, som hersket over enorme områder i Europa, Nord-Afrika og Asia.
Føttene dels av jern, dels av leire,?[xxv] er en videreføring av det gamle Romerriket, dels i form av den romersk-katolske kirke, og dels i de ulike verdslige rikene som har hatt politisk makt i de geografiske områdene hvor denne kirken er dominerende. Kombinasjonen av jern og leire har ned gjennom historien vært illustrert i den spesielle relasjonen, ofte med åpenbar strid, mellom den romersk-katolske kirke og de ulike statsmakter som har vært affiliert med den.[xxvi]
Her tenker vi blant annet på den tysk-romerske keiser Henrik IVs ydmykende marsj til Kanossa i 1077 eKr for å få pavens velsignelse, og den protestantiske rikskansleren Bismarcks 'kulturkampf' mot den romersk-katolske kirkes innflytelse i det nordtyske keiserrikets politikk i 1870-årene, en kamp som ble avblåst med seier for romerkirken. Dette ledet til hele dette keiserrikets fall under første verdenskrig.
Et halvt århundre etter Bismarck, i 1933, inngikk Hitler i et konkordat med den romersk-katolske kirke like etter at han ble rikskansler i Tyskland.[xxvii] I vår tid er den maktblokken i verden som er representert av føttene med 10 tær på statuen i Daniel 2, først og fremst representert av EU, sterkt støttet av Vatikanet som styrer den ikke ubetydelige globale makt og innflytelse som ligger hos den verdensvide romersk-katolske kirke.
EU vil bli en av 10 regionale unioner av lignende type, som til slutt vil sluke hele jorden, tråkke den ned og knuse den.?[xxviii] Dette vil skje trinnvis, og det siste trinnet er Antikrists kamp for å vinne verdensherredømmet under den store trengsel.[xxix]
Bibelens profetier nærer på ingen måte noen illusjoner om en varig fred på jorda før Messias kommer. Tvert om sier Bibelen klart at demoniske makter mer og mer vil tillates å dominere styresmaktene i de ulike land i verden etter som endetidens begivenheter utvikler seg.
Verden er nå inne i en periode hvor det foregår en intens maktkamp mellom de fire store åndelige, ideologiske og religiøse maktblokkene, som også er politiske og militære enheter. Disse står mot hverandre over alt i verden hvor det er viktige konfliktområder, så som på Balkan og i Midtøsten.
Vi kan si at målet for alle er verdensherredømmet.[xxx] Men mens tre av dem - islam, ortodoks og romersk-katolsk kristendom - tar sikte på å oppnå dette hovedsakelig ved erobring i krig ledet av jordiske hærer, om enn med direkte satanisk påvirkning og hjelp, er hovedtyngden av menneskene innen den første maktblokken innstilt på at verdensherredømmet skal tilfalle Jesus Messias og hans folk når han på overnaturlig vis beseirer all jordisk makt ved sitt komme.
Dermed har vi sett at i den perioden av fremtidig historie som vi nå studerer, er islam representert ved den åndsmakten som i Danielsboken ble kalt 'Perserrikets fyrste,'[xxxi] og som i statuen i Daniel 2 er illustrert ved 'brystet og armene av sølv.' Det er spenningen mellom denne maktblokken og resten av verden som snart vil eksplodere i tredje verdenskrig.
I neste kapittel skal vi nå se på hvordan muslimsk fundamentalisme i vår tid bevisst og målrettet arbeider for å fremme en slik konfrontasjon.
5. Muslimsk fundamentalisme.
Den spektakulære veksten av muslimsk fundamentalisme i vår tid ble dramatisk demonstrert for all verden ved terrorattakkene mot New York og Washington den 11. september 2001. Denne veksten er nært knyttet til drømmen om et islamsk verdensherredømme, og til hatet mot spesielt Israel og USA, og den vestlige verden generelt, hvor den protestantiske kristne religion står sterkt.
Denne drømmen og dette hatet har i nyere tid på en spesiell måte kommet til syne i de fem krigene muslimske naboland har ført mot Israel siden dette landets gjenopprettelse i 1948. I 1973 i Yom Kippur krigen som var et samordnet angrep på Israel av Egypt og Syria, ble en følelse av 'arabisk ære' gjenvunnet for muslimer over hele verden.
Selv om krigen endte med en israelsk militær seier, var de store israelske tapene i den første fase av krigen et sterkt løft for arabisk selvrespekt.[xxxii] Arabisk moral ble ytterligere sterkt løftet gjennom oljeblokaden iverksatt av de oljeproduserende statene på Den arabiske halvøy i 1973-74. Den resulterte i en enorm økonomisk vekst i disse landene og en hittil ukjent velstand for deres eliter.
Sterk vestlig innflytelse som fulgte gjennom filmer, turisttrafikk tio og fra vesten, internett og annen form for elektronisk kommunikasjon, er generelt blitt ansett som nedbrytende for islams sak. Men det er også klart at den storstilte finansieringen av åpne og hemmelige militære operasjoner som utføres av de ulike islamistiske gruppene som har sprunget opp, ikke kunne ha vært mulig uten den store velstanden som arabere nå nyter.
Så - i 1979 som ble et merkeår for islam - lyktes radikale, islamske fundamentalister under ledelse av Ayatollah Ruhollah Khomeini å styrte den herskende familien til Sjah Muhammad Riza Pahlavi, som på den tid hadde sæte på den eldgamle kongetronen i Persia, nå Iran. Sjahen og hans familie ble tvunget i eksil, og Khomeini returnerte den 1. februar 1979 fra sitt 14 år lange eksil, først i Irak og senere i Paris, Frankrike. Han etablerte da i løpet av bare et par måneder Den Islamske Republikken Iran med bred folkelig støtte.[xxxiii]
Fra da av har Iran vært en stor inspirasjonskilde for islamistiske aktivister i alle land. Etter hvert ble Teheran også mer og mer involvert i å sponse og finansiere islamistisk undergravningsvirksomhet over hele verden, spesielt i Midtøsten. En annen begivenhet som også fant sted i 1979 var utbruddet av et islamistisk opprør i Saudi Arabia den 20. november. Den store moske, som er bygd rundt Kabaen i Mekka, islams helligste plass, ble da okkupert av islamistiske revolusjonære.
En velorganisert gruppe på anslagsvis 1400 mann tok kontroll over moskeen under ledelse av Juhayman ibn-Muhammad, en tidligere kaptein i den saudiske nasjonalgarden (Den hvite garde), som nå proklamerte seg selv som en mahdi (messias). Han ble støttet i sitt opprør av veltrentemujahideen (jihad krigere) fra Egypt, Kuwait, Sudan, Irak og Yemen. Til og med en rekke elitesoldater fra Den hvite garde, inkludert flere senioroffiserer, var blant kuppmakerne.[xxxiv]
Snart etter okkupasjonen av moskeen holdt Juhayman en preken til de 6000 innestengte muslimene hvor han uttalte sin store sorg over korrupsjonen, sløseriet, og den utbredte pro-vestlige holdningen hos Saudifamilien, med det resultat at de fleste av de tilstedeværende ble med i opprøret og fikk tildelt våpen. Snart spredte uroen seg over hele Saudi Arabia hvor lokale moskeer og offentlige kontorer ble stormet, og flere bomber eksploderte i Mekka, Medina, Jeddah og Riyadh.[xxxv]
Ikke før franske antiterrorist eksperter med granater og kjemiske våpen ble kalt inn til å assistere de ubehjelpelige saudiske regjeringsstyrkene, ble Riyadh i stand til å ta kontroll over situasjonen. Den store moskeen i Mekka hadde da vært okkupert i to uker. Ekkoet fra de klagene som var blitt satt fram av Juhayman, fortsatte imidlertid å runge over hele Saudi Arabia. De ble hvisket frem i lukkede møter, og hans argumenter ble diskutert blant intellektuelle. De bidro helt klart til å vekke araberes bevissthet om den islamistiske sak.
Like etter uroen i Saudi Arabia ble hele den muslimske verden rystet i de siste dagene av 1979 av Sovjetsamveldets invasjon av Afghanistan. Året 1979 ble altså et meget bevegende år for islam - det begynte med islams største seier i nyere tid, Khomeinis revolusjon i Persia, som fra da av ble kalt Iran, og det endte med sovjetisk invasjon av et muslimsk land. Alle de ovenfor nevnte hendinger i året 1979 bidro til å vekke iveren for islamistenes sak.
Kort tid etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan sammenkalte Pakistans regjering under president Zia-ul-Haq til et krisemøte med 35 utenriksministre fra muslimske land i Islamabad den 27. januar 1980. Møtet fordømte på det sterkeste den sovjetiske aggresjonen og forlangte umiddelbar tilbaketrekning av alle sovjetiske styrker fra Afghanistan. Alle muslimske land ble oppfordret til ikke å ha noe å gjøre med den sovjetsponsede ?demokratiske republikken Afghanistan? (DRA).[xxxvi]
Ingen umiddelbare resultater ble oppnådd med hensyn til pan-islamsk samarbeid mot sovjetene, men Afghanistans mujahideen sendte ut et internasjonalt opprop om hjelp. Og det var klart at president Zia-ul-Haqs regjering i Pakistan så på den sovjetiske invasjonen av Afghanistan som en alvorlig trussel, ikke bare mot Pakistans egne interesser, med også mot hele den islamske sak generelt.
Så ressursene til ISI (Inter-Services Intelligence), den kraftige pakistanske spionorganisasjonen som hadde vunnet mye erfaring gjennom hemmelige aksjoner i India og Kashmir, ble nå mobilisert til å lære opp tusener av islamske jihad krigere fra hele den muslimske verden. Disse ble satt inn i kampene mot russiske og DRA styrker i Afghanistan.[xxxvii]
Osama bin Laden, en ung mann på 22 i 1979,[xxxviii] var en av de første araberne som dro til Afghanistan etter invasjonen. Jeg ble rasende og dro dit straks,? sa han til en journalist. Når han ser tilbake anser han den sovjetiske invasjonen av Afghanistan som et vendepunkt i sitt liv: En dag i Afghanistan var som tusenvis av dager med bønn i en vanlig moske.?
Den sørgelige tilstand hans muslimske brødre i det landet befant seg i, gjorde et dypt inntrykk på ham idet han så 'et middelaldersk samfunn beleiret av en tyvende århundres supermakt.' Han bestemte seg for å bli en jihad kriger fordi, som han sa: ?I vår religion er det en spesiell plass i det hinsidige for dem som deltar i jihad.?[xxxix]
Siden Pakistan bygde opp et støtteapparat for krigerne i Afghanistan, måtte bin Laden i likhet med de andre tilbringe mye tid i det landet. Først ble han sjokkert over det kaos og den mangel på arabisk eller islamsk enhet han fant i Pakistan. Etter å ha blitt en ivrig islamist i tenårene gav han seg selv nå helt og fullt til de organisasjonsmessige, politiske og økonomiske oppgavene som støttet opp om den pågående jihad i Afghanistan.
Dermed opprettet Osama bin Laden i 1980 Masadat Al-Ansar, som snart ble hovedbasen for arabiske mujahideen i Pakistan.[xl] Innen utgangen av 1980 hadde bin Ladens organisasjon avdelinger og rekrutteringskontorer i 50 land, inkludert USA, Egypt, Saudi Arabia, og også vesteuropeiske land. I begynnelsen betalte han endog selv for reiseutgiftene slik at jihad krigerne skulle komme seg til Pakistan og Afghanistan.
En av bin Ladens nære samarbeidspartnere i den første tiden i Pakistan og Afghanistan var Sjeik Azzam, en palestiner med en doktorgrad i islamsk lov fra al-Azhar universitetet i Kairo, Egypt. Han hadde startet Bait-ul-Ansar, i Peshawar, Pakistan, et av de aller første treningssentrene for de tusener av frivillige som strømmet inn i landet.[xli] Det var også i denne tiden bin Laden opprettet den senere så kjente al-Qaida stiftelsen, formelt en humanitær organisasjon, for å finansiere jihad krigerne.[xlii]
Da han så behovet for å gi alle rekruttene grunnleggende trening og akklimatisering før de ble satt inn i den harde virkeligheten med de regulære militærleirene i krigen i Afghanistan, etablerte Osama bin Laden sammen med Sjeik Azzam en organisasjon som ble kalt Masadat Al-Ansar. Dette ble som et hjem hjemmefra for alle islamske mujahideen fra hele verden som kom for å delta i krigen i Afghanistan.
Bin Laden sørget også for å importere bulldosere og annet tungt anleggsutstyr, opprinnelig fra sin families byggefirma i Saudi Arabia. Han utviklet snart sitt eget byggefirma, som midt under kraftige sovjetiske angrep lyktes å bygge veier, et helt system av tunneler med hospitaler, varelager, og befestede bosteder i fjellene i Afghanistan.[xliii]
De muslimske mujahideen i Afghanistan ble for en stor del støttet økonomisk fra USA og den vestlige verden. Etter 10 års stadige kamper valgte Sovjetunionen endelig å trekke sine tropper tilbake fra Afghanistan i 1989 da kommunismen var i ferd med å miste grepet i Russland og dets satellittstater. Dette ble oppfattet som et kraftig gjennombrudd for de islamistiske mujahideen som kjempet i Afghanistan.
Den islamske republikken Iran hadde da fått konsolidert sin makt og en våpenhvileavtale med Irak var blitt signert i 1988 etter 8 års kamp mellom disse verdens to ledende Shia muslimske land. En fredsavtale mellom de to land ble signert i 1990, like før Irak invaderte Kuwait. Den etterfølgende Golfkrigen i 1991 bidro også sterkt til ytterligere å fremme radikale holdninger innen hele den muslimske verden, ikke minst fordi Saudi Arabia inviterte amerikanske tropper til å bli i landet etter krigen.
Hatet mot Israel og hele den vestlige verden hvor den kristne religion står sterkt, fortsatte bare å vokse i den muslimske verden, sterkt oppmuntret av islamismens forkjempere, og dette er selvsagt nært knyttet sammen med drømmen om et islamsk verdensherredømme.
Den kommende konfrontasjonen mellom islam og resten av verden ser nå ut til å være uunngåelig. Tredje verdenskrig vil avgjøre om hvorvidt det blir et islamsk verdensherredømme eller om Gud da skal holde dom over alle grannefolkene som hater og forakter Israel.
Sitat David wilkerson
Jeg ønsker å dele med deg det jeg tror er Guds visjon for sin endetidsmenighet. Det er en visjon som er basert på det åpenbarte Guds ord, for Bibelen gjengir klart hvordan Jesu Kristi menighet vil bli rett før hans komme.
Kirken i Amerika er sikkert langt fra hva Gud hadde tenkt seg at den skulle være. Faktisk er det meste av det vi ser foregå i navnet Kristus i dag en vederstyggelighet. Allikevel er det rester av kirker spredt utover denne nasjonen og rundt om i verden som lever opp til Guds hellige standarder. De lever hellige liv, preker rettferdighet, tror på overnaturlige verk. Disse kirkene er levende, fulle av Guds Ånd, og innvirker på liv og hele samfunn for Jesus.
Men, for det meste opererer hele kirkesamfunn i dag uten den Hellige Ånd. De er uten Jesu nærvær, konkurs på alle åndelige gaver. De praktiserer en form for religion uten noen kraft, overbevisning eller frelsende budskap. De koser seg med verden og er mer politiske enn åndelige. De beroliger synd, degger med homoseksuelle, lukker øynene for skilsmisse, latterliggjør det overnaturlige, kaster tilside all lære om himmelen, helvete, omvendelse og dom.
Slike kirker lurer til og med på om Gud er i live. De er så kalde, svake og redde, og verden håner dem! De har ingen innflytelse, ingen respekt, ingen innvirkning på samfunnet i det hele tatt.